For noen uker siden møtte jeg noen venninner fra videregående og fra Lærerhøgskolen.
Flere av dem kommenterte bloggen og ga meg positive tilbakemeldinger på det jeg har delt og skrevet. De synes jeg er tøff.
Flere av dem kjenner seg igjen i det jeg skriver og fortalte om egen oppvekst og lignende opplevelser.
Så kom spørsmålet som jeg har fått av flere etter at jeg delte historier om mobbing i oppveksten;
"Hvorfor sa du ingenting"?
Det er et spørsmål det var og er vanskelig å svare på.
Jeg tror at det først og fremst handler om at jeg hadde lagt lokk på opplevelsene og følelsene det brakte med seg. Det var enklere å ikke snakke om det, for da ble det ikke så sårt. Og jeg ble ikke så sårbar. Det var en måte å beskytte meg selv mot smerte.
Jeg var og er redd for å virke svak. Og sytete.
Jeg liker dårlig mye oppmerksomhet om meg og min person.
Samtidig er det viktig å sette ord på disse opplevelsene, både for meg selv og for andre som måtte oppleve noe lignende.
"Det var ingenting som tilsa at du hadde opplevd noe slikt.
Du virket så sterk og sikker på deg selv".
Det var et skall, jeg hadde lært meg teknikker som gjorde at jeg ikke viste mitt sanne jeg.
På innsiden var det fullstendig kaos av følelser, inni meg var jeg i full alarmberedskap.
Mest av alt hadde jeg lyst til å løpe avgårde, være alene.
Men...da hadde mobberne vunnet - enda en gang!
Så jeg står i det, jeg har kommet langt.
Selv om det ikke alltid har vært like lett, så har jeg mer og mer fått troen på meg selv.
Troen på at jeg kan noe, at jeg betyr noe.
Og at jeg kan gjøre en forskjell.
Jeg kan vise, at på tross av at jeg har opplevd mye som ikke føltes bra der og da, så har jeg kommet meg videre.
At jeg ikke sa noe den gangen, handler ikke om at jeg ikke stolte på de jeg hadde rundt meg.
Men dersom jeg skulle lettet på trykket på det tidspunktet, hadde jeg ikke klart å stoppe.
Jeg var ikke klar den gangen.
Etter skrivekurset var jeg klar.
Klar til å sette ord på det, til å forholde meg til det.
Det føles godt, det føles riktig.
Til dere som har skrevet kommentarer og positive tilbakemeldinger - takk.
Det betyr mye for meg.
Ingen vet veien videre.
Kanskje er det meningen at jeg skal dele min historie med flere,
i et annet fora enn gjennom bloggen.
Vi får se. Tiden vil vise.
Takk for at du leste.
T. 01.03.18
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar