Jeg låner dere to en stund

I dag har jeg vært på minnesamvær etter en begravelse. 

En ung gutt helt i starten av livet er gått bort.

Etterpå kom jeg til å huske et dikt som jeg synes er så vakkert.

Det er skrevet av en ukjent amerikansk forfatter.

Jeg låner dere to en stund

et barn jeg har, sa Gud.

Hold av ham mens han er på jord

og gråt når han får bud - 

om reise hit til meg igjen.

Det kan gå mange år,

men også liten stund,

og til det skjer, la ham få gode kår.

Ham bringer smil og glede med

og blir hans opphold kort,

så lever minnene som sol,

og puster sorgen bort.

Det er flere vers, men jeg synes dette første verset er det som gir mest trøst.

Jeg føler med alle som har det tungt nå og håper at savnet og smerten 

med tiden vil føles mer levelig.

Takk for at du leste.

T. 25.01.19.

Ho drømme om sny som knitre under beinan

Et bilde lagt ut på Instagram av Trine Strand satte i gang tanka omkring det å søke til naturen,
både i glede og sorg. For å gråte og for å finne ny energi.
Jeg har mange ganger søkt til naturen for å finne tilbake til den jeg er og ønsker å være.
Naturen gir meg håp, håp om at det kommer bedre dager.


Ho drømme om lyden av sny som knitre under beinan hennes
når ho grynne i den djupe snyen.
Skogen rope på ho.
Det e altfor lenge sida sist ho va der.

Snyen heng tung på greinan.
Det e vakkert.
Ho kjenne på et udekt behov.

Et bilde ho så på Instagram satte i gang tanka og drømma
om å komme sæ tellbake til skogen.
Hjertestemmen sei at ho treng det.

Det har vært mykje å tenke på
i det siste.
Tunge tanka har trøkt ho ned.
Ho har gått inn i sæ sjøl.

Kroppen sa stopp.
Smertan har herja i kroppen hennes.
Ho har ikkje klart å tenke på nåkka anna.

I dag følte ho seg hørt og sett.
Dem skal hjelpe ho å fjerne smertan.
Ho har gått så lenge med smerta 
at ho veit ikkje om nåkka anna.

Ho trekke pusten.
Kan nesten kjenne lukta av skog og frisk luft.
Når ho blir i bedre form, skal ho tilbake dit.

Der ho høre heime.
Der ho finn energi.

Dit hjertestemmen føre ho når ho treng en pause.

En dag.
Snart. 


Takk for at du leste.


T. 23.01.19.

Livet skjer

Ordene har hengt litt i lufta i det siste. Det har vært mange tanker.

Det kan aldri sammenlignes med det de pårørende føler.

Det skulle være den tida av året kor lyset overvinne mørket.

De første solstrålan va byint å komme tell syne i fjellan.

Etter noen måna med mørketid, så alle fram tell lengre og lysare daga.

Sånn skulle det ikkje bli.

Alt endra sæ fra den ene dagen til den neste.

Fra gryandes håp tell totalt mørke.

Livet skjer.

Ingen kan forutse ka neste dag vil bringe.

Det e nok best sånn.

En fot foran den andre.

Et skritt av gangen.

Noen daga på stedet hvil. 

For dem som står midt oppi det,

blir livet aldri det samme.

Et liv e gått tapt så altfor tidlig.

Så ufattelig, så meningsløst.

Som forelder e det din største frykt.

At ungan dine skal dø fra deg.

Det skal ikkje være sånn.

Å miste en av de umistelige.

Så vondt, så vanskelig å forstå.

Kor finn man trøst i en slik situasjon?

For oss som står rundt 

er det vanskelig å vite ka som blir rett.

Skal vi gi plass og tid til å sørge 

eller skal vi være nær.

Det finnes ingen fasit på det. 

På veien videre blir gode minner med.

Det vil bli tunge daga og tunge tanka.

Små lysglimt vil komme etterhvert. 

Det vil ta tid.

Takk for at du leste.

T. 23.01.19

Timen på sykehuset kom før jeg hadde trodd

Siden midten av desember har jeg slitt med ryggsmerter
og i begynnelsen av januar ble det verre.
Såpass ille at jeg ikke klarte å fungere på jobb,
det satt langt inne å be om sykemelding.
Men der og da kjente jeg at jeg ikke hadde mulighet til noe annet
enn å være hjemme og lytte til kroppen.

Jeg har vært til behandling hos kiropraktor et par ganger for å se om det ble bedre,
men på den siste timen sa kiropraktoren at han ikke ønsket å gjøre noe mer
før han visste hva som foregikk i ryggen min og ba meg kontakte lege
for henvisning til MR-røntgen.
På MR-røntgen fant de prolaps langt nede i ryggen,
samt en nerve som ligger i klem.
Så det forklarer de ilende, brennende smertene jeg har hatt fra ryggen
og nesten ut i tærne på venstre fot.
Det sitter som ei klo helt nede i ryggen og stråler nedover beinet.
Jeg har hatt vondt i ryggen før, men aldri slik.

Etter dette har jeg på nytt vært hos lege fordi de smertestillende jeg fikk
til å begynne med ikke hjalp på nervesmertene.
Jeg fikk resept på noe som skulle lindre nervesmertene
og ble samtidig henvist til nevrokirurgisk avdeling på UNN.
Jeg forberedte meg på at det ville ta lang tid før jeg fikk time der.

I dag ringte de fra sykehuset,
de hadde satt meg opp på time onsdag denne uka.
Gjett om jeg ble glad, spesielt siden jeg var forberedt på lang ventetid.

Så nå er det bare å krysse fingrene for at de finner ut noe som kan hjelpe
slik at jeg blir bedre og kan komme meg tilbake i jobb,
og tilbake til hverdagen slik jeg er vant til.

Krysser fingrene for at det er noe som kan gjøres,
jeg er ikke verdens mest tålmodige sjel og
kjenner at det begynner å tære på å være hjemme.

På samme tid er jeg jo fullstendig klar over
at jeg tross alt er heldig.
Mest sannsynlig er dette forbigående og
noe det kan gjøres noe med.

Det har i alle fall gjort meg mer klar over hvor avhengige vi er av å ha god helse,
og hvor heldige vi er som bor i et land
med et velfungerende helsevesen hvor vi får hjelp når vi trenger.
Det vil vel alltid finnes tilfeller hvor det ikke fungerer like godt,
men jeg er i alle fall fornøyd med min oppfølging så langt.


Takk for at du leste.


T. 21.01.19.

Å miste det umistelige

Som i et vakuum hvor trøstende ord 

ikke finner veien ut.

For hvilke ord kan gi trøst 

for dem som står midt oppi det?

Det er umulig å sette seg inn i

hvordan det føles.

Å miste det umistelige.

Som å bli flerret opp fra innsiden,

hjertet ligger åpent. 

Så ubegripelig.

Takk for at du leste.

T. 18.01.19.

Som en hamster i et hamsterhjul

Det har blitt mye "stjernekikking" i det siste.

Med vond rygg så blir dagens mål å variere mellom hvile og bevegelse.

Og når hvile har føltes nødvendig, har gulvet vært det beste stedet.

Jeg kjenner at humøret blir påvirket av situasjonen slik den er nå.

Ingen dager er lik, noen dager verre enn andre.

I morgen skal jeg til legen for ny vurdering.

Forhåpentligvis er resultatet fra MR- røntgen lørdag kommet.

Det er vanskelig å holde humøret oppe når jeg har vondt.

Når smertene herjer i kroppen og smertestillende gir liten eller ingen lindring.

Jeg tar meg i å tenke om når det egentlig skal gå over.

Smertene tar mye plass i tankene mine og styrer så mye mer av dagene mine enn jeg ønsker.

Jeg kan til en viss grad styre hvor mye det skal påvirke meg, jeg har ikke funnet noen god løsning på det enda. Jeg ønsker ikke at det skal ta så mye plass og påvirke meg så mye.

Så da er spørsmålet - hvordan kan jeg unngå å løpe som en hamster i et hamsterhjul?

Hvordan kommer jeg ut av det?

Min gode venninne som ga meg "oppstrekk" på telefonen da jeg ga uttrykk for at jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke kan bidra hjemme og på jobb, er en god støtte i denne tiden.

Selv om ho har mer enn nok med egne smerter, gir ho meg trøst og lytter når jeg trenger "å lette litt på trykket". 

Jeg prøver å gi dagene innhold som tar fokuset bort fra smertene, samtidig er smertene med på å begrense hva jeg klarer å gjøre. For meg som har vært vant til å være aktiv, både på jobb og på fritida, så er det pyton å ikke klare alt jeg gjorde før.

I dag gikk jeg meg en liten tur, det var godt med frisk luft.

Selv om turen ikke var så lang, så satte jeg meg et mål og snudde når smertene ble for store.

Slik må det bare bli i denne perioden. 

Tida går, selv om det føles som om den står stille.

Jeg prøver så godt jeg kan å ta en dag av gangen.

Etter legetimen i morra vet jeg kanskje mer, eller kanskje står det på stedet hvil.

Jeg tar det som det kommer.

T. 16.01.19. 

En på hver skulder - hvem vinner?

Jeg har alltid levd med en indre kritiker i meg, det gjør vi vel alle.
Hos meg har det vært slik at det er den delen som trykker meg ned som stort sett vinner.

På den ene skuldra sitter den som heier på meg, som gir meg troa på meg selv,
som sier "Go, go, go!" - dette klarer du.
På den andre skuldra sitter den som sier "Hva tror du at du er? Dette kommer du aldri til å klare!"
Jeg sliter med å tro på den som heier på meg, det er så mye enklere å tro på den som sier at jeg aldri kommer til å klare det.

Inni meg er det en alltid pågående evaluering og selvkritikk.
Når avgjørelser skal tas i løpet av kort tid, rekker jeg ikke å lytte til de to.
Men når det derimot blir tid til å veie for og i mot, tenke over det jeg skal ta en avgjørelse på, da slår disse to inn.

Jeg er absolutt ikke alene, de aller fleste av oss har det slik.

En som taler for verdien av det å gå inn i seg selv og komme bedre i kontakt med seg selv, er Kristin Flood. Ho mener at en indre reise utvider og åpner vår bevissthet.
I boka "Nærvær - hvordan jeg fant min indre hvileplass" skriver ho om å være nærværende - å være nær i den situasjonen du befinner deg i akkurat nå. Det er ikke noe du er, det er noe du blir. 

Jeg er en person som analyserer mye, både meg selv, andre mennesker og omgivelsene mine.
Jeg bruker mye tid på å tenke på hva andre tenker og mener om meg og det jeg gjør.
Når disse tankene tar over, blir det selvdestruktivt.
Jeg trykker meg selv ned, jeg tror på den som sier at jeg ikke må tro at jeg er noe.

På samme tid vet jeg at jeg kan mye, jeg er god på mange ting.
Men det er så ufattelig vanskelig å tro på det, å heie på meg selv.
Jeg har mange gode mennesker rundt meg som bekrefter at jeg kan noe, at jeg gjør en forskjell.
Jeg håper de fortsetter å tro på meg, gi meg positive bekreftelser.
Jeg trenger det så sårt, at noen heier på meg når jeg ikke klarer å gjøre det selv.

I 2019 har jeg som mål å heie mer på meg selv.
Å tro mer på den som sier at jeg kommer til å få det til.
Å lytte mindre på den som sier at jeg ikke må tro at jeg er noe.

Det gjorde godt å få så godt resultat på eksamenen jeg hadde i desember.
Inntil karakteren kom hadde jeg klart å overbevise meg selv om at jeg helt sikkert kom til å stryke.
For den oppgaven jeg leverte var jo helt elendig?
Så viste det seg at det var ikke det, det var en god oppgave.

Å tro på seg selv høres så lett ut.
Det er ikke det.

Jeg øver, hele tiden, litt hver dag.
På å være min egen heiagjeng.
Kritikeren vil alltid være der.
På en måte er det bra, det gjør at jeg anstrenger meg.
Jeg må bare huske at det er ikke kritikeren som innehar fasiten.
Det er ikke den jeg skal tro på.

Jeg bruker mye tid på å gi andre positive tilbakemeldinger.
Jeg synes det er viktig å fortelle andre når de gjør noe som er bra.
Nå er tida inne for å gjøre det samme til meg selv.
Klappe meg selv på skuldra når jeg har klart noe.
Det trenger ikke være store ting, bare bli mer bevisst på det jeg får til.
Hjertestemmen sier at det er på tide.

Er du din egen heiagjeng eller lytter du til kritikeren???


Takk for at du leste.


T. 12.01.19.

I dag fikk jeg eksamensresultatet!

Endelig kom eksamensresultatet - og jeg er strålende fornøyd!

Etter at jeg var ferdig med eksamen og den var levert, ble jeg så utrolig usikker på om hvordan det hadde gått. Mens jeg har venta på resultatet har jeg gått fra å tro at det gikk fint, til å være sikker på at jeg kom til å stryke.

Det var med skjelvende hender jeg gikk inn på Studentweb i dag for å sjekke, etter at jeg så på Facebook-gruppa noen fra klassen har oppretta at resultatet var kommet.
Jeg bladde meg nedover sida og der sto det en skinnende og blank B!

Å være i eksamensmodus er som en ut-av-kroppen opplevelse og selv om det er noen år siden sist, følte jeg ikke at jeg husket noen verdens ting og da jeg fikk utlevert eksamensoppgaven er det ikke å overdrive at jeg følte meg som Mr. Bean da jeg leste gjennom oppgaven.

Nå er det i alle fall unnagjort, karakteren er kommet og jeg kan senke skuldrene.
Hva og om jeg kommer til å bruke videreutdanninga til, vil tiden vise.
I alle fall har jeg lært mye og kunne godt tenkt meg å lært mer om psykisk helse med hovedfokus på barn og ungdom.

Nå kan jeg ta helg med god samvittighet og bruke tida framover til å fokusere på å bli bra i ryggen igjen. I morgen skal jeg på MR-røntgen, blir spennende om de finner ut noe eller om det bare er noe som må gå over av seg selv.


Takk for at du leste.


T. 11.01.19.

Ho ga meg skikkelig "oppstrekk" pr telefon!

I går hadde jeg en lang telefonsamtale med ei god venninne, som jeg altfor sjelden får snakket med.
Ho ga meg en aldri så liten "oppstrekk" pr telefon...og jeg trengte det!

Ho har selv slitt med ryggplager over lang tid og har stor forståelse for det jeg går gjennom nå med mine ryggplager, så når jeg har vært langt nede med mye smerter og motløshet har det vært fint å ha henne som støtte og en å rådføre seg med.

Det ho ga meg oppstrekk for er at jeg må bli flinkere til å tenke på meg selv.
Selv nå når jeg er hjemme med god grunn, så klarer jeg ikke å la være å tenke på at det medfører mer belastning på andre...og jeg lar den dårlige samvittigheten spise meg opp innvendig.
I tillegg tenker jeg på alt det jeg ikke får gjort, det jeg ikke klarer...og så videre.

Ho sa mye jeg tok til meg.

Men det som festet seg aller mest var det ho sa om at akkurat nå er det aller viktigste at jeg får hvile og hente meg inn og at ryggen kommer seg på plass igjen.
Så sa ho også at all min energi skal nå brukes til å komme meg på beina igjen og til å være mamma.
For hvis jeg ikke lar kroppen hente seg inn igjen og bli bra, så er det ingen energi igjen til de jeg har hjemme. Og den rollen er det faktisk ingen andre enn jeg som kan fylle.
Det har ho helt rett i.

Så nå skal jeg riste av meg den dårlige samvittigheten og bli frisk igjen.


Tusen takk for praten - du ga meg mer enn du tror.


Takk for at du leste.


T. 11.01.19.

Jeg har valgt årets ord

I dag kom jeg over et blogginnlegg med et tema som fanget min interesse.

På Blogg Bedre skriver Lene om da ho for flere år siden ble inspirert av Ali Edwards og hennes "One little word". 

Årets ord handler om å velge et ord å fokusere på, meditere på og reflektere over i hverdagen. 

Meningen er at ordet skal bli en del av livet ditt.

Ordet skal beskrive året ditt og guide deg gjennom det.

Det skal hjelpe deg å jobbe målrettet, det skal være en rettesnor.

Når du har valgt ordet, er det viktig at du bruker det. Ha det gjerne synlig, lag en collage eller sett bildet inn i en ramme.

I dette innlegget på Blogg Bedre står det mer utfyllende om hva årets ord går ut på og helt nederst i innlegget er det en liste med ord man kan velge mellom.

Du må velge ditt ord.

Mitt ord for 2019 er:

FOKUS.

Mens jeg skriver dette blogginnlegget ligger jeg vannrett på gulvet.

For tida mens ryggen min krangler er dette en av de stillingene jeg har minst vondt.
Det er nødvendig for meg å velge fokus som ord for 2019.
Både på grunn av den prosessen jeg er inne i i forhold til selvutvikling, hvor jeg vil, hva drømmer jeg om og mye mer. Men også på grunn av slik helsa mi er nå, jeg trenger å holde fokus på at dette er forbigående, jeg kommer til å bli bra igjen.
Kanskje vil det ta tid, forhåpentligvis går det fort over.
Det er fort gjort å havne i en negativ tankeboble når livet ikke er helt slik en hadde tenkt i en periode.

Gjennom å holde fokus på det jeg får til, små skritt mot å bli bra igjen, er det lettere å komme seg gjennom dagene på en ok måte.
Jeg har troen på at mitt ord vil gi meg noe, gjøre at jeg ikke mister motet.


Hva tenker du om årets ord?
Skal du velge deg et ord som kan coache deg gjennom 2019?


Takk for at du leste.


T. 08.01.19.

Har kroppen satt bremsen på?

Før helga skrev jeg et innlegg om at jeg for tida sliter med ryggsmerter, ganske kraftige sådan.

Jeg har alltid vært redd for å bli oppfattet som sytete når jeg har vondt.

Så også denne gangen. 

Det er noe med det at man er redd for at andre (som ikke kjenner smerten), ikke skal ha forståelse for den smerten man går med.

Så tenker jeg (og sikkert mange andre) at jeg skal bite tennene sammen og klare å holde meg i gang, klare å bidra, ikke falle i "synes synd i meg selv"- gropa.

Og det finnes så utrolig mange andre som har MYE mer alvorlige sykdommer/smerter enn meg. Og det mener jeg altså, jeg føler at de smertene jeg har er bagatellmessige i forhold til mye annet, men det gjør likevel så ufattelig vondt. 

Det gjør vondt å sitte, det gjør vondt å ligge, det gjør vondt å gå.

Å legge meg ned av og til kan hjelpe, en kort periode.

Å sitte på "den gode sida" slik at belastninga ikke er så stor på den sida jeg har vondt, kjennes også i korte perioder bedre ut.

Tårene står i øynene når jeg skal snu meg i senga på natta.

I går kveld gikk jeg og la meg litt over klokka 23.00.

Da klokka var nesten midnatt ga jeg opp, jeg kneip øynene sammen og ble enig med meg selv at jeg ikke skulle kikke mer på klokka. 

En gang etter det har jeg sovna, etter å ha prøvd å finne ei behagelig liggestilling i lang tid.

Klokka 04.30 våkna jeg igjen.

Sto opp for å gå på do og gikk og la meg igjen.

Jeg prøvde virkelig å få sove igjen.

Den stikkende/brennende smerten ga seg ikke og etter en stund var det bare å gi opp.

Så da sto jeg opp, litt før klokka 05.00 på morningen.

Lenge før noen andre i det hele tatt hadde vurdert å stå opp.

Jeg sendte ei melding på Facebook til ei venninne som sliter (og har slitt) med ryggproblematikk i mer alvorlig grad i snart et år.

Ho forstår hvordan jeg har det, og jeg føler at jeg kan "tømme meg litt" til ho.

Jeg er begynt å tenke på om det er noe mer alvorlig.

Jeg Googla smertene jeg har, jeg kommer ikke til å gjøre det igjen for å si det sånn.

På onsdag skal jeg tilbake til kiropraktor.

Jeg velger å tro at han skal finne ut av hva det her og gi meg den hjelpen jeg trenger.

Selv om behandlinga gjør vondt, må jeg ha troen på at det vil hjelpe.

Dette ble et skikkelig "surke-innlegg", jeg skulle ikke skrive et slikt.

Men av og til gjør det godt å bare skrive ned tankene en har.

Jeg tenker at kroppen har satt bremsen litt på.

Forhåpentligvis er det "bare" vanlige ryggsmerter, det vil gå over med litt tid og behandling, samt variasjon mellom bevegelse og hvile.

I mellomtida får jeg bare knipe tennene sammen og tenke at det vil gå bra til slutt.

Takk for at du leste.

T. 07.01.19.

Hvem er du?

Hvem er du?

- uten kjæresten din?

- uten barna dine?

Hvem er du?

- uten jobben som viser hva du kan?

- uten venner som bekrefter deg?

Hvem er du?

- uten maskara og gloss

- uten klær som beskriver stilen din?

Hvem er du?

- uten hjemmet ditt?

-uten bilen som tar deg out and about?

Hvem er DU?

DU? Ikke ditt, men du?

Ikke kunnskapen din, utseendet ditt, suksessen din, men du?

Hvem er du?

Vet du det?

Tenker du noensinne på det?

Lar du den du er komme til overflaten og skinne 

eller skyver du det du kan, har og eier foran deg for å fortelle verden hvem du er?

Da må du minne deg selv på at det forblir alltid hva du har, kan og vet -

ikke hvem du er...

Teksten over ble postet på Henriette Lien`s Facebookprofil nyttårsaften 2018.

Jeg har fulgt Henriette Lien en tid og snakk om menneske som gir meg mange tankevekkere.

Jeg er født skeptisk tror jeg, livet har lært meg at jeg ikke skal stole på at de jeg møter kun gode hensikter.

Skuffelser opp gjennom livet har gitt meg mange bekreftelser på det.

Likevel velger jeg å tro på det gode i mennesket.

Så sier kanskje noen at Lien skriver alle disse tingene for å fange interesse, for  få nye kunder, for å tjene penger. Det er sikkert ikke ho som skriver innleggene heller tenker du kanskje?

So be it - dama har i alle fall gitt meg inspirasjon, motivasjon, nysgjerrighet og mye mye mer etter at jeg begynte å følge ho i sosiale medier og lese bloggen hennes.

Så hvem er jeg? Her er svaret jeg postet under innlegget hennes: 

Ja - hvem er jeg - egentlig? For et år siden deltok jeg på et skrivekurs, temaet var "Skriv deg selv". En av oppgavene var; "Du møter deg selv som lita jente, hva ville du sagt til deg selv?". Snakk om å åpne døra inn til et rom hvor alt har blitt dytta inn og gjemt bort. Det var noe av det sterkeste og vanskeligste jeg har gjort i livet mitt. Litt over et år senere er jeg fortsatt på søken etter hvem jeg er og hvorfor jeg er blitt den jeg er. Hva har påvirket meg og er jeg den jeg ønsker å være? Mange store og viktige spørsmål. Takk for at du deler så åpent og ærlig, Henriette Lien. Takk for at du gir meg tankevekkere i en hektisk hverdag, slik at jeg kan finne ut hvem jeg ønsker å være og kan gjøre nødvendige grep for å komme meg dit.

Hvem er du?

Det er jammen ikke noe enkelt spørsmål å svare på.

Ikke noe man tar ti minutter en vanlig tirsdag til å svare på liksom.

Jeg er på vei, til å finne ut hvem jeg er og hvem jeg ønsker å være.

Underveis blir jeg inspirert av dem jeg møter, blant annet Henriette Lien.

Ønsker deg en fin søndag.

Bruk den til det DU vil.

Takk for at du leste.

T. 06.01.19.

Med tørkerull i sofaen

musikk

Hva er det med musikk?

I kveld sitter jeg (heldigvis) alene i kjelleren og ser "Hver gang vi møtes - gjenforeningen".

Det er et tv-program jeg har sett alle sesongene av.

Jeg liker kombinasjonen av bra artister (det varierer litt fra sesong til sesong), bra musikk og det at de deler så mye og så ærlig om seg selv.

Jeg har grått - både da jeg så hovedprogrammet da det ble sendt på TV2, og jeg har grått i kveld.

Og mer skal det bli etter pausen som er nå.

Forrige sesong var flere artister jeg liker med som deltakere.

Den som utmerket seg for min del var Christel Alsos.

Mulig jeg er litt inhabil fordi ho er nordlending?

I alle fall har jeg stor sans og stor respekt for måten ho formidler musikk på.

Ho synger på en særegen måte og med så mye følelser, 

det er umulig for min del å ikke bli berørt.

Jeg har dessverre enda ikke vært på konsert med ho.

Det står langt opp på ønskelista for ting jeg vil gjøre i 2019.

Jeg har også veldig sansen for Silya Nymoen.

Tidligere i høst (tror jeg det var), så jeg et program om hennes reise dit ho er i dag.

Det var imponerende å få innblikk i det ho har gått gjennom.

Ho er et fyrverkeri av et menneske.

Når så begge disse to (og de andre deltakerne) forteller så ærlig om seg selv og sitt liv,

sitter tårene løst hos meg.

Det hjelper ikke på at deltakerne gråter selv, når jeg ser hvor mye det berører både den som forteller og de som hører på, triller tårene som strie strømmer hos meg også.

Nå skal jeg sette meg godt til rette for siste del.

Skulle muligens tatt med meg en tørkerull...

Ha en fortsatt fin lørdagskveld.

Takk for at du leste.

T. 05.01.19.

Ho søke havet

Ho søke havet.

Der ho kan kjenne vinden.

Der ho kan trekke inn sjølufta.

Ho søke te røttene sine.

Der ho vokste opp.

Der ho følte sæ trygg.

Ho søke dit vinden riv og slit.

Der kor håret dansa rundt hodet hennes.

Der kor ho kjente sæ levandes.

Ho søke te svabergan.

Der kor bølgan har slipt i lang tid.

Der kor gress og mose gjør det mykt å sitte.

Ho søke te kvit sandstrand.

Der kor skjell og tang skylles i land.

Der kor føttern lage avtrykk.

Ho søke dit kor hjertet bor.

Der ho føle sæ nært sjela si.

Der pulsen når kvilestadiet.

Ho søke dit den lille jenta e.

Der ho søkte trøst.

Der ho kunne være for sæ sjøl. 

Ho søke drømma om ei ny tid.

Der ho bedre kan lytte tell innsida.

Der ho kan finne ro.

En dag.

Takk for at du leste.

T. 05.01.19.

Når kroppen krangler

I midten av desember holdt jeg på å ramle på trappa hjemme da jeg skulle dra på jobb.
Jeg tok meg i det og klarte å holde balansen slik at jeg ikke ramla på rygg ned mot trappetrinnene.
Der og da tenkte jeg bare at det var flaks at jeg klarte å unngå et skikkelig fall.

Uka etter kjente jeg at det begynte å "murre" nederst i korsryggen, litt likt de ryggplagene jeg har med jevne/ujevne mellomrom i løpet av året.
Til å begynne med tenkte jeg ikke at smertene nødvendigvis hadde noen sammenheng med "nesten-ulykka" på trappa hjemme.
Smertene nederst i ryggen var i alle fall såpass sterke at vanlige smertestillende ikke hjalp, så jeg tok kontakt med lege og fikk utskrevet smertestillende og betennelsesdempende tabletter. Et par dager etter var jeg hos kiropraktor, her fikk jeg akupunktur som har hjulpet meg i forhold til ryggsmerter tidligere. Dette hjalp ikke nevneverdig, heller det motsatte.

I løpet av juleferien prøvde jeg å variere mellom hvile og aktivitet, siden jeg vet at å holde seg i bevegelse er bra når man sliter med ryggplager.
Rett over nyttår tok jeg på nytt kontakt med legevakta for å få mer smertestillende og var dagen etter hos lege igjen for ny vurdering da jeg ikke er blitt noe bedre.

I dag skal jeg tilbake til kiropraktoren for en oppfølgings-time og jeg er spent på hva han vil konkludere med i og med at det er minimalt eller ingen endring. Forrige gang jeg var der hadde han en oppfatning av at det beste var å ikke begynne med noen form for "knekk og brekk" da det mest sannsynlig bare ville provosere det som foregikk i ryggen min.

Jeg er "arvelig belastet" i forhold til rygg- og nakke plager både på mors- og farssiden og håper ikke dette er noe som vil plage meg i økende grad framover.
Humøret er så som så, noe kan vel være bivirkninger av medisinene, men det er ikke til å legge skjul på at jeg er lei av å ha vondt og lei av at det ikke går over.

I en slik situasjon er det fort gjort å ende opp med å sitte og synes synd på seg selv.
Den fella har jeg ikke tenkt å falle i. Det finnes faktisk verre ting å slite med.
Jeg tror det er viktig å tenke at dette er noe som (mest sannsynlig) vil gå over, jeg må bare ta tida til hjelp og at på nåværende tidspunkt så må jeg bare prøve å være mest mulig smertefri og heller variere mellom hvile og aktivitet.

Så derfor tenker jeg:

Positive mind - positive vibes - positive life!

Takk for at du leste.


T. 04.01.19.

Tar du dine valg ut fra kjærlighet eller frykt?

Så har vi fått et nytt blankt år i gave.
Hva skal vi gjøre med det?
Hvilke valg skal vi ta?

Tar du dine valg ut fra kjærlighet eller frykt?

Jeg har tidligere tatt mange av mine valg ut fra frykt.
For å unngå skuffelser og nederlag har jeg latt være ting jeg egentlig kunne tenkt meg å gjøre.
Jeg har begrenset meg selv, ikke turt å drømme eller se mulighetene.

Det siste året har jeg lært at jeg bør bli flinkere til å ta flere av mine valg ut fra kjærlighet.

Jeg har vært for dårlig til å lytte.
Både til meg selv og til de jeg har rundt meg.
Når jeg lytter til hjertestemmen, skjer det fine ting.
Da blomstrer kreativiteten, da har jeg det godt.

Kjærligheten til meg selv har vært liten.
Det siste året har den vokst.
Jeg har forstått at jeg er god nok.
Det er ikke meningen at jeg skal innfri forventninger til meg selv som er så skyhøye
at jeg aldri ville stilt de samme forventningene til andre.

I 2019 skal jeg ta flere valg ut fra kjærlighet.
Både til meg selv og til andre.
Jeg skal ta valg som gjør meg godt.

Jeg skal skrive mer.
Jeg skal lytte til hjertestemmen.
Jeg skal så drømmefrø.
Jeg skal lete oftere etter stillheten.
Jeg skal finne roen.

Hvilke valg skal du ta i 2019 og skal du ta dem ut fra kjærlighet eller frykt?


Takk for at du leste.


T. 01.01.19.