Den lille jenta var innom for noen dager siden for å gi meg en påminnelse:
"Du må huske å puste med magen!"
Det er lenge siden sist ho var innom.
I hektiske perioder holder ho seg i bakgrunnen.
Ho vet at jeg har nok med meg selv.
Når ho så kom likevel, vet jeg at ho har venta på det rette øyeblikket.
Der sto ho på stien foran meg, med røde roser i kinnene.
På hodet hadde ho strikkalua på snei og på hendene hadde ho lodne votter med snø på.
"Tida er inne for å koble av og koble ut" fortsatte den lille jenta når ho hadde fått oppmerksomheten min. Ho kikka på meg med et blikk som tvang meg til å lytte. Stemmen hennes var fylt med omsorg, og et lite snev av bebreidelse. Jeg visste at ho hadde rett.
"Du må finne tilbake til det som gir deg ro, som gjør at du finner hvilepulsen. Lytt til hjertestemmen".
Inni meg kjente jeg på følelsen av at jeg visste det ville bli vanskelig å finne veien dit, men ikke umulig. Et ørlite sekund ble jeg irritert for at den lille utgaven av meg kunne være så fornuftig, samtidig visste jeg at jeg burde lytte.
"Ingen takker deg den dagen du stanger hodet i veggen og ikke klarer mer".
Den ene etter den andre sannheten kom fra den lille jenta. Jeg trakk pusten skjelvende og svarte henne med lav stemme:
"Jeg vet, det er bare så ufattelig vanskelig."
"Du er ikke alene om å ha det slik" fortsatte ho med den største ro mens de tindrende øynene søkte mine.
"Det hjelper ikke, men litt trøst er det i det likevel. Jeg vet at jeg må bli bedre på å lytte til signalene fra innsiden".
Det knitret i snøen mens vi fulgte stien i skogen, rundt oss var det stille. Ho søkte hånda mi og vi gikk slik en liten stund før ho ga signal om at jeg måtte stoppe.
"Sett deg ned på kne" ba ho meg. Da jeg hadde satt meg ned på kne foran henne på stien, la ho hånda utenpå jakken min på venstre side, i høyde med hjertet mitt.
"Lukk øynene og trekk pusten helt ned i magen." Jeg gjorde som ho ba meg om, lukka øynene og fylte magen med frisk luft. Den kalde luften ga meg et lite grøss. Jeg ble sittende slik en stund mens jeg kjente den lille hånda hennes utenpå jakken min. Fra hånda hennes strømmet det en varme ulik noe annet jeg har kjent tidligere og jeg kjente at jeg ble fylt med en følelse av ro, varme ilinger trengte helt inn.
Så ble trykket utenpå jakken svakere før det forsvant helt. Jeg åpnet øynene forsiktig og så meg rundt, den lille jenta var borte. Ho hadde gitt meg et lite pusterom og en påminnelse om det som betyr noe i det store og hele;
Å være tilstede i nuet og huske å puste med magen.
Takk for at du leste.
T. 09.11.19.
