Er du en grubler?

Jeg er nok ikke den eneste som nå på slutten av et år og overgangen til det neste, blir fylt med tanker om det som har vært og det som kommer. Det gjentar seg hvert år, som en måte å "gjøre opp regnskapet", plusser og minuser - hva har vært bra, hva har ikke vært like bra, hva tar jeg med meg videre og hva lar jeg bli igjen.

I perioder kan jeg fylles med mørke, selvdestruktive tanker. Det hjelper lite å tenke at jeg ikke er alene om det. Jeg tenker på det som har vært, graver meg ned i fortida, bekymrer meg for fremtiden - både for min egen og for andres del. Det gjør meg sliten og er noe jeg ønsker å gjøre mindre av.

Jeg er en grubler. En som overtenker.
Grubling trenger ikke nødvendigvis være negativt. Å tenke, rasjonalisere og reflektere kan være nyttig i mange sammenhenger, så lenge en ikke havner i "grublegrøfta", der hvor negative tanker gror og det blir vanskelig å komme seg ut av det. Det finnes ingen "mental knapp" en kan trykke på for å komme ut av det, men jeg øver på å ikke bruke så mye tid på den negative utgaven av grubling.

På nettsiden Hjelp til hjelp leste jeg for kort tid siden, en artikkel om hvordan finne en vei ut av selvdestruktive tanker. Der ble det å tråkke en sti i skogen, brukt som en metafor på hvordan vi mennesker lett kan ende opp med å bruke alt for mye av vår tid og energi på å bryte oss selv ned.
"Det du tenker er ikke nødvendigvis sant, bare fordi du tenker det" sto det noen linjer ned på sida. Men det som ofte skjer, dersom du tenker den samme tanken mange ganger, er at det for hver gang du tenker tanken blir en sterkere forbindelse i hjernen din for å tenke nettopp denne tanken.

Jeg leste et sted at det å gruble kunne sammenlignes med å sitte i en mental gyngestol, tankene går frem og tilbake, uten at du kommer noen vei, selv om du jobber hardt.

Slik hadde jeg det ofte før. At jeg gikk rundt og tenkte at jeg var udugelig, at jeg ikke hadde verdi, at ingen hadde bruk for meg. Slik tråkket jeg opp en dypere og dypere sti, jeg begynte til slutt å tro på at det jeg tenkte var noe som sikkert alle andre tenkte. Jeg var og ER min egen største kritiker.

Jeg har det bedre nå. Jeg kan fortsatt falle tilbake til de samme tankene, men jeg klarer å sende dem videre. Jeg bruker ikke like mye energi på å stritte i mot dem, jeg bare erkjenner at det var slik jeg brukte å tenke før, jeg ønsker ikke å gi disse tankene så mye plass i livet mitt.

Det har ikke vært lett.
Jeg måtte finne nye veier, tråkke opp nye stier.

I jobben min bruker vi noe som heter psykologisk førstehjelp. Kort fortalt går det ut på at vi kategoriserer tankene med to farger, røde og grønne tanker. De grønne tankene er de tankene som er realistiske, de som ser etter løsninger og muligheter og det positive som faktisk er der. De røde tankene er de som som gjør vondt verre, som skremmer oss, gjør oss triste og sinte, og som gjør situasjonen man står overfor enda vanskeligere enn den allerede er.

Det tar tid. Først og fremst å innse at de røde tankene alltid vil være der. Vi trenger dem, det er disse tankene som gjør at vi kommer i "flight or fight" modus. Det er kroppens umiddelbare reaksjon på farer, en måte å beskytte oss selv på. Samtidig er det viktig at disse tankene ikke får ta overhånd, at de overskygger de grønne tankene.

På samme nettside som jeg leste om den mentale gyngestolen, fant jeg noen gode råd i forhold til det å være en grubler, hvordan en kan få bukt med disse tankene. For min del var det gode råd, det betyr ikke at det vil fungere like godt for andre:

1. Husk at det er normalt.

2. Anerkjenn at slike tanker er bortkastet tid.

3. Tren på å utsette tankene.

4. Fokuser på øyeblikket.

5. Husk at det bare er tanker.

Etter det siste rådet sto det en enkel setning som jeg tar med meg videre på reisen; Tanker er bare tanker. Du er ikke tankene dine.


Takk for at du leste.


T. 30.12.19.

Se meg!

1.juledag kom det fram på nyhetene at Ari Behn hadde valgt å avslutte livet sitt. Jeg ble fylt med mange tanker og vet at det å få høre at noen velger å avslutte eget liv, bringer fram mange ulike følelser og meninger hos de fleste av oss.

Det første jeg tenkte når jeg hadde fått summet meg litt, er hvor lite vi vet om hverandre. Vi kan ha personer i livene våre, som vi tror vi kjenner, men som på innsiden går rundt med et mørke ingen vet om. Noen er eksperter på å skjule hvordan de egentlig har det, og gjør alt for at andre ikke skal se og forstå.

Å være menneskekjenner er vanskelig. De fleste av oss klarer nok å se hvordan våre aller nærmeste har det, fordi vi har dem rundt oss i det daglige. Vi kjenner igjen endringer i humør og væremåte, slik at vi forstår at her er det noe galt. Når det kommer til andre som vi ikke ser hver dag og ikke har like tette relasjoner til, så blir det vanskeligere å se de samme tegnene.

Livet består av oppoverbakker og nedoverbakker, i perioder føles det som om livet går på skinner og andre ganger som om all verdens problemer og bekymringer ligger på skuldrene våre. Med livserfaring finner vi etterhvert ut hvordan vi skal takle begge deler, for noen er det ikke like enkelt.

Å mestre det å stå i motvind når livet føles vanskelig, er ikke like lett for alle. Åpenhet rundt psykisk helse er de siste årene blitt større, jeg håper det kan være med på at det å klare å si fra til noen om at du ikke har det bra, har blitt litt enklere. Samtidig krever det at den de sier det til, klarer å høre at noen ikke har det bra og trenger hjelp. For hva sier du, dersom noen du trodde du visste alt om og som du trodde hadde et godt liv, sier til deg at livet ikke er så lett å leve og at det enkleste hadde vært å slippe å leve det?

Jeg har selv fått føle de millioner av følelser som raser gjennom kroppen når noen du er glad i, sier at de har det så vanskelig at det beste hadde vært om de slapp å leve. Kroppen min gikk rett i alarmberedskap. Tårene rant i frie flommer og jeg kjente en klo som grep skikkelig tak omkring hjertet mitt. Det kjentes ut som at jeg ikke fikk puste og jeg sto på utsiden av meg selv. Etter noe som virket som en evighet, men som i virkeligheten mest sannsynlig bare var snakk om et titalls sekunder, kom jeg til meg selv. Jeg husker det som det var i går, selv om det er noen år siden.

Det gikk bra, personen det gjelder har det bedre i dag...tror jeg. For jeg kan fortsatt kjenne på angsten og frykten for at det skal gå galt, at de samme tankene og følelsene skal vende tilbake og gjøre at det føles enklere å forlate livet enn å stå i det for vedkommende. Jeg var ikke helt klar til å ta i mot en slik beskjed den gangen, men jeg lærte mye om meg selv og vet at dersom en slik beskjed skulle komme på nytt, vet jeg mer om hvordan jeg på best mulig måte kan hjelpe.

Jeg har troen på å bry seg mer, se hverandre og vise at vi er interesserte i hvordan andre har det. Å bli sett, føle at du har verdi og kan være til nytte er noe av det essensielle i livet som gjør at jeg kan kjenne på at livet er greit å leve. Hadde jeg derimot ikke kjent på noe av dette, så kan jeg tenke meg at livet hadde opplevdes noe mørkere og meningsløst. Når mørket tar overhånd, kan det være vanskelig å komme ut av det alene.

Hva som gir livet mening er forskjellig for oss alle. Jeg tror hver enkelt må gå litt i oss selv og finne ut hva vi trenger i livene våre. Vi er den vi er og har individuelle behov, vi må selv finne ut hvordan vi kan leve livene våre på best mulig måte.

Framover skal jeg bli endra bedre til å vise at jeg ser de jeg har rundt meg, bruke tid på å bygge gode relasjoner og pleie vennskap, være et bedre medmenneske og bidra til at livet kan føles litt enklere å stå i for andre. Jeg skal også gi meg selv mer omsorg og tid til det som gir meg energi, for gjennom at jeg har det bra har jeg mer å gi til andre.


Takk for at du leste.


T. 27.12.19.

Eier du flere enn 7 ting?

I går kveld satt vi å så på et TV-program hvor Lars Saabye Christensen var en av de som deltok. Programlederen snakket med de som var i studio om deres forhold til jul? Hvorpå Saabye Christensen henviste til et østlig visdomsord;

Eier du flere enn 7 ting, er det tingene som eier deg

Jeg bet meg merke i dette visdomsordet, og tenkte at det er nok flere enn meg som er i den situasjonen at de eier flere enn 7 ting. At denne setningen ble nevnt akkurat nå når vi står foran ei tid med overflod av mat, drikke, gaver og mer, var kanskje tilfeldig, men det ga meg en tankevekker og et utgangspunkt for dette blogginnlegget. 

Å leve et liv uten ting er ikke et mål for meg, men jeg kjenner at det å ha et bevisst forhold til tingene kan være fornuftig. Etterhvert som jeg har blitt eldre, har mitt syn på jula endret seg. Det er jeg neppe alene om. Jeg har tenkt at det var alderen. Misforstå meg rett, jeg ELSKER gaver! Samtidig så ser jeg at jeg for hvert år setter mer og mer pris på andre ting enn gavene. Tid sammen med familie, god mat, fine programmer på TV og radio, sene kvelder og late morgener, for å nevne noe. Barna mine er blitt eldre, fortsatt ser jeg at minstemann ser veldig fram til julaften og gavene. De to eldste begynner nok litt som meg å se andre verdier i denne høytiden. 

I dagens overflodssamfunn er det lett å la seg rive med og bli overbevist om at vi har behov for alskens duppeditter og tekniske hjelpemidler. Jeg kjenner at dette har endret seg for meg og velger heller å se verdien i mellommenneskelige relasjoner og det å se hverandre som mennesker.

I går da jeg dro fra jobb, gikk jeg runden og ga en god klem til mine kolleger. Jeg ønsket dem god jul og tenkte at det unner jeg dem virkelig. Vi har godt av et avbrekk fra en hektisk hverdag hvor vi alle står på for å bidra til at hver og en får dager fylte med gode opplevelser, nærhet og omsorg. 

Da jeg kom hjem, kjente jeg på takknemlighet. Takknemlighet for at jeg har mine rundt meg. For mange er julehøytida ei sår tid, da det merkes ekstra godt de som ikke er der lengre. Jeg har et håp om at de som kjenner på sorg og vonde følelser i denne tida, slipper å sitte alene.

Nå vi nå går inn i julehøytiden, vet jeg at den vil bringe med seg gode ting for meg og min lille familie. Vi senker skuldrene, vi gir hverandre tid, spiller brettspill, spiser god mat og bare ER sammen. 

Jeg føler meg heldig. 

Med ønske om ei god jul til dere alle, takke for at dere leser bloggen. 

T. 24.12.19. 

Tid for ettertanke

Ho sitt aleina i egne tanka 

mens resten av huset ligg og søv.

Tar sæ i å tenke tilbake på 

dem som ikkje lengre e blant oss.

Savnet e stort, minnan e gode å ha.

For ho e jula ei kjær tid 

med familie og restitusjon.

I år blir det en ekstra gjest i jula.

Det va ikkje nei i hennes munn 

da spørsmålet kom.

Etter at ho stifta familie sjøl

har det å skape ei avslappa stemning

rundt slutten av året blitt desto viktigare.

Samle tankan omkring det som har vært

og rette blikket mot det som skal komme.

Året som har gått har gitt ho mykje, 

både på godt og vondt.

Nåkka har gitt ho energi,

nåkka har tappa ho for energi.

Sånn er livet.

Ho e blitt flinkare til å leve i nuet,

være tilstede i øyeblikket.

Kroppen har sagt fra at det e bedre sånn.

Ho e blitt bedre på å lytte

tell stemmen på innsida.

Den lille jenta har vært i bakgrunnen,

minna ho på det dem blei enig om.

Å lytte til hjertestemmen

og å leite etter hvilepulsen.

Ta meir vare på sæ sjøl.

Ingen e tjent med å leve et liv

i stress og kav.

Tell slutt sei det stopp.

Å se signalan før det e for seint

e ikkje alle like god på.

Ho e ikkje så god tell å tenke på sæ sjøl.

Sette alltid alle andre først.

Ei god venninna minna ho på

at egenomsorg e like viktig

som det å se og ta vare på andre.

Rundt sæ har ho mange ho sette pris på,

som ho ikkje ville vært foruten.

Som e viktig for at ho skal ha det bra.

Uten dem hadde det ikkje vært like lett,

da hadde det vært fleire mørke daga.

Blikket hennes e vendt mot lyset,

det e den veien ho skal.

Det som ligg bak ho blir værandes der.

Ho har det med sæ, men lar det ikkje 

ta meir plass enn nødvendig.

Ho ser muligheta der framme,

langs stien på livets vei.

Takk for at du leste.

T. 22.12.19. 

Husker du å fylle reservetanken?

Ordene sitter litt fast for tida.

De finnes et sted der inne, 

de må bare vente litt til jeg er klar. 

Den lille jenta har holdt seg i bakgrunnen.

Jeg har ikke tid, verken til ordene eller henne. 

Den dårlige samvittigheten gnager.

Samtidig vet jeg at det ikke gagner noen av oss.

At jeg bruker energien min til å tenke negative tanker.

Det gjør at jeg bruker av reservene.

I kveld har jeg sittet i to timer å skrevet julekort.

Jeg koste meg med det,  lyttet til julemusikk 

og tenkte på dem jeg skrev hvert enkelt kort til.

Magien finner du

i de små øyeblikkene

som lyser opp dagen.

Kunsten er å 

oppdage dem.

Dette verset skrev jeg inni alle kortene.

Jeg vet så inderlig godt at det stemmer.

Å fokusere på de små tingene, det som virkelig betyr noe.

Fokuset mitt er mer der nå enn tidligere.

Jeg samler på små lyspunkt i hverdagen.

Minner og gode opplevelser.

Som jeg kan legge på sparekontoen.

Til mørkere dager.

Dager hvor jeg haster fra det ene til andre.

Dager hvor jeg bruker av reservene.

Det er ikke alltid jeg husker å fylle på reservetanken.

Den siste tida har jeg glemt det.

Da har det ofte endt med et par timer på sofaen på ettermiddagen.

Plutselig har det vært kvelden og på tide å legge seg. 

Snart er det juleferie.

Det skal bli godt med tid til kos og avslapning.

Tid til familie, sene kvelder, late morgener. 

Kanskje klarer jeg bedre å åpne opp for ordene da.

Kanskje kommer den lille jenta innom.

Takk for at du leste.

T. 13.12.19. 

De små ting i livet

Hun smiler seg gjennom dagen, og får ofte folk til å le.

Du synes kanskje hun er litt sær, men ser ikke noe galt i det.

Hun lytter til det du sier, og vil helst være alles venn.

Hvis du ser det blinker i en tåre, er den borte når hun snur seg igjen.

Trenger du hjelp til noe en gang, spør henne, hun gjør seg flid.

Som en reddende engel flyr hun rundt når ingen andre har tid, 

men rundt seg legger hun en mur der ingen andre slipper inn.

For ingen vet at om natten er det tårer på en engels kinn... 

(Ukjent)

Diktet over la ei venninne av meg ut på Facebook før helga, jeg leste det og kjente igjen både meg selv og mange jeg har i min omgangskrets i diktet.

For slik er det, vi strekker oss langt for andre og gjemmer det vi selv sliter med inni oss.

Det er lenge siden jeg har skrevet på bloggen, ikke fordi jeg ikke vil, men all energien min går til andre ting. Jeg håper det roer seg litt framover, jeg kjenner at jeg går på sparebluss. Nå er tida inne for å spare på energien, sette ned tempoet. 

Da jeg kom hjem fra jobb på fredag hadde far i huset og eldstesønnen vaska vindu og hengt opp de røde julegardinene. Det første tegnet på tida vi går inn i. Ei tid for ettertanke, takknemlighet og ro. Tid sammen med familien. Tid sammen med dem vi er glade i.

For noen er tida fram mot jul og selve julehøytida en sår påminnelse om dem som ikke er her lengre. Det gjør vondt å tenke på, for dem som står midt oppe i det er det mange ganger verre. Jeg håper at du som har det slik, har noen rundt deg som kan gi deg den omsorgen du har behov for. Det er ikke alltid så lett å be om det, men kanskje vil det gjøre tida framover lettere å komme seg gjennom hvis du klarer å si det til noen. 

I går gjorde jeg siste innspurt på barnas adventskalender, selv i en alder av 12, 19 og 22 vil de gjerne fortsatt ha en slik pakkekalender. Jeg hører en del som klager over at det tar så lang tid og er så dyrt med slike kalendere. For meg handler det om det å glede barna mine med en liten oppmerksomhet hver dag, det er ikke store tingen, men bare noe som gir dem en fin start på dagen.

Som en av tre søsken husker jeg fra min egen barndom at vi hadde en adventsskalender med 3 små mus på, så fikk vi pakke opp hver 3. dag hver. Det var nok ikke de store tingene i vår kalender heller, men jeg kjenner igjen følelsen av forventning og gleden de dagene det var min tur å åpne. Den samme gleden tenker jeg at mine barn også har, om ikke på samme måte som da de var yngre selvfølgelig. 

Jeg ønsker deg som leser gode dager i tida framover.

Dager med takknemlighet for det du har i livet ditt.

Og kjenner du at dagene er tunge og triste, si det til noen.

Takk for at du leste.

T. 01.12.19.