Husk at du trenger "deg" mer enn du trenger dem

Et innlegg på Facebook-profilen til Henriette Lien traff meg midt i hjertet i morges.

Det handla om hvor vanskelig det er å lytte til seg selv og egne behov, i frykt over å skuffe andre.

Å sette grenser for seg selv, kan i følge Lien, lett oppfattes som egoistisk og en separasjon. 

Den siste setninga i innlegget traff meg ekstra hardt; Husk at du trenger "deg" mer enn du trenger dem. For uten deg blir det ikke noe dem. 

I livet mitt har jeg alltid stilt ufattelig strenge krav til meg selv og hva jeg skal klare. Det har ofte endt med skuffelse på skuffelse fordi jeg ikke nådde opp til egne krav. 

Det jeg den siste tida har innsett, er at jeg kun har hatt fokus på hva jeg trodde andre tenkte om meg, derfor stilte jeg disse kravene. 

Jeg hadde aldri stilt de samme kravene til andre.

Det er kun jeg som vet hva jeg trenger og når min grense er nådd.

Gjennom å strekke den grensen hele tiden, mer og mer, vil kroppen til slutt si stopp.

Jeg har ingen garanti for at jeg ser signalene før det er for sent.

Derfor er det viktig å sette grenser, si nei, lytte til sin egen kropp.

Jeg tror jeg er blitt bedre på det.

Jeg har senket kravene til meg selv på mange områder.

Samtidig har jeg sirklet meg inn på hvilke områder jeg fortsatt ønsker å stille krav til meg selv.

Disse kravene er litt utafor komfortsonen, nok til at jeg sakte oppnår mestringsfølelse.

Og det føles oppnåelig, fordi de ikke er FOR høye.

Jeg har troen på at det å lytte til seg selv, kan oppfattes som fornuftig av omgivelsene.

Det vil alltid være dem som tisker og hvisker, tror de vet bedre enn deg.

Jeg velger å flytte fokus, ikke lytte til dem, men til meg selv.

Hjertestemmen sier at det er riktig valg.

For uten meg, blir det ikke noe dem.

Takk for at du leste.

T. 28.10.18.

Rimfrost

Som små trær lagd av frossent vann
Lag på lag av små greiner
Tusenvis av kunstverk lagd av naturen

Ingen er like, alle er unike
Jeg går omkring, beundrer
Imponert over alt jeg ser

Kuldegradene biter i kinnene
Fingertuppene blir kalde
Mange motiver foreviges

Trekker jakken tettere omkring meg
For hvert skritt ser jeg nye kunstverk
Naturen gir meg mye på mange måter

Føler meg heldig som har naturen så nært
Som kan beundre den hver dag
Kjenne den friske luften, fylle lungene

Årstidene gir variasjon
Alt like vakkert, på ulike måter
Jeg nyter dem alle

Frosne fingre og frossen kropp
Tvinger meg til å gå inn igjen
Jeg lever lenge på bildene



T. 27.10.18.

Sterk inni, sterk utenpå

I midten av oktober starta jeg opp som ambassadør for NK Sportswear. Det var litt sånn "det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert" og at jeg tok en sjanse jeg garantert ikke hadde tatt for et år siden. Jeg er over gjennomsnittet interessert i treningsklær og da jeg så på Instastoryen til NK Sportswear at de søkte etter flere ambassadører, så tenkte jeg - hvorfor ikke? Jeg kikka litt på nettsida deres og så at de fleste modellene de bruker er unge, slanke og litt slik som "det forventes" at ungdommene i dag skal se ut. Så tenkte jeg at det brude jo være noen der som en motvekt? En som meg - i begynnelsen av 40- åra, noen kilo for mye og litt mer sånn "hverdagslig". Så søkte jeg...og det tok ikke lang tid før jeg fikk svar om at de gjerne ville skrive kontrakt med meg. I første omgang for et år, så kan man eventuelt velge å si den opp eller fortsette. Det er selvfølgelig noen betingelser her - jeg må poste minimum 8 innlegg i måneden hvor jeg tagger NK Sportswear, til gjengjeld får jeg en rabattkode jeg kan dele med mine venner (Tone15) og jeg får selv en litt høyere rabatt når jeg kjøper klær, samt at jeg får tilsendt vareprøver av og til.

Jeg synes det er en grei avtale, jeg får flotte treningsklær som er gode på, jeg blir motivert til å fortsette treninga og jeg synes jeg ser bra ut i dem. En vinn-vinn situasjon synes jeg i alle fall.

Noen vil kanskje synes at det er "teit" å holde på slik, ta bilder av seg selv på trening og poste det på sosiale medier. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg syntes det var litt "kleint" i starten, men nå synes jeg bare det er gøy. For dem som har noe i mot det, så har de selvfølgelig lov til det.

Jeg har tatt et valg for meg og det står jeg for. Jeg har så langt fått flere spørsmål om klærne og mange som kommenterer det positivt.

Og jeg føler meg supermotivert!

Komfortsonen er pressa!

Og ikke minst - i og med at det å trene er blitt en rutine på lik linje med å planlegge ukens middager, så ser jeg framgang på treninga. Jeg er blitt sterkere, jeg ser endringer på kroppen min og jeg LIKER det jeg ser. 

Utseendet har alltid opptatt meg, i negativ forstand. Jeg har alltid sett ned på meg selv og syntes jeg var stygg. Nå er jeg i endring, jeg ser på meg selv med andre øyne, jeg tenker positivt om meg selv. Det gjør godt, jeg har det bedre enn noen gang. 

Jeg heier litt på meg selv hver dag, det blir enklere for hver dag.

På innsida sitter den lille jenta og smiler. 

Jeg er blitt sterkere på innsida, nå er jeg sterkere utenpå også.

Takk for at du leste.

T. 24.10.18

Venninnehelg og gavedryss

Jeg har tilbrakt helga sammen med 3 venninner fra tida på videregående, det har vært SÅ koselig.

Selv  om vi ikke bor så langt fra hverandre, så er det ikke så lett å få til å møtes i en hektisk hverdag. 

De kom hit lørdags formiddag for å hente meg, da hadde jeg dekket et deilig lunsjbord sånn at vi spiste oss gode og mette før vi dro herfra. Jeg og en av venninnene mine hadde planlagt helga, i fjor var det to andre som hadde planlagt. Alt var hemmelig, de to andre hadde fått en pakkeliste tilsendt, noe av det som sto på lista var selvfølgelig tull. Sånn som limstift, sikkerhetsnåler og gnagsårplaster.

Vi kjørte først til Finnsnes, der var det en halvtimes ekspress-shopping før turen gikk videre til Sørreisa hvor vi gjennomførte en oppgave på et Escape rom. Det har vi prøvd en gang før i Tromsø, s å denne gangen visste vi litt mer hva vi gikk til og klarte faktisk å komme oss ut av rommet mens det enda var 12 minutter igjen - som 4. beste så langt! Det var vi godt fornøyde med!

Så handla vi litt mat før vi dro dit vi skulle overnatte. Det var på ei hytte som heter Tennvassbu i Tranøy kommune. Ei flott hytte med nydelige omgivelser, litt utenfor allfarvei og med god plass. 

Da vi kom til hytta var det bare 10 grader inne, så vi hev oss rundt, fikk inn tingene våre og fikk fyrt opp i peisen. Det ble raskt varmt og vi fikk laga oss litt mat - finnbiffgryte med hjemmelaga potetmos og blomkålmos - og med litt godt i glasset ble det skikkelig godt.

Det ble seint før vi la oss, vi koste oss med å spille Alias og sitte oppe og skravle lenge utover natta. Noen hadde mer konkurranseinstinkt enn de andre for å si det sånn...og det ble heftige forklaringer og mye innlevelse i oppgavene.

Det regna godt i natt, det tromma skikkelig på taket og vi våkna mange ganger i løpet av natta. Madrassene var heller ikke de samme som hjemme, det vet man jo når man drar på hyttetur - at det ikke blir som hjemme. Så det går jo greit for en natt eller to.

Utsikten over var det som møtte oss i morges da vi var stått opp - nydelig og fredfullt.

Etter at vi hadde fått spist frokost, rydda og vaska litt i hytta og pakka i bilen, gikk turen tilbake til Finnsnes. Der var det tid for bowling - skikkelig gøy, mest flaks og litt teknikk.

Før vi dro hjem spiste vi en deilig middag på kinarestauranten på Finnsnes, deilig mat.

På lørdags kvelden kom den ene etter den andre med gaver til meg.

Føler meg så ufattelig heldig som har så gode venninner som viser at de setter pris på meg.

Et tova sitteunderlag, en ny Trygve Skaug kopp og en liten lykke-krone med et dypt budskap.

Heldige meg som har dem i livet mitt.

Takk for ei flott helg, jentene mine.

Nå er det bare å begynne å planlegge neste års sammenkomst og ikke minst langtur om 5 år.

Takk for at du leste.

T. 21.10.18

Et gryandes håp om ei bedre tid

Ho kjenne varmen bre sæ fra innsida

En følelse av blod som bruse

Som solstråla som sprer sæ rundt om i kroppen

Ho står opp, en ny dag ligg foran ho

Gårdagen e forbi, morradagen veit ho ingenting om

Dagen i dag kan ho fylle med det ho vil

Ho kjenne på gode tanka

Et gryandes håp om ei bedre tid

Kor tunge tanka og å sette ord på det, e greit

For et år sida va ho en skygge av sæ sjøl

Ho tok en dag om gangen, alle daga va lik

På innsida holdt det på å koke over

No har stormen lagt sæ

Inni mellom bruse det opp til høy sjø

Da puste ho rolig og går inn i sæ sjøl

Fortida skal ikkje definere kæm ho e

Selv om det har gjort ho tell den ho e i dag

Ho trudde det gjorde ho svak

Tvert om gjør det ho sterk

Ho klarte å stå i det med begge beinan støtt

Selv om det ikkje føltes sånn mens det sto på som verst

Ho har tilgitt, lagt det bak sæ

No ser ho framover

Lar drømman komme

Ho smile oftare

Tør kjenne på tilfredshet

Tar sæ i å kjenne på følelsen av at ho e heldig

Ho ser lyst på framtida

Ser sæ sjøl danse bortover veien som lita jenta

Mulighetan e der, ho må bare gripe dem

Takk for at du leste.

T. 12.10.18

Vær raus - verdensdagen for psykisk helse

I går ble verdensdagen for psykisk helse markert.

I år var mottoet: Vær raus.

Å være raus med seg selv og andre, kan bidra til god psykisk helse.

På hjemmesiden til verdensdagen for psykisk helse stilles det spørsmål om hva vi gjør når vi møter personer ulik oss selv, har ulikhetene plass i samfunnet og klarer vi å akspetere ulikhetene?

Jeg mener at mangfold og ulikheter er det som bygger et samfunn.

Gjennom ulikhet ser vi at det er greit å være annerledes.

Å akseptere dette er ikke like lette for alle.

Det er mange som ikke tør være seg selv i frykt for å skille seg ut.

Jeg har selv vært der.

I mange tilfeller tror jeg det handler om uvitenhet og usikkerhet, når noen har problemer med å akspetere ulikhet og annerledeshet. 

Det føles kanskje tryggere at alt og alle er like, innenfor den samme boksen?

På samme tid tenker jeg at det å måtte passe inn i den samme boksen, blir som å leve i fangenskap. 

Å hele tiden måtte tenke på om det man gjør er innafor eller utenfor det som er akseptert for å få være en del av fellesskapet.

Å være raus handler blant annet om det å akspetere at vi er ulike, skape rom for annerledeshet.

Jeg har et ønske om at vi alle jobber med oss selv for å nå dette målet.

Det vil ta tid, det er ikke gjort på en dag.

Hvis vi alle starter med oss selv, tenker jeg at mye er gjort.

Små skritt, litt hver dag.

Vær raus - start med deg selv.

Takk for at du leste.

T. 11.10.18.

Til deg, du sterke mamma

Til deg, du sterke mamma

som gjer så godt du vinn

Til deg, du sterke mamma

som tørkar våte kinn

Du, som er der i dagen -

med omsorg, varme, trøyst

Som lindrar barnets gråt 

med varleg, kjærleg røyst

Til deg, du sterke mamma

som ofte kjenner tvil

Som trass i eigne kjensler

deler raust av varme smil

Som kjenner på ei uvisse -

gjer eg feil, rett eller godt

Som kjenner tyngd av ansvaret

for barna du har fått

Til deg, du sterke mamma

så sliten du kan bli

Men snart er barna store -

og barnetida forbi

Til deg, du sterke mamma

med sarte nerver i kveld

Kjenn kjærleiken i hjarte -

det er band som held... ♡

Diktet over fikk jeg tilsendt på Messenger hos pappan min for litt over ei uke sida. Det er fra Festsongen - tekst og poesi si Facebook side.

Akkurat da satt jeg og tenkte på det å være mamma, at det er en av de største og mest meningsfulle oppgavene jeg har fått i livet. Både på godt og vondt.

Det er ingen tvil om at det er en tøff oppgave.

Mange valg skal tas, noen er lettere enn andre.

Noe blir riktig, noe blir feil.

Kjærligheten til mine barn kan ikke sammenlignes med noe annet.

Når barna mine gleder seg over noe de har gjort bra, gleder jeg meg dobbelt.

Når de er lei seg, kjennes det ut som hjertet mitt skal briste. Om jeg hadde kunnet, ville jeg tatt smerten for dem.

De må gjøre sine erfaringer, det er det de lærer av.

Jeg kan bare gå ved siden og støtte dem på ferden.

Fordi jeg elsker dem.

Takk for at du leste.

T. 07.10.18

Om å finne ordene og å drømme store drømmer

Tidligere denne uka delte en av mine store inspirasjonskilder, Lill-Karin Elvestad, et innlegg på bloggen sin. Det var med utgangspunkt i noe ho hadde skrevet for flere år siden, et innlegg om drømmefrø.

Det er mange år siden jeg møtte Lill-Karin for første gang.
Allerede da senset jeg ei dame med en ektefølt interesse og omsorg for andre mennesker.
At jeg flere år senere skulle ende opp på skrivekurs hos ho, var ikke i mine tanker da.

Mye har skjedd med meg siden da, jeg har blitt kjent med meg selv på en ny måte.
Jeg har vist meg selv større omsorg, jeg har funnet tilbake til den jeg er innerst inne.
På innsiden, så langt inne at jeg ikke visste det selv, satt det ei lita jente.
Gjemt bort, helt alene. Alene med alt det som var for vanskelig for den voksne utgaven å forholde seg til, følelser så sterke og så vonde at de var blitt gjemt bort.

Å åpne døra inn til den lille jenta gjorde vondt.
Det var verre enn jeg hadde trodd, et øyeblikk var jeg usikker på om jeg bare skulle lukke døra igjen. Likevel valgte jeg å trå inn, sette meg ned sammen med den lille jenta.
Så kom alle de bortgjemte følelsene, tankene, opplevelsene til overflaten.

Og midt i alt dette, sto Lill-Karin sammen med meg.
Ho ga meg troen på at det var trygt...og nødvendig.
Det var en reise inn i meg selv.

Ho lot meg finne ordene.Som hos skriver på hjemmesida: "Gjennom ord forstår vi verden. Men ordene kan også gi deg svar på hvem du er".
Et år tilbake i tid kjente jeg bare nyanser av hvem jeg er, nå nærmer jeg meg å finne hele meg.

I blogginnlegget skriver ho om Oktober som strør drømmefrø i skogen.
Og om at drømmefrøene bor i hjertene våre. Vi må gi det næring, vi må tørre å drømme.

Jeg har ikke tillatt meg selv å drømme.
Nå har jeg begynt, jeg setter meg nye mål, drømmer store drømmer.
Det er ikke sikkert alt jeg drømmer om blir en realitet.
Drømmefrøene er likevel der, de er en del av meg.

Tør du drømme?


Takk for at du leste.


T. 05.10.18.

"Så glemte jeg et øyeblikk hvor heldig jeg er"

Jeg har lenge tenkt at jeg skulle bevilge meg selv en av koppene fra Søgne med Trygve Skaug sine tekster på, jeg har virkelig sansen for disse tekstene.

Ofte korte, men samtidig så virkningsfulle.

I dag kjøpte jeg den på bildet over.

For meg passet teksten så bra.

I det siste har jeg flere ganger daglig tenkt på akkurat det:

At jeg er heldig.

I en hektisk hverdag er det så lett å glemme det.

I et tidligere innlegg skrev jeg om tankesett og fokus.

Og om at jeg for min egen del velger å ha en positiv innstilling. 

Dette er også noe jeg prøver å lære videre til mine barn.

Jeg har så mye å være takknemlig for.

I dag var dagens høydepunkt å bli invitert på kafè.

Det ble 2 koselige timer med alt fra latter til tårer i øyekroken.

Takk til deg, du fantastiske menneske.

Jeg føler meg heldig som har deg i livet mitt.

Takk for at du leste.

T. 04.10.18.

Den lille jenta er med meg

Før jeg dro på jobb i morges, posta jeg en bilde-collage på Instagram. 

I innlegget skrev jeg om det jeg fortsetter å gjøre hver dag før jeg drar hjemmefra.

Selv i en alder av 42 år.

Jeg tar på en maske.

Når jeg poster bilder på sosiale medier, er det ikke for å få likes.

Likevel tar jeg meg i å kikke innom for å se om det er noen som har sett det jeg la ut.

Den usikre lille jenta inni meg må sjekke.

Se om det er noen som kommenterer eller klikker liker.

Da jeg la ut bildet i dag var jeg spent på responsen.

Det jeg la merke til var at det var færre som klikket liker eller hjerta bildet.

Dette gjorde meg tankefull og undrende.

Er det lettere for oss å like det som er glad-historier eller bilder redigert med filter?

På bildet til venstre er jeg nyoppstått og uten sminke.

På bildet øverst til høyre har jeg ordna meg på håret og lagt på litt sminke.

Svart/hvitt bildet er endret fra originalbildet ved at jeg gjorde det om til svart/hvitt.

Jeg ønsker å vise alle sider ved meg.

Noen dager er mørke, de fleste er lyse.

Og begge deler er greit.

Det er slik livet er.

Selv om de mørke dagene er der, så velger jeg å fokusere på det som er bra.

Ingen er tjent med å grave seg ned i mørket.

Det handler om at jeg kan tillate meg å kjenne på mørket og tunge tanker, men så skyver jeg det unna. Jeg ønsker ikke å la det ta plass.

Og selv om jeg kan dele disse tankene på sosiale medier av og til, så er det ikke det som definerer meg. De tunge tankene og mørke dagene er ikke meg. De er bare en del av meg.

På denne måten å tenke på klarer jeg å fokusere på det som gjør meg godt.

Det som gir meg energi og gjør dagene mine gode.

Og den lille jenta er med meg hele veien, både de gode og de mørke dagene. 

Jeg finner styrke i at vi er to, i samme kropp og samme sjel.

Takk for at du leste.

T. 02.10.18.