Når sjelen kaller

På skrivekurset i oktober, anbefalte ho som hadde det flere bøker vi burde lese.

"Rom for stillhet" var den ene. 

Nå er jeg i gang med en av de andre, "Når sjelen kaller" av Gitte Jørgensen. Forfatteren av boka opplevde noe ho kaller "tohundreårs-trettheten", hvor kroppen sa fra om at sjelen var sliten. Ho skriver så godt om at det er mulig å bygge opp seg selv og forandre livet vårt. Jørgensen mener at vi ikke skal vente, men gjøre noe med drømmene våre før det er for sent. Det er ei lettlest bok som med sin design frister til å bli lest. Sidene i boka er dekorert med blomster, blader og border i ulike farger og avsnittene er delt opp slik at du ikke trenger å lese hele siden ferdig før du tar en pause.

Jeg tror det var sjelen min som ba meg delta på skrivekurset. På innsiden sto den lille jenta.

Ho syntes det var på tide at jeg tok mer vare på meg selv. Og for å klare det måtte jeg starte med å rydde opp på innsiden.

I forordet i boka stiller Jørgensen flere spørsmål til leseren. Bl. a spør ho: "Har du iblant en fornemmelse av at sjelen din kaller? Kanskje hvisker din indre stemme at du rommer så mye mer, og at du i overført betydning må begi deg ut på en reise for å oppdage mer av dine iboende evner og muligheter?"

Min reise startet med skrivekurset. Det var det jeg trengte akkurat da. Det var det som skulle til for at jeg skulle klare å stikke hull på "byllen" og åpne døra til det lukkede rommet. 

Prosessen etter skrivekurset har satt i gang mange tanker, tanker om fortid, nåtid og fremtid. 

Om hvem jeg var, hvem jeg er og hvem jeg ønsker å bli. 

Ønsker jeg endring eller ønsker jeg å forbli der jeg er.

Mange og store tanker.

Jeg tror på å vise seg selv omsorg og kjærlighet.

Og jeg vet at jeg har vært altfor dårlig til det.

Nå er tida inne for å sette av mer tid til det.

Gjøre det jeg vil og det jeg drømmer om.

Hva det er, vet jeg ikke helt enda.

Det jeg vet, er at jeg ønsker å bruke mer tid på å skrive.

Jeg kjenner at jeg trenger det og at det gjør meg godt.

Gjennom å skrive viser jeg omsorg for meg selv, jeg jobber med meg selv - fra innsiden.

Etter påske har jeg en avtale som kanskje gir meg svar på noen av spørsmålene jeg har i forhold til skrivinga, hva jeg vil og hvor jeg vil. Og hvordan jeg skal nå dit.

Jeg kjenner en blanding av følelser - forventning, usikkerhet, spenning, takknemlighet...og mer!

Det finnes garantert mange begrensinger og dumper i veien - jeg velger å fokusere på at det også finnes uante muligheter.

Takk for at du leste.

T. 29.03.18