Den største gleda

I noen uker har jeg strikka på et par votter til en person som har betydd mye for mitt yrkesvalg og at jeg er der jeg er i dag.  Jeg visste allerede i barneskolealder at jeg ville jobbe med barn og valgte mitn utdanning ut fra det.

Denne personen tok i mot meg med åpne armer da jeg dukket opp i en liten kommunal barnehage her jeg bor, med et ønske om praksisplass gjennom det som da het Arbeidsformidlingen. Jeg var helt ny på stedet, hadde flytta langt hjemmefra for å bo sammen med han jeg hadde vært kjæreste med i 2 år. Jeg husker at jeg skalv som et aspeløv da jeg gikk inn i barnehagen.

Jeg fikk ja til praksisplass og ble fulgt godt opp fra dag en. Med tida fikk jeg mer ansvar. Jeg starta i ei lita stilling som ekstra-ressurs, fikk etterhvert ansvar for to førskolebarn, så litt språktrening med barn som trengte litt ekstra oppfølging og til slutt ei 70% fast stilling som assistent i samme barnehage. Så tok jeg fagbrev som barne- og ungdomsarbeider og til slutt førskolelærerutdanning.

Mange personer har vært viktige opp gjennom min yrkesliv i barnehage, men ho som fikk vottene med fuglemotiv var begynnelsen på det hele. Nå skal ho snart pensjoneres og jeg følte at det var naturlig for meg å gi henne en personlig gave for å vise at jeg er takknemlig for at ho tok så godt i mot meg da jeg dukka opp i barnehagen ho var styrer i. Valg av motiv på vottene var gjennomtenkt i og med at ho er over gjennomsnittet fugleinteressert.

Ho har flere ganger de siste årene sagt at ho så potensiale i meg fra første dag, slikt er selvfølgelig hyggelig å høre. Jeg tenker at det var meninga at jeg skulle komme nettopp til henne, ho så meg for den jeg var og ho så det jeg kunne bidra med i det yrket ho selv brant for.

I dag fikk ho vottene jeg har strikka sammen med et håndskrevet kort med noen hyggelige ord. Jeg tror både giver og mottaker var litt blanke i øynene da gaven ble overlevert og det føltes så godt å gi henne denne oppmerksomheten.

Takk til deg, for at du tok i mot meg med åpne armer den gangen for 24 år siden.

Takk for at du så noe i meg og turte å satse på meg.

Den største gleda ein kan ha, det er å gjera andre glad.

Takk for at du leste.

T. 24.04.19. 

Det usynlige barnet

For noen dager siden var datteren min sammen med noen venninner i Kilpis. Det er ikke til å legge skjul på at jeg er glad i Mummi-koppene, så da ho skulle dit så jeg mitt snitt til å sende med et lite ønske - om ho kunne kjøpe meg et par nye Mummi-kopper. Mens ho var der, dro jeg en tur ned på treningssenteret. Mens jeg trente hadde ho sendt meg et par meldinger med bilde av de koppene som var aktuelle og som jeg ikke hadde fra før og spurte hvilke jeg ville ha. Koppen på bildet over svarte jeg at jeg ikke ville ha. Vet ikke helt hvorfor, men tror jeg syntes det var litt ekkelt med det hodet som manglet. Tilfeldighetene ville ha det til at ho da allerede hadde kjøpt denne og en annen kopp og var på tur hjemover igjen.

Når koppen likevel var kjøpt tenkte jeg at det fikk bare være og etter som dagene har gått har jeg funnet ut at jeg er glad for at denne koppen ble min. Jeg har satt meg inn i historien bak fortellingen om det usynlige barnet og jeg ser at det var en mening med at koppen ble min.

Historien om den usynlige jenta er skrevet av Tove Jansson og ble utgitt i 1962, den kom på norsk i 1963. Boken er ikke nødvendigvis en barnebok. Den handler om Ninni, som har blitt skremt til usynlighet av en sarkastisk og nedlatende tante. Mummimammas omsorg gjør piken synlig igjen.

Her kan du lese historien hvis du vil.

Da boken kom ut i 1962 ble det sagt at boken ikke nødvendigvis var en barnebok. Når jeg nå har lest historien på nytt, ser jeg at dette kan stemme. Jeg tror boken ble skrevet med en dypere tanke bak, for å bevisstgjøre leseren på hva som kan skje dersom vi møter andre med nedlatende kommentarer på den der er, det de sier og det de gjør. I denne sammenhengen handler det om barn og det er dette jeg ønsker å si noe om i dette blogginnlegget.

Jeg tror det er viktig å tenke over hvordan vi møter barn, hva vi sier og hva vi gjør i deres nærhet. Et barn som blir møtt med nedsettende kommentarer og kroppsspråk eller adferd som virker skremmende eller truende kan som Ninni ende med å bli usynlig. Det visker ut seg selv eller endrer adferd slik at omgivelsene skal akseptere det. Jo lengre et barn blir i et miljø hvor det utsletter seg selv for å tilfredsstille andre, jo større skade kan det få. I min egen oppvekst kjente jeg ofte på følelsen av at det å gjøre meg usynlig var en måte å beskytte meg selv på. Da ble jeg ikke lagt merke til, kanskje fikk jeg være i fred en stund.

Opp gjennom årene jeg har jobbet med barn, har jeg flere ganger møtt barn som har vist adferd jeg har undret meg over. De som reagerer på stikk motsatt måte enn det jeg har tenkt var naturlig i den enkelte sammenheng. De som i stedet for å søke trøst når de er triste, reagerer med sinne og utfordrende adferd. De som lukker seg inne i seg selv og ønsker å være alene, selv om kroppsspråket viser at de aller helst ville satt ord på det de bærer inne i seg.

Det er mitt ansvar å skape tillit, legge til rette for at barnet skal føle seg trygg nok til at det blir mer synlig, tør å vise alle sider ved seg selv. Alle barn er ulike og unike og alle fortjener å bli møtt med den samme grunnleggende respekten for den de er og de behov det har.

Historien om det usynlige barnet har minnet meg på det.
Koppen med bilde av det usynlige barnet vil være en påminnelse for meg når jeg drikker av den.
Hva som er mitt ansvar og hva jeg bør ha i bakhodet når jeg møter både egne og andres barn.
Sannsynligvis kommer jeg til å møte mange slike usynlige barn.
Det er mitt ansvar å la dem føle seg sett.


Takk for at du leste.


T. 22.04.19.

"Meld ifra dersom det ikke går så bra"

Påsken er snart på hell og jeg kjenner på at det har vært en fin påske - tid til familie, (prøve å) sove lenge, sykkelturer og noen soldager.

I går ble jeg sittende å se på flere episoder av et program som har gått på TV2 denne påsken, påskereisen. Alle episodene var med personer som hver på sin måte har fått kjenne at livet byr på både gode og vonde opplevelser. Utgangspunktet for programmet var et møte mellom to mennesker med svært ulike livssituasjoner.
Jeg bet meg spesielt merke i programmet hvor Adam Schjølberg deltok. Her fortalte han om oppveksten hvor han opplevde å stå utenfor, føle seg annerledes. Han fortalte om hvordan han hatet seg selv fordi han ikke var som de andre guttene da han vokste opp. Han var glad i bestekompisen, på en annen måte enn det som var rett sett fra omgivelsene. Som profilert homofil har han opplevd hets og trusler som var med på å isolere ham.
På slutten av programmet skulle han gi en gave til Monica som var den andre deltakeren i programmet.

Adam` s vennskapsvettregler - til ettertanke og etterfølgelse for oss alle. Adam fortalte om hvor vanskelig det hadde vært for han å be om hjelp når han ikke hadde det bra. Det måtte faktisk en svulst i hodet til før han forsto at det var helt greit å si at han hedde behov for andre, at han ikke ønsket å være alene med det han sto i.

Å tørre å sette ord på hvordan en har det, å rekke opp hånda og si at du har behov for hjelp.
Jeg har troen på å åpne opp, det betyr ikke at vi skal stille oss på den høyeste toppen og rope det ut til alle, men at vi tør å starte med å si det til en vi er nær, en vi er trygg på. Det vil føles lettere etterpå.

Vær en støttespiller for en som trenger det, vær en god venn.


Takk for at du leste.


T. 21.04.19.

Et nødvendig pusterom

Fra barns ben av har jeg søkt til naturen. Der kunne jeg søke ro når livet snurra rundt som en karusell. Når tankene ble for mange, når små og store bekymringer fylte hodet mitt. Som voksen har jeg fortsatt med å søke til naturen, i sorg og i glede. Hver gang har jeg opplevd å bli fylt med ro, jeg senker skuldrene og lar tankene flyte.

Jeg har hatt besøk av broren min og de to døtrene hans et par dager. I går dro de hjem igjen, men før de dro var vi en liten tur og fiska på isen. Mens jeg satt der på isen opplevde jeg atter en gang å bli fylt av en ubeskrivelig takknemlighet og indre varme mens jeg lot blikket gli over snødekte fjell, sol fra blå himmel og hørte lyden av lattermild frustrasjon fra barna som gang på gang fikk napp uten å klare å få fisken opp på isen.

Så snakka vi litt om det, jeg og lillebror, hvor heldige vi er som kan nyte naturen på denne måten.
Som kan kle på oss turklær og starte turen fra trappa, kjenne at kroppen tar oss dit vi vil uten å måtte bruke lang tid før vi i det hele tatt kan starte turen.  En kan bli rent euforisk bare av tanken.

For min egen del har jeg over et par måneder ikke kommet meg på tur på grunn av sterke ryggsmerter. Det stemmer det som mange sier, at du vet ikke hva du går glipp av, før du må være det foruten. Etter at jeg ble operert og kom meg ovenpå igjen, var jeg kjapt ute på tur igjen. Ikke med det største tempoet eller de lengste turene i starten, men sakte men sikkert kom jeg meg ut på tur igjen. Jeg kjente at det gjorde godt. Medisinene jeg hadde brukt skulle trappes ned, i takt med dette kjente jeg at kroppen strittet i mot. Bivirkninger som hodepine, frostrier og skjelvinger jeg ikke klarte å kontrollere gjorde meg skremt. Jeg er glad for at jeg fikk hjelp da smertene var som verst, samtidig ble jeg betenkt over å se kroppens reaksjon da det skulle ut av kroppen igjen.

Min "mentor" i skriveprosessen delte i dag et blogginnlegg om naturens legende kraft. Her skriver ho om hvordan det å ta i bruk naturen har spilt en stor rolle for henne i en tid med sykdom. Selv om min situasjon er vidt forskjellig fra hennes i forhold til å kjenne på sykdom og smerte, er mye av det ho skriver gjenkjennbart.

De siste årene er det skrevet mye om hvilken betydning naturen kan ha for oss mennesker. På hjemmesida til Norsk friluftsliv beskriver Mahinder Naveen hvordan han tar meditasjon og yoga i bruk i naturen. I dagens samfunn skjer det så mye rundt oss at vi av og til glemmer å puste, i denne sammenhengen poengterer Naveen hvor viktig det er å ta seg tid til å se innover. Når han kommer hjem fra turene sine, føler han seg som et nytt menneske.

Åse Dragland skriver på Ytring (NRK) om forskere i Japan som i perioden 2004-2012 brukte fire millioner på å studere de fysiske og psykiske effektene av å oppholde seg i skogen. Forskere over hele verden har gjort det samme og det de kommer fram til er at natur og grønne områder senker hjerte- og pulsrytmen, i tillegg reduserer det stress og depresjon. Reduksjon av frustrasjon og aggresjon, mestringsfølelse og mening med livet blir også nevnt.

Psykisk helse er et tema som engasjerer meg. For min egen del vet jeg at naturen er viktig for min psykiske helse. Som nevnt over søkte jeg allerede som barn til naturen når jeg kjente på indre kaos. I voksen alder har jeg brukt naturen på samme måte og jeg kjenner at det gjør meg godt. Une Cecilie Oksvold forteller i en artikkel i KK om hvordan ho etter å ha prøvd mange ulike metoder, ble anbefalt av legen om å ta seg en tur i marka med telt og bål.

"Den tunge klumpen i magen som pleide å dra seg oppover, kvele meg og ta fra meg pusten - slapp taket. Jeg var fri og tilstede, alt var rolig og jeg ble fylt med lette og gode følelser. Det kjentes som om jeg endelig var hjemme, og at jeg hadde funnet fotfestet jeg hadde lett etter hele livet" 

Oksvold beskriver en følelse av å klare å slippe taket i tunge tanker og bli fylt med en indre ro. Jeg kan til tider kjenne det på samme måte. Når jeg går ut døra hjemme kan jeg kjenne meg veldig stressa og pulsen banker iherdig, alt for mange tanker fyller hodet og jeg kjenner meg på siden av meg selv. Som om jeg er tilskuer i mitt eget liv, som om jeg er i ferd med å miste kontrollen. Så snart jeg er kommet meg ut på tur, fyller lungene med frisk luft, ser rundt meg på alle fargene og hører lyden av kvitrende fugler og sildrende vann, er disse tankene som blåst bort. Jeg er ikke i tvil om at å ta i bruk naturen kan ha en lindrende effekt på oss mennesker, om det kan erstatte medisiner skal være usagt fra min side, men jeg har selv kjent på at en dundrende hodepine kan forsvinne fortere av en tur ut enn av et par Paracet eller Ibux. 

Naturen vil nok for alltid ha stor betydning for meg, jeg håper på mange fine turer til alle årstider og at helsa mi vil spille på lag med meg slik at det blir mulig. Jeg har troen på at flere i fremtiden vil finne glede av å oppholde seg i naturen og bruke den som ventil for å hente ny energi. Jeg planlegger allerede en ny tur, denne gangen til havet. Den lille jenta på innsida savner lukta av salt sjø...

Takk for at du leste.

T. 17.04.19.

Om strategivalg og det å bære en maske

https://psykmagasinet.no/vaer-deg-selv/

Etter gårdagens blogginnlegg om hvordan vi snakker til oss selv, fikk jeg en tilbakemelding som jeg har gått rundt og tenkt på i dag.

"Du er et veldig godt eksempel på hvor mye en person kan klare å skjule for omgivelsene, gjennom å ha valgt gode strategier..."

Jeg skrev i går om at jeg i lang tid har skjult for omgivelsene mine hva jeg har opplevd i oppveksten og i den senere tiden at jeg har slitt med å føle meg utilstrekkelig i etterkant av operasjonen. 

I forhold til begge delene, har jeg nok helt bevisst prøvd å skjule det fordi slike ting oftest føles enklest å bære inni seg, ha det for seg selv.

Når det gjelder oppveksten og de opplevelsene jeg hadde da, har jeg sakte begynt å slippe andre innpå meg og sette ord på det. Det har ikke vært lett og det har kun vært overfor personer jeg har følt meg helt trygg på.

Det jeg har bært på i tida etter operasjonen, har det vært vanskeligere å dele. I stor grad handler nok det om at jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk hjelp og ble operert etter relativt kort tid, men på den andre siden har jeg i forlengelse av det tenkt at jeg burde komme meg fort tilbake på jobb igjen, begynne å fungere. Så ble det ikke riktig slik, det tok lengre tid enn jeg trodde og jeg har måtte senke kravene til meg selv, ta det i et roligere tempo. Det ble en nedtur, jeg hadde ikke tenkt det slik. Og når de jeg har møtt har spurt meg om hvordan det går, har jeg vært litt for kjapp til å si at det går fint. For det har ikke vært så lett, det har vært tungt. I stedet for å ta på masken og ta i bruk de godt innøvde strategiene hvor jeg har smilt og sagt at det går helt fint, burde jeg vært ærlig og fortalt om alle sidene ved det.

Tilbakemeldingen jeg fikk i dag, ble også relatert til at det ikke er bare meg som bruker disse strategiene. Det er mange; barn, ungdom, voksne og eldre som går med mye inni seg som andre aldri får tilgang til eller innsyn i. Så opparbeider man seg et skall, en maske man gjemmer seg bak og later som at alt er greit, mens det egentlig er kaos og storm i kastene på innsiden. Det finnes så mye under overflaten, som aldri kommer til å bli delt med andre.

Det er viktig å ha dette med seg i møte med andre mennesker, tenke at det kun er deg selv som vet hva som befinner seg under overflaten hos deg, kun du som vet alt om ditt liv, dine tanker og følelser.

Jeg mener ikke at alle skal dele alt med alle.

For noen vil det aldri føles greit å dele.

Det må bli opp til hver enkelt.

Fra mitt ståsted hadde jeg fylt opp det lukkede rommet alt for lenge.

Når det så gikk hull på det, på skrivekurs i oktober 2017, var det overfylt, til randen, sprekkferdig.

Det veltet ut med tunge tanker, følelser som hadde blitt undertrykt over lang tid, i mange år.

Selv om det gjorde vondt, var tiden moden for å åpne opp.

Det har hjulpet meg videre, med å finne tilbake til meg selv.

Samtidig har det gjort at jeg har følt meg veldig synlig, noe som til tider har gjort meg litt ubekvem.

Likevel har det føltes riktig, både for å hjelpe meg selv, men også for å hjelpe andre som måtte ha det på samme måte.

Jeg har følt på et behov for å dele, for på den måten å nå ut, rekke en hånd til dem som måtte føle seg alene, som sliter med de samme tankene og opplevelsene.

Det har gjort meg svak og sterk på samme tid.

Det handler om at jeg skal tørre å være meg selv, med alt det som hører til.

For hvem er jeg, om jeg ikke tør være meg selv?

Jeg vil nok også i fortsettelsen ta på masken, fordi det føles tryggere.

Men jeg skal også prøve å slippe mer opp, tørre å være meg selv.

Fordi det er slitsomt å være en annen, en som ikke er meg.

Og fordi jeg vet at jeg har mange rundt meg som setter pris på meg som den jeg er.

Hjertestemmen og den lille jenta på innsiden heier på meg.

Jeg er i skrivemodus for tiden, det kjennes godt etter en periode med lite overskudd til å gjøre det jeg har funnet og finner så stor glede i - å skrive og dele tanker og følelser.

Det er snart påskeferie, tid til å være sammen med familie, nyte noen fridager.

Jeg ønsker deg en god helg og etterhvert god påske.

Takk for at du leser.

T. 12.04.19.

Hvordan snakker du til deg selv?

Prolaps i ryggen, nerve i klem og smertene som fulgte meg slo meg helt ut.
Så kom sykemelding, operasjon og rehabilitering etter operasjonen.
Det har tatt lang tid, mye lengre tid enn jeg trodde.

Og jeg kjenner på at jeg har vært på et sted hvor jeg ikke har hatt det så bra.

Jeg stiller høye krav til meg selv. Altfor høye, har jeg innsett de siste årene.
Likevel klarer jeg å havne på det samme stedet.
Der hvor jeg slutter å heie på meg selv. Der hvor jeg bare ser etter feil.

Når jeg setter ord på disse tankene, virker det så enkelt.
Det er jo bare å gjøre noe med det? Hadde det enda vært så enkelt...

Jeg kjenner at pulsen øker bare jeg tenker på det.
Å måtte ta fram opplevelsene som har gjort meg til den jeg er.
Min egen største kritiker.
Prøve å endre de negative tankene, dytte dem unna.

Hvorfor blir det slik?
Når jeg vet at det ikke kommer noe godt ut av det?

Livet er ikke som en rett snor.
Det kommer utfordringer, oppoverbakker, avstikkere.
En kaver seg gjennom det, kjemper i mot.
I håp om at det kommer bedre tider.

Så kommer det en tid hvor det føles lettere.
Det føles som om en går i medvind.
En klarer å sette pris på det som er positivt i eget liv.
Kjenner på en slags lykkefølelse, takknemlighet.

Etter operasjonen opplevde jeg en opptur.
Smertene i det venstre beinet var borte.
Så ufattelig deilig, endelig bortimot smertefri.
Sakte, men sikkert kunne jeg trappe ned på medisinene.
Og jeg følte at jeg kom mer og mer tilbake til mitt "vanlige liv".

En dag kom jeg til et punkt hvor jeg innså at hodet ville mer enn kroppen.
Jeg ville så gjerne kjapt tilbake på jobb igjen, fungere som før.
Så innså jeg at det kom til å ta tid, mer tid enn jeg var forberedt på.

Sakte, uten at jeg la merke til det, begynte de negative tankene å snike seg innpå.
Jeg følte at jeg ikke kunne bidra så mye som jeg ønsket.
Verken på jobb eller hjemme.
Ikke fikk jeg trent så mye eller så tungt som jeg ønsket.
Jeg følte meg unyttig.

Jeg glemte å heie på meg selv.
Se de små framskrittene, se det jeg faktisk klarte å få til.
I stedet fokuserte jeg på egen tilkortkommenhet.
Følte meg mislykket.

Jeg har hatt det slik før.
Jeg vet at det blir bedre.

Jeg må bare komme meg gjennom det.

Klarer du å se egne ressurser?
Klarer du å heie på deg selv?

Jeg fører ofte en indre dialog med meg selv.
Prøver å bli bevisst på egne tanker, sirkle meg inn på hva de sier til meg.
Så lytter jeg til dem en stund, før jeg gir meg selv "oppstrekk".

"Det der er bare tull, du vet bedre enn det!"

I neste omgang prøver jeg å riste av meg de negative tankene.
Finner heller noe positivt å tenke på, noe bra jeg har gjort.
Noe jeg har fått til, noe jeg har fått skryt for.
Tenke på mennesker som jeg vet setter pris på meg og den jeg er.

I perioder har jeg behov for daglige påminnelser om at jeg er bra nok.
Når jeg ikke har det godt på innsiden, trenger jeg ytre påminnelser.
I den sammenhengen kjøpte jeg en pakke med armbånd fra Myke mule.
På armbåndet står det to sitater:

BRA NOK og HAPPINESS IS AN INSIDE JOB.

Begge deler er påminnelser til meg selv.
Jeg har verdi, jeg betyr noe for noen og jeg er bra nok.
Når jeg ikke har det bra på innsiden må jeg gjøre noe med det.
For at jeg skal ha det bra med meg selv, må jeg gjøre en opprydding på innsiden.

Det er skummelt å sette ord på at jeg sliter.
Samtidig føles det riktig. Jeg er ikke alene.
Det er mange der ute som har det på samme måte.
Mange har det verre.

Så tenker jeg på om det beste kanskje hadde vært å ikke si noe?
Heller bare gå med tankene inni meg?
Sette på masken, den som skjuler hvordan jeg egentlig har det.
For noen år siden hadde jeg valgt det som eneste utvei.

Jeg er kommet et stykke på vei.
Innsett at det ikke blir bedre av å gjemme det bort.
Likevel har jeg fortsatt en vei å gå.

Når noen spør hvordan det går, sier jeg at det går bra.
Det gjør jo det. Jeg er kvitt de sterke smertene.

De negative tankene tar til tider altfor mye plass inni meg.
Jeg speiler meg i gamle minner, det som ble sagt den gangen for mange år siden.
Det er kun jeg som kan jobbe med meg selv og bli kvitt tankene og minnene.

Jeg har innsett at å gå omveier er en dårlig strategi.
Å legge lokk på følelsene er heller ingen suksess.
Nå må jeg gjøre en innsats og finne veien videre.
Bruke mindre tid på å dvele ved det som føles vanskelig.

I dag er en bedre dag.
Jeg har brukt lang tid på dette innlegget.
Det har ligget til modning i flere dager.
Så har jeg skrevet litt mer for hver dag som har gått.

Forrige gang jeg skrev om at jeg ikke hadde det så bra,
fikk jeg spørsmål om jeg tenkte tunge tanker, om jeg var deprimert.
Jeg opplever det ikke slik, for dem på utsiden kan det kanskje virke slik.
Jeg har bare et behov for å være ærlig om eget følelsesliv.
Noen vil kanskje oppfatte det som et svakhetstegn?
Jeg er av den oppfatning at det å ha kontakt med eget følelsesliv er bra.
Så får hver enkelt vurdere om man vil si det høyt, skrive det ned, dele med andre.
For meg er det naturlig der hvor jeg er i livet.
Det hadde ikke føltes like lett for noen år siden, det har vært en modningsprosess.

Det ble et langt innlegg, lengre enn jeg hadde tenkt.
Nå føler jeg at jeg er ved slutten av det.
I løpet av innlegget kom jeg meg videre.
Til et punkt hvor det føles bedre.

Takk for at du leste.


Ønsker deg en fin dag.


T. 11.04.19.

Om å være den ene - fordi alle barn er våre barn

Rett etter at jeg postet innlegget om å være en god støttespiller, fikk jeg i kommentarfeltet en link til en nettside som handler om å være den ene. 

"Den ene" er et samarbeid i regi av Unicef. 

Det handler om å gjøre voksne trygge på at det er greit å bry seg uten at det blir sett på som å "blande seg". Det handler om et tilleggs-engasjement til andre som er en del av barnas oppvekstmiljø. 

Unicef ønsker oppmerksomhet, engasjement og involvering fra folk flest. 

De samarbeider med andre som også er opptatt av barns oppvekstmiljø for på denne måten å kontinuerlig bedre barns hverdag.

Etter å ha kikka inne på Unicef´ s hjemmeside og temaet "Den ene" ser jeg at dette er et opplegg som favner mange arenaer og på den måten kan ha mulighet til å fange opp barn som trenger en (eller flere) av dem som kan være DEN ENE. 

Anbefaler dere å gå inn og kikke på hjemmesida til Unicef.

Jeg skal i alle fall ta en nærmere titt og sette meg mer inn i hva det går ut på og hvordan jeg kan være den ene...

Takk for at du leste.

T. 06.04.19. 

Det handler om å se barna

                                                     

Da jeg scrolla gjennom feeden på Facebook i morges, kom jeg over et innlegg fra hjemmesida til Jørgine/Funkygine. Jeg synes ho er til stor inspirasjon i forhold til trening og kosthold, samt at jeg har hatt mang en god latter når jeg har fulgt reisen ho har hatt sammen med Vegard Harm.
Denne gangen la jeg merke til at ho frontet hvor viktig det er for barn med gode støttespillere.
Ho delte en video fra organisasjonen Av- og -til, en organisasjon for godt alkovett. På sin hjemmeside skriver organisasjonen at i 2017 kjøpte hver av oss nesten 7 liter ren alkohol, samme år ble det solgt nesten 354 millioner liter av ulike typer alkoholholdig drikke. Av-og -til ønsker å skape en bevisstgjøring og refleksjon hos den enkelte omkring alkoholinntak og-vaner.

Barn trenger gode støttespillere. 

I videoen til Av- og -til handler det om støttespillere innenfor idretten.
Å være en god støttespiller handler om å se.
Se det som ikke synes, se tegnene og reagere dersom det trengs.
Kanskje er det ikke så mye som skal til.
Et klapp på skuldra, å vise at du bryr deg.
Et oppmuntrende smil, vise at du ser dem.

Noen ganger må du gripe inn. Si fra.
Finne andre som kan hjelpe. Som kan mer om de vanskelige temaene.

Alkoholbruk er et tema mange anser som en privatsak. De fleste har en mening om det.
Av- og -til sier noe om at befolkningen i alle samfunn drikker alkohol på sin typiske måte, det blir et eget drikkemønster. Drikkemønsteret i Norge har endret seg med årene.
Alder, utdanning og hvor man bor har mye å si for hvordan og hva vi drikker.
I tillegg har det mye å si hvilke alkoholvaner du har vokst opp med å se i nærmiljøet ditt, i familien din, blant vennene dine.

Funkygine ber oss om å ikke være den voksne som sender skråblikk til barnet som aldri blir henta på trening, som synes at et barn er ufyselig, uhøflig eller oppfører seg på en måte som du ikke synes er akseptabel.

Vi kan ikke vite hva som er årsaken til dette. 

Vi må tørre å se bak den ytre fasaden.
Skrape litt i overflaten.
Sannsynligvis vil det ta tid.
Å vinne tilliten, å komme inn under huden.

Det handler om å være et medmenneske.
Lytte til hjertestemmen, til magefølelsen.

Kanskje var det du som gjorde at barnet fikk den hjelpen det trengte?

Det handler om å se barna. 


Takk for at du leste.


T. 06.04.19.