Vil jeg noensinne bli fornøyd?

Siden i høst har jeg vært gjennom en prosess hvor jeg har tatt fram gamle, bortgjemte minner og opplevelser og skrevet meg gjennom det. Jeg har kommet ut på den andre siden og følt meg som et nytt menneske. Å skrive det ut har virkelig hjulpet. 

Selv om jeg gjennom å skrive her på bloggen om det jeg har fortrengt over mange år har hjulpet mye på, så er det et område hvor det enda gjenstår mye innsats.

- Å akseptere meg selv som den jeg er.

- Å være fornøyd med det jeg får til.

- Å akseptere kroppen min.

Det høres kanskje lett ut for noen, men for meg er det ufattelig vanskelig og kan til tider oppleves som fullstendig uoverkommelig.

Opplevelsene fra barndommen med kommentarer om hva mobberne tenkte om meg, har satt dypere spor enn jeg har vært klar over. Det er med meg i alt jeg gjør og har formet meg som menneske. 

I fare for å bli oppfattet sytete - jeg jobber med saken! Det er ikke sånn at jeg bare sitter her og synes synd på meg selv. Jeg ønsker å gjøre noe med det, bli mer fornøyd og ha det godt med meg selv. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal komme meg dit.

Jeg trenger tid - tid til å finne veien til det å bli glad i meg selv. 

Til å ikke stille krav til meg selv om alltid å gjøre det bedre. Jeg er rågod på det! Å stille krav til meg selv. På skrivekurset i oktober fikk vi en oppgave hvor vi skulle skrive et brev til oss selv som lita jente - jeg feilet på mye av den oppgaven. Uten at jeg selv la merke til det, så var brevet til meg selv fylt av krav til ting jeg skulle gjøre bedre.

Å skrive på bloggen føles som en kanal hvor jeg kan sette ord på tanker og følelser, dele med andre uten at jeg trenger å se den som leser det inn i øynene. På bloggen er det lett å være ærlig, "si" det jeg mener og ikke være redd for hva andre tenker og mener om det jeg skriver.

Kanskje burde jeg finne noen jeg kan snakke med på ordentlig? En som bare kan lytte og høre på det jeg har å si. Er det veien å gå for å "bli ferdig med det"? Få tømt meg skikkelig og starte opp med blanke ark...

Jeg må bruke litt tid, på meg selv. 

Så håper jeg at jeg underveis finner nøkkelen til selvaksept, til å akseptere meg selv.

Kanskje er det ikke bare en nøkkel. 

Noen nøkler vil ikke passe, andre kan kanskje lirkes inn i låsen, men vil ikke gå helt rundt.

Om jeg finner rett nøkkel er heller ikke sikkert.

Jeg må likevel gi det en sjanse.

Takk for at du leste.

T. 29.12.17

Barnetroen og kjærligheten til dyrene

Det knitrer i snøen under beina til den lille jenta når ho går opp mot fjøset.
Fjøsdøra jamrer seg når ho forsiktig drar den opp.
Inne i fjøset rører sauene på seg og ser mot døra.

Den lille jenta trives hos sauene.
De er takknemlige for at ho kommer og ser til dem.
Ofte vanker det litt godsaker som jenta har lurt med seg, 
kokte poteter og gammelt brød.

Fjøslukta river i nesen, den lille jenta bryr seg ikke om det.
Hos sauene finner ho roen, skuldrene senker seg 
og alle tanker på det som ikke er så greit blir borte.
Sauene krever ingenting av ho, de er fornøyde bare med at ho er der. 

Den lille jenta setter seg i forkrybba, lar sauene lukte på ho.
En av dem lukter inni øret på jenta, den varme pusten fra sauenesen kiler.
Ho ler og klør sauen bak øret.
De sorte øynene på sauen ser på jenta. Ho forsvinner inn i de blanke øynene.
Drømmer seg bort, tenker på alt og ingenting.

Hos sauene kan ho bare være. 
Trenger ikke bekymre seg eller være noen andre enn den ho er.

Den lille jenta sitter der lenge, helt til ho kjenner at ho begynner å bli kald i baken.
Ho reiser seg forsiktig og henter kosten som står ved fjøsdøra.
Sauene som har ligget stille hele tiden reiser seg, ho koster gresset som ligger igjen i forkrybba fra midten og inn mot der de står klare for å nyte de siste restene.

Mens kosten fordeler gresset inn til sauene nynner ho på en sang ho har lært av mor. 
Den klare, forsiktige stemmen hennes gir fin gjenklang i veggene i det gamle fjøset.
Ho liker å synge, høre sin egen stemme. Men bare når ho er alene.
Sammen med andre blir ho usikker på om hvordan det høres ut.
Om det er bra nok, om ho synger riktig.
Alene tør ho synge ut, synge høyt.

Ho liker sanger med med moll-klang, 
som gir en illusjon av noe trist og vemodig. 
Da får den lille jenta kontakt med noe langt inni seg selv, 
det ho gjemmer innerst inne.

Tidligere samme dag hadde ho sittet sammen med mor på krakken ved orgelet.
De tynne, lange fingrene til mor løp bortover tangentene mens ho spilte.
Den lille jenta la hodet inntil mor og lukka øynene. Kjente at ho forsvant inn i musikken.
I fjøset nynner den lille jenta på en av sangene mor hadde spilt.

"Alltid freidig når du går, veier Gud tør kjenne. 
Selv om du til målet når, først ved verdens ende.
Aldri redd for mørkets makt. Stjernene vil lyse.
Med et Fadervår i pakt, skal du aldri gyse.
Kjemp for alt hva du har kjær, dø om så det gjelder.
Da er livet ei så svært, døden ikke heller."

Ho kjenner en indre ro mens ho synger. 
Kjenner en varme som brer seg fra innsiden, fra hjertet.
Teksten gjør ho tankefull. 

Den lille jenta går på søndagsskole, der har ho hørt flere fortellinger om Gud.
Noen av dem så fantastiske at ho lurer på om de kan være sanne?
Samtidig kjenner ho at å høre disse historiene
gjør at ho føler på noe som er større enn henne selv.
Noe ho kan ta med seg videre senere i livet. 
Barnetroen, troen på meningen med livet, troen på at det finnes noe godt i alle.

Selv om ho vil oppleve svik og uærlighet i møte med andre mennesker,
vil ho tenke tilbake på historiene ho hørte på søndagsskolen 
og tenke at ho må fokusere på det gode, på kjærligheten og på medmenneskelighet.
Å bry seg om andre, å dele på det en har.

Når jenta er ferdig å koste, setter ho kosten tilbake på sin faste plass.
Ho snur seg mot sauene som fornøyde spiser gresset ho har fordelt dem i mellom.
Ho trekker pusten og fyller lungene med den varme lufta inne i fjøset.
"Vi sees snart igjen" sier ho til sauene.
Så åpner ho døra og går ut i vinteren igjen, frostrøyken står ut av munnene hennes.
Ho drar jakken tettere om seg og løper med små skritt ned mot huset igjen.


Takk for at du leste.


T. 25.12.2017

Som forelder gjør du så godt du kan...

(bilde hentet her)

Jeg klandrer ingen for de opplevelsene jeg hadde under oppveksten.
Jeg tror 100% på at mamma og pappa gjorde det de opplevde som riktig den gangen.
Både når det gjelder mobbinga og skilsmissen.

Jeg tror mine foreldre tok de valgene de tok i forbindelse med skilsmissen,
fordi de brydde seg om oss.
Å stå midt i et samlivsbrudd er nok ikke enkelt, mange tanker og følelser svirrer rundt og det er lett å miste grepet om hva man burde gjøre i forhold til hva man ender med å gjøre.
I de fleste tilfellene tar en de riktige valgene, i andre tilfeller blir det feil.

Å være forelder er ikke lett.
Du får ansvaret for et menneske, helt nytt i verden, og skal følge det opp over mange år.
Du skal gi det uendelige mengder med kjærlighet, men samtidig veiledning i å ta de riktige valgene.
Hvordan det lille mennesket ender ut som person vet man ingenting om, det er mye som spiller inn.

Tilfeldigheter, skjebnen, miljøet du vokser opp i, menneskene du har rundt deg...
Alt er med på å påvirke deg i prosessen med å finne deg selv.
Som forelder står du på sidelinjen og ser det skje, med mulighet til å innvirke og påvirke.
Samtidig skal du la barnet ta egne valg, lykkes og feile, oppleve seire og nederlag.

Det har vært tider hvor jeg har følt meg ensom og alene.
Minnene fra barndommen er at mine foreldre likevel alltid var der for meg.
Jeg hadde noen få venninner som også var der for meg, jeg har fortsatt kontakt med dem i dag, om ikke så ofte som jeg skulle ønske.

Da jeg selv ble forelder for første gang, kjente jeg på et vanvittig stort ansvar.
Og en uendelig stor kjærlighet til dette lille mennesket.
Jeg har fått oppleve det 3 ganger, hver gang føltes like stort.

Som mor har jeg alltid hatt med meg at det jeg gjorde og de valg jeg tok, har vært i kjærlighet til mine barn og for at jeg ønsket at de skulle få et godt liv.
Denne kjærligheten fører ikke nødvendigvis bare gode ting med seg.
Jeg har nok mer enn en gang beskyttet mine barn mot opplevelser jeg selv sto i, fordi jeg ikke ønsket at de skulle føle på den samme smerten.
Kanskje har dette gjort dem sårbare?
Burde de fått kjenne på smerten, for så å kunne reise seg igjen, kjempe i mot og seire?

Jeg tror det jeg opplevde i oppveksten har gjort meg sterk.
Det har gjort meg til den jeg er.
Det har gitt meg et overlevelsesinstinkt og pågangsmot som har hjulpet meg mer enn en gang.
Samtidig har det gjort meg sårbar, usikker, redd.

Som mor vil jeg alltid kjempe med nebb og klør for mine barna.
Jeg vil for alltid elske dem og være der for dem når de trenger meg.
Samtidig trenger jeg å bli flinkere til å la dem stå i det som føles vanskelig og umulig.
For uten å stå i det og oppleve at du klarer det, vil det være vanskelig å mestre samme situasjon neste gang.

En av mine veiledere under praksis på førskolelærerutdanninga sa en gang til meg:
"Tone, du må bli flinkere til å pakke ut i stedet for å pakke inn".
Det tenker jeg ofte på. Pakke ut i stedet for å pakke inn.

Jeg tenker at mitt behov for å pakke inn ting, henger sammen med det jeg har opplevd tidligere.
Det føles enklere og mer overkommelig når jeg ikke trenger å forholde meg til alt på en gang.
Når jeg ikke trenger å ta de vanskelige valgene, si de vanskelige ordene.
Samtidig opplever jeg mestring når jeg klarer å pakke ut, klarer å stå i det.

Jeg ønsker at mine barna skal oppleve mestring,
at de skal utvikle seg og bli til den de er på grunn av det de opplever og det de erfarer.
Så får jeg bli bedre på å stå på sidelinjen og heie på dem og være der for dem når de trenger en skulder å gråte på.

Å være forelder er en av de største og vanskeligste oppgavene jeg har fått tildelt i livet.
Men jeg ville ikke vært den foruten.


Takk for at du leste.


T. 15.12.17

"Du må aldri la noen fortelle deg hva du kan og ikke kan gjøre".

Utsagnet over kommer fra en pasient i tv-serien "The Good Doctor" på Tv 2 Sumo. Serien handler om en ung autistisk kirurg med ekstraordinære egenskaper som rekrutteres til et prestisjefylt sykehus. Problemstillingen i tv-serien er om en person uten evne til å relatere seg til andre mennesker kan redde liv?

Av og til kommer jeg over tv-serier eller program som appellerer til meg på flere måter enn bare å være en "pause fra hverdagen". Denne tv-serien er en av dem. Jeg fascineres av han som spiller hovedkarakteren i serien og det de som har produsert tv-serien klarer å formidle; at man ikke skal la seg begrense av f. eks diagnoser eller sykdommer, men følge egne drømmer.

Jeg har mer enn en gang latt være å gjøre ting fordi jeg enten i forkant eller underveis har tenkt at jeg ikke ville klare å utføre eller gjennomføre det jeg står overfor. Selvfølgelig skal man kjenne sin egen begrensning, samtidig er det viktig å tørre å prøve.

Min fortid med de opplevelsene jeg hadde, har gjort meg til den jeg er og den dag i dag begrenser det meg på enkelte områder. Samtidig så har det gitt meg pågangsmot og en "gi-litt-fan" holdning. Jeg ser av og til for meg mobberne når jeg er usikker på om jeg vil klare de oppgavene og utfordringene jeg får. Så trekker jeg pusten og går på med en innstilling om at jeg i alle fall skal forsøke.

Jeg tror vi kan klare MYE mer enn det vi tror!

Når mine barn er usikre på seg selv, snakker ned seg selv eller er i ferd med å gi opp før de har prøvd - så sier jeg til dem; "Tror du det blir bedre av at du sier sånn til deg selv?! Tenk om du klarer det?" Jeg ønsker å unngå at de skal havne i samme "felle" som meg da jeg var på deres alder. Jeg vil gi dem troen på seg selv og at de KAN klare det.

"Du må aldri la noen fortelle deg hva du kan og ikke kan gjøre" er et sterkt utsagn og for meg ble det en tankevekker tidlig på morgenen i dag. La oss bli bedre på å heie på oss selv og ha troen på at vi kan få til det vi vil og det vi drømmer om.

Denne gaven sto på plassen min på jobb i går. Inni posen var det en oppmuntring fra en god kollega med gode ord om at ho hadde følt med meg i det siste, at ho hadde sett at jeg hadde mye å tenke på og var i en krevende situasjon. Også skrev ho at jeg var hennes FORBILDE... Tenk det! Jeg ble så rørt og varm om hjertet. Blank i øynene ble jeg også - hadde det ikke vært for at resten av familien sto rundt meg da jeg åpna pakken, så hadde jeg tatt til tårene. Pakken med innholdet og de gode ordene betydde så utrolig mye for meg. Jeg tror det var det jeg trengte akkurat der og da. Jeg føler meg ufattelig heldig som har slike mennesker rundt meg. Det gir meg troen på at det jeg gjør er bra og blir satt pris på.

Ha troen på deg selv og at du klarer det du vil!

Takk for at du leste.

T. 09.12.17

Et realt spark i baken - fra den lille jenta

Å møte lille Tone da jeg deltok på skrivekurset i oktober, var en sterk opplevelse.

Den lille jenta møtte meg med det dypt og konfronterende blikk

og presset meg til å ta fram og forholde meg til tidligere opplevelser.

Opplevelser jeg måtte hente fram fra et rom jeg bevisst har holdt lukket i mange år. 

Det føltes sterkt på flere måter. 

Først og fremst fordi jeg ikke har hatt lyst til å tenke på opplevelsene, det var for vondt.

På den andre siden føltes det sterkt fordi jeg så gjerne ville hjelpe den lille jenta.

Vise ho omsorg, trøste ho, passe på ho, skjerme ho.

Men jeg visste at det var for sent. 

For sent fordi ho allerede hadde måttet stå i opplevelsene som gjorde ho så vondt.

Som gjorde ho usikker på seg selv.

På bildet over er jeg 3 år.

Det var enda en del år igjen til opplevelsene fra det lukkede rommet. 

Minnene fra begynnelsen av barndommen er gode.

Jeg vokste opp i en søskenflokk på 3, 

med en storesøster som er 4 år eldre enn meg

og en lillebror som er 4 år yngre.

Vi var som søsken flest, gode venner det ene øyeblikket 

og som hund og katt i det neste.

Så kom det noen år jeg husker som tøffe.

Mine foreldre ble skilt, jeg kom i puberteten og mobbinga starta for fullt.

Alt på en gang.

Alle disse opplevelsene kom fram da jeg møtte lille Tone.

Minnene kom fram fra det lukkede rommet 

og mens jeg skrev et brev til lille Tone, rant tårene.

Tårer for alle tunge stunder, 

for ensomhet, for redsel for hva som skulle skje neste dag

og for usikkerhet og utrygghet.

Samtidig kjente jeg en kraft bygge seg opp inni meg. 

En kraft som jeg innerst inne har hatt hele livet. 

En overlevelses-mekanisme som har hjulpet meg gjennom tøffe tider.

Som jeg har brukt når jeg kjempet med nebb og klør 

for å komme meg gjennom det jeg har stått i. 

Og som jeg har tatt med meg videre i livet. 

Lille Tone har vært og blir en del av meg hele livet.

Etter skrivekurset følte jeg meg tom og sliten.

Samtidig kjente jeg at det var godt.

Jeg har bestemt meg for å leve livet til det fulle, 

gripe de sjansene som byr seg, tørre å tro på meg selv. 

Lille Tone ga meg et realt spark i baken. 

Ho fortjener at jeg tar hintet - gjør meg ferdig med "gamle spøkelser", 

slipper taket i fortida og lever her og nå.

Jeg skal lytte til den lille jenta og gi det en sjanse.

Fordi både ho og jeg fortjener det.

Takk for at du leste.

T. 06.12.17

Hvem er jeg?

Jeg husker at jeg som barn gikk rundt og drømte om hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Det var ikke måte på hva jeg tenkte jeg skulle få til, verden lå for mine føtter!
Så vokste jeg opp og med ett var det ikke like enkelt...

Å vokse opp og finne ut hvem du ønsker å være, ønsker å bli, er jammen ikke lett.

Samfunnet er med på å forme deg, rundt deg møter du forventninger og krav til hvem du helst bør være. Er du sterk nok, klarer du å stå i mot det vanvittige presset om at du aller helst skal passe inn i en A4-form som er bestemt på forhånd.

I ungdomstida var jeg preget av alle kommentarene jeg fikk på hvordan jeg så ut. Kommentarer om at jeg var feit, stygg... Jeg husker at jeg HATET meg selv, jeg skulle ønske at jeg var en annen. I dag tenker jeg at de som sa disse tingene også var på let etter seg selv og brukte denne usikkerheten til å trykke meg ned. På den måten fikk de det muligens bedre med seg selv?

Da jeg begynte på videregående og flyttet hjemmefra, husker jeg at jeg var usikker og redd. Jeg hadde mista meg selv i forsøket på bli den jeg trodde andre mente jeg skulle være. Og hvordan i alle verden skulle andre kunne like meg for den jeg var, når jeg ikke likte meg selv? Heldigvis møtte jeg mange som ga meg troen på meg selv tilbake. Sakte men sikkert bygde jeg meg opp igjen. Ble til den jeg ønsket å være og møtte aksept for det. At jeg i tillegg møtte en som elsket meg akkurat som jeg var, gjorde meg enda mer sikker på at jeg hadde tatt de riktige valgene. For meg ble det avgjørende at jeg reiste bort hjemmefra, langt bort. Startet på nytt.

Familie, venner og andre i din omgangskrets er med på å påvirke deg når du prøver å finne deg selv. At du møter aksept for de valgene du tar blant disse, er så ufattelig viktig. Støtte og forståelse er avgjørende for at du skal være trygg på å kunne bli den du ønsker å være. I prosessen vil du kanskje ta noen feilsteg, det må være rom for det også.

I voksen alder kan jeg enda kjenne meg begrenset av hva jeg tror at andre tenker om den jeg er og de valgene jeg tar. Gjennom prosessen etter at jeg gikk på skrivekurs er jeg kommet til at dersom de valgene jeg tar og den jeg er ikke er akseptert av enkelte, så får det bli deres valg. Jeg ønsker ikke å være begrenset av andres tanker og meninger. Jeg ønsker å være meg selv!

Jeg ønsker å være en god støtte for mine barn. Gi dem troen på at de er gode nok og at uansett hvilke valg de tar så vil jeg alltid elske dem.

Gi barnet kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet,

så kommer fornuften av seg selv.

Astrid Lindgren

Troen på at du er god nok, er grunnleggende for å tørre å være seg selv. Vi må gi barna og hverandre troen på nettopp det. At det er greit å skille seg ut, selv om dette skulle gå på tvers av det noen anser som "normalen". Uavhengig av de valgene den enkelte tar, er det tross alt mennesket du ser foran deg som er det viktigste. 

La oss rope et rungende "JA" til mangfold, til å være den du er og til å få lov til akkurat det!

Takk for at du leste.

T. 03.12.17

Forventning og gode barndomsminner

adventsstjerne

Den lille jenta står først opp, resten av huset sover enda.

Ho lister seg inn i stua og blir stående rett innenfor døra.

Etter at den lille jenta hadde lagt seg kvelden før, hadde mamma lett fram adventsstjerna.

Nå henger den i det ene vinduet i stua.

Den lille jenta blir stående og beundre stjerna.

Så vakker og skinnende henger den der.

Lyser opp hele rommet.

En gryende forventning bygger seg opp inni den lille jenta.

Det bobler i magen og føles varmt i hjertet.

På veggen på kjøkkenet henger den hjemmelagde adventskalenderen.

Mamma har sydd den. 
3 små mus som holder hverandre i halen, sydd på rød bakgrunn.

Den lille jenta krøller seg sammen i sofaen, trekker pusten og kjenner seg med ett litt mer trøtt.

Øynene begynner å glippe og ho sovner med en god følelse inni seg.

På tross av at alt kanskje ikke var like lett for den lille jenta i oppveksten, så bærer ho med seg gode minner som ho ser tilbake på i voksen alder.
Når adventstida er her, tenker ho tilbake til de fine øyeblikkene og drømmer om at ho klarer å gi de samme gode minnene til sine egne barn.
Ho ser for seg de forventningsfulle øynene til minstemann (selv om han nå er blitt 10 år), når han får se årets adventskalender - en kurv med 24 poser som skal åpnes en for hver dag.
Når de røde gardinene henges opp og den hjemmelagde julepynten henges i vinduene, kjenner ho en ro sige inn over seg. Skuldrene senker seg og ho klarer med ett å puste med magen.
Selv om dagene har føltes lange og stressende den siste tida, så vet ho at ho har mye å se fram til.
Tid til å være sammen med de ho er glad i, som ho setter høyest her i livet. Å kunne gå i pysjbuksa langt utover morgenen og drikke god, varm kaffe mens resten av huset sover.
Snart skal lukta av julekaker fylle huset og det skal ho gjøre sammen med barna. Akkurat slik som ho selv gjorde sammen med sin mor.
Ho har et valg. Enten å henge fast i det som ikke var bra - eller - ta med seg det som var godt.
I dag velger ho det siste.


Takk for at du leste.

T. 01.12.17

Jenta under trappa

bilde lånt her

Æ finn ho under trappa.

Ho sitt med ansiktet gjemt bort.

Æ ser at skuldran hennes riste.

Hendern hennes hold hardt rundt knean.

Ho har det vondt.

På skoleveien på morran,

gikk ho og håpa på at dagen skulle bli god.

At noen skulle se ho for den ho e,

med alt det ho har med sæ.

På godt og vondt.

Ho gikk inn på bussen,

så i gulvet, ville ikkje møte blikkan.

Fant sæ en plass langt bak.

Krølla sæ sammen i setet

og trakk hetta på jakken ned foran ansiktet

Blikkan demmes va det første som møtte ho,

da ho kom te skolen.

Ho prøvde å gjøre sæ usynlig, sneik sæ langs veggen.

Det va uutholdelig å tenke på,

at det enda va mange tima igjen tell ho kunne dra heim.

I det første friminuttet finn dem ho.

Skubbe ho mellom sæ,

sei nedverdiganes og såranes ting.

Tråkke ho ned.

For hver kommentar, miste ho litt av sæ sjøl.

Når æ finn ho har det gått lang tid,

ho har ikkje fleire tåra igjen.

Når æ møte blikket hennes, ser æ bunnløs sorg.

Et tomt blikk 

og ei sjel som har måtta tålt mykje.

Æ vil så gjerne hjelpe,

men veit ikkje kordan.

Legg handa mi på den eine handa hennes,

stryk den forsiktig.

For å vise at æ e der for ho.

Skuldran hennes synk litt sammen.

Ho trekke pusten og ser ned i gulvet.

Så sett vi der ilag, i stillhet.

Æ mangle ordan som kan trøste.

Ho mangle ordan til å fortelle kordan ho har det.

Tell slutt trekke ho pusten og reise sæ sakte opp.

Ho ser på meg og sei:

"Takk for at du satt her ilag med mæ".

Så snur ho ryggen tell meg

og går mot klasserommet.

Æ ser at ho stoppe et lite øyeblikk utenfor døra.

Så åpne ho den og går inn.

Æ sett igjen med en følelse av hjelpesløshet.

Samtidig tenke æ at en plass må vi begynne,

hvis vi skal få satt en stopper for det.

Ingen skal være nødt til å ha det vondt.

Ingen skal bli fortalt at du ikke e god nok.

Ingen skal ende opp med å miste trua på sæ sjøl.

Ingen skal måtte stå aleina og kjempe en ensom kamp.

Ingen skal måtte være prega for resten av livet på grunn av det de opplevde.

Ingen!

Takk for at du leste.

T. 28.11.17

Å tørre å kjenne på mørket

"For å sette pris på lyset, må jeg tørre å kjenne på mørket"

Etter skrivekurset jeg var med på i oktober, ble det klart for meg at jeg har unngått visse deler av tankeverdenen min.

I perioder har jeg hatt mest lyst til å krølle meg sammen, stenge resten av verden ute. Jeg har kjent på følelsen av å være på et mørkt sted, hvor tidligere opplevelser og tunge tanker vil trykke meg ned. Jeg har tillatt meg selv å være der, en liten stund. Men det har aldri vært aktuelt å bli der. 

Livet byr på både medgang og motgang. Det sies at vi vokser som menneske på å møte utfordringer. Lærer å kjenne oss selv bedre, hvordan kroppen reagerer.

Å være ærlig på hvordan jeg har det, tørre å sette ord på det, har ikke alltid vært like lett. Det høres lett ut, men er samtidig ufattelig vanskelig. Jeg har møtt noen få personer opp gjennom årene, hvor det har føltes naturlig å dele det jeg bærer på. Jeg har tatt av meg masken, skrellet av det ytterste laget, latt dem se meg naken.

Når det vanskelige har banket på, har jeg gitt det tid. Å være i mørket er tøft, men like fullt nødvendig for min del. Å fornekte det som er vanskelig er sjelden noe godt alternativ. Etter en tid har jeg trukket pusten, reist meg igjen. Valgt å fokusere på det positive.

Livet mitt består av så mye mer enn det som er tungt og vanskelig. Jeg har mye å være takknemlig for. Familie, venner, jobb, tak over hodet, mat på bordet for å nevne noe.

Skrivekurset var en tankevekker på mange områder. Satte i gang en tankeprosess. Tvingte meg til å stoppe litt opp. Ta en "reality-check". Er jeg der jeg ønsker å være? Bruker jeg tid på de rette tingene? Jeg stilte meg selv "store" spørsmål. En ball startet å rulle, ruller fremdeles.

Det vil ta tid. Jeg skal gi det tid. Fordi jeg fortjener det. Fordi jeg trenger det. Jeg skal gi rom. For mørket og for lyset. Noe blir med videre. Noe blir igjen.

Takk for at du leste.

T. 22.11.17

Drømmeskyer

Drømmeskyer

Har lagt seg over åskammen

Minner meg om

At alt er mulig

Bare jeg tør

Bryte med gamle mønstre

Gjøre mer av det jeg egentlig vil

Bruke tid til å skrive

Få tankene ned på papiret

Det som finnes langt der inne

Nå nyter jeg friheten

Til å gjøre hva jeg vil

Når jeg vil

Jeg trenger det

Signalene har vært der - lenge

Dagen gryr

Lyset sniker seg fram

Jeg sitter med nattbuksa på

Tenker gjøre det enda noen timer

Fordi jeg kan og har mulighet til det

Den første kaffekoppen

Stillhet i huset

Bare lyden av katten som spiser på kjøkkenet

Jeg nyter det

Kjenner roen 

Ordene er der

Bare jeg gir dem tid

Slippe dem inn

Tør å skrive dem

Gi dem plass

Takk for at du leste.

T. 21.11.17

Tusenvis av snøkrystaller

Den lille jenta trår forsiktig bortover snøen

Redd for å ødelegge magien

Det knitrer så fint under skoene

Ei frostklar natt

Tusenvis av snøkrystaller på bakken

Ho smiler og ler

Barnlig glede

Over naturens under

Den lille jenta vet å sette pris på det

Resten av familien ligger og sover

Ho lista steg stille ut

Tok den rød fløyelskåpa på

Minusgradene river i nesen

Den lille jenta holder armene ut

Snurrer rundt og ser opp mot stjernene

Ho drømmer seg bort

Lar tankene fly

Til en annen verden, et annet univers

"Er du ute nå når det er så kaldt?"

Mamma står på trappa med morgenkåpa på

"Skynd deg inn og få varmen i deg"

Et øyeblikks magi er forbi

Den lille jenta tar minnene med seg

Gjemmer de innerst inne

Små føtter løper raskt bortover veien

Frostrøyken står ut av den lille jentas munn

Ho smiler og løper inn i mammas armer

"Brrr..."

Mamma slår armene rundt den lille jenta

Varmer en frossen, liten kropp

"Kom så går vi inn og lager litt varm kakao"

Sier mamma og smiler

Ei stor og ei lita hånd møtes

Døra lukkes bak dem

Magien blir igjen der ute

Til neste gang

Takk for at du leste.

T. 20.11.17

Å lytte innover

(Bilde lånt fra Lone Slydahl)

I går da jeg skulle dra på jobb, kom den lille jenta til meg. Jeg hadde ikke tid til å lytte. Ho så på meg med triste øyne. Det smertet meg å ikke kunne lytte.

Da jeg skulle legge meg i går, var ho der igjen. Gjorde et nytt forsøk. Da hadde jeg tid.

Jenta kom til meg tidligere denne uka også, gjennom et bilde malt av Lone Slydahl. Bildet traff meg rett i hjertet. Det var den lille jenta. Ho bar et lys, passet på det så godt ho kunne.

"Jeg er sliten" sier den lille jenta til meg. 

Jeg ser på den lille jenta, og ser at det stemmer. Ho ser sliten ut. Mørke ringer under øynene, hele kroppen viser at ho bærer ei tung bør. For tung for en liten kropp.

"Du er også sliten" sier ho plutselig til meg og ser meg inn i øynene.

Jeg skvetter litt og tenker et øyeblikk på hvordan ho kan vite det. Så kommer jeg på at vi er to sjeler i en kropp. Den lille jenta er en del av meg, ho ble med meg videre selv om jeg ble eldre og livet gikk videre.

"Du tenker også på alle andre før du tenker på deg selv. Akkurat som meg" sier ho og setter seg på sengekanten. Det er såvidt merkbart at den lille jenta setter seg ned. Ho flytter seg litt nærmere, krøller beina sammen under seg.

"Det er bare slik jeg er" svarer jeg. 

"Det kommer til å gjøre deg sliten. Du må tenke på deg selv." Jeg tenker at den lille jenta er mer moden og reflektert enn godt er for et barn på hennes alder.

"Så du meg, på bildet?" sier ho så. 

"Ja.." sier jeg stille. Trekker pusten og kjenner at tårene presser på. 

"Flammen holder på å dø ut, du må passe godt på den" sier den lille jenta.

Jeg vet så altfor godt hva ho mener. Jeg må bli flinkere til å sette av tid til meg selv. Tid til å puste, til å være, til å leve. Ikke bare eksistere. Ho prøvde å nå meg gjennom bildet. Si fra at det var på tide med en pause, en pust i bakken.

Neste uke har jeg ferie. Ei hel uke, uten planer. Jeg tenker at det er greit, jeg trenger det. Kroppen har signalisert det ei stund. Hodepine, svimmelhet, trøtt, slapp. Det er på tide med en pause.

"For å kunne hjelpe andre må du passe på deg selv" kommer det fra den lille jenta. 

Jeg tar hånda til den lille jenta. Ser på ho med et takknemlig blikk. Klemmer hånda hennes forsiktig.

"Takk for at du minnet meg på det" sier jeg.

Jenta reiser seg. Ho har gjort det ho kom for. Minnet meg på at jeg må bli flinkere til å ta vare på meg selv. 

"Jeg kommer tilbake en annen gang" sier ho og blir borte. 

Jeg blir liggende og tenke en stund etter at jenta er gått. Den lille jenta hjelper meg mer enn ho tror. Ho kommer når jeg er sårbar, når jeg trenger noen som forstår.

Jeg skal lytte til hennes råd. Gi meg selv tid til å ta vare på meg selv.

Takk for at du leste.

T. 18.11.17

Et ærefullt oppdrag

Da min bestemor på morsiden døde, arvet jeg en bok. En bok hvor ho hadde skrevet sin livshistorie.
Før ho døde, hadde vi blitt enige om at jeg skulle få den. Som et minne om ho og det livet ho hadde levd.

Etter at jeg flyttet hjemmefra, var besøkene hos mine besteforeldre alltid prioritert når jeg var hjemme på øya. På et av disse besøkene, oppdaget jeg den lille røde boka i bokhylla i stua. Jeg spurte om å få lese, bestemor bare "føyset" det bort; "Det er bare noe tull jeg har skrevet". Jeg leste det likevel.

Gjennom å lese underveis mens ho skrev den og i etterkant renskrive og dele den med flere i familien, fikk jeg innblikk i et liv som hadde vært strevsomt, men som også ga ho mange gode opplevelser. Jeg ble kjent med bestemor på en ny måte. Når jeg nå leser hennes historie ser jeg henne for meg, sittende ved kjøkkenbordet mens ho skriver.

Ho påpekte instendig at hennes livshistorie ikke på noen måte skulle publiseres, men jeg ønsker likevel å gi et lite innblikk i hvordan livet formet henne fra barns ben og til den jeg var så heldig å bli kjent med i min oppvekst.

Min bestemor ble født i 1921, i april. Jordmora holdt opp ei jente med rødt hår. Etterhvert fikk ho fregner i samme farge. Dette kom til å følge ho resten av livet og ho ble mye ertet for det. Jeg husker at ho snakka mye om dette og så lenge jeg kan huske, farga ho håret sitt for at det røde håret ikke skulle synes.

Bestemor fikk et navn som ho heller ikke var spesielt fornøyd med og fikk et "dekknavn" som ho til det siste brukte når ho presenterte seg, Lillemor.

Ho husket ikke så mye fra egen barndom, men opplevde den som sorgløs og god. Hennes far jobbet som agn-agent på båt og var mye borte. Bestemor mintes mange ganger å stå med nesen trykt inntil vindusruta mens ho så etter lysene fra båten, som et tegn på at faren var på tur hjem.

På gården hvor bestemor vokste opp, var ho ofte innom fjøset. En gang ramla ho ned i et hull i gulvet, og ble hengende under armene mens ho hylte av redsel. Da ho ble dradd opp ligna ho mest på en brun "møkkaklump".

Som 5-åring flytta bestemor sammen med familien til byen, da faren hennes fikk fast kontorjobb i bedriften han tidligere hadde jobbet som agn-agent. Der bodde de i 4 år, før deflyttet tilbake til øya for å drive gårdsbruk. Uten at bestemor skriver det direkte, så leser jeg gjennom linjene at livet i byen var noe ho satte stor pris på. Da de flyttet tilbake for å drive gården, gikk faren hennes tilbake til å jobbe som agn-agent og var igjen mye borte hjemmefra.

Oppveksten på gårdsbruk medførte mang en arbeidsøkt og bestemor skriver om slåtta som noe helt annet enn den måten man i dag får gresset i hus. Slåtta tok gjerne 1-2 måneder på den tida. Det var hesje på hesje og lange dager, i middags-pausene sykla de til ei strand i nærheten for å avkjøle seg.

Nærheten til naturen ga bestemor mye glede, sommer som vinter. På vinteren tok ho gjerne skiene fatt. Ho nøt å sitte å se på de rød-lilla nyansene i fjellene i den kalde årstida, mens ho drømte om hvordan livet skulle bli.

Bestemor flytta hjemmefra i 1939, for å begynne på skole. Da krigen brøt ut i april året etter, måtte ho bli igjen på skolen, for så å forflytte seg til nabokommunen og bli der til i august. I denne perioden bidro ho til husholdet gjennom å sy til heimevernet, sengeklær og andre ting det var bruk for. Turer til ei hytte i nærheten, ble bestemors pauser fra en hverdag hvor savnet til de hjemme var stort.

På midten av 1940-tallet ble bestemor og bestefar forlovet. De hadde visst om hverandre fra barnsben, men det var ikke før i 1943 at det ble klart for dem begge at det skulle bli dem. Bestemor beskrev det som "at lynet slo ned". I 1947 giftet de seg. Bestemor skriver i boka om bryllupsmenyen; aspargessuppe med eggebåter, terteskjell fylt med fiskepudding i tykk saus, oksestek og til slutt sviskegrøt til dessert.

Bestefar reiste på fiske og bestemor var alene med gården og barna. Bestemor skriver om det som ei slitsom tid, de fikk etterhvert 4 barn og stell av hus og heim samt fjøset hvilte på henne.

Å spille orgel var noe min bestemor lærte allerede som barn. Som 9-åring spilte ho alle julesalmene på julaften. Notene var selvlært og ble til god nytte for bestemor senere i livet. Ho spilte i begravelser, dåp og bryllup i tillegg til andre tilstelninger hvor orgelmusikk var en naturlig del. Hennes siste "oppdrag" var som 78-åring å spille i et oldebarns barnedåp.

Sykdom av ulike slag var heller ikke bestemor forskånt for. Et stikk på slåttemarka førte til blodforgiftning og ho måtte fjerne det ene øyet. Da ho så måtte ta i bruk protese (glassøye) gråt ho sine modige tårer. Noen år senere ble det påvist livmorhalskreft, også dette kom ho seg gjennom. Helvetesild og angina kunne ho også skrive på lista over "plager".

En roligere tilværelse med håndarbeid og småting som ellers måtte gjøres, ga mening for bestemor og bestefar når egne barn flyttet hjemmefra og barnebarn etterhvert begynte å komme til. De hadde mye selskap i hverandre, samtidig gikk ofte tankene til hvordan det ville bli for den som skulle sitte alene igjen. Begge tenkte de at det ville bli ulevelig. De klarte likevel å finne mening i det å nyte kjærligheten mellom dem og det å se at slekta levde videre.

Bestefar sovnet inn, en junidag i 2001, sittende i godstolen. Bestemor fant i denne perioden styrke i "noe større", noe som verken kunne sees eller forklares. Ho følte en tilstedeværelse av noe rundt seg, over seg. Det gjorde henne rolig og ga henne en tro på at verden ikke er så tilfeldig som noen vil ha det til. At bestefar skulle forlate først, var nok best. Han ville nok ikke klart seg like godt alene, om bestemor hadde vært den som forlot først.

Bestemors historie avslutter her. Med at ho sitter alene igjen. Jeg tror ho hadde mange tunge stunder hvor ho følte seg alene. Vi som var rundt ho gjorde vårt beste for å fylle dagene med liv og røre, kom på besøk og nøt godt av hennes godhet og omsorg for familien. Samtidig var ho og bestefar så sterkt knytta til hverandre, at når den ene forlot ble den satt igjen fylt med en tomhet som aldri kunne fylles.

Å skrive bestemors historie gjorde godt og vondt på samme tid. Jeg ble fylt med respekt, forståelse, omsorg og sorg på samme tid. Mye av det ho sa og gjorde, kan jeg i ettertid tenke hadde bakgrunn i det ho opplevde som barn og senere i livet. Jeg minnes henne som ei bestemor fylt med omsorg for de rundt seg, men også med en oppfatning av at det var viktig og nødvendig å holde "sin sti ren". Ho var opptatt av hva andre tenkte og mente, og sa klart fra dersom vi gjorde noe ho ikke likte.

Når jeg nå har valgt å dele noe av hennes historie, sitter jeg igjen med takknemlighet over at bestemor overlot boka med sin livshistorie til meg. Gjennom den har jeg fått innsikt i et liv, så ufattelig ulikt mitt eget, men likevel likt på flere områder. Ho tok med seg det ho opplevde videre i livet, selv det ho helst skulle vært foruten. I tunge stunder så ho seg tilbake til det som hadde vært fint og valgte å bruke det som motvekt. Bestemor er med meg i mye av det jeg gjør og jeg føler ofte at ho følger med, ser til at jeg har det bra og gir meg styrke til å ri av "stormene" jeg går gjennom. Ho tok ikke mye plass, samtidig var hennes tilstedeværelse så ufattelig viktig for mange.

Savnet etter deg er stort, bestemor. Du vil for alltid ha en egen plass i hjertet mitt.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Takk for at du leste.


T. 11.11.17

Den lille jenta og bestefar

Den lille jenta løper så fort beina klarer.

Tærne klorer seg fast inni de røde gummistøvlene.

I dag skal ho og bestefar ut for å fiske.

Hjertet hamrer i brystet når jenta løper opp trappetrinnene.

"Bestefar! Nå er jeg klar, kommer du?" roper jenta inn i gangen.

Ho tripper utålmodig fram og tilbake på trappa mens bestefar får på seg kjeledressen.

Når han endelig kommer ut på trappa, blir han møtt med et stort smil. Jenta har gledet seg i flere dager.

Bestefar holder fast sykkelen mens jenta klatrer opp bak. Han henger en pose med fiskeutstyr på sykkelstyret.

"Husk å holde beina ut, så du ikke får dem inn i hjulet" sier han før han setter seg på sykkelen.

Vinden rusker i det lyse håret hennes mens sykkelen triller avgårde. Ho lener seg inntil bestefars rygg. Hendene holder godt fast i kjeledressen.

Jenta lukker øynene. Nyter å sitte inntil den varme ryggen til bestefar. Ho føler seg trygg.

Så er de framme ved naustet. Det hviner i bremsene når bestefar stopper sykkelen. Ho klatrer ned av sykkelen og løper ned mot båten.

Bestefar drar i fortøyningen og båten kommer mot land. Jenta får ei hånd å holde i mens ho klatrer ombord i båten. Bestefar tar sats og hopper etter. 

Jenta finner plassen sin foran i båten og bestefar lar årene synke ned i vannskorpa.

Lukta av salt sjø river i nesen. Ho hører bølgene slå mot båten.

De skal til det faste stedet, det er alltid fisk å få der. Snart er de framme, bestefar sakker på farta og båten stopper helt opp.

"Du får prøve å holde båten litt i ro mens jeg fisker litt" sier bestefar til jenta. Ho flytter seg litt bakover i båten, med rolige bevegelser slik ho har lært. Så tar ho tak i årene og ror litt rundt.

Den ene fisken etter den andre finner veien fra havets dyp og opp i båten, jenta jubler fornøyd for hver og en. Slik holder de på i flere timer.

Så er tida inne for å dra hjem igjen. Jenta setter seg foran i båten igjen, krøller seg sammen, kjenner at ho er sliten. Ho kjenner at øyelokkene blir tunge.

Bestefar setter seg ved årene og ror med stødige tak inn mot naustet. Jenta sovner mens ho hører bestefar nynne med mørk og rusten stemme.

Det har vært en fin dag. Jenta har fått tankene over på noe annet. 

I morgen er det en ny dag.

Takk for at du leste.

T. 06.11.17

Rom for stillhet

Før jeg startet på skrivekurset i oktober, hadde jeg blitt anbefalt en bok av ho som skulle ha kurset. "Rom for stillhet" het den, skrevet av Kristin Flood. Jeg fikk den anbefalt etter at jeg hadde lest et innlegg om tilliten til livet. Innlegget traff meg på så utrolig mange punkter. Det handlet om den indre sabotøren, om frykten for å leve og om å tørre å stå i det ukjente.

Jeg har en indre sabotør. Den er med meg i alt jeg gjør. Den hindrer meg. Den sier til meg at jeg ikke kommer til å klare det. Jeg prøver å overdøve min indre sabotør, noen ganger klarer jeg det. Men en liten bit ligger igjen og ulmer.

Å skrive er mitt forsvar, min kamp mot den indre sabotøren. Tilbakemeldingene jeg får på det jeg skriver gjør at den indre sabotøren krymper, tar mindre plass. Kanskje forsvinner den helt en dag?

"Rom for stillhet" handler om å gi seg selv nettopp det, rom for stillhet. Å sette av tid og rom for å bare være. Jeg har ikke lest ut boka, men kjenner allerede at jeg er blitt mer bevisst på å gi meg selv små pauser i hverdagen.

"Rydder du plass for en stille stund i ditt liv, vil du etter hvert oppdage at det ikke lenger er du som rydder plass for stillheten, men den som rydder plass for deg" (Flood 2017)

Naturen gir meg stillhet, de små pusterommene i hverdagen. For meg er det å ta seg en tur ut noe som gir meg påfyll av energi, enten jeg gjør det alene eller sammen med andre. Å trekke inn den friske lufta, å kjenne lukta fra bakken, fra plantene. Å være alene i naturen gjør at jeg legger alt annet til side. Jeg bare er, eksisterer. Nærheten til naturen er uvurderlig for meg. Å kunne ta skoene på seg på trappa og gå rett ut i naturen gir meg muligheten til å gi meg selv små rom for stillhet.

Musikk gir meg stillhet. Det høres sikkert rart ut, men musikken gjør at jeg kobler av, jeg konsentrerer meg kun om det jeg hører. Legger merke til tonene, til teksten, til atmosfæren rundt. Jeg ser for meg den som synger, den som har skrevet teksten. Prøver å sette meg inn i hva som gjorde at nettopp den sangen jeg hører på, ble skrevet. Jeg er allsidig når det kommer til musikk, jeg liker mange ulike sjangre. Hva jeg gjør når jeg hører på musikk avgjør hvilken type musikk jeg lytter til.

Å reise hjem, hjem til øya hvor jeg vokste opp, gir meg stillhet. Selv om det var her jeg hadde noen av de tøffeste årene i livet mitt, så er det hit jeg søker når jeg har behov for å hvile. Når jeg trenger å legge til side alle de krav som omringer meg i det daglige. Min datter sa en gang:"Mamma, når vi kommer til Grytøya, da slapper du av, da senker du skuldrene".

Det har ho helt rett i. Det starter når vi kjører ombord på ferga, på tur over til øya. Jeg ser fjellene, havet rundt øya. Så trekker jeg pusten, suger lukta av salt sjø helt ned i magen. Jeg lukker øynene og kjenner følelsen av å komme hjem. Når jeg er på øya, tar jeg meg i å gå rundt og samle inntrykk. Lagrer minner som jeg tar med meg når jeg drar derfra. Minner som jeg kan ta fram når jeg er sliten, har mye å tenke på, mye som må gjøres. Da lukker jeg øynene og tenker tilbake til øya.

Gir du deg selv rom for stillhet?


Takk for at du leste.

T. 05.11.17

Den lille jenta blir med meg videre

(Bilde lånt her)

Da jeg skulle velge yrkesvei var jeg aldri i tvil. Jeg skulle jobbe med barn.

Jeg tror den lille jenta var med meg i den avgjørelsen. Ho som møtte meg i skogen og på stranda, ho som trengte noen til å passe på ho, som kunne si at alt skulle bli bra. Ho som følte seg utrygg, usikker og rotløs. 

Ho viste meg at det jeg hadde opplevd som barn skulle bli med meg videre, som en styrke og som et grunnlag for å forstå de små jeg ville møte senere.

Jeg ser dem daglig, barna som trenger å bli sett. De har ulike måter å vise det på. De ville, de stille, de som kryper opp på fanget ditt, de som utfordrer, de som mangler språk, de som snakker hele tida. Alle har de med seg et levd liv, selv om det i år ikke er så langt. De er merket av det de har opplevd, både på godt og vondt.

Min jobb er å se dem, vise dem at de betyr noe. Både i seg selv og som en del av en gruppe. 

Å vinne deres tillit er ikke alltid like lett. Jeg har opp gjennom årene fått mange skeptiske blikk, jeg har blitt sparket på leggen, spyttet på og kalt mye rart. MEN jeg har også fått mange gode klemmer og gode ord.  Ei jente på avdelinga mi har flere ganger den siste uka sagt; "Jeg liker deg". Det gjør godt. Det er en bekreftelse på at jeg betyr noe for barnet, at jeg gjør en forskjell. 

Jeg tar meg ofte i å tenke på hvor heldig og priviligert jeg er, som får være en del av oppveksten til disse små. Jobben min betyr utrolig mye for meg. 

I løpet av min "karriere" i barnehage har jeg møtt og blitt kjent med mange barn. Noen har satt ekstra dype spor. De sårbare, de som har søkt hånda mi ofte, de som krøp tett inntil meg i sofaen når vi leste bok. Kanskje føler de på seg at jeg forstår, at jeg har vært slik som barn selv. Ho som søkte etter bekreftelse, trygghet og omsorg.

Jenta blir med meg videre. Ho er der inne. Blir med meg i alt jeg gjør. Er en del av meg. For alltid.

Takk for at du leste.

T. 04.11.17

Når tanken om å slippe å leve, føles enklere enn å stå i det

"Hvis det er sånn jeg skal ha det, vil jeg heller slippe å leve"

Disse ordene ble sagt av en i nær familie da h*n var i en presset situasjon. Å høre ordene bli sagt, slo beina under meg. Det satte alt annet på pause. Alt annet ble uvesentlig, hadde ingen betydning lengre. 

Jeg følte et instinktivt behov for å vise omsorg og bare legge armene rundt personen. Vise hvor mye h*n betydde for meg.

H*n hadde den siste tida opplevd endringer, som føltes overveldende. Endringer som gjorde personen redd, utrygg og usikker. H*n hadde prøvd så godt h*n kunne å takle dem, men var kommet til et punkt hvor h*n følte seg trengt opp i et hjørne og måtte ha hjelp for å finne veien ut.

Der og da tok jeg et valg. Et valg om å bry meg og la andres tanker og meninger om vårt valg være uvesentlige og ubetydelige.

Bak ordene som ble sagt, hadde det bygd seg opp en følelse av å ikke passe inn, av å ikke klare å innfri de forventninger som h*n trodde andre hadde. 

For meg var valget enkelt. Ingen skal trenge å stå i en situasjon hvor man føler seg tvunget til noe man ikke vil, noe som ikke føles riktig. Jeg valgte å lytte, jeg valgte å si at h*n skulle slippe å stå i det.

Den dag i dag vet jeg at vi gjorde det riktige valget. Både mens vi sto midt oppi det, men også i etterkant.

Å skrive om det som skjedde, bringer fram minner.Minner om ei tid hvor det å være sterk og å stå i det, var det eneste valget. Når noen du er glad i, har det tungt og er på et mørkt sted i livet, påvirker det ikke bare den som står i det, men også dem rundt. Man får en følelse av å leve i en boble, livet skjer rundt deg, du står på sidelinjen og bare eksisterer. Når jeg nå tenker tilbake, føles det som fjerne minner, selv om det bare er noen få år siden. 

Det har gjort meg sterkere. Det har gitt meg erfaringer på hvor sterk man kan være, når det å være sterk er det enste valget man har. Når man må være sterk for den som føler seg svak og hjelpeløs. 

Jeg har fått ny forståelse og innsikt i hvor komplisert menneskesinnet er og hvor viktig det er med et godt nettverk og et velfungerende støtteapparat hvor man føler seg sett og hørt, og hvor man kan få god og riktig hjelp til rett tid.

Den nye kunnskapen tar jeg med meg videre i livet, i møte med meg selv og andre som en dag vil ha behov for støtte fra noen som har stått midt oppi det.

Vis omsorg for dem du har rundt deg, si at du er glad i dem og at de betyr noe for deg <3 

Takk for at du leste.

T. 02.11.17

Håp. Det eneste sterkere enn frykt.

Jenta løper ut døra hjemme.

Bort fra alt det som er vanskelig.

Søker ut i skogen.

Nærheten til naturen er det som redder ho.

Fra alle de tunge tankene.

Det som gjør vondt.

Tankene spiser ho opp fra innsida.

Gjør det vanskelig å puste.

Vanskelig å leve.

Tårene renner nedover kinnene.

Følelsene herjer.

Sinne, sorg, alt på en gang.

Under beina hennes knekker kvistene.

Ho løper lengre og lengre inn i skogen.

Til slutt stopper ho, trekker pusten, ser seg rundt.

Ho synker sammen på bakken.

Dugget fra bakken trenger gjennom buksa.

Det gjør ingenting.

Stillhet.

Her kan ho puste ut.

Bare være.

Jenta legger seg på rygg.

Kikker opp mot himmelen.

Ser skyene seile.

Lukta fra skogen kiler i nesen.

Ho trekker pusten.

Lukker øynene.

Vinden suser i trærne.

Stryker over ansiktet hennes.

Tørker tårene.

Jenta finner trøst i skogen.

Det vonde skyves lengre unna.

Glemmes en liten stund.

Ho reiser seg.

Børster bort bladene.

Går hjemover.

Ho skal holde ut.

Bite tennene sammen.

"Du kommer til å reise deg".

Ordene ho fikk høre har brent seg fast.

Har gitt ho håp.

Om en lysere framtid.

Håp.

Det eneste sterkere enn frykt.

Ho gir ikke opp.

__________________________

Takk for at du leste.

T. 29.10.17

Den første snøen og den store kjærligheten

Den første snøen kommer alltid "som julekvelden på kjerringa".

Plutselig er alt hvitt ute og "alle" stresser rundt og leter fram vinterklær, vinterdekk til bilen, snøskrapa for å få bort snøen på bilen...

For meg symboliserer den første snøen (og vinteren generelt) at alt "det gamle" viskes bort og vi får nye, blanke ark. Selv om vinteren også kan by på storm og ruskevær, 

så er nok vinteren en av de årstidene jeg liker best. 

Jeg tenker tilbake til tida da jeg reiste fra hjemplassen min for å begynne på videregående. Så klar for å avslutte en epoke i livet med mange utfordringer og starte en ny epoke på et nytt sted. 

Å begynne på videregående var selvfølgelig ikke bare lett, men samtidig så ga det meg en sjanse til å finne meg selv og å bli kjent med nye mennesker som senere ville bety mye for meg. 

Jeg fikk starte med blanke ark.

Da jeg begynte på videregående traff jeg også han som for meg

 enda den dag i dag symboliserer troen på at man kan møte den ene som er ment for deg.

Tilfeldigheter ville det slik at vi var på samme sted til samme tid, og selv om det første møtet ikke ga noen signaler på at det skulle bli oss to senere, så var det nok til at vi møttes og at vi neste gang vi møttes kjente hverandre igjen og ble nysgjerrige på hvem den andre var.

Den dag i dag er jeg så ufattelig takknemlig for at vi møttes den gangen 

og at han ga meg troen på at han så noe i meg som han satte pris på.

Til da hadde jeg minimal erfaring med kjærester, til da hadde jeg ikke troen på at noen ville kunne synes om meg på en slik måte at de ville ønske å bli bedre kjent med meg.

Jeg tar meg i å sitte og betrakte han, 

han som den dag i dag, selv etter 24 år 

fyller meg med en inderlig takknemlighet og kjærlighet.

Takk for at du er du <3 

Takk for at du er min <3

Takk for at du blir hos meg, både i gode og vonde dager <3 

Takk for at du får fram det beste (og det verste) i meg <3

Takk for at du utfyller meg <3

Takk for at vi gir barna våre et trygt hjem å vokse opp i <3 

Takk for at du elsker meg og gir meg muligheten til å elske deg tilbake <3 

Takk for at du leste!

T. 29.10.17