Mitt eget skriverom

Etter at jeg skrev gårdagens innlegg om hus i tretoppene og at det i forhold til økonomi og tilgjengelighet ville være mer overkommelig med ei skrivebu...

Så fikk jeg plutselig en idé...

...hva med et skriverom???

Plutselig kom jeg til å tenke på et rom nede i kjelleren som har vært brukt som snekkerbod, så syrom og hvorfor ikke gjøre det om til mitt eget kreative rom???

Jeg gikk i gang med å rydde der inne og etterhvert som jeg fikk unna ting og tang, så jeg klart for meg hvor bra det ville bli. 

Her kan jeg trekke meg tilbake for å skrive og skape min egen "boble" hvor jeg kan få ro til å skape.

Det er enda en god del å gjøre der inne før jeg kan starte opp med å skrive, men jeg gleder meg til å gjøre det til mitt eget. Først skal jeg få rydda ferdig, før jeg skal få opp tapet og sette inn litt møbler.
Når det kommer til tapet er det uante muligheter, men jeg vil ha noe som legger en ramme for det jeg skal gjøre der inne - skape inspirasjon og ro og gjøre at jeg senker skuldrene.

Først kikka jeg litt på typiske tapeter med blomster, fugler og slikt...

Men så kom jeg fram til at jeg heller vil ha noe som kan kobles opp mot den nærheta jeg (og den lille jenta) føler til naturen...

På Photowall var det utrolig mye fint! Jeg ser for meg en fotovegg enten med et av bildene jeg fant inne på nettsida, eller kanskje jeg kan finne et bilde hjemmefra - fra stranda hvor jeg som lita jente plukka skjell og fant krabber...eller fra en tur i skogen hvor jeg har følt på den endeløse følelsen av å bare eksistere. 

Det er viktig for meg at det føles riktig for hele prosessen og jeg skal skyndte meg sakte...selv om jeg selvfølgelig aller helst kunne tenkt meg at rommet var ferdig allerede.

Jeg gleder meg til det står ferdig!

Takk for at du leste. 

T. 31.03.18

Hus i tretoppene - for en drøm det hadde vært!

Siden jeg selvfølgelig klarte å bli syk, typisk når jeg har fri...så har jeg nå huset for meg selv mens resten av familien er på skitur sammen med slekt fra Bergen som er her.

Når jeg har huset for meg selv kan jeg f. eks høre på musikk høyt (funker dårlig med hodepine av en annen verden), sove (var egentlig ikke så trøtt) OG se det JEG vil på tv!!!

Valget falt på det siste - jeg har sett på dette programmet før, men da er det alltid en eller annen som sitter og maser hvert 5.minutt om når det jeg ser på er ferdig.

Treehouse Masters er et tv-program om et firma som designer trehus for mennesker som ønsker å komme nærmere naturen, høyt opp i tretoppene. Jo mer jeg ser på programmet, jo mer kjenner jeg at et hus i tretoppene - tenk så fantastisk det hadde vært! 

Når jeg ser de trærne de bygger disse husene i, så kan jeg med en gang si at det ville vært uaktuelt her jeg bor. Vi har ikke trær på den størrelsen som de opererer med i tv-programmet. 

Det som frister mest av alt - 

er det å kunne ha et sted en kan trekke seg tilbake - som er så i ett med naturen. 

Det blir nok bare med drømmen tenker jeg...

Det jeg KUNNE tenkt meg og som muligens er litt mer innafor både i forhold til beliggenhet og økonomi, er et sted hvor jeg kunne trukket meg tilbake for å skrive. 

Jeg kjenner at det hadde vært helt perfekt - et sted hvor jeg kunne latt kreativiteten blomstre og skrive uavbrutt av ulike typer for forstyrrelser.

Så da får jeg heller drømme om ei slik trehytte og heller prøve å finne en løsning hvor jeg kan lage meg et lite krypinn hvor jeg kan skrive - ei lita skrivebu...

Takk for at du leste.

T. 30.03.18.

Nye kjoler - fargerike og flotte!

Fra å være "ei grå mus" har jeg gjennom prosessen som startet etter skrivekurset i oktober,

stadig tatt nye skritt i forhold til det å tørre å vises mer.

En av de måtene jeg prøver å ta mer plass på,

er gjennom å bruke fargerike klær.

Jeg er i tillegg blitt mer glad i å bruke kjole,

ikke bare til fest, men også til hverdags.

I dag bestilte jeg to kjoler fra Våppi.

Jeg liker å bestille klær fra små bedrifter og liker designen til disse kjolene godt.

Jeg har ingen kjoler derfra før, så det blir spennende å prøve dem når de kommer.

Kombinasjonen mellom flotte farger og sitater passer meg perfekt!

Jeg blir i godt humør bare av å se på klærne fra Våppi.

Ho selger ikke bare kjoler, men også andre ting med sitater på.

Gleder meg til kjolene kommer - kan nesten ikke vente!

Bare synd det er påske...da tar det lengre tid før de er her...

Ønsker deg en flott langfredag!

Takk for at du leste.

T. 30.03.18

Når sjelen kaller

På skrivekurset i oktober, anbefalte ho som hadde det flere bøker vi burde lese.

"Rom for stillhet" var den ene. 

Nå er jeg i gang med en av de andre, "Når sjelen kaller" av Gitte Jørgensen. Forfatteren av boka opplevde noe ho kaller "tohundreårs-trettheten", hvor kroppen sa fra om at sjelen var sliten. Ho skriver så godt om at det er mulig å bygge opp seg selv og forandre livet vårt. Jørgensen mener at vi ikke skal vente, men gjøre noe med drømmene våre før det er for sent. Det er ei lettlest bok som med sin design frister til å bli lest. Sidene i boka er dekorert med blomster, blader og border i ulike farger og avsnittene er delt opp slik at du ikke trenger å lese hele siden ferdig før du tar en pause.

Jeg tror det var sjelen min som ba meg delta på skrivekurset. På innsiden sto den lille jenta.

Ho syntes det var på tide at jeg tok mer vare på meg selv. Og for å klare det måtte jeg starte med å rydde opp på innsiden.

I forordet i boka stiller Jørgensen flere spørsmål til leseren. Bl. a spør ho: "Har du iblant en fornemmelse av at sjelen din kaller? Kanskje hvisker din indre stemme at du rommer så mye mer, og at du i overført betydning må begi deg ut på en reise for å oppdage mer av dine iboende evner og muligheter?"

Min reise startet med skrivekurset. Det var det jeg trengte akkurat da. Det var det som skulle til for at jeg skulle klare å stikke hull på "byllen" og åpne døra til det lukkede rommet. 

Prosessen etter skrivekurset har satt i gang mange tanker, tanker om fortid, nåtid og fremtid. 

Om hvem jeg var, hvem jeg er og hvem jeg ønsker å bli. 

Ønsker jeg endring eller ønsker jeg å forbli der jeg er.

Mange og store tanker.

Jeg tror på å vise seg selv omsorg og kjærlighet.

Og jeg vet at jeg har vært altfor dårlig til det.

Nå er tida inne for å sette av mer tid til det.

Gjøre det jeg vil og det jeg drømmer om.

Hva det er, vet jeg ikke helt enda.

Det jeg vet, er at jeg ønsker å bruke mer tid på å skrive.

Jeg kjenner at jeg trenger det og at det gjør meg godt.

Gjennom å skrive viser jeg omsorg for meg selv, jeg jobber med meg selv - fra innsiden.

Etter påske har jeg en avtale som kanskje gir meg svar på noen av spørsmålene jeg har i forhold til skrivinga, hva jeg vil og hvor jeg vil. Og hvordan jeg skal nå dit.

Jeg kjenner en blanding av følelser - forventning, usikkerhet, spenning, takknemlighet...og mer!

Det finnes garantert mange begrensinger og dumper i veien - jeg velger å fokusere på at det også finnes uante muligheter.

Takk for at du leste.

T. 29.03.18

Dagen da alt endret seg...

Søndag 08.oktober - 2017.

Den dagen alt endret seg.

Da jeg møtte lille Tone.

 - - - 

Den dagen da jeg åpnet opp.

Det lukkede rommet.

Hvor jeg hadde gjemt bort alt det vonde.

På innsida av døra sto lille Tone.

Ho hadde venta lenge, mange år.

Tålmodig hadde ho venta til jeg var klar.

Da jeg åpna døra fikk jeg øye på ho med en gang.

Jeg kjente ho igjen, jeg visste hvem det var.

Ho så på meg, gjennom meg. 

Den første følelsen jeg fikk, var svik. 

Så kom skuffelsen.

Og til slutt smerten.

Jeg hadde svikta ho.

Jeg hadde gjemt ho bort.

Som en hemmelighet ingen skulle vite om.

Det var lettere slik, trodde jeg.

På samme tid, vokste klumpen i hjertet mitt.

Ble større og hardere for hver dag.

Lille Tone studerte meg fra det lukkede rommet.

Så på meg med spørrende øyne.

"Skal du lukka døra og la meg bli igjen her alene igjen?"

Jeg tok et forsiktig skritt inn i rommet.

På samme tid kjente jeg at det gikk hull på noe inni meg.

Tårene rant i strie strømmer.

Det enkleste hadde vært å gå ut igjen.

Men hjertet mitt ba meg bli igjen der inne.

Den utrygge, usikre lille jenta fortjente at jeg ble.

Samtidig med tårene, kom minnene.

Minnene om ei jente som følte stort ansvar.

Ho som ville ordne opp.

Ho hadde det vanskelig.

Både hjemme og på skolen.

Hver dag var en kamp i flere år.

Når jeg står rett ved ho, synker jeg sammen på knærne foran ho.

Ho setter seg ned sammen med meg og rekker meg hendene.

Vi legger hodene mot hverandre.

Jeg lukker øynene og henter styrke.

Styrke til å forholde meg til alt det som går gjennom meg.

Inni meg føles det som et åpent sår.

Jeg ser lille Tone inn i øynene.

Jeg ser tilgivelse.

Så ser jeg håp.

Tilgivelse for den tida ho ble forlatt inne på det lukkede rommet.

Håp om at det lille Tone gikk gjennom ikke var forgjeves.

Vi reiser oss opp sammen.

Jeg gir ho hånda.

Så går vi sammen ut fra det lukkede rommet.

Lar døra stå åpen.

Aldri igjen skal lille Tone bli forlatt alene med alt det vonde.

Jeg tar ho med meg overalt hvor jeg går.

Jeg og ho - vi står sammen - vi heier på hverandre. 

Takk for at du leste.

T. 28.03.18.

Jenta e en "fighter"!

Ho spring med raske skritt inn i den mørke skogen

Kjenne lukta av vått løv rive i nesen

Det knake i kvista under små bein

Tåran renn nedover kinnan hennes

Med en irritert bevegelse tørke ho dem bort

Jenta hiv etter pusten, kjenne det sprenge i brystet

Ho ser sæ tellbake, kommer noen etter?

Jenta trengte å være aleina

Ta en pause fra alt anna

Der inne i skogen finn ho trygghet

På en mosegrodd trestubbe sette ho sæ ned

Jenta ser sæ rundt og sukke tilfreds

Mørket har aldri skremt jenta

Det omslutte ho og skape en egen verden

En verden kor ho kan puste ut

Av og tell blir det bare førr mykje

Når ho har gått en heil dag og holdt alt inni sæ

Svelgt alle tåran

I skogen kan ho sleppe alt ut

Der treng ho ikkje være tøff og stå i mot

Her kan ho ta av sæ maska

Den ho tar på sæ når ho går ut døra heime

Ei maska som beskyttelse mot sårandes kommentara

Mot blikk fylt med avsky

Jenta blir sittandes lenge i skogen

Tell ho har fått tømt av sæ alt ho har bært på

Så reise ho sæ, klar til å kjempe videre

Børste av sæ råtne blad og mose

Ho går med rolige skritt heimover

Trekke pusten og rette sæ opp

Ho står i det, dag etter dag

Bit tennern sammen

Det finnes inga anna valg

Jenta e en "fighter"

Ho har bestemt sæ

Dem skal ikkje få knekke ho...

Takk for at du leste.

T. 28.03.18

"Vi må i større grad enn før, passe på det som er i mellom"

Fredagens Lindmo er et av de få programmene i denne serien jeg har sett. At jeg valgte å se akkurat dette programmet var tilfeldig, i ettertid er jeg veldig glad for at jeg så det.

En av de som var med i programmet, var Sondre Justad. Jeg har sansen for hans musikk og det inntrykket jeg har fått av ham som person gjennom media er positivt. Jeg oppfatter ham som en jordnær type med gode verdier. Tekstene hans gir mening og er gjenkjennbare for "mannen i gata". 

Sondre Justad

I fredagens Lindmo snakket han om alle nyansene vi har rundt oss og at vi i større grad enn før, må passe på det som er i mellom. Jeg bet meg merke i akkurat det. Det ga meg inspirasjon til dagens blogginnlegg.

Jeg setter det i sammenheng med det å etablere ulike former for bokser eller båser i samfunnet. Hvorfor skal vi hige etter å passe inn i de etablerte "boksene", hvor det ligger forventninger om at vi skal være slik eller sånn? Jeg har vært der selv. Vært redd for å stikke meg ut, ville helst være en av mengden. Gli inn, ikke bli lagt merke til.

I prosessen med å bli "lik alle andre" mistet jeg meg selv...jeg er nok ikke den eneste. 

Jeg vil være meg selv, med alt det som er meg. Hva alt dette er, vet jeg ikke helt enda.

Men jeg vet at det er mer der enn jeg har fått vist til nå.

Sondre Justad satte ord på det at det ikke må være enten damer eller menn for hans del. Å stå fram på en slik måte i et program som mange av Norges befolkning ser på, står det respekt av. Han satte ord på at det fins så mange nyanser og ting i mellom som vi går glipp av fordi vi er så gode på å sette ting i system. 

Jeg kjenner meg igjen i det å sette ting i system. I jobben min er jeg en person som jobber effektivt på en slik måte at jeg setter ting i system, lager skjema. Det er mulig at jeg på grunn av det går glipp av noe, fordi det rett og slett ikke er plass til det i "systemet mitt"? 

Å sette ting i bokser eller båser er med på å utelukke alt som ikke passer inn. I livet generelt er mange opptatt av å passe inn, hva så med alle dem som ikke passer inn i en av båsene? Hvor er det plass til dem?

"I større grad enn før, må vi passe på det som er i mellom". 

Jeg stiller meg bak dette utsagnet. Jeg må starte med meg selv.

I stedet for å tenke på at noe skiller seg ut, prøve å se det som en berikelse. 

Ikke begrense, men utvide. Se mulighetene.

Slippe opp, slippe inn.

Være åpen for det som måtte komme. 

Det er en del av min reise...

Takk for at du leste.

T. 26.03.18.

Ho savne lukta av salt sjø og de ho har kjær

Jenta savne lukta av salt sjø

Måsen som skrik

Lyden av bølgan som slår mot bergan i fjæra

Ho ser for sæ stranda

Kor ho som lita samla skjell og små skatta

Fanga krabbe og tangsprell

Små bare føtter som sprang i hoftehøyt gress

Hender som plukka blåbær og vill-jordbær i skogen

Lyse lokka som dansa rundt hodet

På øya har ho mange av sine kjære

Ho ser for sæ dem ho e glad i

Skulle ønske ho va nærmare

Jenta lengte te sommar og late daga

Tell meir tid og fri te å reise heim

Det e lenge tell enda

Ho vil for alltid kalle det hjem

Selv om det e mange år sida ho forlot

Minnan bær ho i hjertet

De siste åran har det føltes tyngre

Å være langt unna

Ho kjenne oftare på savnet

På samme tid har ho det godt der ho e

Jenta har stifta sin egen familie

Bygd seg et liv langt hjemmefra

Ho drømme sæ bort

Ser for sæ havet, båtan, familien

Og kjenne at tida e moden

Tell å dra te dem ho savne 

Se dem, klemme dem

Gi litt slipp på forpliktelsa og krav

Jenta må bare finne tid

Rydde plass

Snart e ho der

Heime, på øya...

Takk for at du leste.


T. 24.03.18.

Jenta trøste andre - selv når ho har det tøft sjøl

Jenta trekker beina opp under seg

Legger haka på knærne

Lukker øynene

Trekker pusten dypt

Inni ho e det overflod av følelsa

Ho tar inn alt det andre går gjennom

Jenta har nok med sine egne følelsa og tanka

På samme tid føle ho så sterkt det som skjer rundt ho

Hjertet hennes renn over av omsorg for andre

Ho tar demmes kampa på sine skuldra

Jenta vil så gjerne hjelpe

Stille sæ til rådighet

Ho prøve å være sterk når andre føle sæ svak

Tilbyr ei skulder å gråte på

Sei trøstandes ord

Klemme varmt

Etterpå fylles jenta med tanka

Om kordan det skal gå med dem ho bryr sæ så om

Hjertet e nær ved å briste

Men ho står støtt, bestemt på å hjelpe

Så da legg ho egne tanka te side

Og konsentrere sæ om å trøste

Dem som har det tungt og vanskelig

Fordi det gir jenta så mye å vise at ho bryr sæ

En anna gang kan det være ho som treng trøst...

Takk for at du leste.

T. 23.03.18

Valg av ny sang - så naturlig og så nært

På sangtimen min i går, spurte dirigenten meg om jeg hadde tenkt på en ny sang.

Det var så merkelig, for dagen før hadde jeg faktisk kjent litt på at tida var inne for å velge en ny sang.

Og da ho spurte, selv om jeg ikke hadde nådd å tenke så mye over det, så sto det klart for meg med en gang hva valget skulle bli.

Jeg hadde tenkt at siden jeg skal synge en duett sammen med ei i koret på vårkonserten på engelsk, så ville jeg ha en norsk sang denne gangen.

Valget falt på "Æ ror aleina" med Tonje Unstad. For det første elsker jeg stemmen til Tonje Unstad, jeg elsker hennes vesen og hennes måte å formidle på.

I tillegg til dette, så symboliserer sangen mye for meg på flere områder.
Den symboliserer min indre reise.
Den symboliserer savnet hjem til Øya og til havet.
Den symboliserer alle turene i båt sammen med Far i oppveksten, selv om livet ellers kunne føles som dritt - så var turene sammen med far på havet et pusterom, en pause.

Dirigenten syntes sangen kledde meg og stemmen min godt, og da jeg skulle forklare hvorfor jeg hadde valgt sangen, var det såvidt jeg klarte å holde tårene tilbake.

Reisen jeg har vært på siden i høst, har endret meg. Jeg tør å ta tak i ting, jeg tør å sette ord på det.

Senere på ettermiddagen hadde vi møte på jobb og jeg fortalte til noen av dem jeg jobber med om sangen og hvorfor valget falt på den.
Så kom en kollega inn, ei som fanger opp og føler det jeg har gått og går gjennom på et plan jeg ikke kan forklare. Ho satte seg ned for å lytte og plutselig begynte tårene å renne, både hos ho og hos meg.
Ho forsto så godt valget mitt, det kunne jeg se. Ho forsto hvorfor og ho forsto alt som lå bak valget.

Valget av sang føles så ufattelig riktig, så nært og tøft på samme tid.
Jeg gleder meg til å fortsette med å øve inn sangen og vet at den for alltid kommer til å bety mye for meg.



Takk for at du leste.



T. 20.03.18

Ho søker stillheten

Jenta sitter på brygga

Dingler med beina

Kaster små stein ned i salt sjø

Lager ringer i vann

Ho søker stillheten

Trekker inn den friske luften

Vinden rusker i de lyse lokkene

Måkene roper i bakgrunnen

Det knirker i treverket der ho sitter

Jenta trenger en pause

Hodet henger tungt

Fylt med tanker om eget liv

Ho drømmer seg bort

Ser for seg en framtid 

Hvor alle tunge tanker slipper taket

Et liv hvor ho kan være seg selv

Uten redsel for at andre skal se

At innerst inne er ho fortsatt et lite barn

En såret sjel med arr

Med opplevelser ho helst ville vært foruten

Øynene står fulle av tårer

Det gjør vondt

River og sliter

Hvorfor valgte de henne?

En liten stund lar ho seg selv

Synke ned i de tunge tankene

Tenker at det ikke er verdt å kjempe

Hva er vitsen?

Så retter ho seg opp

Ser utover det blankstille havet

Ho gir seg ikke uten kamp

Jenta må stå opp for seg selv

Den siste steinen

Som ho har holdt hardt i hånda

Kastes ned i den salte sjøen

Jenta reiser seg og går hjemover

For hver dag som går

Er ho nærmere den dagen

Hvor ho kan reise bort

La de vonde opplevelsene ligge igjen

En ny dag vil komme

Gi ho mot til å kjempe

Ho biter tennene sammen

Står i det tross alt

Jenta rusler hjemover

Får øye på huset

Der inne er de som gjør det verdt å kjempe

De som gir livet mening

Som lar ho være seg selv

Sårbar og sterk på samme tid

Ho føler seg elsket

Det betyr alt

Takk for at du leste.

T. 18.03.18

Skjebnen ville det slik

I dag har det vakreste mennesket jeg vet om - 

både på innsiden og utsiden - bursdag.

Tilfeldighetene ville det slik at det skulle bli han og meg,

jeg tror det var skjebnen.

At vi begge to skulle være på akkurat det stedet vi møttes første gang

til samme tid, samme dag...

det var forutbestemt.

At vi fortsatt holder sammen den dag i dag,

etter 25 år,

det sier noe om at vi var ment for hverandre.

Det skulle bli oss - ferdigsnakka!

I dag posta jeg en liten hilsen til min kjære på Facebook.

Jeg begynte å skrive på det i går kveld da jeg hadde lagt meg,

og gjorde den ferdig i morges.

Det finnes et menneske her på jord

Med et stort, varmt hjerte og en omsorg så stor

Skjebnen ville det slik, det er sant

Veien inn til mitt hjerte du fant

Tilfeldighetene ville at det skulle bli oss to

Vi ble et par, sammen stiftet vi bo

Jeg vil for alltid elske deg høyest av alt

Og være takknemlig for at vi for hverandre falt

Du har gitt meg så mye her på jord

Min kjærlighet til deg er så uendelig stor

Gratulerer med dagen, kjæresten min.

Mannen min er mitt ett og alt.

Han har stått fjellstøtt ved min side helt fra vi møttes.

Han er min favorittperson.

Jeg føler meg så ufattelig heldig som ble din, kjære.

Takk for at du leste.

T. 17.03.18

En tillitserklæring fra en liten gutt

Nytt armbånd lagd sammen med noen barn 

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om hvorfor jeg valgte det yrket jeg har i dag, å jobbe i barnehage.

Jeg har alltid visst at jeg ville jobbe med barn - jeg synes de er noen fantastiske vesener og jeg lærer noe nytt om dem hver eneste dag.

Å få jobbe med barn gir meg så mye og jeg føler meg ubeskrivelig heldig som får være en del av deres oppvekst og hverdag.

I dag hadde jeg en opplevelse på jobb som jeg bare må dele.

Jeg hadde lekt gjemsel sammen med en gjeng barn, runde etter runde, de ble ikke lei (og ikke jeg heller forsåvidt).

Så satt vi der sammen en hel gjeng under et lekehus, de som skulle leite hadde funnet oss og vi satt der og snakka før vi skulle gå tilbake til trappa hvor tellinga foregikk. "Veit du kor æ bor?" spør ei lita jente. "Ja, det veit æ" sier jeg så. En etter en spør de meg om jeg vet hvor de bor. Så kommer tillitserklæringene som perler på en snor: "Du kan få komme på besøk til meg!" "Og meg!" "Og meg!". Jeg takket dem pent alle sammen og sa at det var veldig koselig av dem å be meg på besøk. 

Så kommer det fra en liten kar som hadde sittet ei stund og bare kikka på oss; "Du kan få komme å overnatte hos mæ, æ har MASSE leka!". Han kikka forventningsfullt på meg med de rundeste øynene jeg noen gang har sett. "Tusen takk skal du ha, så flott at du har så mange leka, da kan vi jo leke ilag" svarte jeg og ansiktet hans sprakk opp i et stort smil. Så gikk vi tilbake til trappa for å finne ut hvem som ble først funnet og skulle telle neste runde.

Jeg har slike minneverdige opplevelser hver eneste dag på jobb.

Selvfølgelig er ikke alle dager like gode, av og til drar jeg hjem og kjenner at jeg er ufattelig sliten.

På samme tid har jeg så mange gode opplevelser som veier opp for de tunge dagene og jeg ville ikke hatt en annen jobb!

De små menneskene kryper inn under huden på meg og alle har de en flik av hjertet mitt.

Tenk så heldig jeg er som får betalt for å leke, synge, herje, lese, tegne, perle, bygge, klatre, ake, løpe, forhandle, veilede, tørke snørr, le, tøyse, tulle og mye mye mer hver eneste dag!?

Og jeg har verdens beste "unnskyldning" for å være skikkelig barnslig! Det siste er ikke familien hjemme alltid så glade for - "barnehagehumor" kan være litt vanskelig å forstå for dem som ikke er en del av det hver dag ;) 

Til alle mine små venner i barnehagen og til alle foreldre/foresatte som lar meg være en del av hverdagen deres - tusen takk <3 

Takk for at du leste.

T. 14.03.18.

Jeg måtte sette meg ned i skogen for å skrive...

Dagen i dag har vært en av de bedre.

Jeg sov litt lengre enn vanlig (sliter med at jeg våkner grytidlig, selv i helgene).

Etter å ha hjulpet mannen litt med noen sauer som skulle avgårde til salgslaget,

kledde jeg på meg for å gå til en fjelltopp i nærheten.

På tur opp gikk jeg med musikk på øret,

det roer meg ned og gjør at jeg nyter tiden for meg selv enda bedre.

Det var litt tungt i dag,

mye fokk-skavler som gjorde det litt strevsomt,

men jeg kom meg opp til målet.

På tur ned fra toppen,

fikk jeg en følelse av at jeg måtte skrive.

Jeg opplever ofte at overskriften eller tittelen på det jeg skal skrive

kommer til meg før selve teksten.

Så da jeg kom et stykke ned

satte jeg med ned på en stein som vi kaller "kvilesteinen".

Jeg tok fram telefonen,

åpnet notatsiden og begynte å skrive.

Men jeg satt der kom ordene som perler på en snor.

Frisk luft og fuglekvitter ble bakgrunnen for dagens første blogginnlegg.

Det var så fint å kunne sette av tid til å skrive.

Det føltes riktig, der og da.

Takk for at du leste.

T. 11.03.18.

Når "guarden" kommer opp...

Uten at jeg har tenkt så mye over hvorfor,

har jeg alltid hatt stort behov for å beskytte meg selv.

Behov for å kunne trekke meg tilbake.

En rømningsvei.

En vei ut av det jeg står i hvis det blir for vanskelig.

Guarden min.

Jeg har hatt en egen radar som fanger opp farer 

og varsler meg når jeg må komme meg unna.

Radaren bygde seg opp i en tid av livet mitt

hvor jeg følte meg som en såret fugl.

Etterhvert som jeg ble eldre,

kom guarden opp oftere.

Alltid i situasjoner hvor jeg manglet en vei ut,

hvor jeg følte meg truet.

Til slutt ble det slik

at den var oppe mesteparten av tida.

Det var slitsomt å ha det slik.

Hele tiden gå rundt med en frykt for hva som kunne skje.

Redselen tok over livet mitt.

Så kom han.

Han som skulle lære meg å senke guarden, litt etter litt.

Han lærte meg å bli glad i meg selv igjen.

Han er her enda, merkelig nok.

Det var nok ikke lett, han har møtt motstand.

Årene har gått, jeg er blitt eldre.

Jeg tåler mer motstand 

og guarden har senket seg mer og mer.

Den er ikke oppe hele tiden, 

den blir lagt til side oftere.

Jeg har den innenfor rekkevidde.

I tilfelle jeg trenger den...

Takk for at du leste.

T. 11.03.18

Langt der inne fant jeg ho, ho hadde venta.

Dette bildet ble postet på Instagram i går, 

av samme person jeg skrev om i forrige innlegg.

Jeg tenkte på bildet flere ganger i løpet av dagen.

- - - - - -

Etter skrivekurset,

hvor jeg gikk inn i meg selv og fant den lille jenta,

følte jeg at jeg måtte bli kjent med meg selv på nytt.

Jeg har skrellet av mange lag.

Lag med beskyttelse etter vonde opplevelser.

Opplevelser som har gjort meg til den jeg er. 

Langt der inne fant jeg den lille jenta.

Der satt ho og venta.

Venta på at noen skulle komme og hjelpe.

Hjelpe ho til å akseptere det som har vært.

Ho satt sammenkrøllet, med beina under seg.

Kikka ned i bakken, prøvde å unngå å bli sett.

Sånn hadde ho hatt det over lang tid.

Det var enklere slik.

Da fikk ho være i fred.

Da slapp ho å bli såra.

Jeg rakte ho hånda mi.

Ho reiste seg opp og kom mot meg.

Litt usikker, men samtidig trygg på at jeg ville ho godt.

Så gikk vi derfra sammen,

mens vi holdt hverandre i hånda.

Ho og jeg, ei trygghet for hverandre.

Jeg har grått mange tårer,

etter at jeg begynte på reisa.

Tårer for smerte og tårer for den lille jenta.

Jeg kom ut på andre siden,

som et nytt menneske.

Jeg har ikke glemt, men jobbet meg gjennom det.

Så hvem er jeg?

Jeg vet ikke helt...enda.

Kanskje vil reisa gi meg svar.

Takk for at du leste.

T. 10.03.18.

Sangen som traff meg midt i hjertet - så vondt, men samtidig så godt...

Forrige søndag kom jeg til å høre på en sang som jeg hørte første gang for flere år siden, men som jeg da ikke tok meg tid til å lytte ordentlig til. Kanskje var jeg da ikke klar til å lytte bak ordene og virkelig sette meg inn i teksten.

I alle fall, denne dagen ble jeg å lytte til den igjen. Og den traff meg midt i hjertet.
Den heter "Ingen utenfor" og er skrevet av Trine Strand, ei dame fra Malangen, ikke så langt fra her jeg bor. Ho er til stor inspirasjon for meg.

Deler av teksten er gjengitt med tillatelse fra henne.

Ingen utenfor

Veien til skolen 
er lang å gå
Ho må se 
og passe på
Et lite menneske
Står utenfor sitt liv
Er redd for ord
Og blikk som svir

Ho huske før 
da var ho bestandig glad
Var aldri redd 
for ka de andre sa
Ho ser på sæ sjøl
Ho er begynt å bli stor
Tenke på framtida
På far og mor

Ref.;
Kan dokk hjelpe mæ å stoppe
De ordan som gjør så vondt
Kan æ få lov te å blomstre på ei eng
For ingen, er bare det du ser

Ho gjør sæ lita
Så ingen kan se
Kanskje i dag
Får ho gå i fred
Ho ser på himmelen
Der kor Gud høre te
Ber ei lita bønn
Om å sende en engel ned

Ref.;
Kan dokk hjelpe mæ å stoppe
De ordan som gjør så vondt
Kan æ få lov te å blomstre på ei eng
For ingen, er bare det du ser

Mens jeg hørte på teksten, så jeg den lille jenta for meg.
Meg selv som lita jente, hvor dagene var fylt med frykt for hva dagen ville bringe.
Ville det bli en dag med ukvemsord og stygge kommentarer, eller ville jeg klare å være usynlig?

Sangen "Ingen utenfor" var som tatt ut av mitt liv.
Jeg delte sangen på veggen min på Facebook og skrev hvilken reaksjon den hadde gitt meg den dagen.

Senere samme dag ville det seg slik at jeg skulle på samme konsert som Trine.
Etter konserten tok jeg kontakt med Trine og fortalte henne om opplevelsen min med sangen hennes.
Det ble en fin samtale og vi ga hverandre en lang og god klem.
Ho hvisket meg i øret at jeg måtte fortsette å skrive, fortsette på reisen jeg er begynt på.
Jeg har stor respekt for Trine og det ho har fått til.
Du inspirerer meg til å fortsette, til å dele og til å ta vare på meg selv. Takk.


Takk for at du leste.



T. 10.03.18.

Tør jeg drømme?

Fra ungdomstida og opp i voksen alder, har jeg hatt for vane å leve fra dag til dag, uke til uke.
Jeg har sjelden planlagt for lang tid framover.
Den siste tida har jeg tenkt mye på hvorfor det har vært slik...

Er det fordi jeg ubevisst har begrenset meg selv, tenkt at jeg fikk være fornøyd med slik jeg har det?
Eller har det handlet om at jeg ikke har turt å drømme? Legge nye planer? Utfordre meg selv?
Har jeg latt "gamle spøkelser" og tidligere opplevelser legge en demper på egne mål?

Jeg føler tross alt at jeg har mye å være fornøyd med i livet mitt.
Mann, 3 barn, en jobb jeg elsker, gode venner og kollegaer, tak over hodet og mye mer.
Jeg er heldig!

På samme tid tenker jeg at jeg burde utfordre meg selv mer.
Tørre å drømme, tørre å prøve nye ting.
For å jobbe mot det jeg ble fortalt den gangen: "Du må ikke tro at du er noe!"

De valg jeg har tatt i livet, har naturlig nok vært påvirket av oppveksten min.
I de tilfeller hvor jeg har vært usikker på om jeg skulle gjøre noe eller ikke,
har jeg valgt "letteste" utvei og latt være.

Tross alt bedre å la være dersom sjansen for å feile og bli skuffet var tilstede?
Det har vært en måte å beskytte meg selv mot skuffelser, oppleve at "de" hadde rett.
Jeg er ferdig med det!

Framover skal jeg sette meg ned og skrive ned ønsker.
Ønsker og drømmer, ting jeg har LYST til å gjøre.
Så skal jeg velge ut noen av dem.

Jeg skal tørre å prøve, tørre å drømme.
Sette meg mål, tro på meg selv.
Ved siden av meg går den lille jenta.

Ho har troen på meg.



Takk for at du leste.


T. 03.03.18

"Hvorfor sa du ingenting?"

Sårbar eller robust?

For noen uker siden møtte jeg noen venninner fra videregående og fra Lærerhøgskolen.

Flere av dem kommenterte bloggen og ga meg positive tilbakemeldinger på det jeg har delt og skrevet. De synes jeg er tøff. 

Flere av dem kjenner seg igjen i det jeg skriver og fortalte om egen oppvekst og lignende opplevelser. 

Så kom spørsmålet som jeg har fått av flere etter at jeg delte historier om mobbing i oppveksten;

"Hvorfor sa du ingenting"?

Det er et spørsmål det var og er vanskelig å svare på.

Jeg tror at det først og fremst handler om at jeg hadde lagt lokk på opplevelsene og følelsene det brakte med seg. Det var enklere å ikke snakke om det, for da ble det ikke så sårt. Og jeg ble ikke så sårbar. Det var en måte å beskytte meg selv mot smerte.

Jeg var og er redd for å virke svak. Og sytete.

Jeg liker dårlig mye oppmerksomhet om meg og min person.

Samtidig er det viktig å sette ord på disse opplevelsene, både for meg selv og for andre som måtte oppleve noe lignende. 

"Det var ingenting som tilsa at du hadde opplevd noe slikt. 

Du virket så sterk og sikker på deg selv".

Det var et skall, jeg hadde lært meg teknikker som gjorde at jeg ikke viste mitt sanne jeg.

På innsiden var det fullstendig kaos av følelser, inni meg var jeg i full alarmberedskap.

Mest av alt hadde jeg lyst til å løpe avgårde, være alene.

Men...da hadde mobberne vunnet - enda en gang!

Så jeg står i det, jeg har kommet langt.

Selv om det ikke alltid har vært like lett, så har jeg mer og mer fått troen på meg selv.

Troen på at jeg kan noe, at jeg betyr noe.

Og at jeg kan gjøre en forskjell.

Jeg kan vise, at på tross av at jeg har opplevd mye som ikke føltes bra der og da, så har jeg kommet meg videre.

At jeg ikke sa noe den gangen, handler ikke om at jeg ikke stolte på de jeg hadde rundt meg.

Men dersom jeg skulle lettet på trykket på det tidspunktet, hadde jeg ikke klart å stoppe.

Jeg var ikke klar den gangen. 

Etter skrivekurset var jeg klar.

Klar til å sette ord på det, til å forholde meg til det.

Det føles godt, det føles riktig.

Til dere som har skrevet kommentarer og positive tilbakemeldinger - takk. 

Det betyr mye for meg.

Ingen vet veien videre. 

Kanskje er det meningen at jeg skal dele min historie med flere, 

i et annet fora enn gjennom bloggen. 

Vi får se. Tiden vil vise.

Takk for at du leste.

T. 01.03.18