Når himmel og hav møtes

Naturen imponerer meg gang på gang.
Slår meg over ende med inntrykk som treffer meg i hjertet.
Inntrykk som kryper inn til det aller innerste og legger seg der som små edelstener.
Som jeg kan ta fram på tunge dager.

Bildet over ble postet av ei jeg kjenner på Snapstoryen hennes.
Jeg kjente med en gang at det gjorde inntrykk på meg.
Slik er det med meg og naturen.
Også når det ikke er jeg som har tatt bildene.

Når jeg ser et bilde som gir meg inspirasjon, spør jeg alltid om lov til å bruke dem.
Hittil har jeg bare fått positive svar og det er jeg takknemlig for.
Når ordene kommer til meg, må jeg få dem ut.

Bildet viste så tydelig når himmel og hav møtes.
To elementer som hver på sin måte gir meg en følelse av fullkommenhet.
Nærheten til naturen gir meg hvilepuls og følelsen av å være en del av noe større enn meg selv.
Å kunne komme meg ut på turer i nærområdet gir meg nødvendig påfyll av energi.

Jeg føler meg heldig som kan ta korte og lange turer i nærområdet.
For at jeg har god helse som gjør det mulig.
Jeg tar meg i å smile når jeg kommer meg ut på tur.
Lukker øynene, samler på lyder.
Stenger alt annet ute og lytter til fuglekvitter, suset fra trærne.

Når jeg kommer tilbake fra tur kjenner jeg på en indre ro.
Borte er tunge tanker og stresspuls.
Det har måttet vike for følelsen av å være levende og tilstede.


Takk for at du leste.

T. 24.06.19.

For hva er egentlig lykke?

Et bilde jeg fant på Pinterest i går fikk meg til å tenke på noe jeg har blitt mer bevisst i det siste.

Lykke - hva er egentlig det?
Jeg er av den oppfatning at dette er individuelt for den enkelte. Vi har vel egentlig alle en oppfatning av hva vi trenger i livet for å ha det godt? Noen har et behov for materielle ting som en bekreftelse på at de har lyktes i livet, andre klarer å se mer av verdien i de små ting.

Jeg er på den siden av skalaen med hovedtyngde på de små ting. 

Tidligere trodde jeg at det å eie fine ting var det som skulle gjøre meg lykkelig. Etterhvert som jeg ble eldre, har jeg innsett at dersom disse fine TINGENE ble tatt bort og jeg kun satt igjen med familie, tak over hodet, mat og vann - ville jeg trenge mer? Svaret mitt er nei. Selvfølgelig gjør det livet lettere å ha en jobb å gå til, en inntekt som kommer inn på kontoen en gang i måneden, en bil som frakter meg til og fra jobb... Men alle andre duppeditter og ting jeg eier, trenger jeg egentlig dem?

Verdien av det å ha de jeg elsker rundt meg, gode venner, god helse og at de jeg er glade i har det bra, har uendelig stor betydning for meg. Det er det aller viktigste for meg.
Jeg er opptatt av at vi skal verdien i hverandre, ikke for hva vi eier og har, men for den vi er. Som menneske, som en del av en gruppe, men også alene. Vi er alle unike og verdifulle. 

Nå når sommerferien står for døra for min del, har jeg tenkt å nyte hver eneste dag - uansett hva den bringer med seg. Jeg skal sove til jeg våkner, jeg skal legge meg når jeg er trøtt, jeg skal gå på fjellturer og turer i skogen OG ikke minst - jeg skal tilbringe tid sammen med dem jeg er glad i. Kanskje blir det et kafébesøk eller to, tid til å besøke venner som er blitt nedprioritert i en hektisk hverdag, en bytur sammen med familien.
Lista over ting jeg har lyst til å gjøre er mange, men samtidig er den blank, jeg tar det som det kommer. For midt oppi alt dette, er det viktigste for meg å bare være, nyte øyeblikket, være i nuet.

Selv om det inni mellom kommer dager som føles tyngre enn andre, føler jeg likevel at jeg har et rikt liv - rikt på mennesker som jeg setter pris på og som jeg vet setter pris på meg tilbake.
Betyr det at jeg er lykkelig? Jeg vet å sette pris på det jeg har, mens jeg har det. Det føles viktig for meg å nyte den tida jeg har, der jeg er. Så får jeg heller ta det som kommer når det kommer.


Takk for at du leste.


T. 22.06.19.

Livets tre

Høyreist sto det der da jeg kom ned fra fjelltoppen jeg har vært på flere ganger i det siste. Lange greiner med grønt bladverk strakte seg opp mot den blå himmelen. Jeg gikk nærmere for å studere treet på nært hold og tok meg i å tenke på livet.

Selve stammen snodde seg i finurlige furer rundt stammen og minte meg om min egen reise, mitt liv. For slik er det, livet er ikke en rett strekning forover. Langs stien vi går er det små avstikkere hit og dit. Noen dager går ferden strakt framover. Andre dager føles det som om vi møter det ene synkehullet etter den andre, farten saktner av og det føles som om vi står på stedet hvil. 

Noen av furene i stammen var dype, andre såvidt synlig. Slik er hendelser i livene våre også. Noe av det vi opplever setter dype spor, lager arr som aldri gror. Så har du det som er noe vi såvidt senser, som et lite blaff som ikke fester seg til hukommelsen eller påvirker livet vårt i særlig grad.

Treet jeg går forbi hver gang jeg er på tur, fikk denne dagen ny mening. Det har stått der i mange år og blir nok stående enda noen år. Hvor lenge vet ingen, akkurat slik som det antall levedager vi mennesker har. Ingen vet hvor lang tid vi er tildelt, og det er best slik. For på den måten kan vi nyte hver dag som om det var den siste, så lenge vi husker å leve nettopp slik.

Jeg har levd mye av livet mitt hittil med å bekymre meg, brukt tiden og energien min til å planlegge langt fram i tid. Når jeg la meg på kveldene var det et evig tankesurr inni hodet mitt og jeg planla neste dag i minste detalj. Slik ønsker jeg ikke å ha det i fortsettelsen. Jeg er blitt flinkere til å være tilstede i nuet, nyte små ting i hverdagen. Sette av tid til meg selv og sammen med dem jeg er glad i. 

Akkurat som trestammen på treet i skogen, vil jeg oppleve små og store hendelser i livet som vil prege meg. Enten jeg ønsker det eller ikke. Treet i skogen har stått der i vær og vind, dager med piskende regn eller snøstorm og dager med strålende sol. Slik som livet er for meg med gode og mindre gode dager, jeg tar med meg begge deler. 

Under bakken er det et univers av røtter, noen lange og kraftige, andre korte og spinklere. Slik er mine røtter, noen går dypt og er godt festet, andre er går bare rett under overflaten og er lette å rive opp. 

Neste gang jeg går forbi livets tre, skal jeg sette meg ned under det, lene ryggen inntil den ruglete stammen. Føle på samhørigheten og fellesskapet, likheten mellom treets liv og mitt eget. Så skal jeg lukke øynene og åpne ørene, lytte etter suset i tretoppene.

Å bare være...

Takk for at du leste.

T. 20.06.19.

Små detaljer

Tilbake i skogen.
Fuglekvitter og humlesurr.
Sildrende bekker og trær som vaie i vinden.

Der kor sjela får kvile og hjertet slår saktere.
Ho lade batterian og gir sæ sjøl litt slakk.
Suge inn inntrykk, lukta av frisk luft.

Batterian har gått på sparebluss den siste tida.
Snart står ferien for tur, det e etterlengta.
Tid for å skru av alarmen på telefonen og på med hvilemodus.

I skogen står klokka stille.
Pauseknappen e på standby.
Ho tillate sæ sjøl å bare være i nuet.

Ho håpe på mange tura i skogen framover.
Til å gjøre det ho vil, når ho vil.
Mer tid sammen med dem ho e glad i.

Snart vente en tur til øya.
Der kor ho slappe best av.
Havet, skogen og familien.

Ho klare nesten ikkje å vente.


Takk for at du leste.


T. 19.06.19.

Sterk for alle andre

Tirsdag denne uka hadde jeg time på Helse I Arbeid senteret, som en del av oppfølginga etter ryggoperasjonen i slutten av februar. I bilen på tur til Tromsø, ble jeg overmannet av en følelse av å være så usigelig sliten. Det har vært mye i det siste. Timen på Helse I Arbeid senteret var udelt positiv, jeg hadde time hos en fysioterapeut og var inne hos ham i 1 1/2 time. Han spurte masse spørsmål og undersøkte meg grundig både i rygg, hofteparti og setemuskulatur. Jeg fikk mange svar på ting jeg lurte på og på slutten av timen fikk jeg også med meg flere øvelser jeg skal gjøre for å bli sterkere og få mer bevegelighet i nedre del av rygg. Jeg har tydeligvis en ganske krum rygg og trenger å styrke korsryggen, samt øve meg på å slappe av i den samme muskulaturen som bruker mye energi for å holde meg oppreist.

I dag fikk jeg endelig mulighet til en tur i skogen. Det trengte jeg.
For meg består en slik tur like mye av å ta bilder, suge inn inntrykk og hente inn energi som det å nå målet for turen. Jeg fyller lungene med frisk luft, lytter til alle lydene i naturen, føler meg levende. Jeg føler meg heldig som kan ta i bruk naturen, som kommer meg ut og som kan bruke kroppen til å forflytte meg dit jeg vil.

På tur ned igjen tok jeg mange bilder av små detaljer i naturen. Og der ved siden av stien jeg gikk på, fikk jeg se et symbol på følelsen jeg fikk i bilen på tur til Tromsø. Et lite blad som gjorde sitt beste for å holde en regndråpe fast i midten. Beskytte den fra å falle ned på bakken og bli borte.

Slik har jeg følt meg den siste tiden. Som om det var opp til meg å holde ting på plass, samtidig som jeg egentlig hadde mer enn nok med å finne tilbake til den jeg var før kroppen sa stopp.

Det har vært lange, slitsomme dager for hele familien den siste 1 1/2 måneden. Jeg var ikke fullt restituert etter operasjonen da far i huset skada seg i skulderen. Barna har virkelig stilt opp, hadde det ikke vært for dem så vet jeg ikke hvordan det skulle gått. De har vist hva de er gode for og har hjulpet til der det har trengtes. Vi kjenner nok alle på at det er deilig nå når det har roet seg i fjøset, lamminga er endelig over og selv om det enda er mye som må gjøres før vi kan slappe helt av så kan vi tillate oss å roe ned og gjøre andre ting enn det som måtte gjøres på gården.

Nå ser vi fram til sommer og ferie, reise litt bort og fylle energilagrene igjen.
Jeg kjenner at kroppen bygger seg opp, tilbake til der den var. Den tåler mer og vil mer.
Jeg har tillatt meg selv å forfalle, nå er det på tide å ta tak igjen.

Noen sa en gang, at du får ikke mer dritt i livet enn du klarer med. Jeg tror det stemmer, selv om jeg har vært sliten og på nippet til å gi opp, så har jeg og de jeg har rundt meg klart å stå i det. Vi er kommet ut av det som en mer sammensveiset gjeng, vi har alle måtte yte det vi klarte for å få hjulene til å gå rundt. Nå ser vi framover! Måtte det neste halve året av 2019 bringe med seg mange gode opplevelser for oss alle sammen. Og midt oppi det, så har jeg likevel mer enn en gang tenkt at det er de som har det MYE verre enn meg/oss. Vi er heldige som har fått den hjelpen vi trengte i helsevesenet og er kommet ut på den andre siden friskere.


Ønsker deg en god lørdag videre og for deg som ikke har en så god dag, prøv å finne noe som er bittelitt positivt i all dritten!

Takk for at du leste.


T. 08.06.19