Håp. Det eneste sterkere enn frykt.

Jenta løper ut døra hjemme.

Bort fra alt det som er vanskelig.

Søker ut i skogen.

Nærheten til naturen er det som redder ho.

Fra alle de tunge tankene.

Det som gjør vondt.

Tankene spiser ho opp fra innsida.

Gjør det vanskelig å puste.

Vanskelig å leve.

Tårene renner nedover kinnene.

Følelsene herjer.

Sinne, sorg, alt på en gang.

Under beina hennes knekker kvistene.

Ho løper lengre og lengre inn i skogen.

Til slutt stopper ho, trekker pusten, ser seg rundt.

Ho synker sammen på bakken.

Dugget fra bakken trenger gjennom buksa.

Det gjør ingenting.

Stillhet.

Her kan ho puste ut.

Bare være.

Jenta legger seg på rygg.

Kikker opp mot himmelen.

Ser skyene seile.

Lukta fra skogen kiler i nesen.

Ho trekker pusten.

Lukker øynene.

Vinden suser i trærne.

Stryker over ansiktet hennes.

Tørker tårene.

Jenta finner trøst i skogen.

Det vonde skyves lengre unna.

Glemmes en liten stund.

Ho reiser seg.

Børster bort bladene.

Går hjemover.

Ho skal holde ut.

Bite tennene sammen.

"Du kommer til å reise deg".

Ordene ho fikk høre har brent seg fast.

Har gitt ho håp.

Om en lysere framtid.

Håp.

Det eneste sterkere enn frykt.

Ho gir ikke opp.

__________________________

Takk for at du leste.

T. 29.10.17

Den første snøen og den store kjærligheten

Den første snøen kommer alltid "som julekvelden på kjerringa".

Plutselig er alt hvitt ute og "alle" stresser rundt og leter fram vinterklær, vinterdekk til bilen, snøskrapa for å få bort snøen på bilen...

For meg symboliserer den første snøen (og vinteren generelt) at alt "det gamle" viskes bort og vi får nye, blanke ark. Selv om vinteren også kan by på storm og ruskevær, 

så er nok vinteren en av de årstidene jeg liker best. 

Jeg tenker tilbake til tida da jeg reiste fra hjemplassen min for å begynne på videregående. Så klar for å avslutte en epoke i livet med mange utfordringer og starte en ny epoke på et nytt sted. 

Å begynne på videregående var selvfølgelig ikke bare lett, men samtidig så ga det meg en sjanse til å finne meg selv og å bli kjent med nye mennesker som senere ville bety mye for meg. 

Jeg fikk starte med blanke ark.

Da jeg begynte på videregående traff jeg også han som for meg

 enda den dag i dag symboliserer troen på at man kan møte den ene som er ment for deg.

Tilfeldigheter ville det slik at vi var på samme sted til samme tid, og selv om det første møtet ikke ga noen signaler på at det skulle bli oss to senere, så var det nok til at vi møttes og at vi neste gang vi møttes kjente hverandre igjen og ble nysgjerrige på hvem den andre var.

Den dag i dag er jeg så ufattelig takknemlig for at vi møttes den gangen 

og at han ga meg troen på at han så noe i meg som han satte pris på.

Til da hadde jeg minimal erfaring med kjærester, til da hadde jeg ikke troen på at noen ville kunne synes om meg på en slik måte at de ville ønske å bli bedre kjent med meg.

Jeg tar meg i å sitte og betrakte han, 

han som den dag i dag, selv etter 24 år 

fyller meg med en inderlig takknemlighet og kjærlighet.

Takk for at du er du <3 

Takk for at du er min <3

Takk for at du blir hos meg, både i gode og vonde dager <3 

Takk for at du får fram det beste (og det verste) i meg <3

Takk for at du utfyller meg <3

Takk for at vi gir barna våre et trygt hjem å vokse opp i <3 

Takk for at du elsker meg og gir meg muligheten til å elske deg tilbake <3 

Takk for at du leste!

T. 29.10.17

Bestemorsavn

Gode, myke bestemorarma

Lukta av nyvaska dynetrekk

Ferske brød, de beste

Orgelet som låt i stua

Det rutete forkleet på kjøkkenbenken

Tøflene som var tynnslitte under

Krøllnålene i vinduskarmen

Lestebundingen som alltid lå klar

Alltid opptatt med noe

En krum rygg

Sliten etter et langt liv

Furene i ansiktet 

Tankefull 

Sittende i gyngestolen

Gyngende sakte fram og tilbake

Du smilte og lo

Småkjeftet på far

Som tørka skitne fingre på buksa

Du var min trygge havn

Når det stormet som verst

Og livet føltes vanskelig

Du ga meg pusterom

Lot meg være bekymringsløs

Et lite øyeblikk

Du lærte meg å spille orgel

Lot meg være med

Når du hadde spillejobber rundt omkring

Gode barndomsminner

Som jeg tar med meg

Gjemmer innerst inne

Selv om årene er gått

Er savnet like stort

Skulle ønske du var her

Savner deg Mor <3 

----------------------------------------------------

- Takk for at du leste -

T. 27.10.17

Det gode i mennesket ❤

Etter at jeg begynte å blogge har jeg fått ufattelig mange positive tilbakemeldinger. Jeg er ydmyk og takknemlig ❤
Noen har skrevet at de kjenner seg igjen i det jeg skriver, andre har skrevet "hadde jeg bare visst". At jeg ikke var åpen om tidligere opplevelser og om hvordan jeg hadde det innerst inne, var et bevisst valg fra min side. Ved å la det vanskelige ligge, så slapp jeg å tenke så mye på det. Det føltes enklere slik.
Da jeg begynte å skrive var det mest for min egen del. Om noen skulle ville lese det jeg skrev, så var det fint, men ikke noe jeg forventet. At så mange leser og kommenterer føles godt. Det gir meg inspirasjon og motivasjon til å skrive mer.

Dette bildet fikk jeg fra en kollega en morgen før jeg begynte på jobb. Det er tydelig at flere av de som leser bloggen har forstått at jeg er på en reise. En reise inn i meg selv. For å finne meg selv. Jeg har i mange år hele tiden stilt høye krav til meg selv. Til alt jeg skal få til, alt jeg skal mestre. Det sier seg selv at en sliter seg ut på det viset. Å se meg selv og det jeg får til som godt nok, sitter langt inne for meg. Jeg har satt meg et mål om å bli flinkere på det området. For å komme dit må jeg gå et skritt om gangen, museskritt.

I går fikk jeg et bilde fra ei jeg jobber med på Messenger;

Bildet kom fra en person som fra dag 1 kom "inn under huden" på meg. Uten at jeg trengte å si noe, visste jeg at ho forsto. Ho har et vesen ved seg som gjør at du føler deg sett ❤ Slike mennesker er gull verdt 💕

Jeg tror på det gode i mennesket, jeg tror på å vise omsorg og å bry seg. Vi får mer av det vi gir oppmerksomhet til, ved å gi oppmerksomhet til det gode og det positive får vi mer av det 🖒

Ha en fin dag ❤

Takk for at du leste ❤

T. 25.10.17

Fotografering - en nedprioritert hobby jeg tenker å ta fram igjen

En hobby jeg for flere år siden brukte mye tid på, er fotografering. Jeg tok MYE bilder, mest av barna når de var små, men også ute i naturen.

På skrivekurset sa kursholder mye som festet seg og som jeg tok med meg videre. En av de tingene var det å gi seg selv omsorg - gjøre gode ting for seg selv.

Å ta bilder er noe jeg likte veldig godt. Jeg liker det fortsatt. Men jeg har ikke gitt meg selv tid til å dyrke den hobbyen. Jeg har katt tidsklemma og andre må-gjøre-ting komme i veien. Fotograferinga har, som mange andre ting jeg liker og ønsker å sette av tid til, blitt nedprioritert.

Jeg skal gi meg selv mer tid, tid til å gjøre det jeg ønsker å gjøre. Må-gjøre tingene må selvfølgelig også gjøres, men jeg skal sette av mer tid til fotografering og andre vil-gjøre ting.

Jeg tror jeg har øye for detaljer, jeg ser det når jeg er på skogstur, enten alene eller sammen med familien. De går bortover, jeg stopper opp og tar bilder - hele tida.

Kanskje jeg skal melde meg på et fotokurs - lære meg mer, slik at jeg kan ta bedre bilder...

I morges da resten av familien lå og sov, tok jeg med meg fotoapparatet ut og tok masse bilder. Frostnatta hadde lagt til rette for utrolig mange flotte fotomotiver. Jeg kjente at pulsen sank mens jeg gikk rundt og så etter motiver, jeg koste meg. Dette skal jeg gjøre mer av!

Takk for at du leste <3 

T. 22.10.17

"Hva er du redd for? Hva frykter du mest?"

Dette var en av oppgavene vi fikk på skrivekurset på dag 1.
Det var samtidig en av de oppgavene som førte til det største følelsesutbruddet hos meg. Jeg gråt og gråt, mens jeg skrev og mens jeg delte det jeg hadde skrevet med de andre kursdeltakerne. Da jeg kjørte hjem den dagen følte jeg meg tom. Sliten. Tappet for energi.

Å tørre å kjenne på frykten inni meg er en av de tingene jeg bevisst har latt være. Når jeg ikke satte ord på det, så fantes det vel ikke?
Jeg brukte litt tid, terskelen for å i det hele tatt tørre å skrive ned det jeg frykter aller mest var høy. Når jeg først kom i gang, innså jeg at jeg har brukt mye av livet mitt på å være redd. På å være engstelig. For ting som KUNNE komme til å skje.
Det har blitt sagt at av det aller meste vi er redd for eller frykter, så kommer lite av det til å skje. Det har hjulpet lite for min del. Ingen kunne vel være helt sikre på at det jeg tenkte, ikke kom til å skje?

Å være redd, er en ubehagelig følelse.
De færreste av oss oppsøker vel frivillig det vi er aller mest redd for?

Mange av mine redsler har rot i det jeg har opplevd tidligere.
Kanskje vil jeg aldri klare å kvitte meg helt med dem.
Men jeg kan velge å ikke la dem styre og begrense livet mitt.

Jeg forsto på et tidlig tidspunkt at denne bloggen ville bli en ventil for meg i forhold til å sette ord på og å forholde meg til det jeg har på innsiden. Å være åpen og ærlig om hvem jeg er, hva jeg har opplevd og i hvor stor grad det påvirker livet mitt, har føltes naturlig og riktig.
På bakgrunn av alle henvendelser og positive tilbakemeldinger jeg har fått etter at jeg begynte å skrive og dele, tror jeg mange kjenner seg igjen i det jeg skriver.

Noen vil kanskje mene at jeg deler FOR mye.
Jeg vet med sikkerhet at uten å dele og sette ord på det som er vanskelig, uten at noen tør å rekke opp hånda og si at livet inni mellom er rimelig tøft, da vil det aldri bli lettere.
Prosessen jeg har gått gjennom den siste tida har vært heftig. Jeg har vært sliten, følt meg tom. Samtidig vet jeg at det føles lettere. Gjennom å dele har jeg møtt forståelse og omtanke.
Jeg har kjent på takknemlighet for at det jeg skriver betyr noe for flere enn meg.

Til slutt ønsker jeg å dele noen av punktene jeg skrev under oppgaven på skrivekurset, noen av punktene vil jeg likevel holde for meg selv fordi de er for personlige.

Hva er du redd for? Hva frykter du mest?

• Å bli alene, miste de jeg er glad i
• At ingen trenger meg
• Å ikke bli sett
• Følelsen av å ikke strekke til
• At de jeg er glad i ikke har det bra og at jeg ikke kan hjelpe
• Å tro på at jeg er bra nok
• At jeg ikke skal klare å "holde maska"
• Å sette ord på følelsene mine
• At barna mine skal oppleve å bli mobbet, bli preget av det resten av livet slik som meg
• Å bli forlatt
• Å ikke bli elsket mer
• Hva andre tenker og mener om meg, det jeg sier og det jeg gjør
• Å være meg selv

Takk for at du leste <3 

T. 21.10.17

Det andre møtet

Jeg befinner meg ved min barndoms strand.
Kjenner vinden blåse i håret og lukta fra salt sjø rive i nesen.
Da får jeg øye på henne. Sittende på svaberget.
Meg selv som tidlig tenåring.
Blikket hennes er vendt ut mot havet.
Ho er blitt større siden jeg møtte henne som lita jente i skogen.
Jeg nærmer meg forsiktig, sier "hei" når jeg er rett ved henne.
Ikke noe svar, jenta kikker fortsatt ut mot havet.
"Kan jeg sette meg her?" spør jeg så.
"Du gjør som du vil!" får jeg kort til svar.
Vi sitter stille, ser utover havet begge to.
Jeg tenker med meg selv at mye er forandret siden jeg møtte den lille jenta i skogen, ho som krøp tett inntil meg meg for å finne trygghet. Ho har opplevd mye siden sist.
"Hvordan går det med deg?" sier jeg forsiktig.
"Hva vil du med det?!" sier ho med skarp stemme. "Det går helt supert" kommer det så, ironisk men med en sår undertone.
"Alt er bare dritt!" sier ho så.
"Med foreldrene dine?" spør jeg.
Jenta synker litt sammen, trekker pusten dypt. Ho studerer meg et øyeblikk, tenker nok på om ho kan stole på meg. Nok til at ho kan fortelle meg hva ho går gjennom.
"Du kan stole på meg. Jeg vet akkurat hva du går gjennom, jeg har vært der selv" sier jeg og tenker at det er jo sant. Jeg har vært i hennes sted og jeg husker det som om det var i går.
"Det med mamma og pappa er egentlig greit. Det er bedre sånn, mindre krangling liksom. Pappa er flytta til byen. Jeg og lillebroren min er der annenhver helg." sier ho. "Men jeg får dårlig samvittighet når vi drar dit...". Ho kikker ned i bakken og øynene blir blanke.
"Hvorfor det?" spør jeg, selv om jeg vet svaret.
"Mamma blir så aleine. Jeg ser på ho at ho prøver å ikke vise det. Men ho blir alltid så stille når det nærmer seg at vi skal dra til pappa. I bilen når ho skal kjøre oss til ferga, sier ho nesten ingenting". Jenta snufser og tørker bort en tåre som finner veien nedover kinnet hennes.
"Det er nok tøft for moren din. Ho prøver så godt ho kan å ikke vise sine egne følelser, slik at dere ikke skal bli lei dere og føle dere mellom barken og veden. Måtte velge parti liksom" sier jeg, for å prøve å forklare, men samtidig vise at jeg forstår jenta og hennes opplevelse av situasjonen.

Jeg tenker tilbake på tida da mamma og pappa skiltes. Tenker på at jeg og lillebroren min dro hjemmefra med klump i magen når vi skulle til pappa. Fordi vi visste at mamma ble alene. Så kom vi over med ferga og da sto pappa der, smilte med hele ansiktet, så glad for å se oss. Pappa gjorde alltid så godt han kunne for at vi skulle ha det fint hos ham. Vi dro på butikken og kjøpte godteri og på kvelden så vi på tv sammen. På lørdagen ble det ofte en tur ned til sentrum for å kikke litt i butikkene. Så lagde vi god mat på kvelden. Helgene hos pappa gikk alltid fort, plutselig var søndagen der og pappa kjørte oss til ferga igjen. Pappa var også alltid stille i bilen på tur til fergekaia, slik som mamma.

"Det er nok ikke så lett for pappa heller" sier jenta og snufser enda en gang.
Så blir ho stille. Ho får et trist drag over ansiktet og trekker pusten for å si mer.
"Men det er ikke alt...". Ho ser ned på svaberget, sparker unna et skjell som ligger foran foten hennes.
"Jeg har det ikke så bra på skolen. Jeg blir mobba av noen gutter. De sier at jeg er stygg og tykk og lager ekle lyder når vi møtes i gangen på skolen". Tårene triller i strie strømmer nedover kinnene hennes.

Jeg kjenner en overveldende sympati for henne. Vet akkurat hvordan ho føler seg. Tenker tilbake til tida med dårlig selvtillit, uren hud og noen kilo for mye. Og det ble ikke noe bedre av at mobberne minte meg på det hver eneste dag.

"Det høres sikkert dumt ut nå" sier jeg, "men du kommer til å reise deg. Du kommer til føle deg langt nede og fortapt, men du vil få en ny start, et annet sted. Du vil få nye venner og til og med en kjæreste, som liker deg akkurat som du er".
"Særlig!" kommer det tørt fra jenta. Men jeg hører et snev av håp i stemmen hennes.
Med ett reiser jenta seg, børster av buksebaken som er skitten av å ha sittet på svaberget dekket av sand og skitt.
"Kanskje vi snakkes igjen en annen dag" sier ho før ho stikker hendene i jakkelommene og går hjemover.
Jeg synes jeg ser antydningen til et smil og tenker at jeg ga ho noe uvurderlig denne dagen. Et håp om en lysere framtid et sted der framme. Nok til at ho holder ut, kommer seg gjennom det som tynger henne.
Jeg reiser meg, kaster et siste blikk utover havet og tenker at jeg skulle ønske jeg bodde nærmere denne magiske stranda <3

T. 20.10.17

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Takk for at du leste <3

Finne sin egen flokk

Bilde lånt her

I tillegg til de oppsatte skriveoppgavene vi fikk på skrivekurset, tok jeg med meg flere ting som ble sagt av kursholder. En av de tingene omhandlet det å finne "sin egen flokk".

På bakgrunn av det jeg har opplevd i barndommen og oppveksten med mobbing og utestengelse, har jeg slitt med å stole på andre mennesker og deres intensjoner. Jeg har vært skeptisk innstilt og alltid hatt i bakhodet en usikkerhet om hvorvidt de viser sitt sanne jeg, er de ærlige i forhold til hva de tenker og mener om den jeg er og det jeg sier?

Utad kan jeg kanskje virke som en sosial person, som er lett å bli kjent med og som tør ta ordet i ulike sammenhenger. I virkeligheten er jeg innerst inne fortsatt den lille jenta, utrygg og usikker, på let etter stabilitet og bekreftelse på at jeg er bra nok. Selv i jobben min hvor jeg i utgangspunktet føler meg på trygg grunn fordi jeg har lang erfaring og vid kompetanse på mange ulike områder, kan jeg ofte føle meg skjelven og usikker når jeg skal si noe. Enn hvis det jeg tenkte inni meg, som virket både gjennomtenkt og fornuftig, kommer ut og da høres både teit ut og totalt ute av sammenhengen?

Opp gjennom årene har jeg møtt mange mennesker, noen har vært flyktige bekjentskaper, andre har blitt med meg på veien videre. Noen har tappet meg for energi, noen har gitt meg energi. Mitt ønske er å ha personer i livet mitt som tilfører det noe positivt, som gir meg noe. Personer som kan støtte meg når jeg føler meg svak og som kan utfordre meg og grensene mine når jeg mest av alt ønsker å gi opp eller la være å prøve. Samtidig må jeg få ta egne avgjørelser og bli respektert for det. 

Venneflokken min er ikke stor, men den består av mennesker jeg respekterer, er glad i og som lar meg være meg selv. Sammen med vennene mine kan jeg le, gråte og av og til bare være stille. Jeg kan si alt og ingenting, og begge deler er greit. På hver sin måte er de med på å utfylle meg, gjøre meg til den jeg ønsker å være. Sterk og selvstendig i det ene øyeblikket, svak og hjelpeløs i det neste. 

Bruk tid til å finne ut hvem du ønsker å ha i din flokk, velg dem som gir deg noe. Gjennom å omringe deg med personer som tilfører deg noe godt, gis du muligheten til å være deg selv.

Hvem ønsker du å ha i DIN flokk, hvem skal du beholde, hvem kan du sende videre?

Takk for at du leste <3

T.18.10.17

"Å vaske av seg all møkka fra fortida"

I morges satt jeg og spiste frokost mens jeg så på tv. Det var "Trinny og Susannah" - programmet hvor de finner folk på gata som skal få en "make-over". Jeg har selv vært med på to slike "bli-ny" dager. Jeg syntes begge dagene var spennende og jeg lærte mye om hvordan man bør kle seg i forhold til kroppsfasong, hvilke farger man bør bruke, hvordan man kan sminke seg for å fremheve ansiktstrekkene sine og mye mer.

Det jeg har tenkt i ettertid, er at begge gangene jeg meldte meg på en slik dag - så var det fordi jeg ønsket å forandre meg... Jeg var ikke fornøyd med den jeg var, jeg ville ha hjelp til å sminke meg og bli penere, finne klær som passet kroppsfasongen min slik at jeg ikke så så formløs og tykk ut.

Men - uansett hvor mange slike "bli-ny" dager jeg hadde hatt, så ville det aldri forandret den jeg er på innsiden. Når jeg ikke hadde det bra på innsiden, hvordan kunne jeg da se bra ut på utsiden? På utsiden hadde jeg en maske på, jeg lot som jeg hadde det bra, jeg smilte, jeg lo. Men mest av alt ville jeg synke sammen og gråte. Gjemme meg bort.

I tv-programmet jeg så på i morges sa Susannah noe til en av damene som jeg bet meg merke i. Det var en dame som slet med å se at ho var vakker, at ho hadde pene trekk, at ho hadde fin fasong. Ho hadde opplevd mye i barndommen og oppveksten som preget henne i stor grad den dag i dag. "Du må vaske av deg all møkka fra fortida!" sa Susannah til henne. 

Kanskje er det den prosessen jeg er i gang med nå? Jeg føler at jeg ser meg selv med nye øyne. Jeg har innsett at det jeg har opplevd tidligere har satt spor i meg, dype spor. Samtidig kan jeg ikke la det begrense meg i det livet jeg ønsker å leve i dag. 

En god venninne av meg tok kontakt etter innlegget mitt om "Du skal ikke tro at du er noe". Ho skrev mye som gjorde inntrykk på meg. Det jeg bet meg merke i var et spørsmål ho stilte; "Hva skjer med all den tida vi ødelegger på å beskytte oss selv? Vi lever for halv maskin, vi legger bånd på oss selv, vi er bare halvparten av den vi egentlig er. For å være forberedt i tilfelle noe skulle skje". 

Ho har så inderlig rett. Jeg har levd et liv hvor jeg hele tida passet på å ha mulighet til å flykte, til å beskytte meg selv. For å unngå å bli såret. For å være trygg. Men samtidig har jeg begrenset meg selv og det livet jeg ønsker å leve.

Jeg er på vei. Jeg skal leve livet fullt ut. Jeg skal gjøre ting fordi jeg ønsker det. Jeg skal utfordre meg selv, kjenne på frykten over å gjøre noe jeg kanskje ikke får til. Men tenk den seiersrusen hvis jeg klarer det! 

Jeg har startet en reise - ingen vet hvor den ender. Jeg grugleder meg! Men jeg tar sjansen - fordi jeg fortjener det!

Takk for at du leste <3 

T. 17.10.17

Du må ikke tro at du er noe...

Som en klo som griper tak

Angsten

Redselen

Prøver å gjemme meg bort

Ikke synes

Være usynlig

Sniker meg langs veggene

Ser ned i bakkken

Håper ingen kommer

Så slipper jeg blikkene

De som viser hvor lite jeg er verdt

At jeg ikke betyr noe

Nærmer meg klasserommet

Henger fra meg jakka

Snur meg for å gå inn

Så står de der

De som gang på gang

Ødelegger dagene mine

De ser på meg med avsky

Lager lyder som ikke er til å misforstå

De liker meg ikke

Synes det er helt greit å bryte meg ned

Få meg til å føle meg liten

Jeg krymper

Vil bare komme meg unna

Kloen griper tak inni meg

Minner meg om at det aldri vil ta slutt

Jeg svelger hardt

Blinker bort tårene

Trekker pusten dypt

Jeg finner plassen min i klasserommet

Læreren kommer inn

Skoletimen begynner

Engelsk – det faget jeg likte best

Helt til læreren leste opp en av mine tekster

Burde vært stolt

Mobberne ødela det

De kikka på meg med blikk

Som fortalte at jeg ikke måtte tro at jeg var noe

At jeg var lærerens yndling

Skamfull kikker jeg ned i pulten

Håper at læreren snart er ferdig å lese

Så kommer redselen

For hva som vil skje i neste friminutt

Straffen fra mobberne

For at læreren leste min oppgave

Håper tida til skoleklokka ringer går sakte

T. 02.07.17

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg ble mobbet på skolen. Hver dag. Over flere år.

Det gjorde noe med meg.

Det har fulgt meg resten av livet.

De brøt meg ned. Fikk meg til å tro på at jeg var stygg, tykk, ingenting verdt.

Jeg vil aldri være fornøyd med meg selv, med hvordan jeg ser ut.

Jeg stiller skyhøye krav til meg selv, så høye at jeg sjelden når dem.

Og dersom jeg klarer noe, får noe til, da var det for enkelt. Selv et barn ville jo klart det!?

Det er slitsomt, jeg tenker på det hver dag. Det følger meg i alt jeg gjør.

Å få komplimenter - jeg setter så ufattelig stor pris på det, men jeg vet ikke hvordan jeg skal ta i mot dem. Alle årene med mobbing har gjort at gode ord og skryt preller av. 

For i bakhodet ligger alt det mobberne sa.

Jeg går rundt med en redsel for at noen skal se bak maska. 

Bak smilet og den jeg er blitt - for å overleve. 

En sjelden gang blir det for tungt å holde maska, da kommer tårene - mange. Jeg blir den lille jenta, krymper sammen. Kjenner på angsten jeg følte allerede da. Redselen for at mobberne skulle finne meg og at ingen skulle gripe inn for å hjelpe meg. For ingen grep inn den gangen, ingen. 

Da jeg fortalte det til mamma, etter å prøvd å holde det skjult, ble vi innkalt til møte. Jeg, mamma og læreren min. Jeg skammet meg, kikka ned i gulvet. Det var jo meg det var noe galt med, surra det inni hodet mitt. Mobberne hadde jo rett. 

Vi skal selvfølgelig ta tak i det, sa læreren. 

Etterpå - ble det verre. 

Læreren hadde tydeligvis snakket med dem, mobberne. Kanskje sagt fra til foreldrene også. Så hadde de vel fått kjeft fra foreldrene sine, og klandret meg for det.

Blikkene, lydene. Kom oftere.

Jeg ble vant til det, orka ikke si fra. 

Da jeg var ferdig på grunnskolen ville jeg bort, langt bort fra alt det vonde.

Søkte meg på skole langt hjemmefra og kom inn.

Det ble en ny start for meg.

Jeg bygde meg selv opp på nytt, de vonde opplevelsene gjemte jeg bort, langt der inne.

Møtte mennesker som likte meg for den jeg var, som respekterte det jeg sa.

Så traff jeg verdens vakreste menneske, både på innsiden og på utsiden <3 

En som likte meg. Jeg brukte lang tid på å slippe ham innpå meg. Kunne virkelig noen være glad i meg på den måten, synes at jeg var vakker og tiltrekkende? 

Mobberne satt hele tida på skulderen min, 

minte meg om det de hadde fått meg til å tro den gangen.

Heldigvis ga han seg ikke. Sakte, sakte slapp jeg ham innpå meg.

Jeg ble overveldet av en kjærlighet så sterk og så inderlig for dette vakre mennesket, som ga meg tilbake troen på meg selv. Troen på at jeg var verdt noe.

Og jeg fikk det samme tilbake.

Den dag i dag kan jeg bli overveldet av takknemlighet. Takknemlighet for at vi fant hverandre.

Jeg liker å tro at det var meningen at det skulle bli oss.

Vi møttes på et tidspunkt hvor livet også for ham var tøft. Han hadde en far som var uhelbredelig syk, som snart ville bli borte.

Jeg fikk bli med ham hjem, hilse på familien. Et møte jeg for alltid vil huske.

Det ble oss. Vi er fortsatt sammen. Mot alle odds vil kanskje noen si.

Vi fant hverandre fordi det var ment slik. Fordi vi trengte hverandre.
Takk kjære, for at du er den du er og for at du hver dag får meg til å føle meg elsket <3 

Takk for at du leste.


T.14.10.2017

Den lille jenta

Jeg går langsetter stien i skogen.

Føttene mine sparker forsiktig borti bladene på bakken.

Vinden blåser, hjelper til med å riste de siste bladene av trærne.

Jeg trekker jakken tettere omkring meg. Trekker inn den rå, kalde lufta.

Så får jeg øye på henne.

I enden av stien står det ei lita jente med skulderlangt lyst hår og dypblå øyne.

Det er noe kjent med henne. Det går opp for meg at det er meg selv som lita jente.

Jeg overmannes av et sterkt behov for å holde omkring henne.

Gi henne trøst. Gjøre ho trygg.

Uten å tenke meg om går jeg mot jenta. Det føles naturlig. Som om en usynlig kraft trekker oss mot hverandre.

Når jeg er rett ved jenta rekker hun meg den ene hånda og vi fortsetter videre inn i skogen hånd i hånd. Den lille hånda er kald, jeg klemmer den forsiktig.

Jenta ser opp på meg, ingen av oss sier noe.

Inne i skogen finner vi en mosekledt stubbe, vi setter oss ned sammen.

Den lille jenta skjelver lett, jeg tar av meg jakken og legger den rundt skuldrene hennes.

”Jeg er så sliten” sier jenta og ser opp på meg med tårefylte øyne. ”Jeg vil bare at alle jeg er glad i skal ha det bra” fortsetter hun. Tårene triller stille nedover kinnene hennes.

”Det forstår jeg, mer enn du aner” svarer jeg.

”De høye stemmene holder meg våken om kvelden” sier hun stille. Jenta kikker ned i bakken, vil ikke møte blikket mitt.

”De roper stygge ting til hverandre, tror ikke jeg hører dem, tror at jeg sover”. Jenta hikster, får så vidt fram ordene.

Jeg kjenner at klumpen i brystet mitt vokser seg større for hvert ord jenta sier. Kjenner at mine egne øyne blir fylt med tårer. Jeg trekker pusten dypt og legger armen rundt skuldrene til jenta. Trekker ho inntil meg. Prøver å trøste.

”Det kommer til å bli lettere selv om det er tøft nå” sier jeg til henne.

”Stemmene som roper vet ikke hva det gjør med deg. Hvor vondt det gjør å høre dem”.

Jenta synker litt sammen, flytter seg tettere inntil meg.

Vi sitter tett sammen, lenge. Ingen av oss sier noe.

Så ser jenta opp på meg. Kinnene hennes er grimete og våte av alle tårene.

”Jeg må hjem, de lurer nok på hvor jeg er” sier ho.

Jeg løfter hånda og stryker ho forsiktig på det ene kinnet.

”Det blir bedre. Jeg lover” sier jeg.

Den lille jenta reiser seg, tar av jakken jeg la omkring skuldrene hennes og gir den til meg med takknemlighet i blikket.

Ho trekker pusten dypt, strammer seg opp og forlater meg der i skogen. Jeg sitter igjen med blandede følelser, vet at jenta kommer til å oppleve mye som vil prege ho resten av livet.

Både på godt og vondt.

Det ho har opplevd vil gi henne sterk rettferdighetssans. 

Det vil gjøre henne konfliktsky og redd for høye stemmer. Stemmene vil komme til henne på natta, i drømmene.

På samme tid vil hennes omsorg for de ho er glad i gjøre at hennes nærmeste aldri vil betvile hvor mye de betyr for henne.  Ho vil ofte si at ho er glad i dem. Gode klemmer og omfavnelser blir det mange av. Ofte uten at noe blir sagt.

Ho vil ha mange og sterke følelser. Ho vil ha følelsene utenpå seg. Le høyt når noe er morsomt og gråte lett når noe er trist.

Det vil gjøre henne tankefull og usikker, ho vil alltid tenke seg om mange ganger før ho slipper noen innpå seg.

Når noen har det tøft og trenger noen som kan lytte, noen å snakke med, er ho der. Gir av seg selv, alltid klar til å hjelpe og støtte.

Den lille jenta som bare ville at alle ho var glad i skulle ha det bra…

T. 14.10.17

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Da jeg gikk i 6.klasse skiltes mine foreldre. Den gangen var det ikke så vanlig å ha skilte foreldre. I voksen alder har jeg aldri klandret mine foreldre for at de gikk fra hverandre, heller det motsatte. Selv om det var trist da det skjedde, var det bedre for oss alle at de ikke bodde sammen <3 Takk til mamma og pappa som tok det valget den gangen, det kan ikke ha vært lett.


Takk for at du leste.


T.14.10.2017

Å være på rett sted til rett tid

Av og til er du med på noe som føles helt riktig.

Noe som var akkurat det du hadde behov for der og da.

Du kjenner i magen at dette er noe ukjent, noe du ikke vet så mye om.

Likevel blir du med. Med skrekkblandet fryd.

Forrige helg var jeg med på noe som jeg ikke helt visste verken innholdet eller effekten av.

Jeg visste at jeg hadde meldt meg på et skrivekurs.

Den som skulle ha skrivekurset var en jeg beundret, en som hadde ordene i sin hule hånd.

De to andre som skulle være med kjente jeg såvidt navnet på.

Da jeg parkerte bilen utenfor huset kjente jeg igjen katten på trappa.

Den samme katten som jeg ofte hadde sett på bilder sammen med en tekst som ofte traff meg. 

I hjertet, i sjela.

Ut på trappa kom et menneske så inderlig varmt og omtenksomt.

Vi hilste og klemte hverandre som om vi var gamle kjente. 

Begge to spente på det som lå foran oss.

Etter en stund var også de to andre deltakerne på plass.

Vi snakket litt om løst og fast, ordnet oss noe å drikke.

Det lå i lufta at vi alle var klare til å komme i gang.

En reise var begynt.

Reisen skulle vise seg å være et sterkt møte med mitt indre.

Et møte med opplevelser som jeg hadde lagt lokk på.

Det føltes enklere slik. Livet var lettere å leve da.

På samme tid skapte disse opplevelsene et uhelbredelig sår. 

Det ble verken større eller mindre mens dagene gikk, men det verket. Det gjorde vondt. 

Skrivekurset gjorde det klart for meg.

At jeg måtte åpne opp.

Sette ord på det og forholde meg til det.

Selv om det gjorde vondt.

Det ble mange tårer den helga.

Det gjorde vondt.

Jeg møtte omsorg og omtanke og jeg ga det samme tilbake.

Vi fikk et innsyn i hverandres liv som vi umulig ville fått ellers.

Jeg følte i ettertid at jeg hadde vært med på noe unikt.

Det var godt, sterkt og riktig.

Kroppen føltes nummen, både underveis og i etterkant. 

En reise var begynt, jeg kunne umulig la det være.

T.