Ho trekker duften av salt sjø helt ned i magen

Ho befinner seg på et av de stedene ho søker når ho trenger å puste.

Puste helt ned i magen. Og fylle hjertet med gode tanker.

Ho setter seg ned og lukker øynene.

Lytter til bølgene som slår mot steinene, om igjen og om igjen.

Sakte, sakte...kjenner ho at pusten kommer helt ned i magen.

Ho føler en varme som fyller henne, fra hårfestet og helt ut i tåspissene.

Rullesteinene i fjæra får henne til å tenke på livet.

Hvordan vi som mennesker kommer til verden upåvirket og ny.

Vi formes av det vi omgir oss med, på godt og vondt.

Noe slipes bort og vil for alltid være tapt.

Ho tar opp en stein som ligger ved siden av henne.

Lukker hendene rundt den, kjenner at sola har gjort den varm.

Ho stryker på steinen, fram og tilbake.

Slik blir ho sittende lenge, kjenner på hvilepulsen.

Tusenvis av trillrunde steiner omringer henne 

mens ho går ned til vannkanten.

Ho motstår fristelsen til å putte en av dem i lomma, 

stedet ville ikke vært det samme uten alle steinene. 

Det er som terapi å stå der alene, mens bølgene slår mot steinene.

Former dem, sliter dem runde, år etter år. 

Ho snur seg og går tilbake samme vei som ho kom.

Så snur ho seg en siste gang, trekker duften av salt sjø helt ned i magen.

Og lover seg selv å komme tilbake.

Takk for at du leste.

T. 30.07.19. 

På detalj-jakt i naturen

I går var vi i 50-års feiring hos en venninne. Det ble seint før vi var hjemme og selv om jeg er lenge oppe, så våkner jeg likevel tidlig. Etter ca. 3 timers natt våkna jeg og fikk ikke sove igjen. Dermed var det bare å stå opp og komme seg ut i sola.

Det ble en kopp kaffe i solveggen før jeg tok joggeskoene på og gikk til favoritt-toppen. Selv om jeg går til det samme stedet ganske ofte, blir jeg ikke lei. Turen dit jeg gir meg mye, både i form av fysisk aktivitet og nærhet til naturen. På tur opp "konkurrerer" jeg med meg selv, håper på bedre tid enn forrige gang og kjenner svetten piple. Når jeg så nærmer meg toppen, gleder jeg meg til å se den flotte utsikten. Sola som skinner på fjellene rundt og blånyansene på himmelen og i havet.

Når jeg så skal gå ned og hjem, stopper jeg alltid opp og tar bilder av detaljer jeg ser rundt meg, så også i dag. Fotografering er en hobby jeg setter stor pris på og bruker mye tid på. Det er enda godt jeg har god lagringsplass på telefonen min.

Noen glimt fra dagens tur:

Og før jeg pakket bort telefonen og kameraet for i dag, måtte jeg innom kvilesteinen. I dag tok jeg meg ikke tid til å sette meg ned der, men bare det å legge hånden på den varme steinen ga meg ekstra energi. Jeg trengte turen til skogen i dag, det var for mye "støy på innsiden". Da jeg kom ned kjente jeg at energilagrene var fylte og jeg hadde fått renset ut det som tok plass som jeg ønsket å kvitte meg med. Jeg føler stadig oftere at jeg er på vei til å finne det jeg trenger for å ha det bra, føle at kroppen er i balanse og at energien min blir brukt til det jeg ønsker.

Med dette bildet ønsker jeg deg en fin søndagskveld:

Jeg kjenner på en takknemlighet større enn jeg kan forklare, når jeg gang på gang får oppleve den flotte naturen jeg har rett utenfor stuedøra. Jeg har en kropp som tar meg dit jeg vil og jeg kjenner at jeg lever, jeg håper det blir mange flere turer og at jeg kan få hente mer energi i naturen når jeg trenger det, det gir meg så utrolig mye.

Takk for at du leste.

T. 28.07.19. 

Egentid - tid for egenomsorg

"Du er så flink til å ta vare på deg selv" fikk jeg på en privat melding etter et innlegg jeg hadde delt på Instagram. Jeg er blitt flinkere til det, jeg har bare ikke tenkt så mye over det.
Over de siste par årene har jeg blitt bedre kjent med meg selv, vært på leit etter det som gir meg mer energi og blitt flinkere til å luke bort det som tapper meg for energi.

Jeg har troa på at vi mennesker burde bli flinkere til å stoppe opp og lytte til de signalene kroppen sender oss. Det har jeg vært litt dårlig på, inntil jeg deltok på et skrivekurs i oktober for to år siden. Da åpna jeg opp til et lukka rom inni meg. Der hadde det hopa seg opp ubearbeidede følelser og tanker og opplevelser fra oppveksten som jeg bare hadde lagt til side og valgt å ikke forholde meg til.  Selv om det gjorde vondt å ta fram alt jeg hadde gjemt bort, så var det nødvendig. Det ble bedre etterpå.

Den siste tida har jeg kjent på kroppen at skuldrene har senket seg, pulsen er roligere og jeg er mer tilstede i meg selv. 4 uker ferie gjorde godt, jeg kom tilbake på jobb med mer energi og mer overskudd enn da jeg dro derfra i slutten av juni.

Det har blitt en del turer i skog og mark, det gir meg energi i bøttevis og er noe jeg så absolutt kommer til å prioritere tid til framover. Å nyte utsikten fra toppen når jeg har nådd målet gir meg nesten en euforisk opplevelse og å gå i skogen og lytte til alle lydene fyller meg med en ubeskrivelig indre ro, det gjør meg godt.

I det forrige innlegget skrev jeg at jeg er på leit, at jeg ikke veit helt hvor jeg vil. Det vil nok ta tid å komme i mål (om jeg noensinne gjør det). Jeg fikk flere kommentarer på innlegget, blant annet at det er viktig å ha frihet til å gjøre det en har lyst til, men samtidig sette pris på det en har. Det er jeg helt enig i, for min del handler det nok mest om at jeg kan ende opp med å begrense meg selv, ikke tørre å se andre og nye muligheter og bli der det føles tryggest.

Inni mellom kan jeg tenke at dette må jo være den såkalte "panikkalderen"? Søken etter noe nytt, noe annet. Etter at jeg ble bedre kjent med meg selv og det som bor på innsiden har jeg innsett at det er så uendelig mange muligheter der ute og at det er sunt for meg å sette meg nye mål. Små skritt mot det å få en større tro på meg selv og at jeg kan klare ting jeg aldri har gjort før.

Jeg er så absolutt fornøyd med dem og det jeg har i livet mitt. Jeg føler en større tilfredshet og lykke enn på lenge, jeg tar meg i å gå rundt og smile av alt og ingenting. Livet mitt er godt, jeg er mer fornøyd med meg selv, selv om det enda er en vei å gå.

Jeg ser små detaljer rundt meg som jeg før ikke la merke til.
Jeg er tilfreds. Jeg puster med magen. Jeg er takknemlig.

Jeg ER.


Takk for at du leste.


T. 23.07.19.

På leit...

Ferien går mot slutten, i år som i fjor forsvant den som dugg for solen. Været har ikke vært det aller beste, men jeg har fått "klokkeskille", rukket å bli solbrent og vært sammen med familien. Dog ikke fått badet i Båtvika, min barndoms strand. Kanskje blir det en sensommertur slik at jeg får gjort det også.

I perioder jobber hodet og tankene mine på høygir, jeg er inne i en slik periode nå. Det som går igjen er at jeg havner i et tankesurr om hvor jeg er i livet, er jeg der jeg vil? Har jeg noe ugjort, sjanser jeg burde ta, muligheter jeg går glipp av - fordi jeg holder meg der det føles trygt?

Hvem er jeg egentlig? Hvem vil jeg være? Hvem vil jeg bli?

Datter, søster, kone, mor, tante, venninne, kollega... Jeg har mange roller og hver av dem både gir og tar noe av meg. Noen av rollene tar kanskje mer enn de gir, noe jeg er blitt mer bevisst den siste tiden.

Jeg trekker mer mot naturen enn tidligere, der kan jeg være meg selv fullt ut. Jeg trenger ikke legge bånd på meg selv, tankene kan løpe fritt og jeg får påfyll av energi. Når jeg trekker frisk luft helt ned i magen, hvilepulsen kommer og hjertestemmen fryder seg. Da er jeg MEG.

Så flyter tankestrømmen omkring hva jeg vil, hva jeg ønsker for meg selv. Det stopper alltid opp gjennom at frykten kommer. Frykten for å prøve noe nytt, frykten for det ukjente. På samme tid kjenner jeg nysgjerrigheten pirre innvendig, hva om, enn hvis...? Jeg er ikke helt klar til å tenke tankerekka helt ut, sette drømmene ut i livet. Men EN DAG... Foreløpig lar jeg det bli med tankene, kanskje må jeg finne noen som kan hjelpe meg å sortere tankene, finne ut hva det er jeg egentlig vil.

Jeg føler et større behov for pauser, tid til å tenke alene, bare være. Nærheten til naturen hjelper meg med det, så stundene i skogen gir meg mye i så måte. Kanskje er det alderen, kanskje er det reisen jeg har vært på de siste to årene. Om jeg noensinne vil finne svaret på hvor veien min går, er vanskelig å si. Underveis på reisen har det vært flere sidespor, noen har hjulpet meg, andre ikke. De sidesporene som ikke har hjulpet, har i stedet gjort meg i stand til å utelukke ting jeg trodde jeg ønsket eller ville ha. Så på en måte har det hjulpet meg likevel.

Reisen har åpnet flere dører for meg, vist meg at jeg tør hvis jeg vil. Tidligere ville f. eks det å ta utdanning i barn og unges psykiske helse på NTNU i Trondheim vært utelukket. Der var jeg skikkelig utenfor komfortsonen, men jeg angrer ikke et sekund. Om jeg noensinne vil få bruk for det annet enn for meg selv og mine barn, vil tiden vise.

Jeg ønsker meg mer tid til å skrive, til å lære mer om meg selv og det som bor inni meg. Hvordan jeg skal finne tid og mulighet til det, vet jeg ikke enda. Prosessen rundt det handler i stor grad om det økonomiske og det som oppleves som trygt og forutsigbart. Samtidig tenker jeg at jeg er ikke den eneste som har tenkt og tenker disse tankene, så kanskje må jeg finne noen å snakke med som har stått i samme situasjon og som turte ta det siste skrittet.

Som dere forstår er det mye tankesurr for tida, snart innhenter hverdagen meg igjen. Så for vi se hva tiden framover vil bringe, jeg lar døra være litt på gløtt inn til drømmen.


Takk for at du leste.


T. 16.07.19.

Det gjør alltid vondt å dra derfra

Nå har det gått noen dager siden vi kom hjem igjen fra øya jeg vokste opp. På en måte går jeg inn i en sorgfase når jeg kommer derfra. Selv om ikke alle minnene derfra er gode, så verdsetter jeg turene dit veldig høyt. Jeg senker skuldrene og bare ER. 

Æ står der og ser utover stranda æ søkte så ofte som barn.

I glede og i sorg, på gode og mindre gode dager.

Æ kjenne at hjertet fylles med en varme ulikt nåkka anna.

Det vil for alltid være mi barndoms strand.

Ingen andre strender æ har sett har gitt mæ den samme følelsen.

Selv i gråvær kjenne æ følelsen av bare tær som grave sæ ned i sanda,

hender som fylles med skjell, små glassbita og andre skatta.

Æ vil for alltid søke tilbake hit.

Skoene mine lage spor i sanda, grave sæ dypt ned for hvert skritt.

Æ tar mæ god tid, høre på bølgesuset og fuglan som lage lyd.

Ser mæ rundt, for å lagre indre bilda æ kan ta med mæ når æ drar.

Det gjør godt å ta det med mæ tilbake.

Så kjæm æ tell svabergan.

Dit kor æ søkte varme for en kald og frossen liten kropp,

etter å ha vært litt for lenge i vannet.

Som lita jenta kunne æ ikkje få nok tura ut i det iskalde vannet.

Æ børste bort litt sand og sette mæ ned på svaberget.

Lukke øyan og kjenne pulsen senke sæ.

Så står ho der ved sida av mæ.

Den lille jenta.

Ho sette sæ ned, så sett vi der ilag, begge med lukka øya.

Pusten våres går rolig inn og ut.

Vi e to av samme sort.

"Huske du alle turan du tok hit da du va lita?"

Æ åpne øyan og ser på ho.

Ho har lyst halvlangt hår, fregne på nesen og blå øya.

Minnes den tida kor kvær dag føltes som en god dag.

"Ja, æ huske det" sei æ med glede i stemmen.

Vi sitt stille ei stund, ser utover havet.

Kjenne på samhørigheta, varmen mellom oss.

Så flytte ho sæ sakte nærmare, helt til ho sitt inntil meg.

"Æ frys litt" sei ho så.

Æ legg den ene armen rundt ho.

Vi finn trøst i hverandre.

Liten og stor, samme sjel. 

Takk for at du leste.

T. 10.07.19.