"Husk at det er stas å bli et år eldre"

 Her om dagen fikk jeg en tankevekker.

Jeg meldte med noen på Messenger.

Vi skrev om løst og fast, hva vi hadde gjort i juleferien så langt, 

litt oppdateringer om barna og slikt som man gjerne skriver om når det er en stund 

siden man hadde kontakt sist. 

Så kom jeg til å skrive at jeg snart blir 45 år 

og fleipa litt med at det ikke betydde at jeg er blitt gammel. 

Jeg sendte avgårde meldinga og angra i samme sekund...

Vedkommende jeg meldte med er syk. 

I et lite nanosekund var dette glemt og jeg sendte avgårde meldinga 

som var ment som en spøk og som en måte å fleipe med at jeg blir eldre.

Før jeg rakk å skrive en beklagelse kom det melding fra vedkommende;

"Husk at det er stas å bli et år eldre, noe å være takknemlig for".

Jeg kjente med en gang en klump i magen,

så utrolig dumt av meg å skrive noe slikt!

Så kom det kjapt ei ny melding tilbake;

"Det er sånt vi spøker med, det har jeg også gjort

og det må være greit".

Klumpen i magen ble litt mindre.

Samtalen på Messenger ble med meg videre.

Den har ligget i underbevisstheten og gjort meg tankefull.

Jeg har de siste årene begynt å sette mer pris på små ting i hverdagen.

Å ha mine aller nærmeste nært, turer i skogen, frisk luft, en jobb å gå til.

Det er så utrolig mye å være takknemlig for.

Mye mer enn de fleste av oss husker på i en hektisk hverdag.

Jeg tar med meg samtalen videre.

Som en viktig påminnelse om at vi lever en dag om gangen.

Ingen vet hvor lang tid vi har her på jorda.

Derfor blir det enda viktigere å sette pris på hver dag.

Bruke mindre tid på bagateller.

Ha gode samtaler.

Sette ord på det vi føler for de vi har rundt oss.

En dag kan det være for sent.

T.O 31.12.20.

Gode råd fra ei med rød fløyelskjole på

 

"Du klarte det til slutt..." sei en forsiktig stemme bak meg.

Æ snur mæ og får øye på den lille jenta.

Ho står der med en rød fløyelskjole som rekk ho akkurat over knean.

Det lyse håret krølle seg lett ved de runde kinnan hennes.

Æ ser på ho med spørrandes blikk; 

"Klarte ka da?" sei æ mens æ ser ho inn i øyan. 

"Å senke skuldran, å slappe av. Det va på tide".

Æ veit at ho har rett og senke blikket.

Det e lenge sida ho va innom sist, æ skjønne ho godt.

Æ tenke tellbake tell da æ møtte ho første gang.

Dagen da æ lukka opp døra inn tell rommet med alle de tunge tankan, 

dem æ hadde gjemt bort, tankan æ ikkje ville tenke meir. 

Ho sto der inne og venta tålmodig.

No e ho her igjen, passe på at æ senke skuldran.

Æ kjenne at det gjør godt å ha ho der.

Selv om ho minne mæ på det æ helst vil glemme.

Ho blir ståandes ei stund tell.

"Det e vanskelig å legge bort alt ansvaret og alle tankan" sei æ med rolig stemme.

"Men den her gangen kjente æ at det holdt på å gå galt".

Stemmen min høres nesten ikkje på siste setninga. 

Æ tenke tellbake de siste ukene.

Følelsen av å være konstant svimmel.

Føle seg like trøtt når æ sto opp som når æ la mæ kvelden før. 

Juleferien va en velfortjent og sårt tiltrengt pause.

Ikkje bare for meg, heilt sikkert for mange andre også.

"Det e ingen som kjæm og takke dæ den dagen du stange hodet i veggen"

kommer det veslevoksent fra den lille jenta.

Æ veit at ho har rett, æ veit at det stemme. 

Æ skal prøve å bli flinkare tell å kjenne igjen tegnan.

"Kanskje vi kan møtes litt oftare i det nye året?"

sei ho med håp i stemmen og ser meg inn i øyan.

Så snur ho og går.

Æ sitt igjen og kjenne at æ håpe vi får det tell.

Det gjør oss begge godt, både mæ og ho. 

Tid i lag. 

Takk for at du leste.

T.O 26.12.20

Plutselig var 2 1/2 måned gått

Jeg følte for en pause, en pause fra det skrevne ord.

Ikke fordi de ikke var der, men fordi jeg trengte den energien jeg hadde til andre ting.

De siste månedene har føket unna, snart er det jul.

Jula, en av mine favoritthøytider, hvor vi samles og er sammen.

Men vent litt...

Denne jula blir annerledes...

Den tida vi er inne i er alt annet enn slik vi kjenner den til vanlig.

Vi vet alle grunnen og vi er nødt til å være med å bidra.

Flere av tradisjonene vi bruker å fylle jula med blir borte i år.

Må utsettes til neste år, eller året etter det igjen?

Likevel føler jeg meg heldig som har den nærmeste familien her.

Jeg er rik på det å ha de jeg setter høyest sammen med meg.

Selv om det er flere jeg skulle ønske også kunne vært her.

Jeg får heller ha dem med meg i tankene mine.

Mitt håp er at de aller fleste har noen å være sammen med i den tida vi går inn i.

Det er nok mange flere enn vi tror som sitter alene.

For noen er ikke jula en høytid å se fram til.

Dem som føler seg enda mer ensom og hvor det å være alene blir mer forsterket.

Jeg ønsker dem alt godt og at jula blir så god som mulig.

* * *

Takk for at du leste.

T.O

Dager hvor livet føles litt dritt

 

I dag følte jeg meg litt som ho på kaffekoppen min, sagt på nordnorsk - haulaus. Jeg har i et tidligere blogginnlegg skrevet litt om nettopp denne figuren fra Mummiverdenen, Ninni.  Det usynlige barnet, ho som ble usynlig fordi ingen var glad i ho og fordi voksne mennesker rundt ho oppførte seg skremmende mot henne.

Jeg har vokst opp med gode mennesker rundt meg, mennesker som var glade i meg. 

Men på et sted i livet sluttet jeg å være glad i meg selv.

Jeg vet ikke når det skjedde eller hvorfor det skjedde. Eller, egentlig vet jeg det. Det skjedde da mobbinga starta. Gang på gang ble jeg fortalt at jeg ikke måtte tro at jeg var noe. Lydene de lagde da de møtte meg, ansiktsuttrykkene. Jeg hører dem enda, når jeg lukker øynene ser jeg ansiktsuttrykkene. 

Til slutt begynte jeg å tro på dem. Jeg ble som Ninni, usynlig.

I en alder av 44 (snart 45) år, føler jeg fortsatt til tider et behov for å være usynlig. Samtidig er det tungt å gå med så mye på innsiden som man ikke vil at andre skal se eller vite noe om. Jeg vil fortelle, jeg vil si det høyt, men tida og jeg må være moden for det. Så da blir det heller små drypp her inne på bloggen. Det er lettere å skrive om det enn å si det.

På sosiale medier framstår jeg, i likhet med mange andre, som at jeg har et godt liv. Jeg har en jobb jeg trives i, jeg har familie, jeg har hus, jeg har (relativt) god helse, jeg går på turer, jeg drikker god kaffe. Jeg har et godt liv...de aller fleste dagene.

Men jeg har også tunge dager.

Dager hvor kroppen kjennes som bly, hvor jeg helst kunne tenkt meg å bli i senga.

Dager hvor hodet føles som om det er fylt av bomull og negative tanker som kverner om igjen og om igjen.

Dager hvor jeg ser meg i speilet og hører mobberne si med en tydelig undertone av avsky; "Hvem tror du egentlig at du er?"

Dager hvor jeg føler meg dritt.

Så tar jeg maska på og legger lokk på følelsene på innsida.

For halvannet år siden begynte jeg på en kronikk med bakgrunn i egen oppvekst og mobbing. Om hvordan det har påvirket meg og gjort meg til den jeg er i dag. Jeg tok kontakt med helsesøster, en lærer og flere andre som jeg tenkte kunne bidra og gi meg et videre perspektiv på temaet på generell basis. Det å bli tråkka på, gitt følelsen av å ikke bety noe og om hva det gjør med deg. 

Jeg har enda ikke skrevet den ferdig. 

Den ligger der halvferdig, jeg kommer ikke videre. Jeg vet ikke hvordan, jeg finner ikke de riktige ordene. Jeg føler at jeg svikter meg selv og alle andre som står i det, som har stått i det. En dag skal jeg gjøre den ferdig, jeg vet bare ikke når. Men jeg må gjøre det, for meg selv og for alle de andre.

Fordi noen må si fra, sette ord på det.

Jeg så et innlegg på Facebook i morges og synes det var godt skrevet. Kronikkforfatteren satte ord på mye av det jeg føler og tenker for tida. Jeg har troen på åpenhet og det å være ærlig, ikke bare vise en fasade, men sette ord på de dagene livet føles litt dritt. Bare sånn kan andre som har det på samme måte tørre å si noe om hvordan de har det. 

Snart skal verdensdagen for psykisk helse markeres. I år er temaet: Spør mer.

Alle har et behov for å bli sett. Det å bli sett gir en følelse av å høre til og være viktig. Tilhørighet er grunnleggende for god psykisk helse.

Vi har alle en psykisk helse, den er en del av oss. 

Gjennom å vise interesse for hverandre er vi en bit på veien til at noen føler seg sett. Kanskje var det akkurat det den ene personen trengte den dagen for at det skulle bli en god dag.

Årets kampanje inviterer oss til å nå flere menn. Jeg har flere menn i min familie og omgangskrets som synes det er vanskelig å sette ord på hvordan de har det, som fleiper det bort når jeg spør hvordan de har det, vil helst ikke snakke om det. Jeg håper at jeg gir dem følelsen av å bli sett og av å føle tilhørighet. 

La oss vise at vi bryr oss, sett av tid til gode samtaler eller bare til å være sammen.

Takk for at du leste, jeg ønsker deg en fin dag.

T. 04.10.20.

Naturens magi

Starten på dagen i dag var tung, jeg har de siste dagene kjent på et gjenkjennbart indre mørke som alltid kommer på denne tiden av året. Selv om høsten er den av årstidene jeg liker best, med alle sine fargenyanser, så er det også den tiden av året som treffer meg hardest. Minner fra fortida trykker meg ned, minner meg om det jeg har vært gjennom som gjør at jeg føler meg liten og ubetydelig. Å gå inne med alle disse tankene går greit over lang tid, men så kommer de til overflaten og slår meg til bakken.

Det har vært en hektisk ettersommer, mye nytt å sette seg inn i på jobben og det har føltes som om jeg bare eksisterte fra den ene dagen til den andre. Den lille jenta har vært innom for å se til meg, men har snudd i samme øyeblikk fordi ho har sett at jeg har nok med å komme meg gjennom dagene.

Etter flere dager med regn i bøttevis, ble jeg lei av å sitte inne. Jeg tok på meg turklær som ville holde meg tørr, tok hetta på hodet og gikk i vei opp bakkene bak huset. På ørene hadde jeg musikk fra "Skrivemusikk"-lista mi. Det var tungt i starten, pusten gikk i slitne hiv etterhvert som jeg kom meg opp den ene oppoverbakken etter den andre.

Jeg tok meg i å se meg rundt, trekke inn lukten av våt skog. 

Så var det som om jeg kjente på en annerledes følelse inni meg, en følelse av letthet og glede. For selv om regnet silte ned med ujevne mellomrom, så holdt jeg meg tørr. Og det var som om mørket inni meg forsvant litt etter litt. Munnen min formet seg i et smil, bakkene kjentes lettere å forsere. Hjertet banket ikke like hardt som på begynnelsen av turen, jeg kjente på gleden av å være på tur, bruke kroppen.

Da jeg kom til toppen fikk jeg se noe som ga meg håp.

Håp om bedre tider, håp om bedre dager.

En liten regnbue midt mellom alt det grå på himmelen, som om noen prøvde å vise meg at selv om noen dager kan være tunge og grå, så er det lys der hvis en bare ser godt nok etter.

Naturen er fin sånn, når du bare kommer deg ut i den.

Det blir bedre, det kommer bedre dager.

Jeg har mye å være takknemlig for.

Takk for at du leste.

T. 20.09.20

En sommer er over

Sommeren er snart over, den har vært fylt med opplevelser i fleng som jeg tar med meg inn i hverdagen når den starter opp til uka. Vi har vært mest hjemme, men det ble både en tur hjem til Grytøya sammen med mann og barn og en tur alene sammen med mannen. Turen sammen med mannen gikk til Hamarøy og Steigen, en flott tur med mye vakker natur og små turer hit og dit, helt etter vår interesse og barna hadde det helt sikkert greit hjemme.

Jeg har hatt hvilepuls store deler av de 4 ukene jeg har hatt ferie, jeg har brukt tida til å slappe av og til å gjøre det jeg ville der og da. Tatt en dag av gangen og slappet skikkelig av. Jeg trengte det.

Nå er det bare to dager igjen til oppstart av nytt barnehageår og jeg skal bytte avdeling. Jeg har jobbet på samme avdeling siden vi startet den nye barnehagen og har jobbet med de to eldste årskullene. Nå skal jeg jobbe med de minste...det blir sikkert en stor overgang, men jeg gleder meg masse! 

Jeg håper å få tid til å skrive med litt jevnere mellomrom, denne våren har det vært mye annet som har fylt hodet og lite tid til å skrive. Hverdagen før og etter 12.mars er som to ulike tidsaldre og vi er nok mange som kjenner på savnet etter den hverdagen vi kjente før. Likevel er vi bare nødt til å tilpasse oss slik som det er nå og gjøre det vi kan for å unngå at koronaen får overtaket.

Jeg merker at sommeren er over, det er blitt mye mørkere på kveldene, temperaturen har sunket mye og det er egentlig greit. Vi vet hva vi har i vente og selv om den store varmen er over, så kan vi fortsatt få en lang og fin høst.

Et lite bildedryss fra ferien: 

Fra en av mange turer til Balsokken

Fra turen i Sherpa-trappa med barna mine

Brennviksanden, fra den årlige kjæresteturen

Bølger som slår mot svabergene hjemme i Øyriket, her fra Sandsøy

Fra en av sykkelturene mine

Takk for at du leste.

T. 15.08.20.

Et lite smil i et solbrunt ansikt

Kjenner at overskuddet er på tur tilbake.
Etter en periode med mange tanker i hodet på samme tid.
Både i våken og sovende tilstand, det har kvernet rundt hele tida.
Nå er det på tide at jeg tenker litt på meg selv.

Den lille jenta lister seg stille innpå.
Usikker på om jeg har tid til henne nå.
Jeg snur meg mot henne og blikkene våre møtes.
Et lite smil kommer til syne i det solbrune ansiktet hennes.

Jeg rekker henne hånden og hun kommer og setter seg sammen med meg.
Så sitter vi der en stund, stille mens vi begge kikker ned i bakken.
"Går det bra med deg?" spør ho med forsiktig stemme.
"Det går bedre nå" sier jeg mens jeg ser på henne.

Ho er lik meg på så mange måter.
Omsorgsfull, setter andre før seg selv.

"Beklager at jeg ikke har hatt tid til deg på lang tid" sier jeg og ser bort.
Vil ikke møte øynene hennes og se lengselen og savnet ho har båret på.
Jeg har savnet henne også, lengtet etter tid sammen, bare være.
"Det går fint, jeg vet du har hatt mye å tenke på" sier ho etter en liten pause.

Så stryker ho meg forsiktig oppå hånda.
Jeg lukker øynene og kjenner varmen fra den lille hånda oppå min egen.
Slike øyeblikk er gull verdt.


Takk for at du leste.


T. 05.06.20

Hverdagen er en annen

Det er lenge siden jeg var innom bloggen.
Ikke fordi jeg ikke vil skrive.
Jeg ønsker det sterkt, men energien min strekker ikke til.

Hverdagen min er fylt med så mye annet.
Den lille jenta er kommet helt i bakgrunnen.
Når jeg er klar er jeg sikker på at ho kommer tilbake.

Et blogginnlegg av Lill-Karin sa det så godt;
Jeg ønsker å finne ordene og skrive dem ned,
men det er som om de stopper opp på vei ut.

Jeg har troen på at jeg vil finne tilbake til ordene.
De blir ikke borte, de lagres bare der inne
til jeg er klar for å åpne opp igjen.

Vi mennesker klarer en viss dose
inntrykk og ting å forholde oss til.
Blir det for mye må noe sorteres bort.

For min del føles det i alle fall slik.
Kroppen min har satt bremsen på,
for at jeg skal klare å stå i det.

Hverdagen er en annen enn den jeg er vant til.
Jeg står i det, med begge bena godt plantet.
Tar en dag om gangen og håper det snart er over.

I mellomtiden finner jeg ny energi
når jeg er ute i naturen
eller på hobbyrommet mitt.

Til alle der ute som står i det;

HANG IN THERE!


Takk for at du leste.

T. 20.05.20.

Jeg håper du også har noen

Ei tid hvor alt jeg kjenner av rutiner er visket ut.

Mange tanker har gått gjennom hodet mitt.

Jeg kjenner på en ny og annerledes hverdag.

Som om det er lagt et lokk på samfunnet jeg er en del av.

Vi holder avstand, vasker hender og følger med på utviklingen.

Som om vi lever i et vakuum ingen vet når er over.

I denne merkelige tida kjenner jeg ekstra på det å ha familien nært.

Jeg tenker mye på dem jeg ikke har her og savnet er stort.

Samtidig tenker jeg på dem som sitter alene.

Ingen kunne se dette komme.

Dette som rammer så hardt, så uvirkelig.

Vi klorer oss fast til håpet, om at det snart er over.

Verden er en annen enn den vi har kjent tidligere.

Krisen får fram det verste og det beste i menneskene.

Jeg velger å se det gode, omsorgen og viljen til å bidra.

Jeg ser små barn som feirer bursdag uten besteforeldre

Hvor borettslaget og nærmiljøet stiller opp.

Stiller seg utenfor blokka, vifter med flagg og synger.

Slikt varmer hjertet mitt, gir meg håp.

Håp om en framtid etter krisen hvor vi bryr oss mer.

Hvor vi ser mulighetene til å glede andre.

Jeg kjenner på et savn etter den vanlige hverdagen.

Samtidig vet jeg at dette er nødvendig.

For at vi skal komme oss tilbake dit.

De tunge tankene sniker seg innpå.

Ikke hver dag, ikke hele tida, men de er der.

Jeg forsøker å holde dem på avstand.

Den lille jenta er kommet tilbake.

Ho har holdt seg i bakgrunnen lenge nå.

Jeg har ikke hatt tid til henne.

Nå når alt annet henger litt i lufta er ho her.

Som en trygghet, hun rekker meg hånda.

Slik at jeg kan sitte litt hos henne.

Vi søker begge trøst, i alt det usikre.

I en hverdag hvor vi tar en dag om gangen.

Vi har hverandre.

Jeg håper du også har noen.

Takk for at du leste.

T. 22.03.20.

Mørket - venn eller fiende?

Hva er det ved mørket som skremmer oss?
Da tenker jeg ikke på det mørket som handler om natt og dag,
men det mørket som vi alle går med inni oss, i større eller mindre grad.

I perioder er tekstene jeg skriver preget av dette mørket.
Ikke fordi jeg nødvendigvis er fylt av dette mørket hele tiden, kanskje mer fordi jeg tillater meg selv å synke ned i mørket og bli der en stund.

Etter at jeg hadde postet et innlegg her på bloggen for en tid tilbake,
fikk jeg spørsmål om jeg hadde det vanskelig?
I et kort øyeblikk tok jeg meg i å lure på hvorfor
personen som sendte meldinga lurte på det.
I neste øyeblikk kjente jeg at det varmet at ho spurte.

Det er kanskje slik at de fleste som har dette mørket,
går med det inni seg uten å fortelle andre om det?
Selv om det er blitt større åpenhet om psykisk helse
og det å ha det vanskelig de siste årene,
 kan jeg enda merke at dersom man åpner og snakker om det,
så vet ikke de som leser eller hører det helt hvordan de skal reagere.

Livet butter i mot av og til.
Det er slik det er. Livet.

Det skal mot til for å tørre å si det høyt.
At du har en mørk periode.
Likevel kan det kjennes godt å sette ord på det.

Noen mener at det kan bli for mye fokus på psykisk helse.

Jeg tror at det for mange sitter langt inne å tørre å si fra.
Gjennom at vi tør å snakke om det, vil terskelen for å si fra bli lavere.
Før det er for sent.

Mitt følelsesliv sitter til tider utenpå kroppen.
I noens øyne er jeg kanskje en "oversharer", en som deler FOR mye.
For meg handler det om å prosessere.
Det er en måte for meg å forholde meg til det som foregår på innsiden,
følelser og tanker som skal bearbeides.
Slik klarer jeg å stå i det.

For meg kan mørket av og til føles trygt.
Tryggere enn lyset.

Det er vanskelig å forklare.

Selv om jeg kan la meg synke ned i mørket, er det ikke ensbetydende med at jeg er deprimert.
Jeg kan la det omringe meg litt, en kort stund. Det føles lunt, varmt.
Som en kontrast til det som er lyst i livet mitt.

Jeg er heldig.
Jeg har mennesker i livet mitt som gir meg omsorg.
Som liker meg for den jeg er, med alle de nyansene jeg har med meg.

Jeg er en melankolsk person av natur.
Følelsen av mislykkethet, usikkerhet og sårbarhet er i perioder framtredende.
Jeg kan kjenne meg usigelig sliten, tom for energi.
På samme tid klorer jeg meg fast.

Det handler om at jeg er i kontakt med de ulike sidene av følelseslivet mitt.
Jeg liker musikk med et "melankolsk bakteppe".
Sanger om følelser, om livet med de kontrastene det inneholder.
Jeg foretrekker moll foran dur når jeg skal lytte til musikk.

Krav og forventninger til vellykkethet blir stadig større.
Lykkekravet og kravet om å være vellykket er tungt å bære.
For generasjonen som vokser opp kjennes nok dette enda sterkere.
Sosiale medier gjør sitt til å øke dette presset.

Senest i går snakket jeg med ei som nettopp hadde fått vite
at ei venninne hadde det tøft for tida, skikkelig tøft.
Utad virket alt greit.

Slik er vi mennesker.
Vi holder mørket på innsiden.
Vil helst ikke at andre skal vite.

Er mørket en venn eller en fiende?
Det er vel ikke så svart-hvitt?
Mørket er en del av oss enten vi vil eller ikke.
Det handler om hvorvidt vi lar mørket vinne.


Takk for at du leste.


T. 07.03.20.

Ho søke lyset i stedet for mørket

Ho står på kanten av det islagte vannet.
Vinden tar godt tak i ho.
Ho trekke jakken tettare omkring sæ.

Ho har vært ute en vinterdag før.
Kjent på kreftene som riv og slit.
Både de gode og de vonde.

Som om dem prøve å rive ho overenda.
Gjøre ho tell en taper, en som gir sæ.
Det har vært tøffe tak.

Mens ho står der kjenne ho ei indre kraft.
En vilje tell å plante begge beinan godt i bakken.
Ho har måtta sette sjøbein før.

Så tar ho et godt skritt ut tell sida.
Bore foten godt ned i snyen.
Ho gjer sæ ikkje denna gangen heller.

Opp gjennom livet har det røyna på.
Meir enn en gang.
Ho sto i mot, kjempa sæ gjennom det.

På innsida satt det ei redd lita jenta.
Som ikkje visste anna råd enn å stå i det.
Maska blei tatt på, tennene bitt sammen.

Ho blei eldre, mange erfaringe rikare.
Lærte meir om sæ sjøl og om livet.
Alt blei putta i ryggsekken og tatt med videre.

Det ho har opplevd har forma ho tell den ho e.
Full av omsorg for dem som slit.
Ho sette sæ sjøl tell side for å hjelpe andre.

Etter mange år gikk det hull på ryggsekken.
Det ho hadde gjemt der inne blei for tungt å bære på.
Å åpne opp gjorde vondt og godt på samme tid.

Ho lærte at det å sette ord på innsida hjelpe.
Både for ho og for andre som har det likedan.
Ho fikk støtte og takknemlighet fra mange rundt sæ.

Gjennom å åpne opp kunne ho gå videre.
Begynne oftere å sette sæ sjøl først.
Energien kom tilbake, det samme gjorde livsgnisten.

Når det storme som verst, kjenne man ka man e laga av.
Å være sterk e ikkje alltid like lett.
Klare å se lyset når det e som mørkest.

Ho klare fortsatt å heve blikket.
Søke lyset i stedet for mørket.
Sånn klare ho å stå i det.

Ho e sterk på innsida.


Takk for at du leste.


(Bildet er lånt etter tillatelse av Håvard Larsen)


T. 06.03.20.

Hver dag teller

Flere hendelser den siste tida har gjort meg mer bevisst på å leve i nuet.
Ta vare på øyeblikkene, se verdien i de små ting.
Fordi hver dag teller.

For noen dager siden fikk jeg tilsendt en skriveøvelse hos Lill-Karin.
Jeg setter stor pris på disse oppgavene, det setter i gang tankeprosessen hos meg
og jeg klarer å finne tilbake til ordene. De som ligger gjemt der inne.

Denne gangen handlet skriveoppgaven om takknemlighet.

Oppgaven gikk ut på å skrive ned en liste over hva jeg er takknemlig for.
Jeg har på eget initiativ skrevet et blogginnlegg om dette tidligere,
men ønsker likevel å gjøre dette på nytt.
Det gir meg en oppmuntring i en hverdag fylt med må-gjøre-ting.

Jeg er takknemlig for:

- Familien min - at jeg alltid har noen å komme hjem til, de gir meg en følelse av å gjøre en forskjell bare gjennom at jeg er tilstede, de gjør at jeg føler meg betydningsfull og trygg. Jeg skulle ønske at jeg hadde hatt flere av familien min nærmere, slik at jeg kunne sett dem oftere, samtidig setter jeg derfor enda større pris på når jeg møter dem og kan tilbringe tid sammen med dem.

- At jeg er frisk og har god helse. I dag er det faktisk et år siden ryggoperasjonen og jeg kjenner fortsatt på takknemlighet for at jeg ble tatt på alvor og at jeg ble operert, det hadde alt å si for at jeg skulle få livet mitt tilbake.

 - Utdanningen min - det har hjulpet meg på veien til å skape meg en arbeidshverdag hvor jeg kan gi noe til de som vokser opp, gjøre en forskjell.

- Jobben min - som gir meg så mye hver dag og som samtidig utfordrer meg, lar meg lære nye ting og lar meg samhandle med mennesker, jeg får og kan gi kjærlighet og omsorg.

- Huset jeg bor i - det gir meg den trygge rammen jeg trenger i livet mitt, det rommer de menneskene som betyr aller mest for meg i livet mitt.

- Vennene mine - noen nærere enn andre, alle gir meg noe på hver sin måte og alle gir meg en bekreftelse på at jeg betyr noe for noen.

- Livserfaringen min - jeg er takknemlig for det jeg har fått oppleve i livet, på godt og vondt. Det har gjort meg til den jeg er, det har formet meg og gjort meg sterkere.

- Naturen - her kan jeg finne ny energi, hente nytt overskudd og nyte synet av vakre naturopplevelser gjennom hele året. Uten naturen hadde jeg ikke klart å hente meg inn igjen i tunge perioder.

- Livet mitt - at jeg får være her tilstede, både for meg selv og for andre

Så spør oppgaven hvilken følelse jeg sitter igjen med etter å laget denne lista. Jeg er fylt med takknemlighet, enda mer enn før jeg startet på oppgaven. Jeg tar meg i å smile, kjenner meg varm innvendig.

Jeg sov dårlig i natt, ble liggende å gruble etter en melding jeg fikk sent i går kveld. Noen jeg bryr meg om og er glad i har det tungt. Det tok over tankene mine resten av kvelden og ble med meg inn i natta og i drømmene mine. Jeg bekymrer meg for de jeg er glad i som har det vanskelig.

Jeg trengte denne skriveoppgaven, i dag.
Den satte de tunge tankene fra i går litt i bakgrunnen.
De er der fortsatt og vil nok være det en stund.
Takknemligheten over det jeg har i livet mitt
og det jeg har å være takknemlig for gjør meg
varm i hjertet.

Takk Lill-Karin, jeg trengte dette i dag.


Takk for at du leste.


T. 22.02.20.

Lystid i nord

Blikket mitt dras mot fargeeksplosjonen på himmelen.
Jeg sitter i stua med kaffekoppen mellom hendene.
Kjenner at lysten til å komme meg ut 
og bevege på kroppen er økende.

Jeg er sjelden syk, i alle fall ikke over lengre tid.
Etter å ha vært i dårlig form i ei uke 
hadde jeg to dager hvor jeg følte meg i bra form.
Så var det påan igjen.

Det er bare å tenke at det er kroppens måte å si fra på.
Kroppens måte å be om en liten pause.
Stresse ned, senke tempoet.
Fylle på med energi, ikke bare tømme.

I dag er første dagen på lenge at jeg kjente 
at lysten til å gå ut var større enn behovet for hvile.
Jeg valgte å ta enda en hviledag,
for sikkerhets skyld.

Neste uke håper jeg at energien er tilbake
og at snørr, gørr, hostekuler, tung pust, 
øreverk og hodepine er et tilbakelagt kapittel.
Nå er jeg klar for å komme i gang igjen.

Den siste tida har jeg nok ikke vært så flink
til å lytte til kroppen.
Det straffer seg i lengden.
Jeg vet det, jeg bare glemte det litt.

Det gleder meg å se at sola kommer mer og mer tilbake.
Den gir meg energi, overskudd og håp
om at mørketida nå er gått over til lystid.
Kontrastene i nord slutter aldri å forbløffe meg.

Jeg ser fram til lengre og lysere dager.
Snøen kan gjerne ligge ei stund til,
slik at det blir noen skiturer i solveggen.
Både alene og sammen med familien.

Naturen er fin sånn, den er alltid der.
Når jeg trenger alenetid og påfyll av frisk luft.
Den gir uten å kreve noe tilbake,
annet enn at de som bruker den varsomt.

Fargeeksplosjonen var borte like fort som den kom.
Den kommer heldigvis tilbake.
For å glede dem som husker å løfte blikket
og nyte synet.


Takk for at du leste.

(Bildet er lånt etter tillatelse fra fotografen)


T. 16.02.20.

Veien tilbake til en tidligere hobby

Det har vært lite blogging den siste tida, ikke fordi jeg mangler ordene, men fordi en tidligere hobby har kommet tilbake til meg. For noen år siden brukte jeg en del tid på scrapping, kortlaging, og likte det veldig godt. Vet ikke helt hva som skjedde, kanskje gikk jeg lei eller mista motivasjonen.

En av kollegaene mine der jeg jobber har også dette som hobby og vi fant ut at her hadde vi en felles interesse. Vi har planer om å møtes av og til og lage litt kort sammen, foreløpig så har vi bare vært på besøk hos hverandre et par ganger for å se hva vi har av utstyr. 

Jeg storkoser meg på rommet mitt i kjelleren, som jeg tidligere kalte skriverommet mitt. Nå er det også blitt et scrapperom. Det optimale hadde vel vært å hatt bedre plass, denne hobbyen innebærer mange kasser med forskjellig type utstyr og da hadde det vært kjekt å ikke måtte rydde unna alt for hver gang. Men jeg har lagd meg systemer og sortert de ulike tingene i kasser og noe i hylla jeg har på rommet, så det fungerer greit. 

Jeg har så langt lagd et kort på bestilling til en 70-årsdag og noen til familie som har/har hatt bursdag. Planen er å lage opp litt kort, slik at jeg kan bruke av dem dersom det skulle dukke opp en anledning eller som andre kan få kjøpe dersom de vil det. Jeg kjenner uansett at den tida jeg bruker på den tilbakevendte hobbyen gir meg energi og er noe jeg vil bruke en del tid på. Jeg finner roen mens jeg holder på og koser meg glugg i hjel. 

Det er en kostbar hobby, så jeg må nok prøve å begrense meg selv noe. Da er det greit at kollegaen min også har mye utstyr, slik at vi kan låne av hverandre. Jeg ser fram til mange koselige stunder sammen med henne, hvor vi kan være kreative sammen og finne inspirasjon hos hverandre.

Takk for at du leste.

T. 03.02.20. 

Utsikten fra den høge bakketopp

Jeg hadde bestemt meg for en nærtur på lørdag, på med trugene og avgårde bar det.
Da jeg hadde grynna meg gjennom større mengder med løsnø enn jeg hadde forberedt meg på en stund, er det ikke til å legge skjul på at det fristet å snu og gå hjem igjen.

Likevel valgte jeg å fortsette.

Pulsen økte i takt med skrittene og stavene var gode å ha for å kunne gi det ekstra puffet jeg trengte. Mens jeg gikk der tenkte jeg at slik føles livet nå, som om jeg jobber i motbakke.

Underveis tok jeg meg flere ganger tid til å snu meg og nyte utsikten. Det er noe eget for meg, det å være i skogen, i stillheten. Frisk luft fylte lungene mine og jeg kjente at mørket jeg har kjent på i det siste sakte men sikkert slapp taket. I takt med at jeg jobbet meg oppover motbakkene, føltes det som om jeg ble lettere til sinns.

Jeg kunne se sola skinne bak fjellene, den farget himmelen lyst rosa i takt med de pastellblå nyansene som startet litt mørkere helt ned på fjelltoppene. Forventningsfullt fortsatte jeg med vissheten om at sliten ville være verdt det når jeg kom til målet for turen.

Den siste motbakken føltes merkelig lett og da jeg kunne snu meg og se nedover i samme retning jeg kom opp like før, fikk jeg belønningen. Et skue som vanskelig kan beskrives med ord. Et snødekt vann som gikk over i fjellformasjoner. Ovenfor der en himmel som var delvis dekket med bomullskyer før lysblårosa nyanser tok over.

Mørketida er over, nå kommer lystida i nord.

For min egen del så merker jeg liten forskjell på humøret i de ulike årstidene, likevel er det ikke til å legge skjul på at det at sola kommer tilbake gjør meg litt lettere til sinns. Jeg ser fram til vakre himmelmalerier og en varmende solskive som snart er tilbake.

Da jeg postet dette bildet med en tilhørende tekst på Facebook, kommenterte en kollega med følgende vers:

Det er så lett å tru
at motbakken er meningsløs,
kun til for å plage meg.
Tenk om den gikk an å snu!
Men når jeg ser på utsikten
jeg får fra den høge bakketopp,
og når jeg kjenner kreftene
som øker med tunge tak,
så vet jeg at det er feil.

Slik føler jeg at livet ofte er, i motbakker kan det føles som eneste utvei å gi opp. Om man likevel klarer å stå i det, vil det føles som en seier på andre siden. Slik ble det for meg på denne turen, hadde jeg gitt opp og gått hjem igjen da jeg følte det var for slitsomt - ville jeg ikke fått oppleve denne ubeskrivelig vakre utsikten på toppen.

Tommel opp for små seirer i livet, samtidig som det både på turer og i livet aldri er for seint å snu.


Ønsker deg en fortsatt fin søndag og ei fin uke når den kommer.


Takk for at du leste.


T. 19.01.20.

Ikke en solskinnsdag

Jeg hadde planlagt et helt annet blogginnlegg.

I helga la jeg merke til et innlegg som ble delt mange ganger på Facebook, hvor mange av mine kvinnelige venner posta et eller flere bilder av seg selv hvor det blant annet sto i teksten at de var en ustoppelig kriger. Jeg hadde tenkt å skrive et innlegg om det å heie på seg selv, om å stå opp og stå på, ikke gi opp. 

I dag føler jeg meg som alt annet enn en ustoppelig kriger.
Jeg føler meg tygd og spytta ut igjen, så ufattelig sliten.
Det kjennes ut som om jeg holder på å bli syk, kroppen er i ulage.
Jeg biter tennene sammen, jeg ikke har noe annet valg.

Livet er langt fra bare solskinnsdager.
I dag er en blæh-dag.
Jeg tillater meg selv å kjenne på det en liten stund.
Så tenker jeg at det blir ikke bedre av å synke ned i gjørma.

Jeg trekker pusten og drømmer om en bedre dag i morgen.


Takk for at du leste det korteste blogginnlegget jeg har skrevet på en stund.
I dag ble bloggen en ventil for å få ut litt gruff.


T. 13.01.20.

Hvis jeg fikk skape...

"Hvis jeg fikk skape akkurat det jeg ønsket, ville det se slik ut"

Takk og lov for skriveoppgavene jeg får tilsendt på mail fra Lill Karin, uten dem hadde jeg ikke satt av tid til å skrive ned ordene jeg går med inni meg. Jeg trenger noe(n) som "tvinger" meg til å roe ned, til å følge målene jeg satte meg for det nye året: Leve livet langsommere og ta tida tilbake. Foreløpig er det kun blaff av dette, men jeg prøver og litt er vel bedre enn ingenting?

* * *

Hvis jeg fikk skape akkurat det jeg ønsket ville jeg lagd en hverdag for meg og mine nærmeste hvor vi fikk bruke mer tid sammen, uten alle ytre forstyrrelser og annet som tar fokuset bort fra det jeg opplever som det viktigste. Å bare være sammen, nyte de små øyeblikkene. 

Hvis jeg fikk skape akkurat det jeg ønsket ville jeg lagt til rette for at de som sliter, skulle få den hjelpen de trenger. Uten å måtte rope høyest, uten å måtte kunne alle de riktige ordene, uten å måtte være sterk nok til å ta kampen alene, uten å kunne alle regler og forskrifter på forhånd for å vite hvilken hjelp de har rett til. 

Hvis jeg fikk skape akkurat det jeg ønsket ville jeg valgt en natur hvor det var plass til alle arter, hvor de kunne leve, skape nytt liv, finne den næringen de trengte.En natur hvor det også var plass til mennesket, som kunne trekke ut for å finne ro og ny energi, men som også visste hvordan vi på best mulig måte kan ta vare på naturen og de ressursene som finnes der slik at det er noe å gi videre til fremtidige generasjoner. 

Hvis jeg fikk skape akkurat det jeg ønsket ville det vært et varmere og mer inkluderende samfunn, hvor vi i stedet for å se kun oss selv og egne behov, ble flinkere til å se utenfor vår egen boble. Hvor fordommer og uvitenhet, ble byttet ut med nysgjerrighet og et ønske om å lære, få ny kunnskap. Hvor vi tok oss bedre tid til å lytte mer til det andre har å si, være mer tilstede for hverandre, åpne øynene og se det som ikke er like lett å si med ord. Et samfunn hvor de som har mye, deler med dem som har mindre, hvor ressursene er mer rettferdig fordelt. Hvor verdien av et menneske ikke er HVA DET EIER, men HVEM DET ER. Et samfunn hvor vi tar oss tid til å bli kjent med menneskene vi har rundt oss. 

Hvis jeg fikk skape akkurat det jeg ønsket ville det være en hverdag med mer plass til stillheten. 

* * *

Dette var noen av tankene mine en tidlig lørdags morgen. Det kjennes godt å skrive litt, få tankene ned på "papiret". Det gir meg en god følelse innvendig, jeg kjenner at pulsen roer seg. Jeg setter pris på slike stunder alene, før resten av familien våkner. 

Jeg ønsker deg en god dag, fylt med det du ønsker.

Takk for at du leste. 

T. 11.01.20.

Leve livet langsommere

På denne tida for et år siden merka jeg at ryggen min ikke fungerte som den skulle.
Jeg har alltid hatt en litt kranglete rygg og årlig hatt perioder hvor jeg hadde såpass smerter at jeg måtte ta litt sterkere smertestillende slik at muskulatur fikk slappe av, men det gikk alltid over.
Ikke denne gangen.
Smertene tiltok og ble bare verre og verre, det endte med full sykemelding og en liste over smertestillende som økte i dose og hvor hyppig de skulle tas.
På slutten lå jeg mest i en døs og når jeg tenker tilbake til det, så blir jeg skikkelig lei meg og litt skremt over hvor ille det var. Noe av tida er som et sort hull. En av de tingene som er mest sårt fra den tida, er at jeg hadde så vondt og brukte så sterke smertestillende at jeg fikk ikke med meg når minstemann gikk for å legge seg. Til det var jeg for sløv til å få det med meg.

Heldigvis ble jeg hørt. I slutten av februar ble jeg operert og ryggen min har fungert godt siden da. Jeg føler meg heldig og ubeskrivelig takknemlig som ble operert og at resultatet ble så bra. Det er mange der ute som ikke er like heldige.

Med tida for et år tilbake friskt i minne, kan jeg daglig kjenne på hvor heldig jeg er. Jeg tar meg i å nyte hver dag på en helt annen måte en før. Når jeg er sliten eller ting går meg litt i mot, så klarer jeg på en bedre måte enn tidligere å børste det av meg og gå videre, i stedet for å synke enda lengre ned i det og synes synd på meg selv.

For noen dager siden da jeg var på trugetur kom det to setninger til meg, hjertestemmen min krevde å bli hørt og jeg tok meg tid til å lytte;

Leve livet langsommere og ta tida tilbake.

Disse to setningene vil være mine mål for det nye året og tida framover. Jeg skal lytte mer til det kroppen signaliserer, ta mer vare på øyeblikkene og nyte å bare være. Jeg er ikke tjent med å pakke dagene fulle med må-gjøre ting og aldri gi meg selv hvile. Derfor skal jeg ble bedre på å gjøre mer av det jeg vil der og da, la kroppen og dagsformen styre mer hva dagene mine skal inneholde.
De daglige rutinene og gjøremålene vil være der i tillegg, men dagene mine skal også inneholde mer av det jeg trenger og har behov for. Jeg skal gjøre mer av det som gir livet mitt mening, for meg. Jeg skal være min egen støttespiller og spille mer på lag med meg selv og kroppen min.

Lytter du til det din kropp prøver å si deg?


Takk for at du leste.


T. 04.01.20.