Frostklar luft riv i nesen

Ho snur sæ en siste gang for å se på huset.

Over huset danse nordlyset som så mange ganga før.

Minna lagres på et hemmelig sted.

Huset kor besteforeldran hennes bodde til det siste.

Kor lukta av nybakt brød alltid reiv i nesen når ho kom på besøk.

Kor sengeteppan alltid lukta så godt når ho fikk overnatte.

No har ho vært der for siste gang på ei stund.

Den knirkete ytterdøra e låst og nøkkelen ligg godt gjemt i lomma.

Den skjeive steintrappa utafor huset va glatt og isete. 

På vinterstid e det ikkje så lett å komme sæ dit.

Det e lenge sida veien til huset blei brøyta siste gang.

Ho gryinna tell knes i nysny før ho sto på trappa.

På gamlehjemmet sett ho Mor og vente på nytt.

Om kordan det står tell med huset.

Tell sommarn skal dem dra dit ilag.

Mens ho går tellbake til bilen går tankan tell han Far.

Han trakk sett siste åndedrag i huset.

Settandes i godstolen og med blikket vendt ut mot naturen.

Det va en av de tingan ho arva fra han Far.

Kjærligheta og søken til naturen.

I alle årstide og i alle typa humør.

Ho lovte han Far å se tell huset når han ikkje va der meir.

Passe på at ikkje ubedte skulle ta sæ inn.

Så langt har ho klart å holde løftet.

Det e heilt stille rundt ho.

Knitrelyden av sko som treff snyen e det einaste som høres.

Frostklar luft riv i nesen.

Så e ho tellbake ved bilen.

Sekken ho hadde med sæ blir lagt forsiktig i bagasjerommet.

Inni den ligg småting ho ska ta med tell ho Mor neste dag.

På veien heim blir ho sittandes og nynne.

På sanga som blei sunge for ho da ho va lita.

Lita nok tell å sitte på Far sitt fang og gynge.

Det e som om ho kjenne lukta av Far sitt etterbarberingsvann.

Som om ho kjenne daggamle skjeggstubba raspe mot kinnet.

Savnet e om mulig enda større etter å ha vært i huset.

Ho føle sæ rik på gode minna.

- - - - - -

(Bildet er gjengitt med tillatelse fra Håvard Larsen)

T. 28.02.19. 

Balsam for sjela

I dag kom jeg meg endelig ut på en liten tur igjen.

En av de tingene jeg har savnet mest i perioden med ryggsmerter i påvente av operasjonen, var å være ute i naturen. 

Med piggskoene på og solbrillene på nesen avtalte jeg et kaffebesøk lengre oppe i bygda, i passe avstand til at jeg ville klare å gjennomføre det.

Det var utrolig godt å komme seg ut.

Jeg kjente solstrålene varme i ansiktet og som om fregnene spratt frem på nesen.

Jeg hørte elva klukke og le mens jeg gikk oppover veien, sola glinset i vannet som rant.

Å få være ute i naturen og bruke kroppen uten å måtte kjenne smerter var som balsam for sjela.

Etter å ha vært på kaffebesøk en stund bar det hjemover igjen.

På tur opp den siste bakken kjente jeg på at kreftene begynte å komme på minussiden, likevel var det så godt å ha fått være ute på tur og kjent at kreftene på tur tilbake, om enn i sakte tempo.

Før jeg gikk inn hjemme for å hvile i sofaen, snudde jeg meg en siste gang for å se på sola, den blå himmelen og bomulls-skyene.

Et siste trekk av en friske luften og et løfte til meg selv om at det vil bli en ny tur i morgen. 

Takk for at du leste. 

T. 28.02.19. 

"Du kan ikkje klara alt"

Et dikt av Solveig Johanne Grønstøl fra 2018 som ble postet på Facebook av en kollega, 

gjorde inntrykk på meg i dag.

Du kan ikkje klara alt

Du som måtte gå alle omvegane

Alle ekstramila

Du kan ikkje klara alt

Du kan ikkje klara alt

Du som måtte

forsera dei stupbratte fjella

og vandra gjennom dei

endelause solmørke dalane

med gnagande sko

og overfylt sekk

Du kan ikkje klara alt

Dei som kunne ta hovudvegen

kom fort fram

Men du

måtte bruka krefter

for eit heilt liv

Du klarer mykje

Men du klarer ikkje alt

Så sett deg her litt

og kvil deg til morgonen kjem

Når sola gryr går vi saman

Jeg har den siste tiden kjent på smerter i forbindelse med ryggprolaps og nerve i klem i korsryggen, noe som til slutt endte med operasjon. 

Jeg er ufattelig takknemlig for at jeg ble hørt og at det ble tatt på alvor såpass fort, slik at jeg ble operert og i dag omtrent er smertefri forutenom sårsmerter og andre bivirkninger etter operasjonen.

Når jeg leste diktet ovenfor kom jeg til å tenke på at vi alle i perioder, lange eller korte, har smerter på ulik vis. For noen er det fysisk smerte, for andre kan det være psykisk.

Hvordan vi klarer å stå i disse smertene, varierer alt ut fra hvem vi er og hva vi har opplevd. 

Jeg tror på å senke kravene til oss selv, tillate oss selv å ha vondt.

Og når DU er klar for det, heve blikket og finne din vei videre. 

Det finnes ingen fasit på når dette tidspunktet er, det må hver enkelt finne ut.

Takk for at du leste. 

T. 27.02.19

Ordene hennes gjorde så utrolig vondt

Det har vært litt stille fra meg noen dager.

Jeg jobber med en kronikk om et tema som berører meg dypt.

Fordi jeg selv har stått midt oppi det.

Hodet mitt jobber på høygir, tenker tanker som gjør vondt.

Hjertet mitt blør, for alle dem som står midt oppi det, og for dem 

som har stått midt oppi det og enda den dag i dag sliter med ettervirkninger. 

Jeg tror jeg starta litt i feil retning med kronikken.

Jeg lagde en overskrift som jeg trodde var den rette.

Etterhvert som jeg har jobba meg teksten, så innså jeg at jeg skal lage en grovskisse av kronikken først og så ut fra det sette en overskrift som passer.

Mobbing og utestengelse, manglende respekt for ulikheter og mangfold.

Disse temaene vil bli en stor del av kronikken jeg skriver.

Kronikken er et resultat av min egen oppvekst, av skrivekurset jeg deltok på for 1 1/2 år siden samt et brennende ønske om å vekke alle dem som er og bør være en del av det.

De som bør og skal hjelpe.

De som skal se og lytte.

Det gjøres for lite.

Oppfølginga avsluttes for fort.

Jeg aner ikke når kronikken blir ferdig. Det vil ta tid.

Det skal ikke være min fortelling, selv om den vil bære preg av det. 

Kronikken skal være et varsku til mannen i gata, til dem som møter barn i det daglige, 

til dem som jobber tett opp mot barn, vi har alle et ansvar.

"Jeg ble bedt om å holde det inni meg, ikke vise at det gikk inn på meg.

Den dag i dag har jeg problemer med å gråte når jeg er lei meg"

En samtale med ei som har gått gjennom mye av det samme som meg.

Hvor ho fortalte om sitt møte med dem som skulle hjulpet ho,

når ho endelig turte si fra.

Ordene hennes gjorde så utrolig vondt.

Klumpen i halsen vokste mens jeg hørte ho fortelle.

Tårene trillet nedover kinnene mine. 

Kronikken skal være en stemme for alle dem som ikke turte si fra.

Til alle dem som sa fra, men som ikke ble hørt.

Og til alle dem som står midt oppi det, hver dag.

Til alle dem som går med klump i magen hver dag.

Til dem som spiller syke for å slippe å dra hjemmefra.

Til alle dem som vil være seg selv, men som ikke tør.

Til alle dem som er ensomme, som er alene.

Jeg har sendt mail til fylkesmannen og til statsministerens kontor.

For å få svar på hva som har blitt gjort, hva som gjøres i dag 

og hva som tenkes å gjøres i framtida.

Jeg vet ikke om jeg vil få svar, jeg skal i alle fall gjøre et forsøk.

Noen må si fra.

Takk for at du leste.

T. 20.02.19.

Jeg måtte ta et vanskelig valg

I går måtte jeg ta et vanskelig valg.

Jeg hadde to uker på meg, en slags prøvetid for å finne ut om dette var det rette.
Men i går bestemte jeg meg, det ble for dyrt.
Selv om det føltes rett på mange måter, jeg lærte mye på de to ukene jeg deltok.

Det nettbaserte bli magasinjournalist kurset er over for min del.

Jeg har en stemme som ønsker å bli hørt, jeg har ord som vil skrives.
Jeg må bare finne en annen måte å få det ut, en annen måte å dele det på.
Foreløpig vil bloggen og andre sosiale medier bli løsningen.

Men jeg har planer, jeg har drømmer.
Det stopper ikke her.

På tirsdag har jeg en spennende avtale.

Jeg skal møte ei som jeg ved første møte følte traff meg på et dypere plan.
Det er vanskelig å forklare.
Selv om vi er ulike på mange måter, så har vi noe felles.

Kanskje kan ho være den som kan hjelpe meg å dele ordene.

Jeg stiller meg åpen for det som måtte komme.
Drømmen(e) mine er fortsatt der.
Kanskje vil ikke alle gå i oppfyllelse, kanskje må jeg finne nye drømmer.

Det viktigste er at jeg ikke slutter å drømme.


Takk for at du leste.

T. 17.02.19.

Skrivedrømmen føles nærmere

Det nettbaserte skrivekurset jeg deltar på blir bare mer og mer interessant for hver modul.

Foreløpig har vi gått gjennom en intromodul og modul 1. Det er til sammen 8 moduler.

I modul 1 har det vært fokus på å finne fram i magasinjungelen, hvilke magasiner finnes der ute og hvilke ville være aktuelle for meg å sende inn det jeg skriver til.

For hver modul hører det til en arbeidsbok som kan skrives ut eller som kan noteres i når du har lagret den på pc` n din. 

I denne ukens arbeidsbok var det flere deloppgaver i forhold til det å finne sin nisje.

Her skulle jeg bli bevisst på min hvilke magasiner som vekker min interesse, min erfaringskompetanse; hvilke erfaringer jeg har, hvilke jobber jeg har hatt, hva jeg har opplevd i livet, hvilke interesser jeg har og hva jeg drømmer om å drive med. 

Alt dette skulle til slutt ende opp med at jeg på siste oppgave skulle se min nisje som magasinjournalist. 

For hver av deloppgavene var det også fokus på hva jeg kan som ingen andre kan, hva jeg har erfart som ikke alle andre har erfart, hva som interesserer meg som ikke interesser alle andre og hvilket tema jeg kan lite eller ingenting om, men har lyst til å skrive om. 

Første del av disse oppgavene hoppet jeg over til å begynne med. 

Det var for vanskelig å svare på disse oppgavene.

Med ett var jeg tilbake til følelsen jeg har hatt opp gjennom oppveksten som en konsekvens av at jeg ble mobbet.

Følelsen av at jeg ikke er god nok.

At jeg ikke kan noe.

At jeg ikke må tro at jeg er bedre enn noen andre. 

Jeg er min egen største kritiker.

Så følte jeg at den lille jenta kom til meg.

"Du skal ikke tro på dem. Du skal tro på deg selv."

Jeg vet at ho har rett.

Det er jo dette som er drømmen min.

Å skrive mer, dele tanker og følelser.

På det siste bildet av webinaret på skrivekurset i går kveld sto det akkurat det:

You are the master of your road!

Gå dit du kjenner kjernen din trekker deg, uansett hva andre måtte si eller mene. 

Dersom jeg skal kunne følge drømmen, må jeg starte med å tro på meg selv.

Jeg må tørre å gripe muligheten, se at jeg har noe som jeg kan dele med andre.

Veien blir til mens jeg går, jeg er kommet langt allerede.

Neste fredag skal jeg opereres for ryggprolaps. 

Det er gode sjanser for at jeg blir bra og at operasjonen blir vellykket.

Samtidig kjenner jeg at jeg gruer meg litt.

I denne perioden har jeg hatt alle muligheter til å skrive.

Smertene har begrenset meg.

Ordene har holdt seg i bakgrunnen.

Ventet på at jeg skulle bli klar.

Jeg kjenner at jeg lengter tilbake til hverdagen.

Til at jeg føler meg på topp, har tid og mulighet til det jeg vil.

Jeg har brukt mye tid på å tenke.

Drømmen om å bruke mer tid til å skrive er kommet nærmere.

Jeg vet hva jeg vil.

Spørsmålet er hvordan jeg skal komme meg dit.

Takk for at du leste.

T. 14.02.19. 

Om å ønske seg noe annet i verdens rikeste land

Jeg prøver å sette av tid til å lese en del bøker og når jeg finner gode bøker, deler jeg gjerne mine tanker om disse slik at andre kan få lese dem hvis de ønsker det.

I boka "Et fritt liv - om å ønske seg noe annet i verdens rikeste land", skriver forfatteren om da han tok med seg kone og barn og flyttet dit han som barn hadde tilbrakte alle ferier. Han ville ha mer tid sammen med familien, få med seg heggens blomstring om våren og ta en fisketur en klar høstmorgen. 

Forfatteren setter søkelyset på de endringene som har vært i samfunnet siden hans besteforeldre drev gården, om et velferdssamfunn hvor man som arbeidstaker kan oppleve å føle seg som en brikke i en utvikling hvor målet er å tjene mer penger.

Vi skal tjene mer penger og vi jobber stadig like hardt.

Tveitereid stiller spørsmål om det er dette vi ønsker, er det i tråd med de verdiene vi setter høyest i livet?

Jeg kjenner meg igjen i flere av de spørsmålene som stilles i boka.

Til tider kan jeg føle meg som en hamster i et hamsterhjul, hvor den ene dagen avløses av den neste. 

Hvor jeg går til den sammen jobben (som jeg elsker), pengene kommer inn på konto og slik går måned etter måned, det ene året etter det andre.  

Så tar jeg meg i å tenke, både etter å ha lest deler av boka til Tveitereid, men også på eget initiativ - er det slik jeg ønsker å ha det? Er jeg der jeg ønsker å være, lever jeg livet slik jeg ønsker, slik jeg drømte om da jeg staket ut livet jeg drømte om som barn, som ungdom? Bør jeg gjøre noen endringer for å kunne leve mer ut fra mine verdier?

Å stille seg selv disse spørsmålene tror jeg enhver bør gjøre fra tid til annen.

Vi får bare et liv, lev livet mens du har det, en dag er det over.

Med det mener jeg ikke nødvendigvis at man skal leve livet som om hver dag er den siste, men at man kan ta et oppgjør med det livet man er i og tenke om det er der man ønsker å være?

Boka "Et fritt liv" har dyttet meg videre i tankeprosess jeg allerede var i.  

Jeg har ikke lest hele boka enda, men føler allerede at den vil ha betydning og gi meg inspirasjon på veien.

"Gleden over nye ting og opplevelser, strevet med å skaffe seg dem og og å klare å sette pris på alt sammen" - en tankevekker i en hverdag hvor jeg kjenner på drømmen om å av og til kunne trekke seg tilbake til et liv likt det mine besteforeldre levde. Ikke nødvendigvis et liv som var enklere, men mer i pakt med naturen og hvor mye av den støyen som omringer oss i dag ikke var tilstede.

Tveitereid tok et valg det står respekt av.

Et liv som brøt med normen i dagens samfunn.

Men likevel det som føltes riktig for ham og de han satte høyest.

Jeg gleder meg til å lese resten av boka.

Takk for at du leste.

T. 10.02.19. 

No eller aldri!

Ho går ut i ruskeværet.
Trekke jakken tettare rundt sæ.
Kjenne bløte snøfille lande i ansiktet.
Staute trær lage sorte skygga mot himmeln.
På åskammen ser ho sola som prøve å skinne.

Livet kjennes litt sånn ut for ho.

Som et brennende lys som finnes langt der inne.
Flammen e svakare einn noen gang før.
Sorte skygga stenge for.
Midt i alt det mørke, har ho funne håp.
Drømmen om å skrive har tatt ei ny vending.

Nye muligheta har åpna sæ.

Ho veit ikkje kor veien ende.
Frykten gjør at hjertet banke raskare.
Likevel kjenne ho at ho må tørre.
Slippe taket i tankan om at ho ikkje kan.
Ho må tru på sæ sjøl og at ho kan.

Tru på at det finnes en større frihet der ute.

Ingen har sagt at det skal være lett.
At alt skal lande i fanget hennes.
Ho må starte med sæ sjøl.
Sikte mot skyan og se mulighetan.
Kaste fra sæ gamle spøkelsa.

Vende fokuset utover.

Ho trur på at ho kan få det tell.
På samme tid snakke ho sæ sjøl ned.
Drømmen om å skrive meir e blitt sterkare.
No eller aldri!
Ho må kaste sæ uti det.

Den lille jenta og hjertestemmen har sådd drømmefrø.

De to har snakka ilag.
Hviska bak ryggen hennes.
Heia på ho når ho ikkje har visst om det.
Dem har dytta ho i riktig retning.
No e ho der, på startstreken.

Trur ho nok på sæ sjøl?


Takk for at du leste.

T. 07.02.19

En brikke i det store puslespillet?

Det er ikke til å legge skjul på at dagene blir lange og lite innholdsrike nå når jeg er sykemeldt og venter på operasjon i ryggen.

Føler meg av og til som et spedbarn i starten av livet; spiser, sover, går på do (når jeg får det til, på grunn av medisinene) - repeat!

Tiden jeg er våken blir brukt til å prøve å være litt i bevegelse (ender som regel med mer smerter), lese litt, se på tv, strikke litt, surfe på nettet...

For noen dager siden kom jeg over et nettkurs som virket interessant...

Journalistskolen.no reklamerte på Facebook for et kurs som heter "Bli magasinjournalist". 

Jeg kikka litt på det, tenkte litt og lukka ned nettsida igjen.

Tydeligvis jobba tanken om å kunne delta på noe slikt i bakhodet mitt, for annonsen dukka opp med jevne mellomrom i feeden min.

Jeg gikk i tenkeboksen, leste litt mer om kurset.

Dagene mine hjemme er mye preget av smerter.

Jeg meldte litt med lillebroren min. 

Han viste stor forståelse for smertene mine, samt at han mente at jeg ville komme sterkere ut på den andre siden når dette er over.

Så skrev han:

"Gjør noe du har lyst til å gjøre"

Dette var uten at jeg hadde sagt noe om kurset hos journalistskolen.

Så gikk det et par dager uten at vi meldte med hverandre.

Neste gang vi meldte hadde jeg vært på legevakta tidligere på dagen for å få hjelp til å øke dosen på de smertestillende jeg tar eller få noe annet som virket, da smertene hadde tiltatt.

Han skrev da at jeg måtte ta kontakt med fastlegen for å be henne purre på tidspunkt for operasjon.

Videre skrev han:

" Inntil da, bit tennene sammen og meld deg på det kurset"

Lillebroren min er en av dem som inspirerer meg mest.

Han har oppnådd så ufattelig mye, han "gunner på" der andre hadde gitt seg for lenge siden...og vi mistet han nesten i en skredulykke for nesten 11 år siden.

Han setter seg mål og når dem ett etter ett.

Derfor betydde det mye for meg da han skrev de to kommentarene over.

Det ga meg det lille sparket i baken jeg trengte.

Så på søndag meldte jeg meg på kurset.

Litt skeptisk er jeg naturlig nok.

Er dette noe for meg, hva vil det gi meg?

Vil det gi meg de verktøyene jeg trenger for å komme meg videre med skrivingen?

Jeg ser i utgangspunktet ikke for meg at jeg skal bli magasinjournalist.

Heller en type frilansjournaslist som kan få muligheten til å dele tanker og følelser med andre der ute. Kanskje kan ordene mine engasjere, treffe noen, få dem til å føle seg mindre alene...

Dette kurset kan på ingen måte sammenlignes med en ordentlig journalistutdanning, det er heller ikke det jeg drømmer om å bli. En ordentlig journalist. 

Samtidig tenker jeg at dette kan være en mulighet for meg til dele det jeg skriver med flere.

Til å lære mer om hvilket marked som finnes der ute.

Det er 14-dagers angrefrist på kurset.

Den tiden skal jeg bruke til å tenke over om dette er noe for meg.

I mellomtiden tør jeg drømme om at dette skal bli en brikke i det store puslespillet.

Til å bruke mer tid på skrivinga.

Til å komme nærmere det jeg brenner for og ønsker å bruke tid på.

Vi får se.

Jeg er åpen og nysgjerrig.

Takk for at du leste.

T. 05.02.19.

Så ble ordene borte

Jeg har vært sykemeldt siden begynnelsen av januar.
Jeg er ikke en person som lett "legger meg syk", men denne gangen var det nødvendig.

MR-røntgen viste prolaps og nerve i klem nederst i ryggen.
Det har vært litt opp og ned i forhold til smerter.
Nervesmertene har vært de verste.
Jeg har hatt nok med å komme meg gjennom dagene.
Smertestillende har tatt det meste av smertene, likevel har jeg hatt gjennombruddssmerter.
Det har gått på humøret, de jeg bor sammen med har nok enkelte dager lista seg litt rundt i huset, "livredde" for neste utbrudd.

Og midt i alt dette følte jeg at jeg mistet ordene. 

Det var som om kroppen gikk i alarmberedskap og slo av alt annet enn pusten.
Inspirasjonen og det sterke behovet for å skrive, dele tanker og følelser...borte.

Ordene vil nok komme tilbake.
Kanskje trengte jeg en pause.
For å finne ut hvor jeg er og hvor jeg vil.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg enkelte dager har syntes synd i meg selv.
Så har jeg hatt det slik en liten stund og så har jeg tenkt at det blir ikke bedre av synke ned i selvmedlidenheten, trukket pusten og tenkt at det går over.

Det gjør jo det. 

Jeg venter på operasjon.
Mens jeg venter kan det hende at kroppen klarer å ordne opp selv.
Det er jo ingen garanti for at en operasjon vil være vellykket.
Statistikken sier at 80% av de som blir operert blir bedre.
Jeg satser på at jeg hører hjemme i den gruppen.

Jeg holder ut.

Ordene kommer nok tilbake.
Akkurat nå har kroppen nok med å holde ut.


Takk for at du leste.


T. 02.02.19.