Skrivesteinen

Etter en lang periode med alt for mye å gjøre, hadde kroppen begynt å vise signaler på at det var på tide å ta en pust i bakken.

Så etter en tur til frisøren og litt mat i kroppen, tok jeg meg en tur til Balsokken.

Jeg kjente allerede da jeg gikk ut døra at dette trengte jeg.

På forhånd hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle nyte turen, ikke stresse, ikke presse meg selv for å komme meg fortest mulig til toppen. 

På tur ned igjen ble det en tur innom kvilesteinen, eller skrivesteinen som jeg har døpt den om til.

Det var i kaldeste laget til å sette seg ned der så lenge, men en liten tenkepause ble det.

Jeg følte meg så avslappet der jeg satt.

Kjente at hvilepulsen slo inn og smerten som har sittet i den ene skuldra på mystisk vis var nesten borte. Merkelig det med at vondter i kroppen kan komme av mye stress og når vi presser kroppen til det ytterste over for lang tid.

Etter ei stund trakk jeg pusten dypt, kjente på følelsen av å ha valgt helt rett da jeg gikk ut i skogen.

I morgen skal jeg ta fatt på en emneoppgave vi fikk i videreutdanninga på NTNU 

som skal inn i begynnelsen av november, det går helt fint å måtte gjøre det når jeg prioriterte tid

 til en skogstur i dag.

Takk for at du leste.


T. 29.09.18

"Du velger hvem du er"

Da jeg kom hjem fra jobb i går hadde jeg fått et nytt magasin fra Tara.

Som regel blir det lagt til side uåpnet, til en gang jeg føler jeg kan prioritere tid til å lese det. Det varierer hvor lang tid det går før jeg føler at jeg kan sette av tid til det.

Etter en liten hvil på sofaen da jeg kom hjem fra jobb i dag og en 45-minutters styrkeøkt i mitt "hjemmetreningsstudio", åpnet jeg bladet og begynte å lese.

På side 14 kom jeg til en av de spaltene jeg liker aller best: Bjørgs verden.

Bjørg Thorhallsdottir har en egen spalte hvor ho skriver om viktige budskap, ofte sammen med bilder ho selv har lagd til temaet. 

I dette magasinet var overskriften "Du velger hvem du er".

Bakgrunnen for bildet over er fortellingen om en gammel cherokee som en natt sitter ved leirbålet sammen med barnebarnet:

"Mitt barn - det er en kamp mellom to ulver inni oss alle. Den ene er ond. Det er sinne, sjalusi, grådighet, bitterhet, underlegenhet, løgn og ego. Den andre er god. Det er glede, fred, kjærlighet, håp, ydmykhet, vennlighet, empati og sannhet."

Barnet tenkte på det og spurte; "Hvem vinner?"

Den gamle mannen svarte; " Den du mater."

Jeg har hørt historien før og husket at den også da gjorde inntrykk på meg.

I innlegget skriver Bjørg Thorhallsdottir om ei jente ho hadde møtt med en barndom som ingen barn bør oppleve. Ei jente som over mange år hadde vært ivaretatt av barnevernet. Thorhallsdottir sammenligner jenta med Rødhette som stadig møter på ulven. Rødhette var i denne sammenhengen et symbol på en som går det godes tjeneste, ulven var i denne sammenhengen de fristelser jenta sto overfor hvor ho tok valg med det negative som fulgte med. 

Fortellingen om den gamle mannen og barnebarnet handler om at vi alle har både det gode og det onde i oss, vi må selv velge hva vi gir mat til.

Livet gir oss mange valg, vi blir fristet, vi vakler, så tar vi valg basert på det vi tror mest på, de erfaringer vi har gjort oss i livet og det som føles rett.

Thorhallsdottir` s innlegg handler også om å tilgi dem vi møter i livet som påfører oss smerte og skuffelse. Ho sammenligner det å ikke tilgi, som at vi fortsetter å gi oss selv litt gift hver dag og samtidig straffer oss selv.

På slutten skriver Thorhallsdottir at ho ønsker at bildet skal være en påminnelse til oss alle om at vi selv velger hvem vi skal være, det gode eller det onde, uavhengig av hvordan verden rundt oss ser ut. Det synes jeg er en god påminnelse, jeg tar den til meg og reflekterer over hvem jeg ønsker å være og hvordan jeg ønsker å la meg påvirke av det og dem jeg har rundt meg. 

Takk for at du leste.

T. 28.09.18

Min vei og min tid

Jeg har den siste tida kjent på et udekt behov.
Et behov for å sette ord på noe som foregår på innsiden.
I det fjerne hører jeg den lille jenta og hjertestemmen hviske.

Hjertestemmen sier at jeg går på for hardt.
Vondter flere steder i kroppen tyder på det samme.
Jeg prøver å lytte, ta pauser og gi kroppen hvile.

På samme tid har jeg lyst til å fortsette i samme tempo.
Har så mye jeg VIL gjøre, så mye som MÅ gjøres.
Jeg liker å ha mye på tapeten, mye som skal skje.

Hvorfor er det slik?
At vi bare dundrer på og kanskje i siste liten går på en smell?
Stiller vi for høye krav til oss selv, er vi redde for å gå glipp av noe?
Er vi redde for at "det lille" vi rekker er FOR LITE eller ikke BRA NOK?
Vi er selv vår sterkeste kritiker.

Mange ganger og oftere i det siste har jeg kjent på et behov for å melde meg litt ut.
Sette livet på pause, gi meg selv muligheten til å bare være, bare leve.

Da den lille jenta kom til meg i oktober for et år siden kjente jeg på det samme.
Jeg følte at det var like før strikken kom til å ryke.
Strikken som så vidt holdt meg gående.

Jeg kjente på en utilstrekkelighet.
En følelse av å være midt mellom det jeg følte jeg klarte å få til og det jeg ønsket å få til.

Siden da har jeg ryddet mer plass til MEG.
Jeg har gitt meg mer mer slakk, skapt rom for spontanitet og det jeg vil - uten å sitte igjen med dårlig samvittighet i etterkant.

På bakgrunn av oppvekst med mobbing har jeg levd et liv hvor jeg ikke har følt meg god nok.
At jeg ikke måtte tro at jeg kunne noe eller betydde noe.
Jeg vet nå at det ikke stemmer.

Hjertestemmen og den lille jenta fortalte meg det.

Det tok lang tid før jeg turte tro på det.
Tro på meg selv og min verdi.

Veien ligger åpen foran meg.
Det er min oppgave å se veien og mulighetene langs den.
Og å skape tid.
Tid til meg selv.

Min vei og min tid.


Takk for at du leste.


T. 27.09.18.

Reisebrev fra Trondheim og 2. skolesamling

Sent i går kveld kom jeg hjem fra 2.skolesamling i Trondheim.

Denne gangen føltes det ikke like overveldende som første gang.

Nå var jeg blitt litt mer trygg både på det å være på reise, finne fram på flyplass, finne riktig buss, korteste vei til hotellet og slikt.

Vi skulle være på et annet sted denne gangen på forelesningene og aller helst burde jeg gått ruta jeg skulle bruke dagen etter den kvelden jeg kom ned, men det ble så fort mørkt og jeg var sliten, så da ble det heller til at jeg sto opp litt tidligere dagen etter slik at jeg hadde god tid.

Det gikk greit å finne fram til Øya helsehus som vi skulle være på denne gangen og utsikten på tur til skolen var upåklagelig, lett skydekke og sola som strålte ned gjennom de få skyene.

Etter skolen den første dagen, gikk jeg sammen med en av tantejentene mine som bor i Trondheim til Kristiansten festning og etterpå til Tyholttårnet hvor vi spiste middag sammen. 

Det var i meste laget med oppoverbakker til festninga, men FOR en utsikt da vi kom opp!

Det var sol og flott vær i tillegg, så det var virkelig verdt alle oppoverbakkene.

Ved festninga har Laura Ford, en britisk kunstner, satt opp en skulptursamling med i alt 7 figurer.

Jeg falt for de to på bildene over, silent howlers.

"De fantasifulle bronseskulpturane er både komiske og leikende, men opplevast ofte med en dyster undertone. Det finnast ingen riktig eller gal måte å sjå på skulpturane til Lara Ford på, de er invitasjonar frå Ford til leik og til å skapa sine eigne fortellingar"

Etter at vi hadde vært i området med festninga ei stund og sett på flott utsikt og skulpturene, gikk turen videre til Tyholttårnet. Jeg har hørt om tårnet så mange ganger, så tenkte at jeg måtte benytte sjansen til å se det også. Jeg har ikke høydeskrekk, men må ærlig innrømme at jeg ble litt skjelven i knærne da vi sto på toppen og kikka ned.
Vi spiste middag på Egon og hadde det ordentlig koselig, er så glad for at jeg kan kombinere tid sammen med tantejentene og skole.

På tur tilbake til hotellet, gikk jeg forbi Nidarosdomen. Neste skolesamling skal Silje (datteren min) være med til Trondheim og da skal vi gå innom der og kikke. Det gleder jeg meg til.

Hjemturen var lang og slitsom, jeg dro fra skoleområdet i 14-tida torsdag og kom ikke inn hjemme før nesten 22.30 på kvelden samme dag. Det var litt turbulens og dårlig vær da vi var nedom Bodø på  flyturen, men ikke verre enn at det bare ble litt karusell-feeling.

Selv om turene er litt slitsomme og jeg savner dem hjemme, så lærer jeg utrolig mye på utdanninga. Og jeg kobler det opp mot egen oppvekst, egne barn og jobben min. Det gir meg mange tanker om hvor mye vi ikke vet i møte med andre, hva de har i bagasjen og hvordan det påvirker dem og former dem til å bli den de blir - både på godt og vondt.

Jeg har blitt kjent med flere i klassen og lærer mye av dem også, vi jobber i ulike instanser og har ulikt utgangspunkt og kjennskap til det vi lærer om. Foreleserne er av ulik kvalitet, flere av dem er preget av at det er mye pensum og kort tid, da blir det litt stress den tiden vi har. Dag 2 hadde vi en skikkelig flink foreleser som snakka om psykiske og depressive lidelser og behandling av disse. Han hadde bakgrunn fra BUP og spesialisthelsetjenesten og kunne mye om temaene, synd vi bare hadde en halv dag med ham. 

Til begynnelsen av november har vi fått en emneoppgave om biologiske og miljøfaktorer (forhold i barnets omgivelser) som sammen kan bidra til økt risiko for utvikling av psykiske lidelser senere.

Absolutt en spennende tema, så nå er det å brette opp armene, pløye gjennom pensum og skrive en god oppgave slik at eksamen kan tas i desember.

Vi har riktignok over en måned på oss, men tenker at jeg skal starte med å kikke gjennom pensum nå i helga, samt repetere litt om hvordan en akademisk tekst skal skrives.

Satser på at det går greit og at jeg kommer godt i gang.

Takk for at du leste.

T. 21.09.18.

Å skape en kultur som gjør det lettere å bære livssmerten

Trygve Skaug

I kveld starter det en serie på TV-Norge om selvmord, Else Kåss Furuseth er programleder.

Ho har selv opplevd at moren og broren tok sitt eget liv.

I et intervju med VG, bruker Kåss Furuseth ordet livssmerte.

"Det er vanskelig å polstre mot livssmerte. Vi kan ikke fysisk hindre alle fra å ta livet av seg. Kanskje vi bare kan hindre selvmord ved å skape en kultur som gjør det lettere å bære livssmerten."

Livssmerte. For et ord. Det tok pusten litt fra meg da jeg leste det.
Else Kåss Furuseth er av den oppfatning at alle må få vite at at det er normalt å ha det vondt noen ganger, at det er noe vi må regne med, men at det finnes andre muligheter enn å ta livet sitt.

Jeg tror på åpenhet om hvordan vi har det og at når vi spør noen om hvordan de har det, så må vi være forberedt på at de svarer: "Ikke så bra...".
Livet er kjipt av og til, ofte er det ingen quick-fix å få det bra igjen heller.
For noen sitter det dypere enn vi kan forestille oss.

Else Kåss Furuseth forteller om en samtale med en psykolog.
Psykologen tegnet et bilde for Else; "Siden vi tror at det er spøkelser på loftet, går vi aldri opp på loftet. Dermed lever spøkelsene. Hvis vi tar med oss en venn og en lommelykt, så er det ikke noen spøkelser der".

La oss være lommelykter for hverandre.


Takk for at du leste.


T. 10.09.18

Et dunmykt strå i skogen

Gje meg handa di ven, når det kveldar,

det blir mørkt og me treng ei hand.

La dei ljose og venlege tankar

fylgje oss inn i draumars land.

Lat varmen frå ein som er glad i deg

tenne stjerner i mørkaste natt.

Gje meg handa di ven, når det kveldar,

det blir mørkt og me treng ei hand.

Varme tankar og hender som trøystar

er som sol over frosen jord.

Kjenne varmen frå ein som er nær deg

gjev langt meire enn store ord.

Lat varmen frå ein som er glad i deg

tenne stjerner i mørkaste natt.

Gje meg handa di ven, når det kveldar,

det blir mørkt og me treng ei hand.

(Sondre Bratland 1988)

I går da vi var på sauleiting fikk jeg øye på strået på bildet over.
Med ett gikk tankene til bestemor mi på morsida, strået ga meg assosiasjoner til de myke hendene og de gode klemmene jeg brukte å få av ho.
Øynene mine sto full av tårer og jeg kjente på et savn større enn noen gang.

I et tidligere innlegg har jeg skrevet om det gode forholdet jeg hadde til begge besteforeldrene mine på morsida, de var så nær meg i oppveksten og betydde utrolig mye for meg.

Jeg ble stående der og se på strået en stund, mens den varme høstvinden blåste vart rundt meg og sola skinte fra blå himmel.
Hvorfor disse tankene kom til meg der i skogen er ikke godt å si.
Kanskje var det nærheten til naturen, stillheten rundt meg eller det at det den siste tiden har vært så mye å tenke på at det var først nå det var rom for å få kontakt med det innerste.

Så trakk jeg pusten og gikk videre, på jakt etter sauer som kunne bli med hjem, selv om de aller helst vil være enda noen uker i skogen i det nydelige høstværet vi har for tida.


Takk for at du leste.


T. 09.09.18.

Tilgivelse - hvorfor så vanskelig?

Dette bildet fra Burning Man ble delt av en venninne i dag på Facebook.

Bildet og teksten ga meg en tankevekker.

Teksten oversatt til norsk (med litt hjelp av Google Translate);

Et av de mest kraftfulle kunstverkene fra Burning Man:

En skulptur av to voksne personer etter en uenighet,

sittende med ryggen til hverandre.

Det indre barnet i dem begge ønsker likevel å få kontakt.

Å bli eldre har mange fantastiske gaver, 

men en vi kunne levd uten er stoltheten og vreden

vi tviholder på når vi har konflikter med andre.

Den tilgivende, frie ånden barn har, er vår sanne natur.

Husk dette når du føler deg sta.

Jeg synes både bildet og teksten var så kraftfullt. 

Det ga i alle fall meg mange tanker om hvordan vi er satt sammen som mennesker.

Alle er vi ulike, noen tilgir lettere enn andre.

Noe er lett å tilgi, noe kan ikke tilgis.

Som det står i teksten, etterhvert som vi blir eldre mister vi noen av de egenskapene som bor i oss.

Evnen til å tilgi er muligens en av dem, i alle fall sitter det lengre inne enn når vi er barn.

Jeg har selv kjent på å bli såret og at tilgivelsen ikke kom så lett til meg i etterkant.

Likevel har jeg med årene innsett at det å bære nag til noen ikke fører noe godt med seg.

Det spiser meg opp innvendig, jeg har mye annet i livet jeg heller ønsker å bruke energien min på.

Noe har jeg klart å tilgi, men dersom det har vært noe jeg ikke klarer å tilgi, legger jeg det heller til side eller bak meg.

Så fokuserer jeg på det jeg kan og ønsker å forholde meg til.

En tankevekker inn i helga.

Bruk tid og energi på det som gjør noe godt for deg og de du er glad i.

Det skal i alle fall jeg gjøre.

God helg og takk for at du leste.

T. 07.09.18. 

I endring

Ho ser rundt sæ, ser at naturen e i endring.
De friske grønne fargan på trean har begynt å gå over i gult, oransje og brunt.
Ho lar sæ fascinere over disse endringan og tenke at ho sjøl e i endring.

Den siste tida har ho tatt mange skritt i retning av å utvikle sæ sjøl.
Ho søke ny kunnskap, for å komme dit må ho bryte noen barriera.
Ho har vært usikker, tvilt på sæ sjøl og sine avgjørelsa.

Samtidig kjenne ho at det føles rett.
Den lille jenta e med ho på veien.
De to - jakte samme mål.

Et mål om å finne ut kordan det vi oppleve påvirke oss.
Kordan livet vi leve e med på å forme oss.
Gjør oss til den vi e og den vi e blitt.

Vi kan ikkje alltid avverge det som skjer oss.
Vi må lære oss å forholde oss til det.
Finne verktøy som gjør det mulig å stå i det, komme oss gjennom det.

Høsten e ei årstid ho sette høyt.
På en måte e det som om naturen fra å være i full blomst,
trekke sæ tilbake for å samle krefter.

Sånn e det også med oss menneska.
I perioda i livet treng vi å ta en pause.
Roe ned og hente oss inn.

Ho har mange ganga kjent sæ stressa.
Følt at ho ikkje strakk til.
At forventningene rundt ho og til ho har vært for store.

Ho har sjøl vært med på å la det gå for langt.
Kjent at kroppen va nær ved å gi opp.
No har ho lært, at ho må sette sæ sjøl først.

Tell å byinne med stritta kroppen i mot.
Den va vant tell å jobbe på høygir.
Å tenke annerledes tok tid.

Når ho no ser sæ tellbake e ho takknemlig.
Takknemlig for at ho fikk muligheten til endring.
Det begynte med et skrivekurs.

Der møtte ho den lille jenta.
Ho starta på ei reisa som ho ikkje ante veien ut av.
Det har vært tunge stunde, men det har vært nødvendig.

Når ho no står på utsida av sæ sjøl ser ho at det har gjort godt.
Ho har vært ærlig om kæm ho e, ka ho har vært gjennom.
Og ho har møtt varme og omsorg, mange har følt på det samme.

Ho veit at ho e en av mange.
De som har opplevd mye, som har stått i det.
Som har kjempa med nebb og klør.

Og kommet sæ gjennom det.
På tross av alt, på tross av tåra og vonde tanka.
Ho klarte det.

Ho står på andre sida, sterkare enn noen gang.
Så får tida vise kor ho ende hen.
Mulighetan e mange, ho ønske dem velkommen.


Takk for at du leste.


T. 06.09.18