"Å tilgi seg selv er å sette seg selv fri"

Bilde lånt fra Bjørgs univers

I helgene prøver jeg så langt det er mulig å ha tom kalender og rom for å slappe av og hente meg inn.

Denne helgen har vært slik. Jeg har gjort akkurat det, slappet av, gjort det som falt meg inn. Og jeg kjente at jeg trengte det.

Jeg abonnerer på flere ulike magasiner, Tara er ett av dem. 

I det siste bladet jeg fikk var det et innlegg skrevet av Björg Thorhallsdottir om det å tilgi seg selv.

Her skriver ho om at ho som ung ble utsatt for overgrep og hva det gjorde meg henne. 

Selv om det tok tid å komme dit, valgte ho å tilgi og gå videre. Ho skriver videre at for å tilgi, må en ønske å tilgi. Veien dit er ikke like lett for alle. 

Å det mest magiske av alt skriver ho, er dersom du klarer å tenke på om hendelsene du har opplevd, har ført med seg noe positivt.

Björg´ s innlegg fanget meg og min oppmerksomhet.

Jeg kjente meg igjen i mye av det ho skriver. 

De som har lest bloggen min ei stund, ser kanskje et mønster i det jeg skriver.

Jeg har siden jeg flyttet hjemmefra, dratt med meg "gamle spøkelser" på bakgrunn av ulike hendelser i oppveksten.

Det har preget og begrenset hele mitt voksne liv, mer enn jeg trodde og mer enn jeg ønsker.

Jeg er på en reise, en reise mot det å akspetere det som har vært og gå videre.

Da jeg leste innlegget i Tara som Björg har skrevet, tenkte jeg at det er den veien jeg er på.

Veien mot å tilgi meg selv. Tilgi at jeg ikke sto opp for meg selv da jeg sto midt oppi det.

Og for at jeg ikke klarte å unngå at det definerer meg og den jeg er.

Jeg er på vei, litt av jobben er gjort, mye gjenstår.

Når det gjelder om det jeg har opplevd har ført med seg noe positivt, så tror jeg absolutt det.

Jeg er opptatt av at alle rundt meg skal ha det trygt og godt. At de skal ha det godt med seg selv.

Mine barn har alltid fått høre at de er gode nok, 

at så lenge de har gjort så godt de kunne, så er det godt nok. 

Å jobbe for at ingen skal måtte oppleve mobbing og utestengelse er en av mine "kampsaker".

Jeg har vært åpen om hva mobbingen har gjort med meg. Mine barn har blitt fortalt hva jeg opplevde og hva det gjorde med meg. På den måten håper jeg at de har forstått to ting - at det ikke er greit å mobbe og at de skal si fra hvis de selv blir utsatt eller ser andre som blir utsatt for mobbing. 

I mitt arbeide meg barn fokuserer jeg mye på holdningsskapende arbeid i forhold til å kjenne seg selv,sin kropp, sine følelser og hvordan det du gjør har innvirkning på de du omgås med.

Jeg har tilgitt de som mobbet meg.

Jeg har valgt å tenke at det de gjorde mot meg, ble gjort i uvitenhet om følgene det skulle få og i usikkerhet om hvem de selv var og ønsket å bli.

De var bare barn/ungdommer. 

Mitt håp er at de i voksen alder har lært egne barn at slik oppførsel ikke er greit. 

At de har lært barna sine gode holdninger, til seg selv og til andre.

Jeg jobber med å klare å tilgi meg selv.

Jeg ser ikke enden av veien, jeg går fortsatt på den.

Om jeg noensinne kommer helt i mål, er ikke godt å si.

Björg skriver at gjennom å fokusere for mye på det som ikke har vært bra, 

ødelegger du livet du har i dag. 

Du saboterer din egen ro og glede. 

Tilgivelse er kun mulig dersom du klarer å gi slipp.

Jeg klarer ikke helt å gi slipp enda.

Takk for at du leste.

T. 25.02.18