I kjærlighetens navn

I dag markeres PRIDE-festivalen rundt omkring i landet.
Tenk så flott at det å elske en annen, uavhengig av kjønn og seksuell legning, har sin egen festival!

Å elske et annet menneske - så godt, så vondt, så skummelt, så fantastisk - for dem som får lov til å oppleve det og som slipper å møte fordommer for hvem de har valgt å elske.

Jeg opplever meg selv som et tolerant menneske.
Det finnes selvfølgelig ting jeg har problemer med å akseptere, men like fullt mener jeg at jeg prøver å møte ethvert menneske med et åpent sinn.
Når det gjelder det å elske et annet menneske uavhengig av kjønn og seksualitet, så er det en av de tingene jeg mener alle burde få mulighet til, uten at andre skal si noe om hvor vidt det er rett eller galt. Slike meninger vil alltid ta utgangspunkt i at de valg du selv har tatt, er det du anser som riktig og innenfor "normalen".
For hvem er det sin rett å legge lista for hva som er riktig? Og at det som avviker fra dette er galt?

Jeg kjenner flere som er homofile, lesbiske og bifile.
De ER ikke sin legning, de er et menneske med verdi på lik linje som meg.

Mine 3 barn har fått høre at den dagen de finner en de elsker, så betyr det ingenting for meg hvilket kjønn personen har. Jeg håper at mine verdier og holdninger har ført til at de vil tørre å komme hjem med denne personen, og tro på at det viktigste for meg er at den de har valgt gjør at de føler seg elsket for den de er.

La oss hylle kjærligheten og det å møte en eller ei som gjør deg til et bedre menneske.
La oss heie på det å ta egne valg og tørre å stå for det.

Ja til sommerfugler i magen.
Ja til stjerner i øynene.
Ja til kjærlighet uavhengig av kjønn.


Takk for at du leste.


T. 30.06.18.

Inspirasjon til å bruke naturen oftere

Jeg blir lett inspirert av andre, en av dem jeg for tida føler inspirerer meg mest er Une Cecilie. For 2 uker siden sto det en artikkel i KK om henne. Der sto det om den tunge klumpen i magen hennes som holdt på å kvele henne.
En lege ho møtte ba henne ta seg en tur ut i marka med telt og bål. Da løsnet det.
På Instagram-profilen sin poster ho jevnlig bilder fra turene sine og jeg kjenner at ho gir meg lyst til å ta naturen mer i bruk, både alene og sammen med familien.

Jeg har mange ganger kjent på en følelse at alt som er tungt, løsner når jeg kommer meg ut i skogen. Det kan ha vært en drittdag og jeg er supersliten, men når jeg bare kommer meg ut og hører fuglene kvitre, bekkene sildre og kjenner lukta av skog - da er det som om tåka som henger over meg løser seg opp og blir borte.
Det trenger ikke være en lang tur og jeg tar den gjerne alene. Minstemann i huset har etterspurt flere turer sammen ut i naturen, det ønsket skal han få oppfylt. Å gjøre ting sammen er viktig, det er slike opplevelser jeg ønsker å gi barna mine.
Denne sommeren skal jeg gjøre mer av de tingene som gir meg energi.
Slikt som jeg kan tenke tilbake på når sommerferien er over og hverdagen er tilbake.

Jeg føler at jeg lever livet mitt på en annen måte etter at jeg fikk kontakt med det innerste.
Jeg lever mer innenfra og ut, det var det den lille jenta ville få meg til å se.
At det var det jeg trengte, for å leve livet mer. Få mer ut av det.
Takk skal du ha lille jente, for at du kom da jeg trengte det mest.


Takk for at du leste.


T. 26.06.18

Som et symbol på tosomheten

De to står der aleina

Så sårbar og så skjør

Samtidig så sterk

De klore sæ fast, har slått rot

Klar tell å stå i mot

Tosomheten gjør dem sterk

Vinden blåse rundt dem

De hold tak i hverandre

Kjenne på tryggheta av å være to

De har stått der ilag

Gjennom storm og stilla

Holdt fast i håpet

Om at det kommer en ny vår

Kor kreftene kommer tebake

Gir nytt liv og ny kraft

No strekke dem hals mot sola

Kjenne at det gjør godt

Livet e ikkje så verst likevel

De to e meint å stå der

Hilse velkommen de som går forbi

La dem stoppe opp og nyte

Synet av nytt liv som gror

Midt i alt det tørre, brune

Der står de to 

Som et symbol på tosomheten

Takk for at du leste.

T. 24.06.18

Slutten på en tilværelse, begynnelsen på en ny

Denne uka hadde vi avslutning for årets førskolekull i barnehagen.
Det ble markert med høytidelig fest hvor barna hadde fått velge menyen: taco og pølsepizza til middag og gele og is til dessert. Brus ble servert i stettglass og barna kom pyntet i finklær til festen.
Ei flott markering på at tida i barnehagen snart er over og overgangen til skolen og 1.klasse nærmer seg.
Festen begynte klokka 17.00 og klokka 19.30 kom foreldrene.
Først ble det servert kaffe/brus og kaker, så fikk barna utlevert en rød rose, et laminert hjerte med et dikt på baksiden, perm med tegninger og annet de har lagd i tida i barnehagen og førskoleboka.
Jeg holdt tale hvor jeg sa litt om hvor privilegerte vi som har jobbet med barna føler oss.
Hvert av barna har fått en egen plass i hjertet vårt og det er ikke fritt for at både jeg og den andre ped.lederen var litt våt i øyekroken underveis i talen.
På slutten av talen leste jeg et dikt jeg fant på nettet, om verdien i barndommen og det å finne tilbake til sin egen barndom i møte med barna:

Å møte et barn i blikket
Er mer enn et møte med vår
Det er som å dra på en reise
Tilbake titusener av år
Og ikke bare finne
Sin egen barndom på ny 
Men artens famlende barndom
I tidens morgengry

Jeg føler meg privilegert som har fått være med med på å forme disse barna, lære dem gode verdier, le sammen med dem av gøyale ting og trøste dem når de har vært lei seg. Til høsten er det et nytt førskolekull som skal "i ilden".
På fredag hadde flere av årets førskolekull siste dag i barnehagen, det er ikke fritt for at jeg fikk både klump i halsen og tårer i øyekroken da jeg sa farvel. Og da vi klemte, kjentes det ut som de klemte litt ekstra på meg også. Jeg håper jeg har gjort mitt til at hver av dem har følt seg sett, hørt og forstått opp gjennom tida i barnehagen.
Heldigvis har vi godt samarbeid med skolen, så vi kommer til å sees igjen, bare ikke hver dag.

Jeg har verdens beste jobb. Ferdig snakka.

Takk for at du leste.


T. 23.06.18.

Ensomhet - om å være alene uten å ha valgt det selv

Ho har kjent på ensomheten.

Følelsen av å være alene i verden.

Som et hulrom inni ho.

Alt ho ser rundt seg er smilende, glade ansikter.

De smiler ikke til ho.

Som en tung stein i magen.

Ho hører andre legge planer for helga.

For hennes del blir det å sitte alene på rommet sitt.

Som en brist i hjertet.

Ensomheten spiser ho opp innvendig.

Ka e det som e galt med ho sida ingen vil være ilag med ho?

Som en bit mangle i et puslespill.

I følge Direktoratet for e-helse  føler flere enn 1/5 av den norske befolkning seg ensomme.

Dagens samfunn har endret seg, nettverk som familie og nabolag har ikke den samme betydningen som før. Nå sitter vi hjemme med hvert vårt nettbrett eller smart-telefon og den kontakten vi har med andre foregår i mange tilfeller på sosiale medier.

På samme tid er det som en følge av den økte bruken av sosiale medier, for noen muligens blitt "enklere" å få kontakt med andre. For de som på ulike måter sliter med å ha kontakt med andre "face to face", føles det enklere å føre en samtale på nett.

Ensomhet er ikke noe nytt, det har bare endret seg med tiden og utviklinga.

Jeg har troa på en kombinasjon av alenetid og tid sammen med andre.

Det er når alenetid er noe du ikke selv har valgt, det blir feil.

Ofte kan jeg kjenne på behovet for å være sosial sammen med andre.

Det ender som regel med at jeg blir igjen hjemme. Dørstokkmila stopper meg.

Tenk om det ikke passer at jeg kommer? De er sikkert opptatte tenker jeg.

Så poster jeg heller et innlegg på Insta eller på Face, legger ut et fint bilde og får likes for det.

Behovet for å bli sett får et lite oppbluss. 

Den siste tida har jeg sett at flere poster innlegg i sosiale medier om at de er ensomme.

Det er blitt enklere å være åpen om at man sliter. 

Jeg husker at jeg i oppveksten følte meg alene.

I voksen alder har jeg forstått at det ikke blir bedre av å sitte alene.

Det handler om å tørre å ta det første skrittet.

Ikke bare en gang, men flere ganger.

Tørre å oppsøke sosiale møteplasser.

For mange, inkludert meg selv, sitter det langt inne å ta det første skrittet.

Da jeg var yngre husker jeg hvor vanskelig det var å komme inn i et rom med mange andre.

Jeg følte at alle så på meg, vurderte meg. Det føltes ubehagelig.

Etter hvert som jeg er blitt eldre og tryggere på meg selv, oppleves det enklere.

Jeg ser meg om etter et kjent ansikt, finner trygg grunn.

For mange er dette noe de opplever daglig.

De ender med å snu i døra eller lar være å dra hjemmefra.

Ensomhet er ingen god følelse.

For mange oppleves det ekstra tungt i ferier og høytider.

La oss prøve å fange opp de som er ensomme.

De som ikke har valgt det selv.

De som tør si det og de som ikke tør.

Arild Nyquist

Takk for at du leste.

T. 23.06.18.

Den lille hjertestemmen

Jeg har i et tidligere blogginnlegg skrevet om Bjørg Thorhallsdottir, jeg har stor sans for bildene ho lager og det ho skriver. Ho treffer meg med ordene sine og bildene ho lager er så beskrivende.
I morges ble jeg minnet på bildene hennes igjen, da ei jeg kjenner hadde postet et bilde av Bjørg.
Bjørg hadde lagd mange nye bilder og bildet over traff meg veldig.

Teksten under bildet var "Stol på hjertet ditt, for innerst inne har du svaret. Hør på den lille hjertestemmen".

Opp gjennom årene har jeg ikke lyttet så godt til hjertestemmen min.
Jeg havnet inn i en hverdag fylt med plikter og annet som måtte gjøres.
Litt etter litt har hjertestemmen min blitt lavere og lavere. Den ble ikke hørt.

Den siste tiden har jeg lyttet mer innover.
Latt hjertestemmen bli hørt.
Sakte, sakte har jeg følt meg mer tilfreds.
Jeg har kjent at jeg trengte det.

Mitt råd til dere alle sammen er å lytte mer til hjertestemmen.
Ikke la den bli så svak at den ikke høres lengre.
Det gjorde jeg, jeg klarte heldigvis å finne den igjen før den ble helt borte.


Takk for at du leste.


T. 19.06.18.

Vi tok valget sammen - den lille jenta og jeg

Å skrive har alltid føltes naturlig for meg.

I mange år har jeg latt det være, ikke prioritert det.

Så, ved en tilfeldighet, deltok jeg på skrivekurs.

Dørene inn til ønsket om og behovet for å skrive ble åpnet opp igjen.

Hjertet og sjelen min var overfylt, med ord som ville skrives.

Den lille jenta ventet, sammen med ordene.

Ho har vist meg hvor viktig det er å leve livet, gripe sjansene.

Ikke vente, til det passer bedre.

Jeg velger å ta sjansen.

Fordi det er nå jeg har sjansen.

Det vil ikke passe bedre senere.

Hjertet mitt sier at det er dette jeg skal gjøre nå.

Min forståelse og respekt for de som sliter er stor og overveldende.

Senest i dag morges fikk jeg et bevis om at jeg må velge det riktige.

Slik at jeg kan hjelpe, slik at jeg kan være noens stemme.

Sette ord på det som er vanskelig, som føles feil.

Den lille jenta prøvde å si fra.

Den gangen da alt føltes vanskelig.

De som fikk høre det ho sa, prøvde å hjelpe.

De visst for lite om hvordan.

Nå er det min tur til å hjelpe.

Hjelpe de som kommer etter.

Som ikke klarer å rope høyt nok.

Som holder på å gi opp.

Jeg har tatt valget.

Den lille jenta tok det sammen med meg.

Takk for at du leste.

T. 17.06.18

Når urkraften slår inn

I dag fikk jeg dette bildet tilsendt fra min mor.
Da jeg fikk det kjente jeg umiddelbart en dragning mot havet.
Mintes den lille jenta som sto og kikka på bølgene som slo mot stranda.
Jeg lukka øynene, hørte bølgebruset og kunne kjenne lukta av salt sjø.

I neste øyeblikk kom jeg til å tenke på ei god venninne.
For ho kjennes nok livet nettopp slik nå.
Som om nådeløse bølger kom inn i livet og slo beina under ho.
Livet føles urettferdig, ho så ikke dette komme.

Som meg, trekkes ho mot havet.
Når livet er godt og behagelig.
Og når lyset i tunnelen virker langt unna.
Jeg kan umulig forstå, samtidig føler jeg det.

Livet går i bølgedaler, endres i løpet av kort tid.
Den ene dagen solskinn hvor havoverflata ligger blank og stille.
Den neste med bølger med hvite topper, vinden pisker rundt deg.
Fra lykkerus det ene øyeblikket til bunnløs sorg det neste.

Min gode venninne har fått livet satt på vent.
Nå handler det om å kjempe med nebb og klør.
Bli kvitt den ubudne gjesten så fort som mulig.
Familie og venner ruster seg til kamp sammen med ho.

Ho har valgt å være åpen om det ho går gjennom.
Jeg beundrer ho for det, det var nok ikke et lett valg.
Kampen må ho ta selv, å gi opp er ikke et alternativ.
Mange står ved hennes side.

Av og til tårner det seg opp rundt oss.
Som når kroppen ikke spiller på lag.
Da er urkraften god å ha.
Viljen til å kjempe, rope et høyt og skingrende "NEI!".

Å være frisk er ingen selvfølge.
Det ble med ett tydelig for meg da jeg fikk beskjeden.
Om at min gode venninne var blitt en del av statistikken.
Ho har trua på at det skal gå bra, det samme har jeg.



Takk for at du leste.


T. 15.06.18

Et vanskelig valg må tas

NTNU

I slutten av april søkte jeg på et deltidsstudie på NTNU i Trondheim.
Studiet heter Barn og unges psykiske helse og er på 7,5 studiepoeng med 3 samlinger á 2 dager før jul... Jeg brenner så ufattelig mye for dette temaet, både med egen bakgrunn og oppvekst, men også i forhold til at jeg har sett hvor viktig god psykisk helse er for å kunne fungere i dagens samfunn. Det gjelder både barn, ungdom og voksne.
Så da jeg kom over dette studiet følte jeg at det traff meg, det kom på et tidspunkt hvor mye jeg har gjemt inni meg var kommet til overflaten og jeg følte at jeg hadde måtte bli kjent med meg selv på nytt igjen.

Fredag i forrige uke tikket det inn en sms fra NTNU:
"Du har fått tildelt plass..."

Jeg kom inn.

Nå har jeg et vanskelig valg å ta.
Skal jeg takke ja til plassen?
Dette er et deltidsstudie som vil medføre kostnader, både i forhold til reise, opphold og tapt arbeidsinntekt. Jeg vil nesten 100% sikkert ikke få det dekket av arbeidsgiver da det ikke kreves av stillingen jeg går i.

Spørsmålet er derfor:
Er dette studiet og den kunnskapen jeg vil tilegne meg gjennom det, viktig nok til at jeg tar disse kostnadene på egen kappe?
Jeg må nok snakke litt med familien om det.
På den ene siden ville det være ganske egoistisk å ta studiet uten å ha tenkt nøye gjennom det.
Samtidig så kjennes det så riktig, det er nettopp noe slikt jeg kjenner at jeg mangler.
Mer kunnskap om hvordan vår psykiske helse påvirker oss helt fra vi er små.

På nettsiden til studiet står det:

Barn og unges psykiske helse handler om hvordan barn utvikler seg i samspill med sitt miljø, og hvordan ulike risiko- og beskyttelsesfaktorer spiller inn i normalutvikling og skjevutvikling

Målgruppa for studiet er fagpersonell i spesialisthelsetjeneste, i kommunale eller statlige tjenester, spesialisert barnevern og institusjoner som primært arbeider med barn, unge og familier.
Dermed ser jeg at det kan være et bredt spekter av yrkesgrupper representert og at jeg kan få mye nyttig og god kunnskap bare ved å delta i diskusjoner sammen med medstudenter.

Jeg har 2 uker på meg til å svare om jeg tar plassen eller ikke.
Jeg skal bruke tida godt til å tenke, til å lage meg et budsjett og til å undersøke mulighetene for stipend eller andre former for støtte til studiet.
Så må jeg ta en endelig avgjørelse.
Dersom jeg skulle si fra meg plassen, er jeg redd for at jeg vil angre i ettertid.
Samtidig kan jeg ikke ta plassen bare for å gjøre det liksom.

I dag leste jeg en artikkel skrevet av Marit Garfjell publisert på nrk.no: "Elever med angst fyller spesialskolene".

Artikkelen handler blant annet om at rektorene ved spesialskoler ser en endring i hvilke typer elever som søkes dit. Det er elever med depresjon eller angst, de med tilpasningsvansker, som er blitt mobbet, som er mobbere, hjemmesittere, de med høyt fravær, de som vegrer seg mot å dra på skolen.
Noen av elevene på disse skolene sier selv at grunnen til at de fungerte dårlig i den ordinære skolen, blant annet er at "de følte seg sett og vurdert hele tiden". Elevene føler en økende grad av tester, det er for mye å forholde seg til, de føler seg målt opp mot de som er best i klassen, de sliter med lav mestringsfølelse.
Øystein Bjørbæk, rektor ved Alberthaugen skole i Bodø, gir ikke normalskolen all skyld for den utviklingen vi ser. Samtidig er han tydelig på at sprekkfulle læringsplaner og detaljerte kompetansemål legger mer press på lærerne slik at det blir mindre tid til å følge opp hver enkelt elev. "All testingen skaper vinnere - og tapere" sier Bjørbæk.
Spesialpedagog Hanne Steen, sier seg enig med Bjørbæk i mye av det han sier. Steen uttrykker også at det i dagens skole altfor fort går fra lek til alvor. Ho møter jevnlig elever som sliter psykisk fordi de føler at de ikke når opp til skolens forventninger. Andreklassinger sier at de er lei skolen. "Dette er alarmerende" sier Steen.

I dagens samfunn er det mange som føler at de ikke passer inn.
For noen starter det allerede i barndommen, fortsetter over i ungdomstida og i voksen alder.
Jeg kjenner at jeg ønsker å lære mer, hvordan kan jeg få mer og nok kunnskap til at jeg bedre kan se de som trenger hjelp til å bli trygg på seg selv, tørre å si fra, heve stemmen. Og likevel få lov til å være seg selv og bli respektert for det.

Denne kunnskapen føler jeg at jeg kan få gjennom videreutdanninga jeg er kommet inn på.
Jeg må bare bruke litt tid på å veie for og i mot.
Det blir nok mange tanker og grublerier i tida framover.


Takk for at du leste.


T. 13.06.18.

Den lille jenta stille krav

Æ lukke øyan, prøve å sove. Kroppen e full av inntrykk etter ei lang helg.

Etter ei stund gir æ opp og åpne øyan.

Da får æ øye på ho borte ved soveromsdøra.

Ho står der og smile, med heile ansiktet.

"Du klarte det" sei ho.

"Du turte å slippe taket i redselen, tru på dæ sjøl".

"Ja" sei æ. "Men det satt langt inne. Æ skalv som et aspelauv på innsida".

"La du merke tell at damene i kaffesalget sang med?" fortsette ho.

Æ nikke.

"Og hørte du all applausen etterpå?!" fortsette ho entusiastisk.

Æ nikke enda en gang, kjenne at æ blir litt flau. Skjønne kor ho vil hen med det ho sei.

"Å komme sæ over barriera i livet, å tørre å utfordre sæ sjøl, det kjennes godt når du klare det, ikkje sant?" sei ho.

Med ett føles det som om æ e den lille jenta og ho e den voksne som for lengst burde skjønt at man sjelden kommer sæ videre i livet hvis man ikkje tør nye ting.

"Det gikk bedre enn æ hadde frykta" mumle æ og kjenne på mestringsfølelsen.

Æ veit at ho har rett, den snusfornuftige lille jenta som står der og ser på mæ.

Ho har fulgt mæ på veien, rekt mæ den lille handa si og gjort mæ trygg.

"Ka e det neste?" sei ho plutselig.

Æ ser på ho og sei med nølandes stemme: "Ka du meine?".

"Ja, no må du jo sette dæ et nytt mål. No har du sunget offentlig, nesten aleina. Ka skal du utfordre dæ sjøl på no?"

Æ ser ei lita krusning i munnviken hennes og så sprekk heile ansiktet hennes opp i et stort, fornøyd smil. Æ kjenne at æ blir litt irritert på ho, kan ho ikkje gje mæ litt fred?

Så innser æ at ho e der for å pushe mæ videre. Gi mæ et dytt videre på veien.

"Det må æ faktisk tenke litt på" svare æ ho tell slutt.

Æ kjenne at øyelokkan blir tung. Kroppen treng kvile.

"God natt" sei æ med søvnig stemme og pakke teppet godt rundt mæ.

"God natt" sei ho. Æ veit at ho kjæm tell å bli ståandes der et stund og se på mæ før ho går.

Det kjennes trygt å vite at ho e der. Ho kjæm snart tellbake.

Når æ har fått tenkt mæ litt om. 

Takk for at du leste.

T. 11.06.18.

Å tørre å tro på seg selv

I dag er jeg sliten, men samtidig så fornøyd.
I går hadde koret jeg er med i konsert med 70-talls tema.
Det kom mye folk og det var skikkelig god stemning.

Det henger alltid mye nerver i lufta før man skal opptre, man ønsker å gjøre det bra.
Siden jeg skulle synge en duett sammen med en medkorist, var jeg naturlig nok ekstra spent.
På lydprøven vi hadde tidligere, ble det litt surr og jeg glemte noe av teksten. Da kom nervene enda mer og for min egen trygghet hadde jeg behov for å ha teksten tilgjengelig på et notestativ. Det fikk jeg heldigvis lov til. Jeg skalv på hendene da det nærmet seg duetten.

Tankene gikk tilbake til lydprøven og teksten jeg hadde glemt.
Så måtte jeg bare tenke at jeg har teksten tilgjengelig, jeg kan kikke litt på den hvis jeg blir usikker.
Det gikk kjempefint! Vi hadde god kjemi, jeg klarte til og med å kikke på ho jeg sang sammen med et par ganger, det ga meg trygghet å se henne smile til meg. Jeg så at flere sang med i teksten og det gjorde meg trygg på at det låt bra.
Etterpå fikk vi masse applaus og jeg kjente skuldrene senke seg. Det gikk jo bra!

Det er godt å tenke på progresjonen jeg har hatt siden jeg begynte i koret.
Jeg begynte med utgangspunkt i at jeg liker å synge.
De første årene var jeg godt fornøyd med å være en av mange.
Så kjente jeg at jeg var klar for nye utfordringer og da en av de andre i koret ville være med på en duett sammen med meg, begynte jeg med å ta sangtimer.
For å bli bedre kjent med egen stemme, få tips til hvordan jeg kunne gjøre det enda bedre.
Det har hjulpet, det er det ingen tvil om.
Jeg tør å synge mer ut, tør å tro på meg selv, at jeg kan, at jeg får det til.

Det er nok ikke siste gang jeg synger duett, kanskje tør jeg en gang synge helt alene?
Jeg vil nok aldri helt klare å slippe taket i redselen for å mislykkes, men jeg er på vei.
For hver gang jeg tør slippe litt taket, vil det bli lettere.


Takk for at du leste.


T. 10.06.18

Kæm va du som lita?

Kæm va du som lita?

Va du lykkelig, hadde mange venna?

Eller va du ho som ikkje tok plass,

som holdt sæ litt i bakgrunnen?

Tankan e mange om dagen, usikker på ka det e som gjør det.

Kan det være at æ føle så mykje har endra sæ sida oktober og skrivekurset?

Fra å leve et liv med ei maska på, kor æ bare eksisterte, har æ sida da gått i dybden.

Fått kontakt med alt det som bor på innsida, det æ hadde gjemt bort.

Den lille jenta venta tålmodig, langt der inne.

Ho visste at æ ville komme og hente ho, når æ va klar.

Æ tar mæ i å tenke tilbake til barndommen og oppveksten, de fleste minnan e god.

Det som ikkje va bra, det la æ tellside da æ reiste fra øya. Ikkje glemt, bare for vanskelig å tenke på.

På bildan æ finn i fotoalbumet mitt, ser æ ei jenta som virke glad og fornøyd.

Ho hadde ei storesøster som sikkert tell tider syntes ho va mest i veien og en lillebror som kom og tok all oppmerksomheta da ho hadde fått vært minst i 4 år.

Æ huska at æ følte meg elska, æ hadde familie rundt meg som ga meg bekreftelse på at æ va god nok som den æ va. Som lot mæ være mæ sjøl, fullt og heilt.

Forandringa skjedde gradvis, æ så mæ sjøl i andre sine øya.

De som sa at æ va stygg, feit og ingenting verdt.

Mesteparten av mitt voksne liv har æ trudd på det som blei sagt den gangen.

At æ ikkje va nåkka verdt, at æ ikkje måtte tru at æ va nåkka, ikkje kunne nåkka.

Selv om æ gang på gang fikk høre det motsatte.

No tør æ tru på meg sjøl, æ veit at det dem sa ikkje va sant.

Æ veit også kor lenge det gjør vondt å få høre slike ting.

Det e min oppgave å gjøre nåkka med det, forebygge at andre skal måtte gå gjennom det samme, gjøre det æ kan for at de som står midt oppi det blir sett og får den hjelpa de treng.

På sidelinja står den lille jenta og heie på mæ.

Ho like at æ har tatt tilbake kontrollen, at æ ser mæ sjøl i andre øya.

Som en som betyr nåkka, som kan gjøre en forskjell.

Takk for at du leste.

T. 07.06.18.

Energipåfyll i naturen

Å vente på godt vær, har vist seg å være et fånyttes prosjekt i nord for tida.

Så i dag kledde jeg meg godt og gikk en tur til Balsokken. 

Å gå på tur er rekreasjon for meg, det er så ubeskrivelig deilig å komme seg ut, 

bruke kroppen og få frisk luft. Det betyr mye for meg og gir meg påfyll av energi.

Jeg konkurrer med meg selv, tar tida og prøver å gjøre det litt bedre for hver gang.

På tur opp har jeg ofte musikk på øret som "pusher" meg,

gjør at jeg jobber hardere og motiverer meg til å jobbe på.

På tur ned (da jogger jeg som oftest) lar jeg som oftest være å høre på musikk.

Idag derimot, valgte jeg å lytte til spillelista nedenfor. 

Noen mener nok at lydene i naturen er nok lyd,

men jeg opplevde at jeg slappet mer av med disse musikkstykkene på øret.

Turen ned gikk raskere enn til vanlig,

og jeg tok meg i å kose meg skikkelig.

Jeg senket skuldrene og midt i alle joggingen tok jeg meg i å vurdere 

om det er denne spillelista jeg skal ha på øret 

når jeg skal løpe MSM (Midnight Sun Marathon) lørdag 16.juni...

Nå sitter jeg her, godsliten og fornøyd.

Så får jeg se når jeg tar meg tid til neste tur.

Jeg burde kanskje trent mer, forberedt meg bedre...

Likevel tenker jeg at for meg handler det mer om å gjennomføre enn å få bedre tid enn i fjor. 

Jeg har innsett at jeg ikke klarer å sette av mer tid til trening enn det jeg gjør, 

så da er jeg fornøyd så lenge jeg klarer å gjennomføre. 

Takk for at du leste.

T. 05.06.18

Tankevirus - en bok til ettertanke

På et foredrag for en tid tilbake, ble jeg anbefalt å lese en bok av Hanne H. Brorson som heter "Tankevirus". I kveld leste jeg boka, den var lettlest og en tankevekker.

"Hver dag har 95% av oss tanker med paranoid, suicidalt, depressivt, 

angstfullt eller tvangspreget innhold"

Boka tar utgangspunkt i Anna, ei 38-år gammel dame som jobber på et kontor. Ho har nettopp begynt å bruke kontaktlinser, ho er forelsket i resepsjonisten der ho jobber og som mange andre har ho mange ulike tanker som bytter på å ta plass i hodet hennes.

Det første kapittelet i boka handler om vårt psykologiske immunforsvar og hvordan det jobber for at hver enkelt av oss skal ha en best mulig psykisk helse. Det er forskjellig hvordan hver enkelt av oss takler ulike typer påkjenninger.

"Tankevirus er nesten umerkelige mekanismer som angriper måten du tenker på" (Brorson 2012:13). 

Brorson skriver i boka om 13 ulike tankevirus; vær-perfekt-viruset, katastrofevirus, tenk-hvis-viruset, fareviruset, overtroviruset, tankeleserviruset, zoomvirus, sånn-er-det-bare-viruset, trenger-veldig-lite-bevis-før-jeg-konkluderer-viruset, falsk-følelse-virus, verdens-navle-viruset, svart/hvitt-virus, baksnakke-viruset.

Hver på sin måte er alle disse tankevirusene med på å påvirke dagen vår og hvordan vi har det med oss selv og omgivelsene. Alt etter om vi velger å lytte til virusene og lar dem bli en sannhet, vil det gjøre sitt til om vi lar dagen vår preges av positive eller negative tanker. 

"Du har til enhver tid tanker som beskriver virkeligheten på en god måte, og du har til enhver tid tanker som beskriver virkeligheten op en overdrevent negativ måte" (Brorson 2012:36).

For meg ble denne boka en tankevekker. Jeg lar meg altfor lett styre av de negative tankene. Brorson viser flere steder i boka til følgende, selv om du får 5 positive tilbakemeldinger og bare 1 negativ tilbakemelding, så er det den ene negative tilbakemeldingen du henger deg opp i. Jeg har det i alle fall slik. Hvorfor skal jeg la de negative tankene styre livet mitt? Jeg vet så altfor godt at jeg har det bedre gjennom å fokusere på det positive.

Det betyr ikke at jeg fra i dag av skal bli overdrevent positiv og dytte alle negative tanker til side. Jeg velger bare å la de negative tankene ta opp mindre plass i hodet mitt. 

Hjernen vår plasserer minner i nettverk, ett nettverk for positive minner og ett for negative minner. Tenker du på noe positivt, økes tilgangen til andre positive minner og motsatt. 

Vi velger selv hvilke minner vi ønsker å lagre mest av og hvorvidt vi lar en negativ opplevelse i en situasjon bli til en sannhet for kommende lignende situasjoner eller om vi tør kaste oss ut i det  på nytt for å gjøre en ny erfaring med et positivt utfall.

Været i Nord-Norge i det siste har vært skikkelig begredelig, regn, gufs og faktisk nysnø i fjelltoppene. Så kan jeg enten velge å bruke uendelig mye energi på å irritere meg over det, ELLER tenke at det er perfekt vær til å sitte inne under pledd og nyte en kopp varm kaffe. 

Jeg velger det siste. Godværet kommer tidsnok til oss også. 

Så får jeg heller ta en ny runde med epileringsmaskinen på leggene da.

Ha en fin kveld.

Takk for at du leste.

T. 04.06.18.

Samuel og bestefar - om å leve ut drømmene

De siste ukene har jeg (sammen med mange andre) sett tv-programmet om Samuel og bestefar på TV2. Et program om å følge drømmene, leve dem ut, sette andre ting til side.

Samuel viser gjennom programmet at han ønsker å gi noe tilbake til en som var der for ham i oppveksten hans. Jeg kjenner at programmet rører meg. 

Jeg hadde også besteforeldre som var der for meg i oppveksten.

Mine søsken og jeg tilbrakte mye tid sammen med besteforeldrene våre på morsiden.

Da jeg flyttet hjemmefra som 16-åring ble det naturlig nok mindre tid sammen med dem.

Jeg passet likevel på å stikke innom dem ofte når jeg var hjemme på øya.

Når jeg tenker tilbake på oppveksten min, er det ofte det jeg gjorde sammen med mine besteforeldre jeg husker best. Jeg husker de gode brødene til mor, fisketurene sammen med far.

Tv-programmet handler i stor grad om å bruke tid sammen med dem du er glad i.

Samuel sier at du trenger ikke reise jorda rundt for å gjøre det. Det er sant.

Det er selvfølgelig ikke så lett å slippe alt man har å bare reise avgårde.

Likevel, når man først skal prioritere, så er det i alle fall for meg lett å prioritere familie. 

Livet skjer, dagene går nesten uten at man merker det.

Vi sitter vel alle med drømmer som vi kunne tenke oss å sette ut i live.

Jeg har mange av dem, men tar meg i å tenke at det ikke vil la seg gjøre.

Så setter jeg de til side, begrenser meg selv og tenker at det får vente til barna er blitt eldre og jeg jobber mindre.

"Tenk at det skulle ta meg 80 år å lære kunsten å leve".

Dette sier bestefaren til Samuel i et intervju med Dagbladet. 

Jeg kjenner at jeg blir inspirert av programmet og tanken bak det.

Det er på tide å leite fram boka jeg tenkte å skrive drømmene mine i.

Få de ned på papiret for å synliggjøre dem for meg selv.

Kanskje kan jeg etterhvert huke dem av fordi jeg faktisk gjennomførte dem?

Prioriterte å leve ut drømmene, sammen med de jeg er glad i, eller alene.

Takk for at du leste.

T. 03.06.18

Livet kom i veien...

Torsdag denne uka var jeg på et møte i et kreativt nettverk her jeg bor.
Jeg har akkurat meldt meg inn og var spent på hva dette egentlig gikk ut på.
Da jeg kom, var alle de andre kommet og satt og snakket seg i mellom.
På tur ned dit, ble jeg oppringt av ho som ønsket at jeg skulle komme på møtet.
"Er du her snart? Vi venter på deg."

Jeg kjente med en gang sommerfuglene i magen.
En blanding av gode og dårlige tanker.
God spenning i forhold til hva dette nettverket var og hva det kunne ha å si for min videre kreative prosess, men samtidig grudde jeg meg til å komme dit for å fortelle om meg selv.
Planen var at jeg tidligere samme uke skulle få tid til å forberede meg litt på hva jeg skulle si, slik at jeg ikke skulle møte helt uforberedt. Ha tenkt gjennom det jeg skulle si om meg selv, hvorfor jeg var der, hva jeg drev på med...
Det ble ikke tid til de forberedelsene, alt for mye skjedde og dagene forsvant som dugg for sola.

Jeg fant meg en stol og satte meg ned da jeg kom inn i møtelokalet. Satte meg slik at jeg kunne gjemme meg litt bort, men samtidig hadde oversikt over de som var der.

Etter en kort stund var det tid for en presentasjonsrunde, heldigvis var jeg ikke først.
En etter en fortalte de kort om seg selv, flere av dem var nye der slik som meg.
Inni hodet mitt gikk jeg gjennom hva jeg kunne si, hva ville høres fornuftig ut?
Så var det min tur. Jeg startet med å fortelle om at jeg jobber som pedagogisk leder i barnehage.
Etterpå gikk jeg over til å fortelle om skrivekurset jeg gikk på i oktober i fjor.

"Jeg har alltid vært glad i å skrive. Så kom livet i veien.  Jeg vokste opp som mobbeoffer, jeg er skilsmissebarn. I mange år la jeg lokk på følelsene rundt alt det som foregikk, det var enklere slik. Det gjorde for vondt å kjenne på alle tankene inni meg. Jeg møtte mannen min, vi fikk barn, jeg jobbet og sto på."

Så begynte jeg på skrivekurs hos Lill-Karin. Jeg åpnet døra inn til der hvor jeg hadde gjemt unna alle de vonde tankene og følelsene. Der møtte jeg den lille jenta. Ho som trengte at noen passa på ho og hjalp ho. Det har vært en lang og tung prosess, jeg er enda ikke i mål.

Mens jeg fortalte, så jeg meg rundt i rommet.
Jeg så at de lyttet, jeg så at de nikket mens jeg fortalte.
Da jeg var ferdig og ga ordet videre til nestemann, kjente jeg at jeg brant innvendig.
Jeg klarte det tenkte jeg, jeg turte å snakke uten å ha et ferdig manus foran meg.

Resten av møtet fikk vi litt informasjon om planer videre framover og at vi som medlemmer kan melde inn ønsker om hva vi vil skal skje.
Jeg synes det virker spennende og ønsker så absolutt å være med videre.
Neste møte blir til høsten. Jeg ser fram til det.

I mellomtiden skal jeg bruke tida til å skrive, til å leve i nuet.
Jeg skal ikke la livet komme i veien for drømmene mine lengre.
Jeg skal rydde tid til å skrive, fordi jeg trenger det.
Ordene kommer til meg med ujevne mellomrom, jeg skal rydde plass.


Takk for at du leste.


T. 03.06.18.