Da min bestemor på morsiden døde, arvet jeg en bok. En bok hvor ho hadde skrevet sin livshistorie.
Før ho døde, hadde vi blitt enige om at jeg skulle få den. Som et minne om ho og det livet ho hadde levd.
Etter at jeg flyttet hjemmefra, var besøkene hos mine besteforeldre alltid prioritert når jeg var hjemme på øya. På et av disse besøkene, oppdaget jeg den lille røde boka i bokhylla i stua. Jeg spurte om å få lese, bestemor bare "føyset" det bort; "Det er bare noe tull jeg har skrevet". Jeg leste det likevel.
Gjennom å lese underveis mens ho skrev den og i etterkant renskrive og dele den med flere i familien, fikk jeg innblikk i et liv som hadde vært strevsomt, men som også ga ho mange gode opplevelser. Jeg ble kjent med bestemor på en ny måte. Når jeg nå leser hennes historie ser jeg henne for meg, sittende ved kjøkkenbordet mens ho skriver.
Ho påpekte instendig at hennes livshistorie ikke på noen måte skulle publiseres, men jeg ønsker likevel å gi et lite innblikk i hvordan livet formet henne fra barns ben og til den jeg var så heldig å bli kjent med i min oppvekst.
Min bestemor ble født i 1921, i april. Jordmora holdt opp ei jente med rødt hår. Etterhvert fikk ho fregner i samme farge. Dette kom til å følge ho resten av livet og ho ble mye ertet for det. Jeg husker at ho snakka mye om dette og så lenge jeg kan huske, farga ho håret sitt for at det røde håret ikke skulle synes.
Bestemor fikk et navn som ho heller ikke var spesielt fornøyd med og fikk et "dekknavn" som ho til det siste brukte når ho presenterte seg, Lillemor.
Ho husket ikke så mye fra egen barndom, men opplevde den som sorgløs og god. Hennes far jobbet som agn-agent på båt og var mye borte. Bestemor mintes mange ganger å stå med nesen trykt inntil vindusruta mens ho så etter lysene fra båten, som et tegn på at faren var på tur hjem.
På gården hvor bestemor vokste opp, var ho ofte innom fjøset. En gang ramla ho ned i et hull i gulvet, og ble hengende under armene mens ho hylte av redsel. Da ho ble dradd opp ligna ho mest på en brun "møkkaklump".
Som 5-åring flytta bestemor sammen med familien til byen, da faren hennes fikk fast kontorjobb i bedriften han tidligere hadde jobbet som agn-agent. Der bodde de i 4 år, før deflyttet tilbake til øya for å drive gårdsbruk. Uten at bestemor skriver det direkte, så leser jeg gjennom linjene at livet i byen var noe ho satte stor pris på. Da de flyttet tilbake for å drive gården, gikk faren hennes tilbake til å jobbe som agn-agent og var igjen mye borte hjemmefra.
Oppveksten på gårdsbruk medførte mang en arbeidsøkt og bestemor skriver om slåtta som noe helt annet enn den måten man i dag får gresset i hus. Slåtta tok gjerne 1-2 måneder på den tida. Det var hesje på hesje og lange dager, i middags-pausene sykla de til ei strand i nærheten for å avkjøle seg.
Nærheten til naturen ga bestemor mye glede, sommer som vinter. På vinteren tok ho gjerne skiene fatt. Ho nøt å sitte å se på de rød-lilla nyansene i fjellene i den kalde årstida, mens ho drømte om hvordan livet skulle bli.
Bestemor flytta hjemmefra i 1939, for å begynne på skole. Da krigen brøt ut i april året etter, måtte ho bli igjen på skolen, for så å forflytte seg til nabokommunen og bli der til i august. I denne perioden bidro ho til husholdet gjennom å sy til heimevernet, sengeklær og andre ting det var bruk for. Turer til ei hytte i nærheten, ble bestemors pauser fra en hverdag hvor savnet til de hjemme var stort.
På midten av 1940-tallet ble bestemor og bestefar forlovet. De hadde visst om hverandre fra barnsben, men det var ikke før i 1943 at det ble klart for dem begge at det skulle bli dem. Bestemor beskrev det som "at lynet slo ned". I 1947 giftet de seg. Bestemor skriver i boka om bryllupsmenyen; aspargessuppe med eggebåter, terteskjell fylt med fiskepudding i tykk saus, oksestek og til slutt sviskegrøt til dessert.
Bestefar reiste på fiske og bestemor var alene med gården og barna. Bestemor skriver om det som ei slitsom tid, de fikk etterhvert 4 barn og stell av hus og heim samt fjøset hvilte på henne.
Å spille orgel var noe min bestemor lærte allerede som barn. Som 9-åring spilte ho alle julesalmene på julaften. Notene var selvlært og ble til god nytte for bestemor senere i livet. Ho spilte i begravelser, dåp og bryllup i tillegg til andre tilstelninger hvor orgelmusikk var en naturlig del. Hennes siste "oppdrag" var som 78-åring å spille i et oldebarns barnedåp.
Sykdom av ulike slag var heller ikke bestemor forskånt for. Et stikk på slåttemarka førte til blodforgiftning og ho måtte fjerne det ene øyet. Da ho så måtte ta i bruk protese (glassøye) gråt ho sine modige tårer. Noen år senere ble det påvist livmorhalskreft, også dette kom ho seg gjennom. Helvetesild og angina kunne ho også skrive på lista over "plager".
En roligere tilværelse med håndarbeid og småting som ellers måtte gjøres, ga mening for bestemor og bestefar når egne barn flyttet hjemmefra og barnebarn etterhvert begynte å komme til. De hadde mye selskap i hverandre, samtidig gikk ofte tankene til hvordan det ville bli for den som skulle sitte alene igjen. Begge tenkte de at det ville bli ulevelig. De klarte likevel å finne mening i det å nyte kjærligheten mellom dem og det å se at slekta levde videre.
Bestefar sovnet inn, en junidag i 2001, sittende i godstolen. Bestemor fant i denne perioden styrke i "noe større", noe som verken kunne sees eller forklares. Ho følte en tilstedeværelse av noe rundt seg, over seg. Det gjorde henne rolig og ga henne en tro på at verden ikke er så tilfeldig som noen vil ha det til. At bestefar skulle forlate først, var nok best. Han ville nok ikke klart seg like godt alene, om bestemor hadde vært den som forlot først.
Bestemors historie avslutter her. Med at ho sitter alene igjen. Jeg tror ho hadde mange tunge stunder hvor ho følte seg alene. Vi som var rundt ho gjorde vårt beste for å fylle dagene med liv og røre, kom på besøk og nøt godt av hennes godhet og omsorg for familien. Samtidig var ho og bestefar så sterkt knytta til hverandre, at når den ene forlot ble den satt igjen fylt med en tomhet som aldri kunne fylles.
Å skrive bestemors historie gjorde godt og vondt på samme tid. Jeg ble fylt med respekt, forståelse, omsorg og sorg på samme tid. Mye av det ho sa og gjorde, kan jeg i ettertid tenke hadde bakgrunn i det ho opplevde som barn og senere i livet. Jeg minnes henne som ei bestemor fylt med omsorg for de rundt seg, men også med en oppfatning av at det var viktig og nødvendig å holde "sin sti ren". Ho var opptatt av hva andre tenkte og mente, og sa klart fra dersom vi gjorde noe ho ikke likte.
Når jeg nå har valgt å dele noe av hennes historie, sitter jeg igjen med takknemlighet over at bestemor overlot boka med sin livshistorie til meg. Gjennom den har jeg fått innsikt i et liv, så ufattelig ulikt mitt eget, men likevel likt på flere områder. Ho tok med seg det ho opplevde videre i livet, selv det ho helst skulle vært foruten. I tunge stunder så ho seg tilbake til det som hadde vært fint og valgte å bruke det som motvekt. Bestemor er med meg i mye av det jeg gjør og jeg føler ofte at ho følger med, ser til at jeg har det bra og gir meg styrke til å ri av "stormene" jeg går gjennom. Ho tok ikke mye plass, samtidig var hennes tilstedeværelse så ufattelig viktig for mange.
Savnet etter deg er stort, bestemor. Du vil for alltid ha en egen plass i hjertet mitt.
--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Takk for at du leste.
T. 11.11.17
