Utsikten fra den høge bakketopp

Jeg hadde bestemt meg for en nærtur på lørdag, på med trugene og avgårde bar det.
Da jeg hadde grynna meg gjennom større mengder med løsnø enn jeg hadde forberedt meg på en stund, er det ikke til å legge skjul på at det fristet å snu og gå hjem igjen.

Likevel valgte jeg å fortsette.

Pulsen økte i takt med skrittene og stavene var gode å ha for å kunne gi det ekstra puffet jeg trengte. Mens jeg gikk der tenkte jeg at slik føles livet nå, som om jeg jobber i motbakke.

Underveis tok jeg meg flere ganger tid til å snu meg og nyte utsikten. Det er noe eget for meg, det å være i skogen, i stillheten. Frisk luft fylte lungene mine og jeg kjente at mørket jeg har kjent på i det siste sakte men sikkert slapp taket. I takt med at jeg jobbet meg oppover motbakkene, føltes det som om jeg ble lettere til sinns.

Jeg kunne se sola skinne bak fjellene, den farget himmelen lyst rosa i takt med de pastellblå nyansene som startet litt mørkere helt ned på fjelltoppene. Forventningsfullt fortsatte jeg med vissheten om at sliten ville være verdt det når jeg kom til målet for turen.

Den siste motbakken føltes merkelig lett og da jeg kunne snu meg og se nedover i samme retning jeg kom opp like før, fikk jeg belønningen. Et skue som vanskelig kan beskrives med ord. Et snødekt vann som gikk over i fjellformasjoner. Ovenfor der en himmel som var delvis dekket med bomullskyer før lysblårosa nyanser tok over.

Mørketida er over, nå kommer lystida i nord.

For min egen del så merker jeg liten forskjell på humøret i de ulike årstidene, likevel er det ikke til å legge skjul på at det at sola kommer tilbake gjør meg litt lettere til sinns. Jeg ser fram til vakre himmelmalerier og en varmende solskive som snart er tilbake.

Da jeg postet dette bildet med en tilhørende tekst på Facebook, kommenterte en kollega med følgende vers:

Det er så lett å tru
at motbakken er meningsløs,
kun til for å plage meg.
Tenk om den gikk an å snu!
Men når jeg ser på utsikten
jeg får fra den høge bakketopp,
og når jeg kjenner kreftene
som øker med tunge tak,
så vet jeg at det er feil.

Slik føler jeg at livet ofte er, i motbakker kan det føles som eneste utvei å gi opp. Om man likevel klarer å stå i det, vil det føles som en seier på andre siden. Slik ble det for meg på denne turen, hadde jeg gitt opp og gått hjem igjen da jeg følte det var for slitsomt - ville jeg ikke fått oppleve denne ubeskrivelig vakre utsikten på toppen.

Tommel opp for små seirer i livet, samtidig som det både på turer og i livet aldri er for seint å snu.


Ønsker deg en fortsatt fin søndag og ei fin uke når den kommer.


Takk for at du leste.


T. 19.01.20.

Ikke en solskinnsdag

Jeg hadde planlagt et helt annet blogginnlegg.

I helga la jeg merke til et innlegg som ble delt mange ganger på Facebook, hvor mange av mine kvinnelige venner posta et eller flere bilder av seg selv hvor det blant annet sto i teksten at de var en ustoppelig kriger. Jeg hadde tenkt å skrive et innlegg om det å heie på seg selv, om å stå opp og stå på, ikke gi opp. 

I dag føler jeg meg som alt annet enn en ustoppelig kriger.
Jeg føler meg tygd og spytta ut igjen, så ufattelig sliten.
Det kjennes ut som om jeg holder på å bli syk, kroppen er i ulage.
Jeg biter tennene sammen, jeg ikke har noe annet valg.

Livet er langt fra bare solskinnsdager.
I dag er en blæh-dag.
Jeg tillater meg selv å kjenne på det en liten stund.
Så tenker jeg at det blir ikke bedre av å synke ned i gjørma.

Jeg trekker pusten og drømmer om en bedre dag i morgen.


Takk for at du leste det korteste blogginnlegget jeg har skrevet på en stund.
I dag ble bloggen en ventil for å få ut litt gruff.


T. 13.01.20.

Hvis jeg fikk skape...

"Hvis jeg fikk skape akkurat det jeg ønsket, ville det se slik ut"

Takk og lov for skriveoppgavene jeg får tilsendt på mail fra Lill Karin, uten dem hadde jeg ikke satt av tid til å skrive ned ordene jeg går med inni meg. Jeg trenger noe(n) som "tvinger" meg til å roe ned, til å følge målene jeg satte meg for det nye året: Leve livet langsommere og ta tida tilbake. Foreløpig er det kun blaff av dette, men jeg prøver og litt er vel bedre enn ingenting?

* * *

Hvis jeg fikk skape akkurat det jeg ønsket ville jeg lagd en hverdag for meg og mine nærmeste hvor vi fikk bruke mer tid sammen, uten alle ytre forstyrrelser og annet som tar fokuset bort fra det jeg opplever som det viktigste. Å bare være sammen, nyte de små øyeblikkene. 

Hvis jeg fikk skape akkurat det jeg ønsket ville jeg lagt til rette for at de som sliter, skulle få den hjelpen de trenger. Uten å måtte rope høyest, uten å måtte kunne alle de riktige ordene, uten å måtte være sterk nok til å ta kampen alene, uten å kunne alle regler og forskrifter på forhånd for å vite hvilken hjelp de har rett til. 

Hvis jeg fikk skape akkurat det jeg ønsket ville jeg valgt en natur hvor det var plass til alle arter, hvor de kunne leve, skape nytt liv, finne den næringen de trengte.En natur hvor det også var plass til mennesket, som kunne trekke ut for å finne ro og ny energi, men som også visste hvordan vi på best mulig måte kan ta vare på naturen og de ressursene som finnes der slik at det er noe å gi videre til fremtidige generasjoner. 

Hvis jeg fikk skape akkurat det jeg ønsket ville det vært et varmere og mer inkluderende samfunn, hvor vi i stedet for å se kun oss selv og egne behov, ble flinkere til å se utenfor vår egen boble. Hvor fordommer og uvitenhet, ble byttet ut med nysgjerrighet og et ønske om å lære, få ny kunnskap. Hvor vi tok oss bedre tid til å lytte mer til det andre har å si, være mer tilstede for hverandre, åpne øynene og se det som ikke er like lett å si med ord. Et samfunn hvor de som har mye, deler med dem som har mindre, hvor ressursene er mer rettferdig fordelt. Hvor verdien av et menneske ikke er HVA DET EIER, men HVEM DET ER. Et samfunn hvor vi tar oss tid til å bli kjent med menneskene vi har rundt oss. 

Hvis jeg fikk skape akkurat det jeg ønsket ville det være en hverdag med mer plass til stillheten. 

* * *

Dette var noen av tankene mine en tidlig lørdags morgen. Det kjennes godt å skrive litt, få tankene ned på "papiret". Det gir meg en god følelse innvendig, jeg kjenner at pulsen roer seg. Jeg setter pris på slike stunder alene, før resten av familien våkner. 

Jeg ønsker deg en god dag, fylt med det du ønsker.

Takk for at du leste. 

T. 11.01.20.

Leve livet langsommere

På denne tida for et år siden merka jeg at ryggen min ikke fungerte som den skulle.
Jeg har alltid hatt en litt kranglete rygg og årlig hatt perioder hvor jeg hadde såpass smerter at jeg måtte ta litt sterkere smertestillende slik at muskulatur fikk slappe av, men det gikk alltid over.
Ikke denne gangen.
Smertene tiltok og ble bare verre og verre, det endte med full sykemelding og en liste over smertestillende som økte i dose og hvor hyppig de skulle tas.
På slutten lå jeg mest i en døs og når jeg tenker tilbake til det, så blir jeg skikkelig lei meg og litt skremt over hvor ille det var. Noe av tida er som et sort hull. En av de tingene som er mest sårt fra den tida, er at jeg hadde så vondt og brukte så sterke smertestillende at jeg fikk ikke med meg når minstemann gikk for å legge seg. Til det var jeg for sløv til å få det med meg.

Heldigvis ble jeg hørt. I slutten av februar ble jeg operert og ryggen min har fungert godt siden da. Jeg føler meg heldig og ubeskrivelig takknemlig som ble operert og at resultatet ble så bra. Det er mange der ute som ikke er like heldige.

Med tida for et år tilbake friskt i minne, kan jeg daglig kjenne på hvor heldig jeg er. Jeg tar meg i å nyte hver dag på en helt annen måte en før. Når jeg er sliten eller ting går meg litt i mot, så klarer jeg på en bedre måte enn tidligere å børste det av meg og gå videre, i stedet for å synke enda lengre ned i det og synes synd på meg selv.

For noen dager siden da jeg var på trugetur kom det to setninger til meg, hjertestemmen min krevde å bli hørt og jeg tok meg tid til å lytte;

Leve livet langsommere og ta tida tilbake.

Disse to setningene vil være mine mål for det nye året og tida framover. Jeg skal lytte mer til det kroppen signaliserer, ta mer vare på øyeblikkene og nyte å bare være. Jeg er ikke tjent med å pakke dagene fulle med må-gjøre ting og aldri gi meg selv hvile. Derfor skal jeg ble bedre på å gjøre mer av det jeg vil der og da, la kroppen og dagsformen styre mer hva dagene mine skal inneholde.
De daglige rutinene og gjøremålene vil være der i tillegg, men dagene mine skal også inneholde mer av det jeg trenger og har behov for. Jeg skal gjøre mer av det som gir livet mitt mening, for meg. Jeg skal være min egen støttespiller og spille mer på lag med meg selv og kroppen min.

Lytter du til det din kropp prøver å si deg?


Takk for at du leste.


T. 04.01.20.