Pausen var helt nødvendig, jeg hadde over tid lagt altfor stort press på meg selv, også når det gjaldt skrivinga. Følte at jeg måtte skrive nye tekster, produsere.
Slik vil jeg ikke ha det.
Nå går vi mot mørketid her i nord, ei tid hvor mørket tar over plassen til lyset. Jeg vet at jeg da går litt inn i hvilemodus, samler på kreftene. For noen er mørketida tung, for meg gir den tiltrengt hvile.
Høsten er min favorittårstid, fargespillet i naturen er så nydelig. Kontrastene spiller virkelig på lag og når jeg kommer meg ut i naturen kjenner jeg den friske lufta fylle meg opp fra innsida. Den siste uka har vi hatt et nydelig vær med sol på dagtid og nesten minusgrader på natta. Det gir en helt spesiell følelse å stå opp tidlig på morgenen og se tåka ligge nedi bygda samtidig som sola skinner i fjelltoppene.
Tidligere denne uka var jeg på et prosjektmøte som gikk over to dager. De to dagene hadde ulikt innhold, dag 2 gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg bet meg spesielt merke i en setning på det ene foredraget. det handlet om det å være bevisst på hvordan vår væremåte i møte med barn er avgjørende for barns følelse av trygghet. Jeg har fra jeg gikk på grunnskolen visst at jeg ville jobbe med og for barn. Jeg føler så absolutt at jeg er på riktig hylle og da klumpen i halsen og tårene i øynene kom dag 2 av prosjektmøtet, kjente jeg enda en gang på nettopp dette med å være på riktig sted jobbmessig.
Jeg er takknemlig for at jeg får gjøre en forskjell, at jeg får bety noe for noen.
Ønsker deg en fin dag.
Takk for at du leste.
T.O 18.09.21
