Ho spring med raske skritt inn i den mørke skogen
Kjenne lukta av vått løv rive i nesen
Det knake i kvista under små bein
Tåran renn nedover kinnan hennes
Med en irritert bevegelse tørke ho dem bort
Jenta hiv etter pusten, kjenne det sprenge i brystet
Ho ser sæ tellbake, kommer noen etter?
Jenta trengte å være aleina
Ta en pause fra alt anna
Der inne i skogen finn ho trygghet
På en mosegrodd trestubbe sette ho sæ ned
Jenta ser sæ rundt og sukke tilfreds
Mørket har aldri skremt jenta
Det omslutte ho og skape en egen verden
En verden kor ho kan puste ut
Av og tell blir det bare førr mykje
Når ho har gått en heil dag og holdt alt inni sæ
Svelgt alle tåran
I skogen kan ho sleppe alt ut
Der treng ho ikkje være tøff og stå i mot
Her kan ho ta av sæ maska
Den ho tar på sæ når ho går ut døra heime
Ei maska som beskyttelse mot sårandes kommentara
Mot blikk fylt med avsky
Jenta blir sittandes lenge i skogen
Tell ho har fått tømt av sæ alt ho har bært på
Så reise ho sæ, klar til å kjempe videre
Børste av sæ råtne blad og mose
Ho går med rolige skritt heimover
Trekke pusten og rette sæ opp
Ho står i det, dag etter dag
Bit tennern sammen
Det finnes inga anna valg
Jenta e en "fighter"
Ho har bestemt sæ
Dem skal ikkje få knekke ho...
Takk for at du leste.
T. 28.03.18
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar