Jeg håper du også har noen

Ei tid hvor alt jeg kjenner av rutiner er visket ut.

Mange tanker har gått gjennom hodet mitt.

Jeg kjenner på en ny og annerledes hverdag.

Som om det er lagt et lokk på samfunnet jeg er en del av.

Vi holder avstand, vasker hender og følger med på utviklingen.

Som om vi lever i et vakuum ingen vet når er over.

I denne merkelige tida kjenner jeg ekstra på det å ha familien nært.

Jeg tenker mye på dem jeg ikke har her og savnet er stort.

Samtidig tenker jeg på dem som sitter alene.

Ingen kunne se dette komme.

Dette som rammer så hardt, så uvirkelig.

Vi klorer oss fast til håpet, om at det snart er over.

Verden er en annen enn den vi har kjent tidligere.

Krisen får fram det verste og det beste i menneskene.

Jeg velger å se det gode, omsorgen og viljen til å bidra.

Jeg ser små barn som feirer bursdag uten besteforeldre

Hvor borettslaget og nærmiljøet stiller opp.

Stiller seg utenfor blokka, vifter med flagg og synger.

Slikt varmer hjertet mitt, gir meg håp.

Håp om en framtid etter krisen hvor vi bryr oss mer.

Hvor vi ser mulighetene til å glede andre.

Jeg kjenner på et savn etter den vanlige hverdagen.

Samtidig vet jeg at dette er nødvendig.

For at vi skal komme oss tilbake dit.

De tunge tankene sniker seg innpå.

Ikke hver dag, ikke hele tida, men de er der.

Jeg forsøker å holde dem på avstand.

Den lille jenta er kommet tilbake.

Ho har holdt seg i bakgrunnen lenge nå.

Jeg har ikke hatt tid til henne.

Nå når alt annet henger litt i lufta er ho her.

Som en trygghet, hun rekker meg hånda.

Slik at jeg kan sitte litt hos henne.

Vi søker begge trøst, i alt det usikre.

I en hverdag hvor vi tar en dag om gangen.

Vi har hverandre.

Jeg håper du også har noen.

Takk for at du leste.

T. 22.03.20.

Mørket - venn eller fiende?

Hva er det ved mørket som skremmer oss?
Da tenker jeg ikke på det mørket som handler om natt og dag,
men det mørket som vi alle går med inni oss, i større eller mindre grad.

I perioder er tekstene jeg skriver preget av dette mørket.
Ikke fordi jeg nødvendigvis er fylt av dette mørket hele tiden, kanskje mer fordi jeg tillater meg selv å synke ned i mørket og bli der en stund.

Etter at jeg hadde postet et innlegg her på bloggen for en tid tilbake,
fikk jeg spørsmål om jeg hadde det vanskelig?
I et kort øyeblikk tok jeg meg i å lure på hvorfor
personen som sendte meldinga lurte på det.
I neste øyeblikk kjente jeg at det varmet at ho spurte.

Det er kanskje slik at de fleste som har dette mørket,
går med det inni seg uten å fortelle andre om det?
Selv om det er blitt større åpenhet om psykisk helse
og det å ha det vanskelig de siste årene,
 kan jeg enda merke at dersom man åpner og snakker om det,
så vet ikke de som leser eller hører det helt hvordan de skal reagere.

Livet butter i mot av og til.
Det er slik det er. Livet.

Det skal mot til for å tørre å si det høyt.
At du har en mørk periode.
Likevel kan det kjennes godt å sette ord på det.

Noen mener at det kan bli for mye fokus på psykisk helse.

Jeg tror at det for mange sitter langt inne å tørre å si fra.
Gjennom at vi tør å snakke om det, vil terskelen for å si fra bli lavere.
Før det er for sent.

Mitt følelsesliv sitter til tider utenpå kroppen.
I noens øyne er jeg kanskje en "oversharer", en som deler FOR mye.
For meg handler det om å prosessere.
Det er en måte for meg å forholde meg til det som foregår på innsiden,
følelser og tanker som skal bearbeides.
Slik klarer jeg å stå i det.

For meg kan mørket av og til føles trygt.
Tryggere enn lyset.

Det er vanskelig å forklare.

Selv om jeg kan la meg synke ned i mørket, er det ikke ensbetydende med at jeg er deprimert.
Jeg kan la det omringe meg litt, en kort stund. Det føles lunt, varmt.
Som en kontrast til det som er lyst i livet mitt.

Jeg er heldig.
Jeg har mennesker i livet mitt som gir meg omsorg.
Som liker meg for den jeg er, med alle de nyansene jeg har med meg.

Jeg er en melankolsk person av natur.
Følelsen av mislykkethet, usikkerhet og sårbarhet er i perioder framtredende.
Jeg kan kjenne meg usigelig sliten, tom for energi.
På samme tid klorer jeg meg fast.

Det handler om at jeg er i kontakt med de ulike sidene av følelseslivet mitt.
Jeg liker musikk med et "melankolsk bakteppe".
Sanger om følelser, om livet med de kontrastene det inneholder.
Jeg foretrekker moll foran dur når jeg skal lytte til musikk.

Krav og forventninger til vellykkethet blir stadig større.
Lykkekravet og kravet om å være vellykket er tungt å bære.
For generasjonen som vokser opp kjennes nok dette enda sterkere.
Sosiale medier gjør sitt til å øke dette presset.

Senest i går snakket jeg med ei som nettopp hadde fått vite
at ei venninne hadde det tøft for tida, skikkelig tøft.
Utad virket alt greit.

Slik er vi mennesker.
Vi holder mørket på innsiden.
Vil helst ikke at andre skal vite.

Er mørket en venn eller en fiende?
Det er vel ikke så svart-hvitt?
Mørket er en del av oss enten vi vil eller ikke.
Det handler om hvorvidt vi lar mørket vinne.


Takk for at du leste.


T. 07.03.20.

Ho søke lyset i stedet for mørket

Ho står på kanten av det islagte vannet.
Vinden tar godt tak i ho.
Ho trekke jakken tettare omkring sæ.

Ho har vært ute en vinterdag før.
Kjent på kreftene som riv og slit.
Både de gode og de vonde.

Som om dem prøve å rive ho overenda.
Gjøre ho tell en taper, en som gir sæ.
Det har vært tøffe tak.

Mens ho står der kjenne ho ei indre kraft.
En vilje tell å plante begge beinan godt i bakken.
Ho har måtta sette sjøbein før.

Så tar ho et godt skritt ut tell sida.
Bore foten godt ned i snyen.
Ho gjer sæ ikkje denna gangen heller.

Opp gjennom livet har det røyna på.
Meir enn en gang.
Ho sto i mot, kjempa sæ gjennom det.

På innsida satt det ei redd lita jenta.
Som ikkje visste anna råd enn å stå i det.
Maska blei tatt på, tennene bitt sammen.

Ho blei eldre, mange erfaringe rikare.
Lærte meir om sæ sjøl og om livet.
Alt blei putta i ryggsekken og tatt med videre.

Det ho har opplevd har forma ho tell den ho e.
Full av omsorg for dem som slit.
Ho sette sæ sjøl tell side for å hjelpe andre.

Etter mange år gikk det hull på ryggsekken.
Det ho hadde gjemt der inne blei for tungt å bære på.
Å åpne opp gjorde vondt og godt på samme tid.

Ho lærte at det å sette ord på innsida hjelpe.
Både for ho og for andre som har det likedan.
Ho fikk støtte og takknemlighet fra mange rundt sæ.

Gjennom å åpne opp kunne ho gå videre.
Begynne oftere å sette sæ sjøl først.
Energien kom tilbake, det samme gjorde livsgnisten.

Når det storme som verst, kjenne man ka man e laga av.
Å være sterk e ikkje alltid like lett.
Klare å se lyset når det e som mørkest.

Ho klare fortsatt å heve blikket.
Søke lyset i stedet for mørket.
Sånn klare ho å stå i det.

Ho e sterk på innsida.


Takk for at du leste.


(Bildet er lånt etter tillatelse av Håvard Larsen)


T. 06.03.20.