Den lille jenta gjorde dagen min bedre

Den første snøen er kommet og med den kommer en egen ro, både utendørs og på innsiden hos meg selv. Som om pauseknappen trykkes ned og et lokk er lagt på det som var. Jeg fylles med en indre ro når høst går over til vinter, jeg kjenner at kroppen går inn i en fase hvor jeg sparer litt på energien.

I det forrige innlegget skrev jeg om at jeg har landa litt i mitt eget liv. Fra å alltid være på søken etter noe mer, har jeg innsett at jeg har det bra der jeg er nå. En kommentar fra en person jeg setter veldig høyt og er glad i, gjorde at jeg kjente på at det er her jeg trengs nå. Det betyr ikke at jeg setter drømmene mine til side, tida er bare ikke inne akkurat nå.

I dag får jeg besøk av en person som fyller livet mitt med god energi, jeg ser fram til en god klem og en god samtale. Jeg er blitt mer bevisst på å omringe meg selv med det som gjør meg godt og at jeg skal bruke energien min på gode ting. På den måten unngår jeg å slite meg ut og gjennom å vise omsorg for meg selv, har jeg mer å gi til andre.

For et par dager siden fikk jeg en kommentar fra en av de små der jeg jobber. Jeg hadde satt opp panneluggen min og da vi møttes aller snarest i en hektisk håndvask-situasjon på badet, kikker ho opp på meg og sier; "Fin sveis!". Jeg takket og svarte at jeg likte hennes sveis også. Så lite er det som skal til for at noen får en bedre dag, jeg tenkte på kommentaren fra den lille jenta flere ganger den dagen og smilte med meg selv. Det er så lite som skal til for å glede et annet menneske, jeg følte meg sett av den lille jenta og gjennom at jeg takket og sa at jeg likte hennes sveis også ble det en fin liten samtale mellom oss to.

Barn er observante, de ser detaljer og forandringer. Den lille jenta så at jeg hadde gjort noe annerledes med håret mitt og valgte å kommentere det. Jeg tror vi voksne kunne blitt flinkere til å gjøre nettopp det, vise at vi ser hverandre. Det trenger ikke være det store, bare en liten kommentar i forbifarta, et klapp på skuldra. Mer skal ikke til, før noen føler seg sett. Kanskje hadde nettopp denne personen en litt kjip dag, mye å tenke på og når du får en kommentar som gjør at du føler deg sett kommer tankene over på noe annet. Kommentaren fra den lille jenta på badet gjorde i alle fall min dag bedre.

Føler du deg sett av de du har rundt deg? Kanskje kan du gjøre en begynnelse selv, se deg omkring, kanskje får du øye på noen som trenger en liten oppmuntring. Da kan du være den som gir denne personen gnisten tilbake i øynene. Vis omsorg for deg selv og andre, det gir energi. Gjennom å glede andre, finner du glede selv.


Tusen takk for at du leste.


T. 26.10.19.

Porten inn tell drømman står åpen

Flere av innleggene det siste halve året har båret preg av at jeg er i en fase av livet mitt hvor jeg er på leit etter noe mer, uoppdagede drømmer, nye muligheter. Jeg fleipet til ei god venninne at det mest sannsynlig er 40-årskrisa. Noe av tankene kan kanskje tilskrives dit, samtidig tror jeg at det er den indre stemmen, hjertestemmen, som sier at det ikke nødvendigvis er her jeg er nå jeg skal "ende mine dager". Det handler om å holde øynene åpne og se mulighetene. Likevel har jeg det ikke travelt, det trenger ikke bety at det skal skje noe verken i dag eller neste uke. Jeg har kommet fram til at akkurat nå så har jeg det bra. Jeg skal bare bli flinkere til å ikke begrense eller snakke ned meg selv og det jeg kan få til, den dagen muligheten ligger der foran meg er jeg kanskje mer klar til å ta den enn tidligere.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - 

Ho kjente skogen rope på ho.

Føttene kjentes merkelig lett når ho gikk opp bakkan

ho tidligere hadde slitt seg opp. 

Hjertet banka rolig på innsida.

I ei tid med mange tanka og rådvillhet,

føltes det riktig å ta veien dit kor ho føle sæ hjemme.

Til skogen, der kor kvilepulsen finn plass inni ho.

Der kor ho landa i sæ sjøl.

Ho har kjent på en følelse av usikkerhet.

For mange valg, for mye å tenke på.

Mens ho går der kjenne ho på at tida ikkje e moden for endring.

Ikkje enda, ho trives der ho e.

Likevel hold ho porten inn tell drømman åpen.

Ho veit det e mange muligheta, ho kan klare det ho vil.

Det handle ikkje om å begrense sæ sjøl den her gangen.

Ho har bare ikkje drømt drømman ferdig enda.

Ho kjenne at det føles riktig å vente.

Vente til ho e helt sikker på ka ho vil.

Den lille jenta står ved sida av ho,

to hender finne kværandre, ei lita og ei stor.

De står der foran porten inn tell drømman.

Begge to veit at den kommer til å stå åpen.

Vidåpen, sånn at ho aldri meir skal tenke at det e umulig.

Umulig for ei som ho, ho som mista trua på sæ sjøl.

Som begynte å tru på det dem sa.

Om at ho ikkje måtte tru at ho va nåkka,

eller at ho ikkje kunne få til nåkka.

Dem sa det så ofte at det blei ei sannheit.

No veit ho bedre.

Ho veit at ho kan få tell det ho vil.

Bare ho klare å tru nok på sæ sjøl.

Være sin egen heiagjeng.

Drømmefrøan e der,

de må bare vente litt på å bli sådd.

Magefølelsen sei at tida ikkje e moden,

ikkje enda.

De to, den store og den lille jenta.

Ilag kan dem klare det de vil.

De heie på kværandre.

Den eine finn styrke i den andre.

De skal aldri skilles igjen.

Omsorgen mellom dem e tell å ta og føle på.

Når de endelig fant tellbake tell kværandre,

skal de aldri igjen slippe taket.

De to,

en stor og en liten.

Porten inn tell drømman står åpen.

De skal minne kværandre på det.

Takk for at du leste.

Takk for at jeg fikk bruke bildet ditt, Ann Elin.

T. 20.10.19. 

Venninnehelg og stjernepersoner

Forrige innlegg her på bloggen var i mørkeste laget. Likevel trengte jeg å skrive det.
For slik er jo livet, noen dager er gode, noen dager er skikkelig dritt!
Jeg tror det er viktig at vi tør å snakke om de mindre gode dagene også.
Ikke for at vi skal la oss synke ned i dritten, men for at det er godt for andre å se at selv om det ofte er de gode dagene vi viser fram på sosiale medier, så har alle noen dager hvor vi aller helst kunne tenkt oss å bli i senga, trekke teppe over hodet og bare la alt annet være utenfor.

Nok om det, dagens blogginnlegg er så absolutt av den mer positive sorten.
I helga var jeg sammen med tre venninner fra tida på videregående, vi bor ikke så langt fra hverandre, men med fulle timeplaner, barn, jobb og mye annet - så er det ikke så lett å få til å treffes så ofte som vi skulle ønske. Dermed ble vi for noen år siden enige om at vi i alle fall skulle få til å treffes en gang i året og da skulle det gå på omgang å planlegge hva vi skulle gjøre. To og to av oss planlegger annet hvert år. I fjor var vi på hyttetur på Senja, i år var vi i Tromsø hos den ene av dem som bor der. Det ble ei helg fylt med lange og gode samtaler, latter, god mat og drikke, tur i skogen og mini-golf.

Jeg trengte det. Å bare være meg, ikke mamma, ikke kone. Bare meg.
Da jeg dro hjem kjente jeg på en skikkelig god-følelse. Jeg gledet meg til å komme hjem til familien, følte at jeg hadde fylt energilagrene og var klar for en ny uke med alt den måtte føre med seg.

Jeg har flere stjernepersoner i livet mitt. Venninnene jeg var sammen med i helga er noen av dem. De gir av seg selv, de lar meg være sårbar, de lar meg være meg selv. Og jeg kan være sammen med dem uten å måtte si noe og samtidig kan jeg si alt. Det er ikke alle jeg forteller alt til. Stjernepersonene mine vet mer enn de fleste. De er mine støttespillere, de står sammen med meg og er min egen lille heiagjeng. De får komme inn under huden min, det er dem jeg ler aller best sammen med og de jeg kan gråte sammen med. De som vet de innerste tankene mine. Jeg trenger dem. Jeg føler meg heldig.

Håper du også har noen slike personer i livet ditt.


Takk for at du leste.


T. 15.10.19.

"Verden er blitt et mørkere sted"

Ho sitt på berget og ser utover stille vann.
Månen speile sæ i overflata. Skyggan fra trean omringe ho.

Ho måtte ut.
Finne et sted kor ho kunne være aleina.
Følelsen av å bli kvalt blei for sterk.
Flammen som en gang brant på innsida, brenn så svakt.

På daga som denna kan ho kjenne mørket vokse på innsida.
Ho kjempe hver dag for at lyset skal overvinne mørket.
Hver dag e ikkje like god. Noen daga har ho nok med å puste.

Det suse svakt i trean og tåka sig på.
Ho hutre litt og trekke jakken tettare omkring sæ.
Det kjennes ut som om ho frys innanifrå og heilt ut.
Vil ho finne tilbake til lyset og varmen?

Ho e blitt god til å leite etter lysglimt.
Små hverdagsøyeblikk som lagres i hjertet.
Kanskje hvis ho samle lysglimt nok, overskygges mørket?

Det e mange som går rundt med mørke inni sæ.
Ho føle med dem, det gjør vondt å se.
Det riv i hjertet når sorgen e så tydelig.
Gnisten i øyan demmes e nesten slukna. 

Ho trekke den rå lufta heilt ned i magen.
I naturen finn ho rom for å bare være.
Uten å måtte ta ei maska på, være en anna enn den ho e.

Ute blant andre tør ho ikkje vise sæ svak.
Ho tar sæ sammen, rette sæ opp i ryggen.
Sånn må det bare være.
Frykten for å falle sammen ligg og ulme.

Ho e sterk og svak på samme tid.
De to følelsan kjempe om plass inni ho.
Den eine dagen e ikkje lik den andre.

Styrken finn ho i å vite at ho ikkje e aleina.
Ho håpe også andre klare å se det.
At selv om verden e blitt et mørkere sted,
så finnes det lysglimt.

Lysglimt verdt å ta med sæ.
Kanskje klare dem å overvinne mørket.
Ikkje i dag, ikkje i morra...men en dag.


Takk for at du leste.
Takk for at jeg finn låne bildet ditt, Håvard.



T.O. 10.10.19.

Jeg tok meg i å lytte. Lytte til stillheten.

Tema for verdensdagen for psykisk helse 2019, er gi tid.

Kampanjen for 2019 handler om hvordan vi bruker tiden vår. For min egen del har jeg den siste tiden innsett at jeg må gi avkall på enkelte ting for å gi meg selv tid. Tid til å hvile, tid til å være tilstede i meg selv og sammen med andre og tid til å hente meg inn igjen.

Å gjøre ting som gjør godt for den psykiske helsen vår, er viktig. Viktigere enn mange er klar over, tror jeg. Tidsklemma er et velkjent begrep mange bruker når de skal beskrive hektiske dager hvor de sjelden får tid til å trekke pusten før de haster videre til neste post i dagens program. Hva er det egentlig vi skal rekke og er det bra for helsa vår?

Å gi tid handler om å se tid som noe verdifullt, noe en ikke kan sette en prislapp på. Det handler om å være tilstede. På hjemmesiden til verdensdagen for psykisk helse stilles et spørsmål som fanget min interesse: Hvem er vi dersom vi aldri er tilstede i oss selv eller med andre?

Hektiske dager med for mange må-gjøre ting, kan av og til gi meg følelsen av å leve som en hamster i et hamsterhjul. Det er bare jeg som kan kjenne hva det gjør med meg og kroppen min. Dermed er det bare jeg som kan sette bremsen på og vurdere hvorvidt jeg holder ut, eller om jeg bør sette bremsen på.

Jeg har hatt to feriedager denne uka, jeg hadde bestemt meg på forhånd for at jeg ikke skulle legge noen planer. Jeg skulle gjøre minst mulig og bare det jeg hadde lyst til der og da. Så i går ble det en tur i skogen til en lokal fjelltopp. Jeg har vært der mange ganger før, men denne gangen var det annerledes. Tidligere har jeg "konkurrert" med meg selv om å bruke kortest mulig tid opp til toppen. I går brukte jeg lang tid både opp og ned, stoppet for å ta bilder og glemte faktisk å se på klokka da jeg kom opp slik jeg ellers gjør for å se om det ble "ny rekord". Jeg hadde fokus på å nyte, lytte og kjenne på at kroppen ble fylt med ny energi.

Det var merkverdig stille i skogen. Og jeg tok meg i å lytte. Lytte til stillheten. En ubeskrivelig og god følelse. Det var akkurat det jeg trengte.

Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet når jeg må bremse ned. Da jeg for noen år siden fikk påvist krystallsyke, var det kroppens måte å si fra om at jeg burde lytte til signalene den hadde sendt en stund. I tida etter de første anfallene har jeg lært å kjenne igjen de begynnende signalene før de slår helt ut. Da er den beste løsninga for meg å roe ned tempoet, trekke pusten helt ned i magen og være mer tilstede i nuet. Ikke stresse med det som ikke er gjort eller det som ikke skal gjøres på enda ei stund.

Når jeg fokuserer på å være mer tilstede, fanger jeg opp mer av det som skjer rundt meg. Jeg legger merke til detaljer jeg ellers ville gått glipp av. Jeg kjenner at det gjør meg godt og at jeg slapper mer av. Det er slik jeg vil ha det, men det er ikke alltid så lett å fange det opp i tide.

Jeg har begynt å sile ut de tingene som krever mer av meg enn det gir meg. Etterhvert som jeg siler ut noe, ser jeg mer av hva som er viktig for meg, hva jeg ønsker å ha i livet mitt. Og jeg vet at det er bra for meg å snevre inn hva jeg ønsker å bruke tiden min på. Da viser jeg omsorg for meg selv.

Jeg gir tid - til meg selv.



Takk for at du leste.


T. 05.10.19.