Jeg har tidligere skrevet om følelsen av å gå med en maske på og hvordan jeg bruker den som beskyttelse for å ikke vise hvem jeg er og hva jeg bærer på innerst inne.
Bare de aller nærmeste, og knapt nok dem, får se hvem jeg er når jeg slipper tak i alt jeg har bygd opp utenpå for å slippe å kjenne på det som gjør vondt. Slik har jeg hatt det i mange år.
Jeg har det ikke slik hver dag, men i perioder.
Tidligere i dag var jeg inne på Tik Tok og så en video av en person jeg følger som tydelig har gitt uttrykk for at han sliter med angst og depresjon. På videoen han hadde lagt ut var teksten (oversatt fra engelsk) at han beklaget at han hadde vært fraværende den siste tiden. Dette var fordi han var inne i en vanskelig periode og at han ville komme tilbake når han var mer lik den han ønsket å være.
En sjelden gang skriver jeg kommentarer på videoer på Tik Tok, det gjorde jeg på denne.
Jeg skrev (oversatt fra engelsk); "Jeg ser opp til deg FORDI du viser hvem du virkelig er, alle sider ved deg. Fortsett kampen mot demonene og angsten, håper du føler deg bedre snart".
Når skal vi komme dit at vi klarer å se det å ha det tungt i perioder, som en del av oss og ikke noe vi burde skamme oss over? Jeg har over flere år kjent på et behov og et ønske om å lære mer om psykisk helse og hvordan den påvirker oss i forhold til hvem vi er og har blitt. Enda er det slik for mange at det er mye tabu og skam forbundet med temaet. Jeg skulle ønske det ikke var slik.
For min egen del så har det å innse og anerkjenne at jeg er meg med alt jeg har opplevd, alt jeg har med meg og den jeg har blitt på bakgrunn av det, gjort meg sterkere og mer bevisst på hvem jeg er. Alt ved meg er en del av den jeg er.
Jeg håper du har noen i livet ditt som du klarer å vise hele deg til, noen du stoler på og kan betro deg til. Jeg håper at du slipper å sitte alene med alt du bærer på og jeg håper det kommer en dag for oss alle hvor det å snakke om hvordan vi har det på innsiden og føles trygt og riktig.
Takk for at du leste.
T. 01.04.21.
