Våg å være - den du er innerst inne

I dag leste jeg en status på Facebook som gjorde inntrykk på meg.

Det krevde stort mot fra den som skrev det.

I statusen var personen ærlig om egen legning, psykisk helse og alkoholproblemer.

Det som i tillegg gjorde inntrykk på meg, var all støtten som kom i kommentarfeltet.

Mange ga uttrykk for at de syntes personen som skrev statusen var tøff, et forbilde for andre i lignende situasjon og at de ville gi personen en god klem neste gang de møttes.

Diktet over av Hans Olav Mørk ble postet i kommentarfeltet:

VÅG Å VÆRE

Våg å være ærlig

våg å være fri

Våg å føle det du gjør

si det du vil si 

Kanskje de som holder munn

er reddere enn deg?

Der hvor alt er gått i lås

må noen åpne vei.

Våg å være sårbar

ingen er av stein.

Våg å vise hvor du står,

stå på egne bein.

Sterk er den som ser seg om

og velger veien selv.

Kanskje de som gjør deg vondt

er svakest likevel?

Våg å være nykter

Våg å leve nå.

Syng, om det er det du vil - 

gråt litt om du må.

Tiden er for kort til flukt,

bruk den mens du kan.

Noen trenger alt du er

og at du er sann!

Diktet passet utrolig godt i denne sammenhengen.

For slik er det altså, at mange ikke klarer å leve som den de ønsker fullt ut.

Det er det nok mange grunner til.

Skam og fordommer er noen av grunnene.

Å leve et liv med maske på, uten å være ærlig mot seg selv, må være ufattelig slitsomt.

Noen lever et helt liv på denne måten, som en skygge av seg selv.

De fornekter den de er, livredd for hvilke reaksjoner de vil møte dersom de skulle stå fram.

Livredd for å bli stående alene, bli utstøtt eller sett ned på.

Jeg håper at den som postet denne statusen i dag, 

leser gjennom havet av positive tilbakemeldinger.

At de tas fram på tunge dager.

Jeg er stolt av å ha et slikt menneske på vennelista mi.

Som tør å være ærlig, vise seg "naken".

Å publisere det på sosiale medier gjør at det blir stående der svart på hvitt.

Det når mange i løpet av kort tid.

Jeg heier på deg og ønsker deg mange gode dager framover.

En bør er løftet av dine skuldre, nå vet "alle" det.

Du er den samme personen som før du postet statusen.

Din verdi er like stor.

Det står respekt av valget ditt om å stå fram.

Måtte 2019 bli et år hvor enda flere tør være den de er innerst inne.

Takk for at du leste.

T. 28.12.18.

Hva lar du bli igjen i 2018?

Det nærmer seg nyttår og tid for nyttårsforsett.
Jeg har også gjort det tidligere, i år tenker jeg annerledes.

Jeg har sansen for Henriette Lien og hennes tanker om hvordan gå inn i det nye året.
I stedet for å lage nyttårsforsett, velger Lien å fokusere på hva ho ønsker å ta med seg over i det nye året og hva ho ønsker å legge bak seg.

Dette tankesettet treffer meg.

Jeg er blitt mer bevisst på at jeg har en del i livet mitt som ikke gir meg noe.
Det som tapper meg for energi, i stedet for å gi meg noe.
Tanker, følelser, vaner/uvaner og kanskje noen mennesker.

Det siste året har gitt meg mange tanker om livet og hvor jeg ønsker å være.
Et nytt år gjør at tankene kretser desto mer omkring dette.

For en stund siden så jeg en video Henriette Lien hadde lagt ut.
I videoen beskrev ho en øvelse som kan være nyttig å gjøre.
Du tar et hvitt ark, midt på arket tegner du en stor sirkel.
Utenfor sirkelen skal du skrive det du ikke trenger i livet ditt.
Inni sirkelen skriver du det du ønsker å ha i livet ditt.

Fokuset ditt skal være på det du ønsker å ha i livet ditt. 

Jeg har ikke gjort øvelsen enda, kanskje er det på tide.

Livet er for kort til å bruke tid og energi på det som ikke gir deg noe.
Å ta tak i det krever bevisst og målretta fokus og endringsvilje.

Jeg skal starte det nye året med å legge bak meg det som ikke gir meg noe.
Jeg skal bruke litt tid på å finne ut hva det er, veie for og i mot
om jeg skal beholde det eller legge det bak meg.


Hva lar du bli igjen i 2018?


Takk for at du leste.


T. 27.12.18.

Tåler du stillheten?

Den nederlandske psykologen Namkje Koudenburg ville for noen år siden finne ut, hvor lang tid det tar før stillheten blir ubehagelig. Dette testet hun ut på 102 studenter.

Fire sekunder.

Vi er omringet av lyd mesteparten av tiden.
Hvorfor er det slik at stillheten føles trykkende etter kort tid?
Hva er det som gjør at det i løpet av en samtale oppleves ubehagelig hvis pausene blir for lange?

Jeg liker stillheten.
På samme tid liker jeg lyd.

Men jeg må ha valgt selv å være tilstede i alle lydene.
Dersom lydene blir for sterke og over for lang tid, blir det påtrengende.

Jeg er glad i musikk.
Den type lyd setter jeg pris på.

Av og til velger jeg stillheten.
Når jeg står opp lenge før resten av familien på morgenen.
Når jeg går tur i skogen.
Jeg ønsker å velge stillheten oftere.
Det gjør meg godt.

Stillheten er enklere å stå i alene.
Sammen med andre er det for mange ikke like lett.

Hvorfor er det slik?

Psykolog Olga Lehmann omtaler stillheten som en superkraft.
Som et forstørrelsesglass som gjør oss oppmerksomme på våre egne følelser.
Når hun underviste lot ho studentene starte dagen med en stille halvtime.

I Halden fengsel skulle seks innsatte være stille i 21 dager.
Målet var å gjøre dem til bedre mennesker.
Ingen av dem som deltok og som fullførte straffen sin, havnet i fengsel igjen.

Konklusjonen blant innsatte og ansatte i fengselet var at stillheten forandrer.

Skipsfart-giganten Wilhelmsen i Bærum kommune har valgt å gi sine ansatte muligheten til en halvtimes stille start på uka.

Men stillheten kan også oppleves vond for noen.
Stillheten forbindes med ensomhet.
For den som sitter alene understreker stillheten at du er alene.

I dagens samfunn hvor vi preges av stress, krav og effektivitet
kan stillheten oppleves som en trussel.
Når det blir stille skjer det jo ingenting?

Jeg tenker stikk motsatt.
Når det blir stille tenker jeg bedre.
Pulsen senker seg og jeg kan gå inn i meg selv.

Derfor setter jeg slik pris på de stille stundene jeg har.
Når jeg bare kan være.
Bare være i nuet.

Mitt mål for 2019 er at jeg skal finne rom for flere slike stunder.
Til å være stille og til å nyte stillheten.
Kanskje gjøre alvor av å sette meg mer inn i mindfullness og meditasjon.
Jeg har troen på at det vil gjøre meg godt.

Takler du stillheten?


Takk for at du leste.


T. 26.12.18.

Hjertestemmen sei ho skal få meir tid

Det er julaften morgen.
Ho sitt aleina i stua og ser omkring sæ.
Det blafre i tente lys.

Det e stille i huset.
De ho har kjær ligg og søv.
Ho kjenne på varmen i hjertet sitt.

Jula e tid for ettertanke og takknemlighet.
Jula e tid for savn av dem som ikkje e her lengre.

Snart e året gått og et nytt banke på.
Tida rase avgårde og ho slit med å henge med.
Ho kjenne på et ønske om å sette bremsa på.

Behovet for å senke tempoet, bare være, e blitt sterkere.
Hvilepulsen e god å kjenne på, ho vil ha det slik oftare.

Når ho bare e, kommer følelsan meir te overflata.
Både dem ho vil gjemme bort og dem som e god å kjenne på.
Begge dela e en del av ho.

Ho tenke på ungan sine.
På kor uendelig høyt ho elske dem.
Dem betyr alt for ho.

Kan hjertet flomme over av kjærlighet?

Ho tenke tellbake på si barndoms jul.
Før alt det triste, det vanskelige.

Da alt va godt.

Ho ser for sæ små føtter som stille lista sæ inn i stua.
Det va julaftens morra og ho va den einaste som va våken.
I stua sto juletreet ferdig pynta.

Glede og forventning fylte heile kroppen.
Lykkerusen bobla i ho.
Det va jul, ho hadde venta lenge.

Som voksen kan ho kjenne igjen følelsen av lykke.
Når de ho e glad i har det godt.
Da kjenne ho små lykkeboble i hjertet sitt.

Ho e blitt bedre på å velge ka ho skal bruke energien sin på.
Bagatella og negativitet blir bevisst sendt videre.
Fokuset e på det hjertestemmen sei ho skal bruke tid på.

Hjertestemmen sei at det nye året skal gi ho meir tid.

Tid tell å bare være, tid tell å skrive, tid tell å dele.
Tid tell å tørre, tid tell å drømme.
Ho har bestemt seg for å lytte meir.

Lytte tell hjertestemmen.


Takk for at du leste.


T. 24.12.18.

Hvis dette var din siste jul

Jeg følger mange blogger og profiler på sosiale medier, Kristine Weber er en av dem.
I går la ho ut et bilde på Instagram som fanget min oppmerksomhet og ga meg noen tanker som jeg vil prøve å få skrevet i dette innlegget. Bildet var linket opp til et blogginnlegg ho hadde skrevet.

I blogginnlegget skriver ho om en venn som har blitt alvorlig syk og som mest sannsynlig feirer sin siste jul. Ho skriver om hvordan dette har fått henne til å se livet i et litt annet perspektiv - kanskje spesielt nå i førjulstida hvor mange stresser hit og dit.

Er det nødvendig å skrive om dette nå i førjulstida tenker du kanskje?
Jeg tenker ja og jeg kjenner meg igjen i mange av de tingene Weber skriver.

Rekk opp hånda den som ikke av og til (eller ofte) kjenner på at en bruker tid på ting som egentlig er uvesentlig og lar små unødvendige detaljer ta plass i livet? Som lar seg hisse opp og irritere over ting en ikke får gjort noe med? Som lar energityver ta plass i livet ditt, de som bare tar og tar og aldri gir noe tilbake? Som jobber på dag ut og dag inn og aldri lar kroppen hvile og hente seg inn?

Jeg har brukt mye av livet mitt til å etterstrebe det perfekte, at alt skal gå på skinner og at ingen skulle kunne "ta meg" på noe. Jeg var livredd for å mislykkes, derfor var det enklere å la være når det dukket opp utfordringer eller oppgaver som virket uoverkommelige.
Jeg har gått med "høye skuldre", sjelden latt kroppen hente seg inn igjen - det straffet seg til slutt da jeg for noen år siden endte opp med krystallsyken og kroppen sa klart fra at nok er nok.

Hva er det vi stresser med egentlig? Hva er det vi skal rekke?

Tidligere år har jeg stresset med at alle 7 sortene skulle være i kakeboksene til jul, huset skulle være ryddig og nyvaska i god tid, alt av julepynt skulle være på plass og nøye dandert rundt om i stua.
Jeg har roet ned, senket skuldrene, tenkt at det ikke er det som gjør at det blir jul.

La oss omfavne livet, sette pris på det vi har her og nå, vise at vi er glade i de vi har rundt oss.
Når jeg leste om Webers venn som kanskje feirer sin siste jul, ble jeg enda mer bevisst på hva jeg trenger i livet mitt, hva som gjør meg takknemlig, hva jeg ønsker å bruke energien min på.

Jeg er heldig, jeg har det jeg trenger, jeg har familien rundt meg.
Og jeg føler på en takknemlighet som gjør meg varm innvendig.

Hvis dette var din siste jul - hva ville du brukt tiden din på? 
Hva ville du sagt til dem du har rundt deg?


Takk for at du leste.


T. 22.12.18.

Når løvemammaen våkner

Jeg gråt i går.
Triste tårer, sinte tårer.
Fordi noen jeg er glad i har det vondt.

Jeg gråt for meg selv også.
Fordi jeg kjenner meg så altfor godt igjen i smerten.
Å bli mobbet på grunn av utseendet gjør ubeskrivelig vondt.

Etter de triste tårene, kom sinte tårer.
Sinte tårer fordi det er så unødvendig.
Fordi ingen skal måtte ha det sånn.

Det kjentes ut som om noe inni meg var nær ved å sprenges.

Så kom løvemammaen i meg fram.
Når noen oppfører seg dårlig overfor en jeg er glad i,
våkner kamplysten.

Jeg har ikke tenkt å gi meg uten kamp.
Med nebb og klør skal jeg kjempe.
Ingen skal tro det som har skjedd er greit.

Samtidig skal jeg verne om deg som har det vondt.
Passe på at selvfølelsen vokser, fortelle deg at verdien
av et menneske ikke handler om utsida, men det som er inni.

Sakte, men sikkert skal jeg bygge deg opp.
Gi deg tilbake troen på at du har verdi.
Fordi du betyr så mye for meg.

Det jeg selv opplevde som barn har gjort meg sterk.
Har gjort meg til en som kjemper for rettferdighet.
Til en som ser og som griper inn.


Takk for at du leste.


T. 15.12.18.

Hodet fylt av tanker

Ho kjenne på et behov for å si det.

Sette ord på drømman som bor i ho.

Før ho visste ordet av det, så va det sagt.

Ka ho drømme om.

Ka ho vil bruke livet sitt på.

Hjertestemmen sa at det va på tide.

Ho drømme om et liv med mer energi.

Som gir meir enn det tar.

Ho veit ikkje heilt kordan ho skal komme sæ dit.

Ho e på vei.

Ho har åpna hjertet sitt.

Ho har bedt om hjelp.

Den ho spurte om hjelp møtte ho med åpne arma.

Året som har gått har gitt ho trua på nåkka meir.

Trua på at ho kan meir enn det ho har vist te no.

Den lille jenta har visst det heile tida.

At å åpne døra te det vonde, va starten på nåkka nytt.

Det har vært vondt og godt på samme tid.

No e ho klar for fortsettelsen.

Gjennom å sette ord på egen fortid, vil ho hjelpe andre.

Veien blir tell mens ho går.

Små skritt, litt hver dag.

For hvert skritt blir det lettare.

Ho leve fra innsida og ut.

Takk for at du leste.

T. 07.12.18.

Ja til hverdagsros og småskryt

En artikkel fra Bergens Tidende ble postet på Facebook tidligere denne uka.
Den var skrevet av Christian Nome Lepsøe.

Artikkelen startet med at det å være i en begravelse er noe av det tristeste som finnes.
At noen ganger kommer døden brått, andre ganger er den forventet, kanskje til og med ønsket fordi den som er død levde med smerter.

Nome Lepsøe skriver så om begravelsen til en kollega som døde brått.
En han skulle ønske han hadde tatt seg tid til å bli bedre kjent med.

Så vinkles artikkelen over til et tema som fanget min interesse enda mer.

Hverdagsros. 

Om hvor gode mange er til å kritisere og latterliggjøre andre, særlig gjennom sosiale medier.
Når man kan skjule seg bak en kallenavn, når du ikke trenger å møte den andre ansikt til ansikt og si det direkte.

"Hvor ble det av hverdagsrosen og småskrytet?" undres Nome Lepsøe.

Jeg kan kjenne på at jeg blir litt flau når noen gir meg skryt.
Jeg går liksom i "forsvar", argumenterer MOT den positive kommentaren.
Hvorfor er det slik?

Samtidig prøver jeg å bli flinkere.
Takker for den postive kommentaren.
Tenker at den som gir meg skryt faktisk mener det.

Så prøver jeg selv også å gi skryt til de jeg har rundt meg.
Viser at jeg setter pris på dem og ser det de gjør som er bra.
På denne måten viser jeg at jeg SER dem.

Å gi skryt skal føles naturlig.
Det er ikke meningen at du skal gi noen skryt bare for å gjøre det.

Noen trenger skryt mer enn andre, i disse tilfellene kan det være nyttig å fokusere ekstra på det de gjør som er bra. Spesielt hvis de ofte gjør det motsatte, sier eller gjør noe som ikke er bra.
Da blir det å se etter de bra tingene, selv om det kanskje må gjøres med lys og lykter, desto viktigere.

Du får mer av det du gir oppmerksomhet til. 

Dette er noe jeg har erfart mange ganger i mitt møte med barn som utfordrer.
De som er kommet inn i et handlingsmønster som preges av negative tilbakemeldinger fra omgivelsene. Noen av disse barna får så mye oppmerksomhet på de negative handlingene og så lite på det de gjør som er bra, at de ofte havner inn i en vond sirkel de ikke kommer ut av.

Da blir hverdagsrosen ekstra viktig.
Å gi de positive tilbakemeldingene, selv på ting som vi kanskje tar som en selvfølge, noe vi forventer barnet skal gjøre uten å måtte få skryt for det.

Jeg tror at det at jeg blir flau for skryt handler om at jeg for det første ikke er vant til å få skryt.
I neste omgang handler det om at jeg ikke tør tro på at de som sier det, faktisk mener det.
Og til slutt fordi jeg på bakgrunn av opplevelser i oppveksten, mistet troen på meg selv.
Troen på at jeg kunne noe, hadde egenskaper som noen kunne tenke at jeg var flink til.

Jeg håper at de som gir meg ros og skryt fortsetter å gi meg det.
Selv om jeg ikke alltid er så god til å takke og vise at jeg setter pris på det.
Det er ikke fordi jeg ikke blir glad for det.

Det er bare fordi jeg øver meg på å bli bedre på å ta i mot.

Ja til hverdagsros og småskryt.
Fordi vi trenger det, alle sammen.
Stor og liten, gammel og ung.

Neste gang du ser noen gjøre noe bra, si det.
Neste gang du ser noen som har en fin kjole, bluse eller bukse på, si det.
Neste gang du møter noen som har en egenskap du setter pris på, si det.

Det kan redde dagen deres, det kan snu en drittdag til en bra dag.
Det kan gi dem tilbake troen på at de betyr noe.

Du kan gjøre en forskjell. 
SI DET!


Takk for at du leste.


T. 30.11.18.

Å bære sin egen bagasje

Det er ingen underdrivelse at jeg elsker nye fagbøker innenfor mitt eget fagfelt.
Når boka i tillegg omhandler et tema jeg blir mer og mer engasjert i, da var det ikke noe å tenke på.

I forrige uke kom boka og jeg gleder meg til å få tid til å lese den.

"Livsmestring i barnehagen har 11 kapitler som med ulike innfallsvinkler tar for seg helsefremmende arbeid i barnehager - arbeid med både menneskene og miljøene. Det handler om å bevare livsgnisten og skape mening i barns liv. Og om å fjerne negativt stress - slik at barn får mulighet til å oppleve ro i seg selv. Det krever at ansatte erkjenner hvilken enorm betydning deres væremåte og relasjonskompetanse har for barns livskvalitet, og handler deretter".

Omtalen av boka tar pusten fra meg. Så viktig og så riktig.
For det er i møte med det enkelte barn vi finner ut om vi innehar evnen til å SE barnet.
Om det "bare" er en jobb, eller om vi virkelig bryr oss, om vi tenker med hjertet.

Barn i dag vokser opp med helt andre forventninger rundt seg enn da jeg vokste opp.
Selvfølgelig kunne det være tøft å være barn for 30 år siden også.
Mye av det samme går igjen, men mye er annerledes.
Den som møter barna må ha dette i bakhodet.

Å føle at man ikke strekker til eller ikke oppfyller forventningene som stilles til deg, er ingen god følelse. Selv i voksen alder kan jeg kjenne på det, tenk å ha disse følelsene allerede som barn?
For et barn kan det kjennes overveldende på en helt annen måte.
I møte med barnet må vi vise at vi bryr oss, vi må hjelpe barnet å sortere tanker og følelser og til å kjenne på både motgang og mestring.

Jeg møter hver dag barn som sliter, som trenger hjelp til å lære sosial kompetanse og hvordan møte daglige utfordringer. De trenger hjelp til å finne sin plass, til å bli godtatt, til å få være den de er, til å passe inn.

Jeg føler meg privilegert som får jobbe med barn.
De sårbare barna er mine hjertebarn.
De som faller litt utenfor, de som sliter.
De rører noe inni hjertet mitt, helt innerst inne.

Jeg var selv et slikt barn.

Av de voksne jeg møtte i oppveksten husker jeg mange som ikke så meg.
Og noen få som hadde hjertet på utsiden, som virkelig brydde seg.
Som tok seg tid til å snakke med meg, som så at jeg sleit.
Det vil jeg for alltid være takknemlig for.

Å bli sett er et grunnleggende behov hos oss mennesker.
Som barn, som ungdom, som voksen.

Vær en som ser.
En som bryr seg.


Takk for at du leste.


T. 30.11.18.

Ho står i stormen

Ho står ute i stormen.

Regnet piske rundt ho.

Vinden ruske i det korte håret.

På himmelen dominere mørke skya.

Litt sånn som livet føles no.

Mange tanka svirre.

En plass på veien blei ho usynlig.

Mista sæ sjøl litt, blei viska ut.

Ho veit at det finnes lyspunkta.

Men midt i alt det mørke ser ho lyset.

Ho løfte blikket og ser på himmelen.

Lyset finnes der også.

Ho har vært ute en vinterdag før.

Veit at kroppen klare å stå i det.

Tankan på det mørke vil alltid være der.

Det handle om ka ho velge å fokusere på.

Ho velge sæ sjøl og den veien ho har gått.

Veit at mulighetan e der.

Av og til tvile ho.

På kæm ho vil være.

Ho e på leit.

På veien har ho møtt mange.

Som har påvirka ho, forma ho.

Noen har gitt energi, noen har tatt.

Ho trekke pusten mens stormen rase rundt ho.

Veit at ho har alle muligheta.

Bare ho tør gripe dem.

Ho snur sæ og går heimover.

Dit kor ho føle sæ trygg.

Der kor dem ho e glad i vente.

Alt ho har gjort i livet har gitt lærdom.

Noen ganga har ho tråkka feil.

Ho har lært av det.

Lært om svik og falske motiva.

Men også om kjærlighet og omtanke.

Ho velge det som gjør ho godt.

Som gir ho meir av det ho sjøl ønske å gi.

Energi til andre gjennom å være den ho e. 

Godhet og ærlighet e verdia ho sette høgt.

Ho kan bare være sæ sjøl.

Og håpe at det e godt nok.

Det finnes bare en av ho.

Ho e unik.

Takk for at du leste.

T. 18.11.18.

Drømmeboka mi

I forrige uke kom drømmeboka mi.

Jeg har bestilt den fra ei side som heter Personlig almanakk.

Boka tenker jeg å fylle med små og store drømmer.

Hvorvidt noen av dem blir oppfylt eller satt ut i livet, vet jeg ikke.

Jeg skal i alle fall bruke boka til å skrive ned drømmene mine i.

2/3 deler av boka inneholder linjerte ark, resterende er blanke ark.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte.

En drøm kan være stor, en annen kan være liten.

Like viktige uansett.

Jeg har troen på å tørre å drømme.

Kanskje forblir det bare med drømmen.

For mye av livet mitt er blitt brukt til å begrense meg selv.

Til å tro på det andre sier, de som ikke tror på at andre kan få til noe.

De som gjorde at jeg sluttet å tro på meg selv.

Det er slutt på den tida.

Hver setning i boka skal starte med

Jeg drømmer om...

Har du noen drømmer?

Har du skrevet dem ned noe sted?

Tenker du å realisere noen av dem?

Jeg har startet med å lage meg ei drømmebok.

Først skal jeg skrive ned drømmene mine.

Neste skritt er å sette noen av dem ut i livet.

Kanskje ikke denne uka eller den første måneden.

Det kommer an på størrelsen på drømmen...

Takk for at du leste.

T. 15.11.18.

Når ryggsekken tynger

Dette bildet ble postet på Facebook i går av en jeg kjenner.

Bildet har jobbet i underbevisstheten min siden da.

Et levd liv gir mange erfaringer, både på godt og vondt.

De fleste av oss tar det med oss videre.

Så dukker det opp igjen, i såre stunder, i gode stunder.

Alt etter hva det omhandler.

Jeg har i løpet av mitt 42-årige liv gjort meg en del erfaringer.

Likevel føler jeg meg absolutt ikke som en som vet eller kan alt.

I møte med andre mennesker prøver jeg å starte med blanke ark.

Ingen fortjener å bli møtt av noen som er forutinntatt, 

som lar førsteinntrykket definere hvem den du møter er. 

Vi har alle ulik bagasje.

Noen mer enn andre.

Det vi møter i livet gjør oss til den vi er.

På godt og vondt.

Bildet over gir meg assosiasjoner til barna jeg møter i jobben min.

Unike og ulike små mennesker.

Alle har de med seg bagasje i sin lille ryggsekk.

Noe av denne bagasjen kan være tung å bære for et lite menneske.

Da trenger de en som ser dem, som lytter til det som ikke blir sagt.

En liten flik av hjertet mitt tilhører alle disse som jeg møter hver dag.

Som gir knuseklemmer til beina mine.

Som kryper opp i fanget mitt for æ søke trygghet.

Som freser i raseri og gråter høylytt når noe går dem i mot.

Bagasjen vår tar vi med oss videre i livet.

Jeg håper jeg kan være noe de små jeg møter tar med seg i sin bagasje.

Som en som så dem, så den de var innerst inne.

Takk for at du leste.

T. 13.11.18

Jeg traff en nerve

I gårdagens blogginnlegg skrev jeg om det å trykke på pauseknappen.
Jeg traff tydeligvis en nerve hos flere av de som leser bloggen.

Flere har sagt at det var godt å lese på bloggen at det er flere enn dem som trenger en pause av og til.
Jeg tror vi er mange som lever etter "må bare gjøre dette først...så skal jeg ta en pause" prinsippet.
For hver ting vi "bare skal" gjøre, så kommer det nye ting inn.

Hvis ikke den som eier kroppen sier nei når det tårner seg opp, hvem skal da si det?
Jeg tror at det å bli flinkere til å lytte til egen kropp og de signalene den sender ut er ufattelig viktig.
Vi har bare en kropp og den tåler ikke overbelastning så veldig lenge før den klapper sammen.

I dag var jeg hos frisøren. Mine timer hos frisøren er like mye terapi som hårklipp.
Jeg og frisøren min ender alltid opp med å snakke om "store ting" i livet.
Samtidig som vi er ganske like, så er vi også veldig ulike.

I dag endte vi blant annet opp med å snakke om hva vi vil med livet vårt.
Er vi der vi vil være, hvor vil vi hen, hvilke muligheter har vi?

For min del handler det i stor grad om at jeg har tusenvis av tanker som henger litt i lufta.
Samtidig som jeg vil så mye, så begrenser jeg meg selv.
Med en gang jeg tenker på alle mulighetene jeg har hvis jeg bare vil, så blir jeg med ett til den lille jenta. Usikker på meg selv, tenker at jeg ikke tør - for enn hvis jeg feiler?

På den ene siden ønsker jeg oftere enn før å trykke på pauseknappen for å gi meg selv hvile.
Samtidig tenker jeg at hvis jeg skal rekke å sette noen av drømmene mine ut i livet, så må det skje snart. Men jeg vet ikke helt hva jeg vil...

I slutten av denne måneden skal jeg på et seminar.
Et mulighetsseminar.

Jeg stiller på seminaret med tusenvis av tanker.
Og drømmer jeg ikke vet helt hva er.
Kanskje får jeg hjelp til å rydde litt i tankene og drømmene.
Tør jeg drømme? Tør jeg tro på meg selv?

Tiden vil vise.


Takk for at du leste.


T. 09.11.18.

I går trykte jeg på pauseknappen

Jeg kjente det på kroppen for flere dager siden, kjente igjen signalene.

Svimmel, trøtt, sliten.

Over en periode hadde jeg kjørt kroppen for hardt.

For mye å gjøre, for mye å tenke på, for mange baller i lufta. 

For ca. 5 år siden fikk jeg påvist krystallsyke.

Det kom midt i en praksisperiode under førskolelærerutdanninga.

Ikke det perfekte tidspunkt for å si det sånn, sykdom spør sjelden om det passer.

Kroppen sa fra at nå trengte jeg en pause.

Etter det har det variert litt når det slår ut.

I perioder med mye å gjøre, da kjenner jeg det.

Med tida har jeg lært meg å kjenne signalene før det slår helt ut.

Da trekker jeg pusten og sier til meg selv; Nå er det på tide med en pause.

Slik var det i går.

Jeg kom hjem sent tirsdagskveld etter 5 dager i Trondheim.

De første dagene var jeg der sammen med datteren min, vi kosa oss.

Men samtidig var begge slitne, vi brukte mye tid til avslapning.

Var turister, shoppa litt, gikk på kafé.

Så dro ho hjem søndags ettermiddag og jeg skulle være der 2 dager til.

Siste skolesamling ved NTNU, snart ferdig.

På bussen inn til byen igjen kom tårene.

Typisk meg, med følelsene utenpå.

Samtidig så var jeg uforberedt.

Jeg tror kroppen allerede da sa fra.

Om at jeg trengte en pust i bakken.

Med ett følte jeg meg så usigelig alene.

All verdens bekymringer ble kastet over meg.

Heldigvis var jeg alene i bussen.

Da jeg kom til hotellet låste jeg meg inn på rommet.

Der ble jeg liggende, lenge.

Jeg kom meg gjennom de neste to dagene.

På flyet hjem kjente jeg at reservebatteriene snart var tomme.

Det ble sent før jeg var hjemme hos familien.

Jeg pakka litt ut før jeg la meg.

Sov i ett til neste morgen.

Selv om jeg elsker å synge i kor, 

valgte jeg å ikke dra på øving i går.

Jeg ga beskjed om at jeg trengte å hvile, 

at jeg hadde drevet meg for hardt den siste tida.

Det fikk jeg forståelse for.

Jeg fikk sendt inn en oppgave til skolen med frist i dag.

Resten av ettermiddagen og kvelden ble brukt til å slappe av.

Det takker kroppen min meg for i dag.

Over 7 timer søvn i natt gjorde godt.

Den siste tida har jeg knapt sovet 5 timer pr. natt.

Kroppen har aldri fått muligheten til å lades helt opp igjen.

Jeg har drevet rovdrift på min egen kropp. 

Pauseknappen vil bli oftere brukt i tida framover.

Fordi ingen vil takke meg den dagen jeg stanger hodet i veggen.

Jeg liker å ha mange jern i ilden, mye å gjøre, føle meg nyttig.

Men jeg må også sette av tid til å lade.

I helga skal jeg slappe godt av.

Ha minst mulig på agendaen.

Kanskje blir det en tur i skogen.

Der finner jeg tilbake til energien jeg trenger.

Ønsker deg en fin dag.

Husk å lytte til kroppen.

Takk for at du leste.

T. 08.11.18.

Podcast med mening og siste tur til Trondheim

En av de tingene jeg ønsker å bruke mer tid på, er å lytte til podcast.

I går på flyet til Trondheim hørte jeg på en podcast.

Podcasten var av Andreas Gravdal, gjest var Trygve Skaug.

Jeg har sansen for Trygve Skaug og hans vesen.

I podcasten snakka de om håp, poesi og skriving.

Og om å mestre det å ikke alltid mestre alt.

"Jeg ønsker å være den med refleksvest i tunnelen, den som plukker opp de som trenger å bli sett".

Utsagnet fra Trygve Skaug gjorde inntrykk. 

I et samfunn hvor de fleste har mer enn nok med sitt, nok med å overleve, er det ikke så lett å se andre.

Jeg kan ofte kjenne på en følelse av å leve med følelsene utenpå kroppen. 

Det handler både om eget og andres følelsesliv.

Jeg fanger opp stemninger, værer når noe "ligger i lufta".

Det oppleves mesteparten av tida som en bra ting.

Noen ganger kan jeg kjenne på at jeg lett overanalyserer.

Jeg kan tenke at andre tenker noe om meg og det jeg gjør, uten at jeg vet det med sikkerhet.

Det kan gjøre meg sliten.

Jeg velger likevel å se det som noe positivt, jeg får lett kontakt med andre og får deres tillit.

På denne måten føler jeg kanskje at jeg er en slik person med refleksvest i tunnelen for andre.

Gravdal og Skaug snakket også om det å ha en du kan ringe til, uansett når på døgnet det er.

Det satte tankene i gang i forhold til hvem dette er for meg.

Som barn og ung voksen (kanskje senere også) er det for meg naturlig at dette er mine foreldre.

Så utvider det seg til å gjelde venner, kjæreste.

Jeg håper jeg er en slik person for noen.

Trygve Skaug forteller i podcasten om en opplevelse som gjorde at han etter flere år med mye tid borte fra familien, satte på bremsen.

Datteren hans hadde opptelling på hvor mange de var i familien.

Ho talte seg selv, moren, søsken, katten... 

"Av og til glemmer jeg at vi er seks i familien, det er så lett å glemme deg pappa."

Det datteren sa gjorde sterkt inntrykk på Skaug. Han forsto at det var på tide med en endring, på tide å prioritere annerledes.

Etter denne opplevelsen tok han kontakt med en manager, en som kunne hjelpe han å holde oversikt, hjelpe ham å si nei.

Hjelpe han å balansere familielivet med tiden borte fra familien.

Familien min er klippen i livet mitt.

Jeg prøver å være så mye som mulig sammen med dem.

På samme tid setter jeg pris på tid alene, tid til meg selv.

Det kan være en tur på treningsstudioet, korøvelse og nå det siste året skolesamlingene i Trondheim.

Jeg tror tiden for meg selv gjør meg til en bedre kone og en bedre mamma.

Nå er jeg på siste skolesamling i Trondheim.

Det har vært lærerikt og jeg er glad for at jeg turte å ta skoleplassen.

Det har vært en del av reisen min etter skrivekurset for et år siden.

Jeg har blitt bedre kjent med meg selv og kjenner at det var riktig valg.

De nye kunnskapen blir med meg videre, både for egen del og for dem jeg møter.

Datteren min er med meg på denne siste turen til Trondheim.

Vi har satt av helga til å se oss rundt i byen og til å være sammen.

Kanskje vil ho også velge å reise hit en gan som student, tiden vil vise.

En deilig hotellfrokost ligger godt i magen, nå skal vi straks ut for å være litt turister.

Takk for at du leste.

T. 03.11.18.

Husk at du trenger "deg" mer enn du trenger dem

Et innlegg på Facebook-profilen til Henriette Lien traff meg midt i hjertet i morges.

Det handla om hvor vanskelig det er å lytte til seg selv og egne behov, i frykt over å skuffe andre.

Å sette grenser for seg selv, kan i følge Lien, lett oppfattes som egoistisk og en separasjon. 

Den siste setninga i innlegget traff meg ekstra hardt; Husk at du trenger "deg" mer enn du trenger dem. For uten deg blir det ikke noe dem. 

I livet mitt har jeg alltid stilt ufattelig strenge krav til meg selv og hva jeg skal klare. Det har ofte endt med skuffelse på skuffelse fordi jeg ikke nådde opp til egne krav. 

Det jeg den siste tida har innsett, er at jeg kun har hatt fokus på hva jeg trodde andre tenkte om meg, derfor stilte jeg disse kravene. 

Jeg hadde aldri stilt de samme kravene til andre.

Det er kun jeg som vet hva jeg trenger og når min grense er nådd.

Gjennom å strekke den grensen hele tiden, mer og mer, vil kroppen til slutt si stopp.

Jeg har ingen garanti for at jeg ser signalene før det er for sent.

Derfor er det viktig å sette grenser, si nei, lytte til sin egen kropp.

Jeg tror jeg er blitt bedre på det.

Jeg har senket kravene til meg selv på mange områder.

Samtidig har jeg sirklet meg inn på hvilke områder jeg fortsatt ønsker å stille krav til meg selv.

Disse kravene er litt utafor komfortsonen, nok til at jeg sakte oppnår mestringsfølelse.

Og det føles oppnåelig, fordi de ikke er FOR høye.

Jeg har troen på at det å lytte til seg selv, kan oppfattes som fornuftig av omgivelsene.

Det vil alltid være dem som tisker og hvisker, tror de vet bedre enn deg.

Jeg velger å flytte fokus, ikke lytte til dem, men til meg selv.

Hjertestemmen sier at det er riktig valg.

For uten meg, blir det ikke noe dem.

Takk for at du leste.

T. 28.10.18.

Rimfrost

Som små trær lagd av frossent vann
Lag på lag av små greiner
Tusenvis av kunstverk lagd av naturen

Ingen er like, alle er unike
Jeg går omkring, beundrer
Imponert over alt jeg ser

Kuldegradene biter i kinnene
Fingertuppene blir kalde
Mange motiver foreviges

Trekker jakken tettere omkring meg
For hvert skritt ser jeg nye kunstverk
Naturen gir meg mye på mange måter

Føler meg heldig som har naturen så nært
Som kan beundre den hver dag
Kjenne den friske luften, fylle lungene

Årstidene gir variasjon
Alt like vakkert, på ulike måter
Jeg nyter dem alle

Frosne fingre og frossen kropp
Tvinger meg til å gå inn igjen
Jeg lever lenge på bildene



T. 27.10.18.

Sterk inni, sterk utenpå

I midten av oktober starta jeg opp som ambassadør for NK Sportswear. Det var litt sånn "det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert" og at jeg tok en sjanse jeg garantert ikke hadde tatt for et år siden. Jeg er over gjennomsnittet interessert i treningsklær og da jeg så på Instastoryen til NK Sportswear at de søkte etter flere ambassadører, så tenkte jeg - hvorfor ikke? Jeg kikka litt på nettsida deres og så at de fleste modellene de bruker er unge, slanke og litt slik som "det forventes" at ungdommene i dag skal se ut. Så tenkte jeg at det brude jo være noen der som en motvekt? En som meg - i begynnelsen av 40- åra, noen kilo for mye og litt mer sånn "hverdagslig". Så søkte jeg...og det tok ikke lang tid før jeg fikk svar om at de gjerne ville skrive kontrakt med meg. I første omgang for et år, så kan man eventuelt velge å si den opp eller fortsette. Det er selvfølgelig noen betingelser her - jeg må poste minimum 8 innlegg i måneden hvor jeg tagger NK Sportswear, til gjengjeld får jeg en rabattkode jeg kan dele med mine venner (Tone15) og jeg får selv en litt høyere rabatt når jeg kjøper klær, samt at jeg får tilsendt vareprøver av og til.

Jeg synes det er en grei avtale, jeg får flotte treningsklær som er gode på, jeg blir motivert til å fortsette treninga og jeg synes jeg ser bra ut i dem. En vinn-vinn situasjon synes jeg i alle fall.

Noen vil kanskje synes at det er "teit" å holde på slik, ta bilder av seg selv på trening og poste det på sosiale medier. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg syntes det var litt "kleint" i starten, men nå synes jeg bare det er gøy. For dem som har noe i mot det, så har de selvfølgelig lov til det.

Jeg har tatt et valg for meg og det står jeg for. Jeg har så langt fått flere spørsmål om klærne og mange som kommenterer det positivt.

Og jeg føler meg supermotivert!

Komfortsonen er pressa!

Og ikke minst - i og med at det å trene er blitt en rutine på lik linje med å planlegge ukens middager, så ser jeg framgang på treninga. Jeg er blitt sterkere, jeg ser endringer på kroppen min og jeg LIKER det jeg ser. 

Utseendet har alltid opptatt meg, i negativ forstand. Jeg har alltid sett ned på meg selv og syntes jeg var stygg. Nå er jeg i endring, jeg ser på meg selv med andre øyne, jeg tenker positivt om meg selv. Det gjør godt, jeg har det bedre enn noen gang. 

Jeg heier litt på meg selv hver dag, det blir enklere for hver dag.

På innsida sitter den lille jenta og smiler. 

Jeg er blitt sterkere på innsida, nå er jeg sterkere utenpå også.

Takk for at du leste.

T. 24.10.18

Venninnehelg og gavedryss

Jeg har tilbrakt helga sammen med 3 venninner fra tida på videregående, det har vært SÅ koselig.

Selv  om vi ikke bor så langt fra hverandre, så er det ikke så lett å få til å møtes i en hektisk hverdag. 

De kom hit lørdags formiddag for å hente meg, da hadde jeg dekket et deilig lunsjbord sånn at vi spiste oss gode og mette før vi dro herfra. Jeg og en av venninnene mine hadde planlagt helga, i fjor var det to andre som hadde planlagt. Alt var hemmelig, de to andre hadde fått en pakkeliste tilsendt, noe av det som sto på lista var selvfølgelig tull. Sånn som limstift, sikkerhetsnåler og gnagsårplaster.

Vi kjørte først til Finnsnes, der var det en halvtimes ekspress-shopping før turen gikk videre til Sørreisa hvor vi gjennomførte en oppgave på et Escape rom. Det har vi prøvd en gang før i Tromsø, s å denne gangen visste vi litt mer hva vi gikk til og klarte faktisk å komme oss ut av rommet mens det enda var 12 minutter igjen - som 4. beste så langt! Det var vi godt fornøyde med!

Så handla vi litt mat før vi dro dit vi skulle overnatte. Det var på ei hytte som heter Tennvassbu i Tranøy kommune. Ei flott hytte med nydelige omgivelser, litt utenfor allfarvei og med god plass. 

Da vi kom til hytta var det bare 10 grader inne, så vi hev oss rundt, fikk inn tingene våre og fikk fyrt opp i peisen. Det ble raskt varmt og vi fikk laga oss litt mat - finnbiffgryte med hjemmelaga potetmos og blomkålmos - og med litt godt i glasset ble det skikkelig godt.

Det ble seint før vi la oss, vi koste oss med å spille Alias og sitte oppe og skravle lenge utover natta. Noen hadde mer konkurranseinstinkt enn de andre for å si det sånn...og det ble heftige forklaringer og mye innlevelse i oppgavene.

Det regna godt i natt, det tromma skikkelig på taket og vi våkna mange ganger i løpet av natta. Madrassene var heller ikke de samme som hjemme, det vet man jo når man drar på hyttetur - at det ikke blir som hjemme. Så det går jo greit for en natt eller to.

Utsikten over var det som møtte oss i morges da vi var stått opp - nydelig og fredfullt.

Etter at vi hadde fått spist frokost, rydda og vaska litt i hytta og pakka i bilen, gikk turen tilbake til Finnsnes. Der var det tid for bowling - skikkelig gøy, mest flaks og litt teknikk.

Før vi dro hjem spiste vi en deilig middag på kinarestauranten på Finnsnes, deilig mat.

På lørdags kvelden kom den ene etter den andre med gaver til meg.

Føler meg så ufattelig heldig som har så gode venninner som viser at de setter pris på meg.

Et tova sitteunderlag, en ny Trygve Skaug kopp og en liten lykke-krone med et dypt budskap.

Heldige meg som har dem i livet mitt.

Takk for ei flott helg, jentene mine.

Nå er det bare å begynne å planlegge neste års sammenkomst og ikke minst langtur om 5 år.

Takk for at du leste.

T. 21.10.18