Vil jeg noensinne bli fornøyd?

Siden i høst har jeg vært gjennom en prosess hvor jeg har tatt fram gamle, bortgjemte minner og opplevelser og skrevet meg gjennom det. Jeg har kommet ut på den andre siden og følt meg som et nytt menneske. Å skrive det ut har virkelig hjulpet. 

Selv om jeg gjennom å skrive her på bloggen om det jeg har fortrengt over mange år har hjulpet mye på, så er det et område hvor det enda gjenstår mye innsats.

- Å akseptere meg selv som den jeg er.

- Å være fornøyd med det jeg får til.

- Å akseptere kroppen min.

Det høres kanskje lett ut for noen, men for meg er det ufattelig vanskelig og kan til tider oppleves som fullstendig uoverkommelig.

Opplevelsene fra barndommen med kommentarer om hva mobberne tenkte om meg, har satt dypere spor enn jeg har vært klar over. Det er med meg i alt jeg gjør og har formet meg som menneske. 

I fare for å bli oppfattet sytete - jeg jobber med saken! Det er ikke sånn at jeg bare sitter her og synes synd på meg selv. Jeg ønsker å gjøre noe med det, bli mer fornøyd og ha det godt med meg selv. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal komme meg dit.

Jeg trenger tid - tid til å finne veien til det å bli glad i meg selv. 

Til å ikke stille krav til meg selv om alltid å gjøre det bedre. Jeg er rågod på det! Å stille krav til meg selv. På skrivekurset i oktober fikk vi en oppgave hvor vi skulle skrive et brev til oss selv som lita jente - jeg feilet på mye av den oppgaven. Uten at jeg selv la merke til det, så var brevet til meg selv fylt av krav til ting jeg skulle gjøre bedre.

Å skrive på bloggen føles som en kanal hvor jeg kan sette ord på tanker og følelser, dele med andre uten at jeg trenger å se den som leser det inn i øynene. På bloggen er det lett å være ærlig, "si" det jeg mener og ikke være redd for hva andre tenker og mener om det jeg skriver.

Kanskje burde jeg finne noen jeg kan snakke med på ordentlig? En som bare kan lytte og høre på det jeg har å si. Er det veien å gå for å "bli ferdig med det"? Få tømt meg skikkelig og starte opp med blanke ark...

Jeg må bruke litt tid, på meg selv. 

Så håper jeg at jeg underveis finner nøkkelen til selvaksept, til å akseptere meg selv.

Kanskje er det ikke bare en nøkkel. 

Noen nøkler vil ikke passe, andre kan kanskje lirkes inn i låsen, men vil ikke gå helt rundt.

Om jeg finner rett nøkkel er heller ikke sikkert.

Jeg må likevel gi det en sjanse.

Takk for at du leste.

T. 29.12.17

Barnetroen og kjærligheten til dyrene

Det knitrer i snøen under beina til den lille jenta når ho går opp mot fjøset.
Fjøsdøra jamrer seg når ho forsiktig drar den opp.
Inne i fjøset rører sauene på seg og ser mot døra.

Den lille jenta trives hos sauene.
De er takknemlige for at ho kommer og ser til dem.
Ofte vanker det litt godsaker som jenta har lurt med seg, 
kokte poteter og gammelt brød.

Fjøslukta river i nesen, den lille jenta bryr seg ikke om det.
Hos sauene finner ho roen, skuldrene senker seg 
og alle tanker på det som ikke er så greit blir borte.
Sauene krever ingenting av ho, de er fornøyde bare med at ho er der. 

Den lille jenta setter seg i forkrybba, lar sauene lukte på ho.
En av dem lukter inni øret på jenta, den varme pusten fra sauenesen kiler.
Ho ler og klør sauen bak øret.
De sorte øynene på sauen ser på jenta. Ho forsvinner inn i de blanke øynene.
Drømmer seg bort, tenker på alt og ingenting.

Hos sauene kan ho bare være. 
Trenger ikke bekymre seg eller være noen andre enn den ho er.

Den lille jenta sitter der lenge, helt til ho kjenner at ho begynner å bli kald i baken.
Ho reiser seg forsiktig og henter kosten som står ved fjøsdøra.
Sauene som har ligget stille hele tiden reiser seg, ho koster gresset som ligger igjen i forkrybba fra midten og inn mot der de står klare for å nyte de siste restene.

Mens kosten fordeler gresset inn til sauene nynner ho på en sang ho har lært av mor. 
Den klare, forsiktige stemmen hennes gir fin gjenklang i veggene i det gamle fjøset.
Ho liker å synge, høre sin egen stemme. Men bare når ho er alene.
Sammen med andre blir ho usikker på om hvordan det høres ut.
Om det er bra nok, om ho synger riktig.
Alene tør ho synge ut, synge høyt.

Ho liker sanger med med moll-klang, 
som gir en illusjon av noe trist og vemodig. 
Da får den lille jenta kontakt med noe langt inni seg selv, 
det ho gjemmer innerst inne.

Tidligere samme dag hadde ho sittet sammen med mor på krakken ved orgelet.
De tynne, lange fingrene til mor løp bortover tangentene mens ho spilte.
Den lille jenta la hodet inntil mor og lukka øynene. Kjente at ho forsvant inn i musikken.
I fjøset nynner den lille jenta på en av sangene mor hadde spilt.

"Alltid freidig når du går, veier Gud tør kjenne. 
Selv om du til målet når, først ved verdens ende.
Aldri redd for mørkets makt. Stjernene vil lyse.
Med et Fadervår i pakt, skal du aldri gyse.
Kjemp for alt hva du har kjær, dø om så det gjelder.
Da er livet ei så svært, døden ikke heller."

Ho kjenner en indre ro mens ho synger. 
Kjenner en varme som brer seg fra innsiden, fra hjertet.
Teksten gjør ho tankefull. 

Den lille jenta går på søndagsskole, der har ho hørt flere fortellinger om Gud.
Noen av dem så fantastiske at ho lurer på om de kan være sanne?
Samtidig kjenner ho at å høre disse historiene
gjør at ho føler på noe som er større enn henne selv.
Noe ho kan ta med seg videre senere i livet. 
Barnetroen, troen på meningen med livet, troen på at det finnes noe godt i alle.

Selv om ho vil oppleve svik og uærlighet i møte med andre mennesker,
vil ho tenke tilbake på historiene ho hørte på søndagsskolen 
og tenke at ho må fokusere på det gode, på kjærligheten og på medmenneskelighet.
Å bry seg om andre, å dele på det en har.

Når jenta er ferdig å koste, setter ho kosten tilbake på sin faste plass.
Ho snur seg mot sauene som fornøyde spiser gresset ho har fordelt dem i mellom.
Ho trekker pusten og fyller lungene med den varme lufta inne i fjøset.
"Vi sees snart igjen" sier ho til sauene.
Så åpner ho døra og går ut i vinteren igjen, frostrøyken står ut av munnene hennes.
Ho drar jakken tettere om seg og løper med små skritt ned mot huset igjen.


Takk for at du leste.


T. 25.12.2017

Som forelder gjør du så godt du kan...

(bilde hentet her)

Jeg klandrer ingen for de opplevelsene jeg hadde under oppveksten.
Jeg tror 100% på at mamma og pappa gjorde det de opplevde som riktig den gangen.
Både når det gjelder mobbinga og skilsmissen.

Jeg tror mine foreldre tok de valgene de tok i forbindelse med skilsmissen,
fordi de brydde seg om oss.
Å stå midt i et samlivsbrudd er nok ikke enkelt, mange tanker og følelser svirrer rundt og det er lett å miste grepet om hva man burde gjøre i forhold til hva man ender med å gjøre.
I de fleste tilfellene tar en de riktige valgene, i andre tilfeller blir det feil.

Å være forelder er ikke lett.
Du får ansvaret for et menneske, helt nytt i verden, og skal følge det opp over mange år.
Du skal gi det uendelige mengder med kjærlighet, men samtidig veiledning i å ta de riktige valgene.
Hvordan det lille mennesket ender ut som person vet man ingenting om, det er mye som spiller inn.

Tilfeldigheter, skjebnen, miljøet du vokser opp i, menneskene du har rundt deg...
Alt er med på å påvirke deg i prosessen med å finne deg selv.
Som forelder står du på sidelinjen og ser det skje, med mulighet til å innvirke og påvirke.
Samtidig skal du la barnet ta egne valg, lykkes og feile, oppleve seire og nederlag.

Det har vært tider hvor jeg har følt meg ensom og alene.
Minnene fra barndommen er at mine foreldre likevel alltid var der for meg.
Jeg hadde noen få venninner som også var der for meg, jeg har fortsatt kontakt med dem i dag, om ikke så ofte som jeg skulle ønske.

Da jeg selv ble forelder for første gang, kjente jeg på et vanvittig stort ansvar.
Og en uendelig stor kjærlighet til dette lille mennesket.
Jeg har fått oppleve det 3 ganger, hver gang føltes like stort.

Som mor har jeg alltid hatt med meg at det jeg gjorde og de valg jeg tok, har vært i kjærlighet til mine barn og for at jeg ønsket at de skulle få et godt liv.
Denne kjærligheten fører ikke nødvendigvis bare gode ting med seg.
Jeg har nok mer enn en gang beskyttet mine barn mot opplevelser jeg selv sto i, fordi jeg ikke ønsket at de skulle føle på den samme smerten.
Kanskje har dette gjort dem sårbare?
Burde de fått kjenne på smerten, for så å kunne reise seg igjen, kjempe i mot og seire?

Jeg tror det jeg opplevde i oppveksten har gjort meg sterk.
Det har gjort meg til den jeg er.
Det har gitt meg et overlevelsesinstinkt og pågangsmot som har hjulpet meg mer enn en gang.
Samtidig har det gjort meg sårbar, usikker, redd.

Som mor vil jeg alltid kjempe med nebb og klør for mine barna.
Jeg vil for alltid elske dem og være der for dem når de trenger meg.
Samtidig trenger jeg å bli flinkere til å la dem stå i det som føles vanskelig og umulig.
For uten å stå i det og oppleve at du klarer det, vil det være vanskelig å mestre samme situasjon neste gang.

En av mine veiledere under praksis på førskolelærerutdanninga sa en gang til meg:
"Tone, du må bli flinkere til å pakke ut i stedet for å pakke inn".
Det tenker jeg ofte på. Pakke ut i stedet for å pakke inn.

Jeg tenker at mitt behov for å pakke inn ting, henger sammen med det jeg har opplevd tidligere.
Det føles enklere og mer overkommelig når jeg ikke trenger å forholde meg til alt på en gang.
Når jeg ikke trenger å ta de vanskelige valgene, si de vanskelige ordene.
Samtidig opplever jeg mestring når jeg klarer å pakke ut, klarer å stå i det.

Jeg ønsker at mine barna skal oppleve mestring,
at de skal utvikle seg og bli til den de er på grunn av det de opplever og det de erfarer.
Så får jeg bli bedre på å stå på sidelinjen og heie på dem og være der for dem når de trenger en skulder å gråte på.

Å være forelder er en av de største og vanskeligste oppgavene jeg har fått tildelt i livet.
Men jeg ville ikke vært den foruten.


Takk for at du leste.


T. 15.12.17

"Du må aldri la noen fortelle deg hva du kan og ikke kan gjøre".

Utsagnet over kommer fra en pasient i tv-serien "The Good Doctor" på Tv 2 Sumo. Serien handler om en ung autistisk kirurg med ekstraordinære egenskaper som rekrutteres til et prestisjefylt sykehus. Problemstillingen i tv-serien er om en person uten evne til å relatere seg til andre mennesker kan redde liv?

Av og til kommer jeg over tv-serier eller program som appellerer til meg på flere måter enn bare å være en "pause fra hverdagen". Denne tv-serien er en av dem. Jeg fascineres av han som spiller hovedkarakteren i serien og det de som har produsert tv-serien klarer å formidle; at man ikke skal la seg begrense av f. eks diagnoser eller sykdommer, men følge egne drømmer.

Jeg har mer enn en gang latt være å gjøre ting fordi jeg enten i forkant eller underveis har tenkt at jeg ikke ville klare å utføre eller gjennomføre det jeg står overfor. Selvfølgelig skal man kjenne sin egen begrensning, samtidig er det viktig å tørre å prøve.

Min fortid med de opplevelsene jeg hadde, har gjort meg til den jeg er og den dag i dag begrenser det meg på enkelte områder. Samtidig så har det gitt meg pågangsmot og en "gi-litt-fan" holdning. Jeg ser av og til for meg mobberne når jeg er usikker på om jeg vil klare de oppgavene og utfordringene jeg får. Så trekker jeg pusten og går på med en innstilling om at jeg i alle fall skal forsøke.

Jeg tror vi kan klare MYE mer enn det vi tror!

Når mine barn er usikre på seg selv, snakker ned seg selv eller er i ferd med å gi opp før de har prøvd - så sier jeg til dem; "Tror du det blir bedre av at du sier sånn til deg selv?! Tenk om du klarer det?" Jeg ønsker å unngå at de skal havne i samme "felle" som meg da jeg var på deres alder. Jeg vil gi dem troen på seg selv og at de KAN klare det.

"Du må aldri la noen fortelle deg hva du kan og ikke kan gjøre" er et sterkt utsagn og for meg ble det en tankevekker tidlig på morgenen i dag. La oss bli bedre på å heie på oss selv og ha troen på at vi kan få til det vi vil og det vi drømmer om.

Denne gaven sto på plassen min på jobb i går. Inni posen var det en oppmuntring fra en god kollega med gode ord om at ho hadde følt med meg i det siste, at ho hadde sett at jeg hadde mye å tenke på og var i en krevende situasjon. Også skrev ho at jeg var hennes FORBILDE... Tenk det! Jeg ble så rørt og varm om hjertet. Blank i øynene ble jeg også - hadde det ikke vært for at resten av familien sto rundt meg da jeg åpna pakken, så hadde jeg tatt til tårene. Pakken med innholdet og de gode ordene betydde så utrolig mye for meg. Jeg tror det var det jeg trengte akkurat der og da. Jeg føler meg ufattelig heldig som har slike mennesker rundt meg. Det gir meg troen på at det jeg gjør er bra og blir satt pris på.

Ha troen på deg selv og at du klarer det du vil!

Takk for at du leste.

T. 09.12.17

Et realt spark i baken - fra den lille jenta

Å møte lille Tone da jeg deltok på skrivekurset i oktober, var en sterk opplevelse.

Den lille jenta møtte meg med det dypt og konfronterende blikk

og presset meg til å ta fram og forholde meg til tidligere opplevelser.

Opplevelser jeg måtte hente fram fra et rom jeg bevisst har holdt lukket i mange år. 

Det føltes sterkt på flere måter. 

Først og fremst fordi jeg ikke har hatt lyst til å tenke på opplevelsene, det var for vondt.

På den andre siden føltes det sterkt fordi jeg så gjerne ville hjelpe den lille jenta.

Vise ho omsorg, trøste ho, passe på ho, skjerme ho.

Men jeg visste at det var for sent. 

For sent fordi ho allerede hadde måttet stå i opplevelsene som gjorde ho så vondt.

Som gjorde ho usikker på seg selv.

På bildet over er jeg 3 år.

Det var enda en del år igjen til opplevelsene fra det lukkede rommet. 

Minnene fra begynnelsen av barndommen er gode.

Jeg vokste opp i en søskenflokk på 3, 

med en storesøster som er 4 år eldre enn meg

og en lillebror som er 4 år yngre.

Vi var som søsken flest, gode venner det ene øyeblikket 

og som hund og katt i det neste.

Så kom det noen år jeg husker som tøffe.

Mine foreldre ble skilt, jeg kom i puberteten og mobbinga starta for fullt.

Alt på en gang.

Alle disse opplevelsene kom fram da jeg møtte lille Tone.

Minnene kom fram fra det lukkede rommet 

og mens jeg skrev et brev til lille Tone, rant tårene.

Tårer for alle tunge stunder, 

for ensomhet, for redsel for hva som skulle skje neste dag

og for usikkerhet og utrygghet.

Samtidig kjente jeg en kraft bygge seg opp inni meg. 

En kraft som jeg innerst inne har hatt hele livet. 

En overlevelses-mekanisme som har hjulpet meg gjennom tøffe tider.

Som jeg har brukt når jeg kjempet med nebb og klør 

for å komme meg gjennom det jeg har stått i. 

Og som jeg har tatt med meg videre i livet. 

Lille Tone har vært og blir en del av meg hele livet.

Etter skrivekurset følte jeg meg tom og sliten.

Samtidig kjente jeg at det var godt.

Jeg har bestemt meg for å leve livet til det fulle, 

gripe de sjansene som byr seg, tørre å tro på meg selv. 

Lille Tone ga meg et realt spark i baken. 

Ho fortjener at jeg tar hintet - gjør meg ferdig med "gamle spøkelser", 

slipper taket i fortida og lever her og nå.

Jeg skal lytte til den lille jenta og gi det en sjanse.

Fordi både ho og jeg fortjener det.

Takk for at du leste.

T. 06.12.17

Hvem er jeg?

Jeg husker at jeg som barn gikk rundt og drømte om hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Det var ikke måte på hva jeg tenkte jeg skulle få til, verden lå for mine føtter!
Så vokste jeg opp og med ett var det ikke like enkelt...

Å vokse opp og finne ut hvem du ønsker å være, ønsker å bli, er jammen ikke lett.

Samfunnet er med på å forme deg, rundt deg møter du forventninger og krav til hvem du helst bør være. Er du sterk nok, klarer du å stå i mot det vanvittige presset om at du aller helst skal passe inn i en A4-form som er bestemt på forhånd.

I ungdomstida var jeg preget av alle kommentarene jeg fikk på hvordan jeg så ut. Kommentarer om at jeg var feit, stygg... Jeg husker at jeg HATET meg selv, jeg skulle ønske at jeg var en annen. I dag tenker jeg at de som sa disse tingene også var på let etter seg selv og brukte denne usikkerheten til å trykke meg ned. På den måten fikk de det muligens bedre med seg selv?

Da jeg begynte på videregående og flyttet hjemmefra, husker jeg at jeg var usikker og redd. Jeg hadde mista meg selv i forsøket på bli den jeg trodde andre mente jeg skulle være. Og hvordan i alle verden skulle andre kunne like meg for den jeg var, når jeg ikke likte meg selv? Heldigvis møtte jeg mange som ga meg troen på meg selv tilbake. Sakte men sikkert bygde jeg meg opp igjen. Ble til den jeg ønsket å være og møtte aksept for det. At jeg i tillegg møtte en som elsket meg akkurat som jeg var, gjorde meg enda mer sikker på at jeg hadde tatt de riktige valgene. For meg ble det avgjørende at jeg reiste bort hjemmefra, langt bort. Startet på nytt.

Familie, venner og andre i din omgangskrets er med på å påvirke deg når du prøver å finne deg selv. At du møter aksept for de valgene du tar blant disse, er så ufattelig viktig. Støtte og forståelse er avgjørende for at du skal være trygg på å kunne bli den du ønsker å være. I prosessen vil du kanskje ta noen feilsteg, det må være rom for det også.

I voksen alder kan jeg enda kjenne meg begrenset av hva jeg tror at andre tenker om den jeg er og de valgene jeg tar. Gjennom prosessen etter at jeg gikk på skrivekurs er jeg kommet til at dersom de valgene jeg tar og den jeg er ikke er akseptert av enkelte, så får det bli deres valg. Jeg ønsker ikke å være begrenset av andres tanker og meninger. Jeg ønsker å være meg selv!

Jeg ønsker å være en god støtte for mine barn. Gi dem troen på at de er gode nok og at uansett hvilke valg de tar så vil jeg alltid elske dem.

Gi barnet kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet,

så kommer fornuften av seg selv.

Astrid Lindgren

Troen på at du er god nok, er grunnleggende for å tørre å være seg selv. Vi må gi barna og hverandre troen på nettopp det. At det er greit å skille seg ut, selv om dette skulle gå på tvers av det noen anser som "normalen". Uavhengig av de valgene den enkelte tar, er det tross alt mennesket du ser foran deg som er det viktigste. 

La oss rope et rungende "JA" til mangfold, til å være den du er og til å få lov til akkurat det!

Takk for at du leste.

T. 03.12.17

Forventning og gode barndomsminner

adventsstjerne

Den lille jenta står først opp, resten av huset sover enda.

Ho lister seg inn i stua og blir stående rett innenfor døra.

Etter at den lille jenta hadde lagt seg kvelden før, hadde mamma lett fram adventsstjerna.

Nå henger den i det ene vinduet i stua.

Den lille jenta blir stående og beundre stjerna.

Så vakker og skinnende henger den der.

Lyser opp hele rommet.

En gryende forventning bygger seg opp inni den lille jenta.

Det bobler i magen og føles varmt i hjertet.

På veggen på kjøkkenet henger den hjemmelagde adventskalenderen.

Mamma har sydd den. 
3 små mus som holder hverandre i halen, sydd på rød bakgrunn.

Den lille jenta krøller seg sammen i sofaen, trekker pusten og kjenner seg med ett litt mer trøtt.

Øynene begynner å glippe og ho sovner med en god følelse inni seg.

På tross av at alt kanskje ikke var like lett for den lille jenta i oppveksten, så bærer ho med seg gode minner som ho ser tilbake på i voksen alder.
Når adventstida er her, tenker ho tilbake til de fine øyeblikkene og drømmer om at ho klarer å gi de samme gode minnene til sine egne barn.
Ho ser for seg de forventningsfulle øynene til minstemann (selv om han nå er blitt 10 år), når han får se årets adventskalender - en kurv med 24 poser som skal åpnes en for hver dag.
Når de røde gardinene henges opp og den hjemmelagde julepynten henges i vinduene, kjenner ho en ro sige inn over seg. Skuldrene senker seg og ho klarer med ett å puste med magen.
Selv om dagene har føltes lange og stressende den siste tida, så vet ho at ho har mye å se fram til.
Tid til å være sammen med de ho er glad i, som ho setter høyest her i livet. Å kunne gå i pysjbuksa langt utover morgenen og drikke god, varm kaffe mens resten av huset sover.
Snart skal lukta av julekaker fylle huset og det skal ho gjøre sammen med barna. Akkurat slik som ho selv gjorde sammen med sin mor.
Ho har et valg. Enten å henge fast i det som ikke var bra - eller - ta med seg det som var godt.
I dag velger ho det siste.


Takk for at du leste.

T. 01.12.17