Våg å være - den du er innerst inne

I dag leste jeg en status på Facebook som gjorde inntrykk på meg.

Det krevde stort mot fra den som skrev det.

I statusen var personen ærlig om egen legning, psykisk helse og alkoholproblemer.

Det som i tillegg gjorde inntrykk på meg, var all støtten som kom i kommentarfeltet.

Mange ga uttrykk for at de syntes personen som skrev statusen var tøff, et forbilde for andre i lignende situasjon og at de ville gi personen en god klem neste gang de møttes.

Diktet over av Hans Olav Mørk ble postet i kommentarfeltet:

VÅG Å VÆRE

Våg å være ærlig

våg å være fri

Våg å føle det du gjør

si det du vil si 

Kanskje de som holder munn

er reddere enn deg?

Der hvor alt er gått i lås

må noen åpne vei.

Våg å være sårbar

ingen er av stein.

Våg å vise hvor du står,

stå på egne bein.

Sterk er den som ser seg om

og velger veien selv.

Kanskje de som gjør deg vondt

er svakest likevel?

Våg å være nykter

Våg å leve nå.

Syng, om det er det du vil - 

gråt litt om du må.

Tiden er for kort til flukt,

bruk den mens du kan.

Noen trenger alt du er

og at du er sann!

Diktet passet utrolig godt i denne sammenhengen.

For slik er det altså, at mange ikke klarer å leve som den de ønsker fullt ut.

Det er det nok mange grunner til.

Skam og fordommer er noen av grunnene.

Å leve et liv med maske på, uten å være ærlig mot seg selv, må være ufattelig slitsomt.

Noen lever et helt liv på denne måten, som en skygge av seg selv.

De fornekter den de er, livredd for hvilke reaksjoner de vil møte dersom de skulle stå fram.

Livredd for å bli stående alene, bli utstøtt eller sett ned på.

Jeg håper at den som postet denne statusen i dag, 

leser gjennom havet av positive tilbakemeldinger.

At de tas fram på tunge dager.

Jeg er stolt av å ha et slikt menneske på vennelista mi.

Som tør å være ærlig, vise seg "naken".

Å publisere det på sosiale medier gjør at det blir stående der svart på hvitt.

Det når mange i løpet av kort tid.

Jeg heier på deg og ønsker deg mange gode dager framover.

En bør er løftet av dine skuldre, nå vet "alle" det.

Du er den samme personen som før du postet statusen.

Din verdi er like stor.

Det står respekt av valget ditt om å stå fram.

Måtte 2019 bli et år hvor enda flere tør være den de er innerst inne.

Takk for at du leste.

T. 28.12.18.

Hva lar du bli igjen i 2018?

Det nærmer seg nyttår og tid for nyttårsforsett.
Jeg har også gjort det tidligere, i år tenker jeg annerledes.

Jeg har sansen for Henriette Lien og hennes tanker om hvordan gå inn i det nye året.
I stedet for å lage nyttårsforsett, velger Lien å fokusere på hva ho ønsker å ta med seg over i det nye året og hva ho ønsker å legge bak seg.

Dette tankesettet treffer meg.

Jeg er blitt mer bevisst på at jeg har en del i livet mitt som ikke gir meg noe.
Det som tapper meg for energi, i stedet for å gi meg noe.
Tanker, følelser, vaner/uvaner og kanskje noen mennesker.

Det siste året har gitt meg mange tanker om livet og hvor jeg ønsker å være.
Et nytt år gjør at tankene kretser desto mer omkring dette.

For en stund siden så jeg en video Henriette Lien hadde lagt ut.
I videoen beskrev ho en øvelse som kan være nyttig å gjøre.
Du tar et hvitt ark, midt på arket tegner du en stor sirkel.
Utenfor sirkelen skal du skrive det du ikke trenger i livet ditt.
Inni sirkelen skriver du det du ønsker å ha i livet ditt.

Fokuset ditt skal være på det du ønsker å ha i livet ditt. 

Jeg har ikke gjort øvelsen enda, kanskje er det på tide.

Livet er for kort til å bruke tid og energi på det som ikke gir deg noe.
Å ta tak i det krever bevisst og målretta fokus og endringsvilje.

Jeg skal starte det nye året med å legge bak meg det som ikke gir meg noe.
Jeg skal bruke litt tid på å finne ut hva det er, veie for og i mot
om jeg skal beholde det eller legge det bak meg.


Hva lar du bli igjen i 2018?


Takk for at du leste.


T. 27.12.18.

Tåler du stillheten?

Den nederlandske psykologen Namkje Koudenburg ville for noen år siden finne ut, hvor lang tid det tar før stillheten blir ubehagelig. Dette testet hun ut på 102 studenter.

Fire sekunder.

Vi er omringet av lyd mesteparten av tiden.
Hvorfor er det slik at stillheten føles trykkende etter kort tid?
Hva er det som gjør at det i løpet av en samtale oppleves ubehagelig hvis pausene blir for lange?

Jeg liker stillheten.
På samme tid liker jeg lyd.

Men jeg må ha valgt selv å være tilstede i alle lydene.
Dersom lydene blir for sterke og over for lang tid, blir det påtrengende.

Jeg er glad i musikk.
Den type lyd setter jeg pris på.

Av og til velger jeg stillheten.
Når jeg står opp lenge før resten av familien på morgenen.
Når jeg går tur i skogen.
Jeg ønsker å velge stillheten oftere.
Det gjør meg godt.

Stillheten er enklere å stå i alene.
Sammen med andre er det for mange ikke like lett.

Hvorfor er det slik?

Psykolog Olga Lehmann omtaler stillheten som en superkraft.
Som et forstørrelsesglass som gjør oss oppmerksomme på våre egne følelser.
Når hun underviste lot ho studentene starte dagen med en stille halvtime.

I Halden fengsel skulle seks innsatte være stille i 21 dager.
Målet var å gjøre dem til bedre mennesker.
Ingen av dem som deltok og som fullførte straffen sin, havnet i fengsel igjen.

Konklusjonen blant innsatte og ansatte i fengselet var at stillheten forandrer.

Skipsfart-giganten Wilhelmsen i Bærum kommune har valgt å gi sine ansatte muligheten til en halvtimes stille start på uka.

Men stillheten kan også oppleves vond for noen.
Stillheten forbindes med ensomhet.
For den som sitter alene understreker stillheten at du er alene.

I dagens samfunn hvor vi preges av stress, krav og effektivitet
kan stillheten oppleves som en trussel.
Når det blir stille skjer det jo ingenting?

Jeg tenker stikk motsatt.
Når det blir stille tenker jeg bedre.
Pulsen senker seg og jeg kan gå inn i meg selv.

Derfor setter jeg slik pris på de stille stundene jeg har.
Når jeg bare kan være.
Bare være i nuet.

Mitt mål for 2019 er at jeg skal finne rom for flere slike stunder.
Til å være stille og til å nyte stillheten.
Kanskje gjøre alvor av å sette meg mer inn i mindfullness og meditasjon.
Jeg har troen på at det vil gjøre meg godt.

Takler du stillheten?


Takk for at du leste.


T. 26.12.18.

Hjertestemmen sei ho skal få meir tid

Det er julaften morgen.
Ho sitt aleina i stua og ser omkring sæ.
Det blafre i tente lys.

Det e stille i huset.
De ho har kjær ligg og søv.
Ho kjenne på varmen i hjertet sitt.

Jula e tid for ettertanke og takknemlighet.
Jula e tid for savn av dem som ikkje e her lengre.

Snart e året gått og et nytt banke på.
Tida rase avgårde og ho slit med å henge med.
Ho kjenne på et ønske om å sette bremsa på.

Behovet for å senke tempoet, bare være, e blitt sterkere.
Hvilepulsen e god å kjenne på, ho vil ha det slik oftare.

Når ho bare e, kommer følelsan meir te overflata.
Både dem ho vil gjemme bort og dem som e god å kjenne på.
Begge dela e en del av ho.

Ho tenke på ungan sine.
På kor uendelig høyt ho elske dem.
Dem betyr alt for ho.

Kan hjertet flomme over av kjærlighet?

Ho tenke tellbake på si barndoms jul.
Før alt det triste, det vanskelige.

Da alt va godt.

Ho ser for sæ små føtter som stille lista sæ inn i stua.
Det va julaftens morra og ho va den einaste som va våken.
I stua sto juletreet ferdig pynta.

Glede og forventning fylte heile kroppen.
Lykkerusen bobla i ho.
Det va jul, ho hadde venta lenge.

Som voksen kan ho kjenne igjen følelsen av lykke.
Når de ho e glad i har det godt.
Da kjenne ho små lykkeboble i hjertet sitt.

Ho e blitt bedre på å velge ka ho skal bruke energien sin på.
Bagatella og negativitet blir bevisst sendt videre.
Fokuset e på det hjertestemmen sei ho skal bruke tid på.

Hjertestemmen sei at det nye året skal gi ho meir tid.

Tid tell å bare være, tid tell å skrive, tid tell å dele.
Tid tell å tørre, tid tell å drømme.
Ho har bestemt seg for å lytte meir.

Lytte tell hjertestemmen.


Takk for at du leste.


T. 24.12.18.

Hvis dette var din siste jul

Jeg følger mange blogger og profiler på sosiale medier, Kristine Weber er en av dem.
I går la ho ut et bilde på Instagram som fanget min oppmerksomhet og ga meg noen tanker som jeg vil prøve å få skrevet i dette innlegget. Bildet var linket opp til et blogginnlegg ho hadde skrevet.

I blogginnlegget skriver ho om en venn som har blitt alvorlig syk og som mest sannsynlig feirer sin siste jul. Ho skriver om hvordan dette har fått henne til å se livet i et litt annet perspektiv - kanskje spesielt nå i førjulstida hvor mange stresser hit og dit.

Er det nødvendig å skrive om dette nå i førjulstida tenker du kanskje?
Jeg tenker ja og jeg kjenner meg igjen i mange av de tingene Weber skriver.

Rekk opp hånda den som ikke av og til (eller ofte) kjenner på at en bruker tid på ting som egentlig er uvesentlig og lar små unødvendige detaljer ta plass i livet? Som lar seg hisse opp og irritere over ting en ikke får gjort noe med? Som lar energityver ta plass i livet ditt, de som bare tar og tar og aldri gir noe tilbake? Som jobber på dag ut og dag inn og aldri lar kroppen hvile og hente seg inn?

Jeg har brukt mye av livet mitt til å etterstrebe det perfekte, at alt skal gå på skinner og at ingen skulle kunne "ta meg" på noe. Jeg var livredd for å mislykkes, derfor var det enklere å la være når det dukket opp utfordringer eller oppgaver som virket uoverkommelige.
Jeg har gått med "høye skuldre", sjelden latt kroppen hente seg inn igjen - det straffet seg til slutt da jeg for noen år siden endte opp med krystallsyken og kroppen sa klart fra at nok er nok.

Hva er det vi stresser med egentlig? Hva er det vi skal rekke?

Tidligere år har jeg stresset med at alle 7 sortene skulle være i kakeboksene til jul, huset skulle være ryddig og nyvaska i god tid, alt av julepynt skulle være på plass og nøye dandert rundt om i stua.
Jeg har roet ned, senket skuldrene, tenkt at det ikke er det som gjør at det blir jul.

La oss omfavne livet, sette pris på det vi har her og nå, vise at vi er glade i de vi har rundt oss.
Når jeg leste om Webers venn som kanskje feirer sin siste jul, ble jeg enda mer bevisst på hva jeg trenger i livet mitt, hva som gjør meg takknemlig, hva jeg ønsker å bruke energien min på.

Jeg er heldig, jeg har det jeg trenger, jeg har familien rundt meg.
Og jeg føler på en takknemlighet som gjør meg varm innvendig.

Hvis dette var din siste jul - hva ville du brukt tiden din på? 
Hva ville du sagt til dem du har rundt deg?


Takk for at du leste.


T. 22.12.18.

Når løvemammaen våkner

Jeg gråt i går.
Triste tårer, sinte tårer.
Fordi noen jeg er glad i har det vondt.

Jeg gråt for meg selv også.
Fordi jeg kjenner meg så altfor godt igjen i smerten.
Å bli mobbet på grunn av utseendet gjør ubeskrivelig vondt.

Etter de triste tårene, kom sinte tårer.
Sinte tårer fordi det er så unødvendig.
Fordi ingen skal måtte ha det sånn.

Det kjentes ut som om noe inni meg var nær ved å sprenges.

Så kom løvemammaen i meg fram.
Når noen oppfører seg dårlig overfor en jeg er glad i,
våkner kamplysten.

Jeg har ikke tenkt å gi meg uten kamp.
Med nebb og klør skal jeg kjempe.
Ingen skal tro det som har skjedd er greit.

Samtidig skal jeg verne om deg som har det vondt.
Passe på at selvfølelsen vokser, fortelle deg at verdien
av et menneske ikke handler om utsida, men det som er inni.

Sakte, men sikkert skal jeg bygge deg opp.
Gi deg tilbake troen på at du har verdi.
Fordi du betyr så mye for meg.

Det jeg selv opplevde som barn har gjort meg sterk.
Har gjort meg til en som kjemper for rettferdighet.
Til en som ser og som griper inn.


Takk for at du leste.


T. 15.12.18.

Hodet fylt av tanker

Ho kjenne på et behov for å si det.

Sette ord på drømman som bor i ho.

Før ho visste ordet av det, så va det sagt.

Ka ho drømme om.

Ka ho vil bruke livet sitt på.

Hjertestemmen sa at det va på tide.

Ho drømme om et liv med mer energi.

Som gir meir enn det tar.

Ho veit ikkje heilt kordan ho skal komme sæ dit.

Ho e på vei.

Ho har åpna hjertet sitt.

Ho har bedt om hjelp.

Den ho spurte om hjelp møtte ho med åpne arma.

Året som har gått har gitt ho trua på nåkka meir.

Trua på at ho kan meir enn det ho har vist te no.

Den lille jenta har visst det heile tida.

At å åpne døra te det vonde, va starten på nåkka nytt.

Det har vært vondt og godt på samme tid.

No e ho klar for fortsettelsen.

Gjennom å sette ord på egen fortid, vil ho hjelpe andre.

Veien blir tell mens ho går.

Små skritt, litt hver dag.

For hvert skritt blir det lettare.

Ho leve fra innsida og ut.

Takk for at du leste.

T. 07.12.18.