Uten at jeg har tenkt så mye over hvorfor,
har jeg alltid hatt stort behov for å beskytte meg selv.
Behov for å kunne trekke meg tilbake.
En rømningsvei.
En vei ut av det jeg står i hvis det blir for vanskelig.
Guarden min.
Jeg har hatt en egen radar som fanger opp farer
og varsler meg når jeg må komme meg unna.
Radaren bygde seg opp i en tid av livet mitt
hvor jeg følte meg som en såret fugl.
Etterhvert som jeg ble eldre,
kom guarden opp oftere.
Alltid i situasjoner hvor jeg manglet en vei ut,
hvor jeg følte meg truet.
Til slutt ble det slik
at den var oppe mesteparten av tida.
Det var slitsomt å ha det slik.
Hele tiden gå rundt med en frykt for hva som kunne skje.
Redselen tok over livet mitt.
Så kom han.
Han som skulle lære meg å senke guarden, litt etter litt.
Han lærte meg å bli glad i meg selv igjen.
Han er her enda, merkelig nok.
Det var nok ikke lett, han har møtt motstand.
Årene har gått, jeg er blitt eldre.
Jeg tåler mer motstand
og guarden har senket seg mer og mer.
Den er ikke oppe hele tiden,
den blir lagt til side oftere.
Jeg har den innenfor rekkevidde.
I tilfelle jeg trenger den...
Takk for at du leste.
T. 11.03.18
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar