Er du en grubler?

Jeg er nok ikke den eneste som nå på slutten av et år og overgangen til det neste, blir fylt med tanker om det som har vært og det som kommer. Det gjentar seg hvert år, som en måte å "gjøre opp regnskapet", plusser og minuser - hva har vært bra, hva har ikke vært like bra, hva tar jeg med meg videre og hva lar jeg bli igjen.

I perioder kan jeg fylles med mørke, selvdestruktive tanker. Det hjelper lite å tenke at jeg ikke er alene om det. Jeg tenker på det som har vært, graver meg ned i fortida, bekymrer meg for fremtiden - både for min egen og for andres del. Det gjør meg sliten og er noe jeg ønsker å gjøre mindre av.

Jeg er en grubler. En som overtenker.
Grubling trenger ikke nødvendigvis være negativt. Å tenke, rasjonalisere og reflektere kan være nyttig i mange sammenhenger, så lenge en ikke havner i "grublegrøfta", der hvor negative tanker gror og det blir vanskelig å komme seg ut av det. Det finnes ingen "mental knapp" en kan trykke på for å komme ut av det, men jeg øver på å ikke bruke så mye tid på den negative utgaven av grubling.

På nettsiden Hjelp til hjelp leste jeg for kort tid siden, en artikkel om hvordan finne en vei ut av selvdestruktive tanker. Der ble det å tråkke en sti i skogen, brukt som en metafor på hvordan vi mennesker lett kan ende opp med å bruke alt for mye av vår tid og energi på å bryte oss selv ned.
"Det du tenker er ikke nødvendigvis sant, bare fordi du tenker det" sto det noen linjer ned på sida. Men det som ofte skjer, dersom du tenker den samme tanken mange ganger, er at det for hver gang du tenker tanken blir en sterkere forbindelse i hjernen din for å tenke nettopp denne tanken.

Jeg leste et sted at det å gruble kunne sammenlignes med å sitte i en mental gyngestol, tankene går frem og tilbake, uten at du kommer noen vei, selv om du jobber hardt.

Slik hadde jeg det ofte før. At jeg gikk rundt og tenkte at jeg var udugelig, at jeg ikke hadde verdi, at ingen hadde bruk for meg. Slik tråkket jeg opp en dypere og dypere sti, jeg begynte til slutt å tro på at det jeg tenkte var noe som sikkert alle andre tenkte. Jeg var og ER min egen største kritiker.

Jeg har det bedre nå. Jeg kan fortsatt falle tilbake til de samme tankene, men jeg klarer å sende dem videre. Jeg bruker ikke like mye energi på å stritte i mot dem, jeg bare erkjenner at det var slik jeg brukte å tenke før, jeg ønsker ikke å gi disse tankene så mye plass i livet mitt.

Det har ikke vært lett.
Jeg måtte finne nye veier, tråkke opp nye stier.

I jobben min bruker vi noe som heter psykologisk førstehjelp. Kort fortalt går det ut på at vi kategoriserer tankene med to farger, røde og grønne tanker. De grønne tankene er de tankene som er realistiske, de som ser etter løsninger og muligheter og det positive som faktisk er der. De røde tankene er de som som gjør vondt verre, som skremmer oss, gjør oss triste og sinte, og som gjør situasjonen man står overfor enda vanskeligere enn den allerede er.

Det tar tid. Først og fremst å innse at de røde tankene alltid vil være der. Vi trenger dem, det er disse tankene som gjør at vi kommer i "flight or fight" modus. Det er kroppens umiddelbare reaksjon på farer, en måte å beskytte oss selv på. Samtidig er det viktig at disse tankene ikke får ta overhånd, at de overskygger de grønne tankene.

På samme nettside som jeg leste om den mentale gyngestolen, fant jeg noen gode råd i forhold til det å være en grubler, hvordan en kan få bukt med disse tankene. For min del var det gode råd, det betyr ikke at det vil fungere like godt for andre:

1. Husk at det er normalt.

2. Anerkjenn at slike tanker er bortkastet tid.

3. Tren på å utsette tankene.

4. Fokuser på øyeblikket.

5. Husk at det bare er tanker.

Etter det siste rådet sto det en enkel setning som jeg tar med meg videre på reisen; Tanker er bare tanker. Du er ikke tankene dine.


Takk for at du leste.


T. 30.12.19.

Se meg!

1.juledag kom det fram på nyhetene at Ari Behn hadde valgt å avslutte livet sitt. Jeg ble fylt med mange tanker og vet at det å få høre at noen velger å avslutte eget liv, bringer fram mange ulike følelser og meninger hos de fleste av oss.

Det første jeg tenkte når jeg hadde fått summet meg litt, er hvor lite vi vet om hverandre. Vi kan ha personer i livene våre, som vi tror vi kjenner, men som på innsiden går rundt med et mørke ingen vet om. Noen er eksperter på å skjule hvordan de egentlig har det, og gjør alt for at andre ikke skal se og forstå.

Å være menneskekjenner er vanskelig. De fleste av oss klarer nok å se hvordan våre aller nærmeste har det, fordi vi har dem rundt oss i det daglige. Vi kjenner igjen endringer i humør og væremåte, slik at vi forstår at her er det noe galt. Når det kommer til andre som vi ikke ser hver dag og ikke har like tette relasjoner til, så blir det vanskeligere å se de samme tegnene.

Livet består av oppoverbakker og nedoverbakker, i perioder føles det som om livet går på skinner og andre ganger som om all verdens problemer og bekymringer ligger på skuldrene våre. Med livserfaring finner vi etterhvert ut hvordan vi skal takle begge deler, for noen er det ikke like enkelt.

Å mestre det å stå i motvind når livet føles vanskelig, er ikke like lett for alle. Åpenhet rundt psykisk helse er de siste årene blitt større, jeg håper det kan være med på at det å klare å si fra til noen om at du ikke har det bra, har blitt litt enklere. Samtidig krever det at den de sier det til, klarer å høre at noen ikke har det bra og trenger hjelp. For hva sier du, dersom noen du trodde du visste alt om og som du trodde hadde et godt liv, sier til deg at livet ikke er så lett å leve og at det enkleste hadde vært å slippe å leve det?

Jeg har selv fått føle de millioner av følelser som raser gjennom kroppen når noen du er glad i, sier at de har det så vanskelig at det beste hadde vært om de slapp å leve. Kroppen min gikk rett i alarmberedskap. Tårene rant i frie flommer og jeg kjente en klo som grep skikkelig tak omkring hjertet mitt. Det kjentes ut som at jeg ikke fikk puste og jeg sto på utsiden av meg selv. Etter noe som virket som en evighet, men som i virkeligheten mest sannsynlig bare var snakk om et titalls sekunder, kom jeg til meg selv. Jeg husker det som det var i går, selv om det er noen år siden.

Det gikk bra, personen det gjelder har det bedre i dag...tror jeg. For jeg kan fortsatt kjenne på angsten og frykten for at det skal gå galt, at de samme tankene og følelsene skal vende tilbake og gjøre at det føles enklere å forlate livet enn å stå i det for vedkommende. Jeg var ikke helt klar til å ta i mot en slik beskjed den gangen, men jeg lærte mye om meg selv og vet at dersom en slik beskjed skulle komme på nytt, vet jeg mer om hvordan jeg på best mulig måte kan hjelpe.

Jeg har troen på å bry seg mer, se hverandre og vise at vi er interesserte i hvordan andre har det. Å bli sett, føle at du har verdi og kan være til nytte er noe av det essensielle i livet som gjør at jeg kan kjenne på at livet er greit å leve. Hadde jeg derimot ikke kjent på noe av dette, så kan jeg tenke meg at livet hadde opplevdes noe mørkere og meningsløst. Når mørket tar overhånd, kan det være vanskelig å komme ut av det alene.

Hva som gir livet mening er forskjellig for oss alle. Jeg tror hver enkelt må gå litt i oss selv og finne ut hva vi trenger i livene våre. Vi er den vi er og har individuelle behov, vi må selv finne ut hvordan vi kan leve livene våre på best mulig måte.

Framover skal jeg bli endra bedre til å vise at jeg ser de jeg har rundt meg, bruke tid på å bygge gode relasjoner og pleie vennskap, være et bedre medmenneske og bidra til at livet kan føles litt enklere å stå i for andre. Jeg skal også gi meg selv mer omsorg og tid til det som gir meg energi, for gjennom at jeg har det bra har jeg mer å gi til andre.


Takk for at du leste.


T. 27.12.19.

Eier du flere enn 7 ting?

I går kveld satt vi å så på et TV-program hvor Lars Saabye Christensen var en av de som deltok. Programlederen snakket med de som var i studio om deres forhold til jul? Hvorpå Saabye Christensen henviste til et østlig visdomsord;

Eier du flere enn 7 ting, er det tingene som eier deg

Jeg bet meg merke i dette visdomsordet, og tenkte at det er nok flere enn meg som er i den situasjonen at de eier flere enn 7 ting. At denne setningen ble nevnt akkurat nå når vi står foran ei tid med overflod av mat, drikke, gaver og mer, var kanskje tilfeldig, men det ga meg en tankevekker og et utgangspunkt for dette blogginnlegget. 

Å leve et liv uten ting er ikke et mål for meg, men jeg kjenner at det å ha et bevisst forhold til tingene kan være fornuftig. Etterhvert som jeg har blitt eldre, har mitt syn på jula endret seg. Det er jeg neppe alene om. Jeg har tenkt at det var alderen. Misforstå meg rett, jeg ELSKER gaver! Samtidig så ser jeg at jeg for hvert år setter mer og mer pris på andre ting enn gavene. Tid sammen med familie, god mat, fine programmer på TV og radio, sene kvelder og late morgener, for å nevne noe. Barna mine er blitt eldre, fortsatt ser jeg at minstemann ser veldig fram til julaften og gavene. De to eldste begynner nok litt som meg å se andre verdier i denne høytiden. 

I dagens overflodssamfunn er det lett å la seg rive med og bli overbevist om at vi har behov for alskens duppeditter og tekniske hjelpemidler. Jeg kjenner at dette har endret seg for meg og velger heller å se verdien i mellommenneskelige relasjoner og det å se hverandre som mennesker.

I går da jeg dro fra jobb, gikk jeg runden og ga en god klem til mine kolleger. Jeg ønsket dem god jul og tenkte at det unner jeg dem virkelig. Vi har godt av et avbrekk fra en hektisk hverdag hvor vi alle står på for å bidra til at hver og en får dager fylte med gode opplevelser, nærhet og omsorg. 

Da jeg kom hjem, kjente jeg på takknemlighet. Takknemlighet for at jeg har mine rundt meg. For mange er julehøytida ei sår tid, da det merkes ekstra godt de som ikke er der lengre. Jeg har et håp om at de som kjenner på sorg og vonde følelser i denne tida, slipper å sitte alene.

Nå vi nå går inn i julehøytiden, vet jeg at den vil bringe med seg gode ting for meg og min lille familie. Vi senker skuldrene, vi gir hverandre tid, spiller brettspill, spiser god mat og bare ER sammen. 

Jeg føler meg heldig. 

Med ønske om ei god jul til dere alle, takke for at dere leser bloggen. 

T. 24.12.19. 

Tid for ettertanke

Ho sitt aleina i egne tanka 

mens resten av huset ligg og søv.

Tar sæ i å tenke tilbake på 

dem som ikkje lengre e blant oss.

Savnet e stort, minnan e gode å ha.

For ho e jula ei kjær tid 

med familie og restitusjon.

I år blir det en ekstra gjest i jula.

Det va ikkje nei i hennes munn 

da spørsmålet kom.

Etter at ho stifta familie sjøl

har det å skape ei avslappa stemning

rundt slutten av året blitt desto viktigare.

Samle tankan omkring det som har vært

og rette blikket mot det som skal komme.

Året som har gått har gitt ho mykje, 

både på godt og vondt.

Nåkka har gitt ho energi,

nåkka har tappa ho for energi.

Sånn er livet.

Ho e blitt flinkare til å leve i nuet,

være tilstede i øyeblikket.

Kroppen har sagt fra at det e bedre sånn.

Ho e blitt bedre på å lytte

tell stemmen på innsida.

Den lille jenta har vært i bakgrunnen,

minna ho på det dem blei enig om.

Å lytte til hjertestemmen

og å leite etter hvilepulsen.

Ta meir vare på sæ sjøl.

Ingen e tjent med å leve et liv

i stress og kav.

Tell slutt sei det stopp.

Å se signalan før det e for seint

e ikkje alle like god på.

Ho e ikkje så god tell å tenke på sæ sjøl.

Sette alltid alle andre først.

Ei god venninna minna ho på

at egenomsorg e like viktig

som det å se og ta vare på andre.

Rundt sæ har ho mange ho sette pris på,

som ho ikkje ville vært foruten.

Som e viktig for at ho skal ha det bra.

Uten dem hadde det ikkje vært like lett,

da hadde det vært fleire mørke daga.

Blikket hennes e vendt mot lyset,

det e den veien ho skal.

Det som ligg bak ho blir værandes der.

Ho har det med sæ, men lar det ikkje 

ta meir plass enn nødvendig.

Ho ser muligheta der framme,

langs stien på livets vei.

Takk for at du leste.

T. 22.12.19. 

Husker du å fylle reservetanken?

Ordene sitter litt fast for tida.

De finnes et sted der inne, 

de må bare vente litt til jeg er klar. 

Den lille jenta har holdt seg i bakgrunnen.

Jeg har ikke tid, verken til ordene eller henne. 

Den dårlige samvittigheten gnager.

Samtidig vet jeg at det ikke gagner noen av oss.

At jeg bruker energien min til å tenke negative tanker.

Det gjør at jeg bruker av reservene.

I kveld har jeg sittet i to timer å skrevet julekort.

Jeg koste meg med det,  lyttet til julemusikk 

og tenkte på dem jeg skrev hvert enkelt kort til.

Magien finner du

i de små øyeblikkene

som lyser opp dagen.

Kunsten er å 

oppdage dem.

Dette verset skrev jeg inni alle kortene.

Jeg vet så inderlig godt at det stemmer.

Å fokusere på de små tingene, det som virkelig betyr noe.

Fokuset mitt er mer der nå enn tidligere.

Jeg samler på små lyspunkt i hverdagen.

Minner og gode opplevelser.

Som jeg kan legge på sparekontoen.

Til mørkere dager.

Dager hvor jeg haster fra det ene til andre.

Dager hvor jeg bruker av reservene.

Det er ikke alltid jeg husker å fylle på reservetanken.

Den siste tida har jeg glemt det.

Da har det ofte endt med et par timer på sofaen på ettermiddagen.

Plutselig har det vært kvelden og på tide å legge seg. 

Snart er det juleferie.

Det skal bli godt med tid til kos og avslapning.

Tid til familie, sene kvelder, late morgener. 

Kanskje klarer jeg bedre å åpne opp for ordene da.

Kanskje kommer den lille jenta innom.

Takk for at du leste.

T. 13.12.19. 

De små ting i livet

Hun smiler seg gjennom dagen, og får ofte folk til å le.

Du synes kanskje hun er litt sær, men ser ikke noe galt i det.

Hun lytter til det du sier, og vil helst være alles venn.

Hvis du ser det blinker i en tåre, er den borte når hun snur seg igjen.

Trenger du hjelp til noe en gang, spør henne, hun gjør seg flid.

Som en reddende engel flyr hun rundt når ingen andre har tid, 

men rundt seg legger hun en mur der ingen andre slipper inn.

For ingen vet at om natten er det tårer på en engels kinn... 

(Ukjent)

Diktet over la ei venninne av meg ut på Facebook før helga, jeg leste det og kjente igjen både meg selv og mange jeg har i min omgangskrets i diktet.

For slik er det, vi strekker oss langt for andre og gjemmer det vi selv sliter med inni oss.

Det er lenge siden jeg har skrevet på bloggen, ikke fordi jeg ikke vil, men all energien min går til andre ting. Jeg håper det roer seg litt framover, jeg kjenner at jeg går på sparebluss. Nå er tida inne for å spare på energien, sette ned tempoet. 

Da jeg kom hjem fra jobb på fredag hadde far i huset og eldstesønnen vaska vindu og hengt opp de røde julegardinene. Det første tegnet på tida vi går inn i. Ei tid for ettertanke, takknemlighet og ro. Tid sammen med familien. Tid sammen med dem vi er glade i.

For noen er tida fram mot jul og selve julehøytida en sår påminnelse om dem som ikke er her lengre. Det gjør vondt å tenke på, for dem som står midt oppe i det er det mange ganger verre. Jeg håper at du som har det slik, har noen rundt deg som kan gi deg den omsorgen du har behov for. Det er ikke alltid så lett å be om det, men kanskje vil det gjøre tida framover lettere å komme seg gjennom hvis du klarer å si det til noen. 

I går gjorde jeg siste innspurt på barnas adventskalender, selv i en alder av 12, 19 og 22 vil de gjerne fortsatt ha en slik pakkekalender. Jeg hører en del som klager over at det tar så lang tid og er så dyrt med slike kalendere. For meg handler det om det å glede barna mine med en liten oppmerksomhet hver dag, det er ikke store tingen, men bare noe som gir dem en fin start på dagen.

Som en av tre søsken husker jeg fra min egen barndom at vi hadde en adventsskalender med 3 små mus på, så fikk vi pakke opp hver 3. dag hver. Det var nok ikke de store tingene i vår kalender heller, men jeg kjenner igjen følelsen av forventning og gleden de dagene det var min tur å åpne. Den samme gleden tenker jeg at mine barn også har, om ikke på samme måte som da de var yngre selvfølgelig. 

Jeg ønsker deg som leser gode dager i tida framover.

Dager med takknemlighet for det du har i livet ditt.

Og kjenner du at dagene er tunge og triste, si det til noen.

Takk for at du leste.

T. 01.12.19.

Pust med magen!

Den lille jenta var innom for noen dager siden for å gi meg en påminnelse:

"Du må huske å puste med magen!"

Det er lenge siden sist ho var innom.
I hektiske perioder holder ho seg i bakgrunnen.
Ho vet at jeg har nok med meg selv.

Når ho så kom likevel, vet jeg at ho har venta på det rette øyeblikket.
Der sto ho på stien foran meg, med røde roser i kinnene.
På hodet hadde ho strikkalua på snei og på hendene hadde ho lodne votter med snø på.

"Tida er inne for å koble av og koble ut" fortsatte den lille jenta når ho hadde fått oppmerksomheten min. Ho kikka på meg med et blikk som tvang meg til å lytte. Stemmen hennes var fylt med omsorg, og et lite snev av bebreidelse. Jeg visste at ho hadde rett.

"Du må finne tilbake til det som gir deg ro, som gjør at du finner hvilepulsen. Lytt til hjertestemmen". 

Inni meg kjente jeg på følelsen av at jeg visste det ville bli vanskelig å finne veien dit, men ikke umulig. Et ørlite sekund ble jeg irritert for at den lille utgaven av meg kunne være så fornuftig, samtidig visste jeg at jeg burde lytte.

"Ingen takker deg den dagen du stanger hodet i veggen og ikke klarer mer".

Den ene etter den andre sannheten kom fra den lille jenta. Jeg trakk pusten skjelvende og svarte henne med lav stemme:

"Jeg vet, det er bare så ufattelig vanskelig."

"Du er ikke alene om å ha det slik" fortsatte ho med den største ro mens de tindrende øynene søkte mine.

"Det hjelper ikke, men litt trøst er det i det likevel. Jeg vet at jeg må bli bedre på å lytte til signalene fra innsiden". 

Det knitret i snøen mens vi fulgte stien i skogen, rundt oss var det stille. Ho søkte hånda mi og vi gikk slik en liten stund før ho ga signal om at jeg måtte stoppe.

"Sett deg ned på kne" ba ho meg. Da jeg hadde satt meg ned på kne foran henne på stien, la ho hånda utenpå jakken min på venstre side, i høyde med hjertet mitt.

"Lukk øynene og trekk pusten helt ned i magen." Jeg gjorde som ho ba meg om, lukka øynene og fylte magen med frisk luft. Den kalde luften ga meg et lite grøss. Jeg ble sittende slik en stund mens jeg kjente den lille hånda hennes utenpå jakken min. Fra hånda hennes strømmet det en varme ulik noe annet jeg har kjent tidligere og jeg kjente at jeg ble fylt med en følelse av ro, varme ilinger trengte helt inn.

Så ble trykket utenpå jakken svakere før det forsvant helt. Jeg åpnet øynene forsiktig og så meg rundt, den lille jenta var borte. Ho hadde gitt meg et lite pusterom og en påminnelse om det som betyr noe i det store og hele;

Å være tilstede i nuet og huske å puste med magen.


Takk for at du leste.


T. 09.11.19.

Den lille jenta gjorde dagen min bedre

Den første snøen er kommet og med den kommer en egen ro, både utendørs og på innsiden hos meg selv. Som om pauseknappen trykkes ned og et lokk er lagt på det som var. Jeg fylles med en indre ro når høst går over til vinter, jeg kjenner at kroppen går inn i en fase hvor jeg sparer litt på energien.

I det forrige innlegget skrev jeg om at jeg har landa litt i mitt eget liv. Fra å alltid være på søken etter noe mer, har jeg innsett at jeg har det bra der jeg er nå. En kommentar fra en person jeg setter veldig høyt og er glad i, gjorde at jeg kjente på at det er her jeg trengs nå. Det betyr ikke at jeg setter drømmene mine til side, tida er bare ikke inne akkurat nå.

I dag får jeg besøk av en person som fyller livet mitt med god energi, jeg ser fram til en god klem og en god samtale. Jeg er blitt mer bevisst på å omringe meg selv med det som gjør meg godt og at jeg skal bruke energien min på gode ting. På den måten unngår jeg å slite meg ut og gjennom å vise omsorg for meg selv, har jeg mer å gi til andre.

For et par dager siden fikk jeg en kommentar fra en av de små der jeg jobber. Jeg hadde satt opp panneluggen min og da vi møttes aller snarest i en hektisk håndvask-situasjon på badet, kikker ho opp på meg og sier; "Fin sveis!". Jeg takket og svarte at jeg likte hennes sveis også. Så lite er det som skal til for at noen får en bedre dag, jeg tenkte på kommentaren fra den lille jenta flere ganger den dagen og smilte med meg selv. Det er så lite som skal til for å glede et annet menneske, jeg følte meg sett av den lille jenta og gjennom at jeg takket og sa at jeg likte hennes sveis også ble det en fin liten samtale mellom oss to.

Barn er observante, de ser detaljer og forandringer. Den lille jenta så at jeg hadde gjort noe annerledes med håret mitt og valgte å kommentere det. Jeg tror vi voksne kunne blitt flinkere til å gjøre nettopp det, vise at vi ser hverandre. Det trenger ikke være det store, bare en liten kommentar i forbifarta, et klapp på skuldra. Mer skal ikke til, før noen føler seg sett. Kanskje hadde nettopp denne personen en litt kjip dag, mye å tenke på og når du får en kommentar som gjør at du føler deg sett kommer tankene over på noe annet. Kommentaren fra den lille jenta på badet gjorde i alle fall min dag bedre.

Føler du deg sett av de du har rundt deg? Kanskje kan du gjøre en begynnelse selv, se deg omkring, kanskje får du øye på noen som trenger en liten oppmuntring. Da kan du være den som gir denne personen gnisten tilbake i øynene. Vis omsorg for deg selv og andre, det gir energi. Gjennom å glede andre, finner du glede selv.


Tusen takk for at du leste.


T. 26.10.19.

Porten inn tell drømman står åpen

Flere av innleggene det siste halve året har båret preg av at jeg er i en fase av livet mitt hvor jeg er på leit etter noe mer, uoppdagede drømmer, nye muligheter. Jeg fleipet til ei god venninne at det mest sannsynlig er 40-årskrisa. Noe av tankene kan kanskje tilskrives dit, samtidig tror jeg at det er den indre stemmen, hjertestemmen, som sier at det ikke nødvendigvis er her jeg er nå jeg skal "ende mine dager". Det handler om å holde øynene åpne og se mulighetene. Likevel har jeg det ikke travelt, det trenger ikke bety at det skal skje noe verken i dag eller neste uke. Jeg har kommet fram til at akkurat nå så har jeg det bra. Jeg skal bare bli flinkere til å ikke begrense eller snakke ned meg selv og det jeg kan få til, den dagen muligheten ligger der foran meg er jeg kanskje mer klar til å ta den enn tidligere.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - 

Ho kjente skogen rope på ho.

Føttene kjentes merkelig lett når ho gikk opp bakkan

ho tidligere hadde slitt seg opp. 

Hjertet banka rolig på innsida.

I ei tid med mange tanka og rådvillhet,

føltes det riktig å ta veien dit kor ho føle sæ hjemme.

Til skogen, der kor kvilepulsen finn plass inni ho.

Der kor ho landa i sæ sjøl.

Ho har kjent på en følelse av usikkerhet.

For mange valg, for mye å tenke på.

Mens ho går der kjenne ho på at tida ikkje e moden for endring.

Ikkje enda, ho trives der ho e.

Likevel hold ho porten inn tell drømman åpen.

Ho veit det e mange muligheta, ho kan klare det ho vil.

Det handle ikkje om å begrense sæ sjøl den her gangen.

Ho har bare ikkje drømt drømman ferdig enda.

Ho kjenne at det føles riktig å vente.

Vente til ho e helt sikker på ka ho vil.

Den lille jenta står ved sida av ho,

to hender finne kværandre, ei lita og ei stor.

De står der foran porten inn tell drømman.

Begge to veit at den kommer til å stå åpen.

Vidåpen, sånn at ho aldri meir skal tenke at det e umulig.

Umulig for ei som ho, ho som mista trua på sæ sjøl.

Som begynte å tru på det dem sa.

Om at ho ikkje måtte tru at ho va nåkka,

eller at ho ikkje kunne få til nåkka.

Dem sa det så ofte at det blei ei sannheit.

No veit ho bedre.

Ho veit at ho kan få tell det ho vil.

Bare ho klare å tru nok på sæ sjøl.

Være sin egen heiagjeng.

Drømmefrøan e der,

de må bare vente litt på å bli sådd.

Magefølelsen sei at tida ikkje e moden,

ikkje enda.

De to, den store og den lille jenta.

Ilag kan dem klare det de vil.

De heie på kværandre.

Den eine finn styrke i den andre.

De skal aldri skilles igjen.

Omsorgen mellom dem e tell å ta og føle på.

Når de endelig fant tellbake tell kværandre,

skal de aldri igjen slippe taket.

De to,

en stor og en liten.

Porten inn tell drømman står åpen.

De skal minne kværandre på det.

Takk for at du leste.

Takk for at jeg fikk bruke bildet ditt, Ann Elin.

T. 20.10.19. 

Venninnehelg og stjernepersoner

Forrige innlegg her på bloggen var i mørkeste laget. Likevel trengte jeg å skrive det.
For slik er jo livet, noen dager er gode, noen dager er skikkelig dritt!
Jeg tror det er viktig at vi tør å snakke om de mindre gode dagene også.
Ikke for at vi skal la oss synke ned i dritten, men for at det er godt for andre å se at selv om det ofte er de gode dagene vi viser fram på sosiale medier, så har alle noen dager hvor vi aller helst kunne tenkt oss å bli i senga, trekke teppe over hodet og bare la alt annet være utenfor.

Nok om det, dagens blogginnlegg er så absolutt av den mer positive sorten.
I helga var jeg sammen med tre venninner fra tida på videregående, vi bor ikke så langt fra hverandre, men med fulle timeplaner, barn, jobb og mye annet - så er det ikke så lett å få til å treffes så ofte som vi skulle ønske. Dermed ble vi for noen år siden enige om at vi i alle fall skulle få til å treffes en gang i året og da skulle det gå på omgang å planlegge hva vi skulle gjøre. To og to av oss planlegger annet hvert år. I fjor var vi på hyttetur på Senja, i år var vi i Tromsø hos den ene av dem som bor der. Det ble ei helg fylt med lange og gode samtaler, latter, god mat og drikke, tur i skogen og mini-golf.

Jeg trengte det. Å bare være meg, ikke mamma, ikke kone. Bare meg.
Da jeg dro hjem kjente jeg på en skikkelig god-følelse. Jeg gledet meg til å komme hjem til familien, følte at jeg hadde fylt energilagrene og var klar for en ny uke med alt den måtte føre med seg.

Jeg har flere stjernepersoner i livet mitt. Venninnene jeg var sammen med i helga er noen av dem. De gir av seg selv, de lar meg være sårbar, de lar meg være meg selv. Og jeg kan være sammen med dem uten å måtte si noe og samtidig kan jeg si alt. Det er ikke alle jeg forteller alt til. Stjernepersonene mine vet mer enn de fleste. De er mine støttespillere, de står sammen med meg og er min egen lille heiagjeng. De får komme inn under huden min, det er dem jeg ler aller best sammen med og de jeg kan gråte sammen med. De som vet de innerste tankene mine. Jeg trenger dem. Jeg føler meg heldig.

Håper du også har noen slike personer i livet ditt.


Takk for at du leste.


T. 15.10.19.

"Verden er blitt et mørkere sted"

Ho sitt på berget og ser utover stille vann.
Månen speile sæ i overflata. Skyggan fra trean omringe ho.

Ho måtte ut.
Finne et sted kor ho kunne være aleina.
Følelsen av å bli kvalt blei for sterk.
Flammen som en gang brant på innsida, brenn så svakt.

På daga som denna kan ho kjenne mørket vokse på innsida.
Ho kjempe hver dag for at lyset skal overvinne mørket.
Hver dag e ikkje like god. Noen daga har ho nok med å puste.

Det suse svakt i trean og tåka sig på.
Ho hutre litt og trekke jakken tettare omkring sæ.
Det kjennes ut som om ho frys innanifrå og heilt ut.
Vil ho finne tilbake til lyset og varmen?

Ho e blitt god til å leite etter lysglimt.
Små hverdagsøyeblikk som lagres i hjertet.
Kanskje hvis ho samle lysglimt nok, overskygges mørket?

Det e mange som går rundt med mørke inni sæ.
Ho føle med dem, det gjør vondt å se.
Det riv i hjertet når sorgen e så tydelig.
Gnisten i øyan demmes e nesten slukna. 

Ho trekke den rå lufta heilt ned i magen.
I naturen finn ho rom for å bare være.
Uten å måtte ta ei maska på, være en anna enn den ho e.

Ute blant andre tør ho ikkje vise sæ svak.
Ho tar sæ sammen, rette sæ opp i ryggen.
Sånn må det bare være.
Frykten for å falle sammen ligg og ulme.

Ho e sterk og svak på samme tid.
De to følelsan kjempe om plass inni ho.
Den eine dagen e ikkje lik den andre.

Styrken finn ho i å vite at ho ikkje e aleina.
Ho håpe også andre klare å se det.
At selv om verden e blitt et mørkere sted,
så finnes det lysglimt.

Lysglimt verdt å ta med sæ.
Kanskje klare dem å overvinne mørket.
Ikkje i dag, ikkje i morra...men en dag.


Takk for at du leste.
Takk for at jeg finn låne bildet ditt, Håvard.



T.O. 10.10.19.

Jeg tok meg i å lytte. Lytte til stillheten.

Tema for verdensdagen for psykisk helse 2019, er gi tid.

Kampanjen for 2019 handler om hvordan vi bruker tiden vår. For min egen del har jeg den siste tiden innsett at jeg må gi avkall på enkelte ting for å gi meg selv tid. Tid til å hvile, tid til å være tilstede i meg selv og sammen med andre og tid til å hente meg inn igjen.

Å gjøre ting som gjør godt for den psykiske helsen vår, er viktig. Viktigere enn mange er klar over, tror jeg. Tidsklemma er et velkjent begrep mange bruker når de skal beskrive hektiske dager hvor de sjelden får tid til å trekke pusten før de haster videre til neste post i dagens program. Hva er det egentlig vi skal rekke og er det bra for helsa vår?

Å gi tid handler om å se tid som noe verdifullt, noe en ikke kan sette en prislapp på. Det handler om å være tilstede. På hjemmesiden til verdensdagen for psykisk helse stilles et spørsmål som fanget min interesse: Hvem er vi dersom vi aldri er tilstede i oss selv eller med andre?

Hektiske dager med for mange må-gjøre ting, kan av og til gi meg følelsen av å leve som en hamster i et hamsterhjul. Det er bare jeg som kan kjenne hva det gjør med meg og kroppen min. Dermed er det bare jeg som kan sette bremsen på og vurdere hvorvidt jeg holder ut, eller om jeg bør sette bremsen på.

Jeg har hatt to feriedager denne uka, jeg hadde bestemt meg på forhånd for at jeg ikke skulle legge noen planer. Jeg skulle gjøre minst mulig og bare det jeg hadde lyst til der og da. Så i går ble det en tur i skogen til en lokal fjelltopp. Jeg har vært der mange ganger før, men denne gangen var det annerledes. Tidligere har jeg "konkurrert" med meg selv om å bruke kortest mulig tid opp til toppen. I går brukte jeg lang tid både opp og ned, stoppet for å ta bilder og glemte faktisk å se på klokka da jeg kom opp slik jeg ellers gjør for å se om det ble "ny rekord". Jeg hadde fokus på å nyte, lytte og kjenne på at kroppen ble fylt med ny energi.

Det var merkverdig stille i skogen. Og jeg tok meg i å lytte. Lytte til stillheten. En ubeskrivelig og god følelse. Det var akkurat det jeg trengte.

Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet når jeg må bremse ned. Da jeg for noen år siden fikk påvist krystallsyke, var det kroppens måte å si fra om at jeg burde lytte til signalene den hadde sendt en stund. I tida etter de første anfallene har jeg lært å kjenne igjen de begynnende signalene før de slår helt ut. Da er den beste løsninga for meg å roe ned tempoet, trekke pusten helt ned i magen og være mer tilstede i nuet. Ikke stresse med det som ikke er gjort eller det som ikke skal gjøres på enda ei stund.

Når jeg fokuserer på å være mer tilstede, fanger jeg opp mer av det som skjer rundt meg. Jeg legger merke til detaljer jeg ellers ville gått glipp av. Jeg kjenner at det gjør meg godt og at jeg slapper mer av. Det er slik jeg vil ha det, men det er ikke alltid så lett å fange det opp i tide.

Jeg har begynt å sile ut de tingene som krever mer av meg enn det gir meg. Etterhvert som jeg siler ut noe, ser jeg mer av hva som er viktig for meg, hva jeg ønsker å ha i livet mitt. Og jeg vet at det er bra for meg å snevre inn hva jeg ønsker å bruke tiden min på. Da viser jeg omsorg for meg selv.

Jeg gir tid - til meg selv.



Takk for at du leste.


T. 05.10.19.

Kan drømmen bli til virkelighet?

På lørdag var jeg på boklansering, en fin og rørende begivenhet å få delta på.
Å få lov til å være tilstede å se at ei jeg bryr meg om og som har vært en viktig brikke i min egen skrivereise, få oppleve at ei bok ho har skrevet blir tatt så godt i mot - føltes stort.
Det ble en veksling mellom følelsen av at hårene reiste seg på armene og tårer i øyekroken, virkelig godt anvendte timer en lørdags ettermiddag.

Da jeg kom til kirka hvor boklanseringen skulle foregå, fikk jeg en god klem og så sa ho som ga ut boka; "Så fint at du kom, jeg skal komme på din boklansering".

Vet du hvordan jeg reagerte?

Jeg lo litt og fnyste...! Tenk å reagere sånn!?

For meg er det å gi ut en bok, og i alle fall det å holde en boklansering, så langt ut i drømmeland som det kan gå an. Ja, jeg drømmer om å gi ut bok engang, men samtidig så er det noe som holder meg igjen. Gamle spøkelser som fortsatt får meg til å ikke ha troen på at jeg kan få til noe slikt.

Dagen etter sendte jeg en beklagelse til ho som hadde sagt at ho skulle komme på min boklansering. For ho mente faktisk det ho sa. Og jeg måtte også skrive til henne at jeg satte stor pris på at ho har troen på meg og hva jeg kan få til, når jeg sliter med å tro på det selv.

For selv om det er vanskelig å tro på at en slik drøm kan gå i oppfyllelse, så hjelper det når noen sier slike ting til meg. Det gjør at drømmen blir mindre fjern og at jeg - selv om det føles langt unna - kan tenke at det kanskje en dag går i oppfyllelse.

I dag har jeg vært i kontakt med ei som har gitt ut bok på et lite forlag. Jeg fikk stilt noen spørsmål omkring ting jeg lurer på - hvor mange bøker ho hadde trykt opp, hvilken erfaring ho hadde med det aktuelle forlaget, hvordan ho solgte bøkene og så videre. Det hjalp på å få noen svar og kanskje blir bok-drømmen om den lille jenta til virkelighet en dag?

Jeg tør å tro på det, litt mer hver dag.
Og på sidelinja står den lille jenta og heier på meg.


Takk for at du leste.


T. 30.09.19.

Smilet når tell øyan hennes

Ho pakke sekken mens resten av huset ligg og søv.
Skogen lokke, det e lenge sida ho va der sist.
Huset ligg innhylla i tjukk tåke når ho trer støvlan på sæ på trappa.

Så byinne ho på alle motbakkan
mens ho trekke den rå lufta heilt ned i magen.
Ho legg fra sæ opplevelsen av tid og sted
og sleppe tak i alt som fylle hodet hennes for tida.

Etterhvert som ho nærme sæ skogen blir ho lettare tell sinns.
Munnen hennes forme sæ i et forsiktig smil.
Tell slutt når smilet heilt tell øyan hennes .

Ho hold arman ut tell sidene
og snurre sakte rundt
mens blikket blir vendt opp mot himmelen.

Så fantastisk befriandes å være tell stedet i nuet.
Bare være, uten å være nåkka som helst.
Uten å måtte tenke over ka andre måtte tenke om ho,
om det ho gjør, om det ho sei.

Ho går videre med rolige skritt.
Uten nåkka plan for kor ho skal.
Ho måtte bare ut.

Tåka e så smått byint å lette.
Solstrålan kjempe sæ gjennom det som igjen av den.
Ho finn seg ei mosetua å sætte sæ ned på.
Der bli ho settandes ei stund og bare se sæ rundt.

Ho blir fylt med en indre ro.
Hodet føles lett, tomt for tanka som opptar plass.
Hvilepulsen slår inn.
Ho trekke pusten helt ned i magen.

Kaffekoppen blir fylt med nykokt kaffe.
Ho legg hendern rundt koppen og varme sæ litt på den.
Den deilige kaffelukta finn vei opp i nesen.
Slike stunde e verdifulle for ho.
Dem gir ho styrke og energi.

Ho har tenkt å gi sæ sjøl tid.
Meir tid tell å bare være.
Fylle energilagran med ny energi.
Der kor ho klare det best.

I skogen.


Takk for at du leste.

T. 29.09.19.

(Bildet er lånt med tillatelse fra en av mine sambygdinger).

Som edderkoppens spinn

Som om du er innhyllet i en tykk, seig tåke.

Slik kan selve livet føles av og til.

Det betyr ikke nødvendigvis at du er deprimert 

eller har det vondt på noen måte.

Bare at stien er litt utydelig 

og det er vanskelig å finne veien ut av det.

Så prøver du å sortere inntrykk, gi deg selv tid til å finne en løsning.

Kanskje klarer du å be om hjelp, søke råd.

Du finner noen løse ender, prøver å nøste dem opp.

Som edderkoppens spinn i treet

mellom greiner og blad.

Jeg er inne i en slik fase av livet akkurat nå.

Hvor kroppen signaliserer at det på tide å ta tak.

Sortere ut hva jeg trenger i livet mitt,

og hva jeg ikke trenger.

Det er vanskelig,

men jeg på vei.

Noe er sortert ut allerede.

Underveis ser jeg flere på samme reise.

Jeg kan kjenne igjen den samme

håpløsheten, usikkerheten, tankemylderet.

Så finner jeg trøst i å ikke være alene.

Livet er skjørt.

Som edderkoppens spinn.

Det du hadde i det ene øyeblikket,

kan brått være borte i det neste.

Jeg sorterer ut.

Beholder noe.

Kvitter meg med noe.

Det jeg beholder gir meg energi og mening i livet.

Det jeg kvitter meg med tapper meg for energi og sliter meg ut.

Tilbake står det som betyr noe for meg.

Slik lytter jeg til hjertestemmen.

Jeg er blitt bedre til det, reisen er ikke fullendt enda.

Takk for at du leste.

T. 28.09.19.

"Kjære meg" - et takknemlighetsbrev til meg selv

En av oppgavene på skrivekurset jeg deltok på for to år siden var å skrive et brev til meg selv som lita jente. I dag fikk jeg en inspirasjonsbrev fra ho som hadde skrivekurset, der det handlet om den vanskelige selv-kjærligheten. Det traff midt i hjerterota for å si det sånn.

Det er ikke til å legge skjul på at jeg har store problemer med å være glad i meg selv.

Jeg tror det i stor grad handler om det jeg opplevde i oppveksten, da jeg fikk høre omtrent daglig at jeg var feit og stygg. Etter å ha hørt det samme bli gjentatt over lang tid, ble det til en sannhet for meg. Dermed sliter jeg enda i en alder av 43 år, med å klare å se mine positive sider. I stedet ender jeg opp med å kun se det negative, det jeg tror alle andre tenker om meg.

I inspirasjonsbrevet var det en skriveøvelse - å skrive et takknemlighetsbrev til seg selv. Øvelsen gikk ut på å skrive ned alle små og store ting jeg er takknemlig for med meg selv. Evner, kroppen min, væremåten min, personligheten min. Etter at brevet var ferdig skrevet, skulle jeg lese det til meg selv og tenke over hvilke følelser det ga meg.

Det er lenge siden jeg har fått en så vanskelig oppgave. Jeg tenkte et øyeblikk at jeg ikke ville klare å gjennomføre den. Så fikk jeg en følelse av at den lille jenta ville ønsket at jeg skulle gjøre den, både for meg selv og for henne.


Kjære meg.

Jeg er takknemlig for at jeg holdt ut.
Alle dagene og årene med negative kommentarer.

Jeg er takknemlig for at jeg tok vare på alle rundt meg.
De som hadde det vondt den gangen, selv om jeg hadde det vondt selv.

Jeg er takknemlig for at jeg sto i det.
Tok en dag av gangen, kom meg gjennom det, sterkere på andre siden.

Jeg er takknemlig for at jeg turte å reise langt bort.
For å starte med blanke ark, få en ny begynnelse.

Jeg er takknemlig for at jeg tok sjansen på kjærligheten.
Selv om jeg ikke hadde troen på at noen kunne elske meg, når jeg ikke klarte å være glad i meg selv.

Jeg er takknemlig for at jeg valgte en utdanning hvor jeg kan være der for andre.
Hvor jeg kan vise at jeg bryr meg, vise at jeg ser og vise med hele meg at jeg er tilstede.

Jeg er takknemlig for at jeg gjør så godt jeg kan hver dag.
Selv om noen dager er tunge og mørke, klarer jeg å se lysglimt - selv om de er svake.

Jeg er takknemlig for at jeg klarer å se det positive i andre mennesker.
Selv om jeg flere ganger har møtt noen som får meg til å føle meg liten og ubetydelig.

Jeg er takknemlig for at jeg setter andre før meg selv.
Jeg har et stort hjerte som banker for at andre skal ha det bra.

Jeg er takknemlig for at jeg har turt å begynne å drømme.
Om å tørre å ta sjanser, prøve nye ting, bryte gamle mønstre.

Jeg er takknemlig for at jeg turte og tør åpne opp.
Inn til det mørke, det jeg hadde gjemt og gjemmer bort langt der inne.

Jeg er takknemlig for at jeg møtte den lille jenta.
Lille meg, som tålmodig hadde ventet på at jeg skulle bli klar.

Jeg er takknemlig for at jeg tør vise følelser.
Selv om det mange ganger blir for mye av tårer, for mye føleri.

Jeg er takknemlig for at jeg viser at jeg ser andre og at jeg heier på dem.
Gir et klapp på skuldra, en tommel opp, et oppmuntrende smil - når jeg ser andre gjøre noe bra.

Jeg er takknemlig for at jeg er blitt sterkere på innsiden.
Jeg har brukt tid på å bygge meg opp innenfra.

Jeg er takknemlig for at jeg tør la andre se meg for den jeg er.
Fra å gå med en maske, har jeg nå skrellet av lag for lag inn til den virkelige meg.

Jeg er takknemlig for at jeg gir meg selv pauser.
Selv om det er lenge mellom hver gang og selv om de ikke er så lange.

Jeg er takknemlig for at jeg prøver å være glad i meg selv.
Det er en lang vei å gå, det er ikke lett.

Jeg er takknemlig for meg, hele meg.
Alle sidene med den jeg er, den jeg ønsker å være.

Jeg er takknemlig for at jeg fikk tilsendt denne skriveøvelsen.
Den ga meg et stort dytt i retning mot å bli mer glad i meg selv.


Takk for at du leste.


T. 23.09.19.

Sitroner og vennlighet

Jeg tok helg etter en litt kjip episode i går, orker ikke fortelle så mye om hva det gikk ut på. Det jeg ønsker å skrive litt om, er hvorfor det er slik at jeg lar meg irritere over andre menneskers væremåte og hvordan noen kan tillate seg å snakke til meg slik at jeg etterpå føler meg som dritt.

I møte med andre mennesker, har jeg troen på vanlig folkeskikk og høflighet. Når du møter noen med vennlighet, er sjansen relativt stor for at du får det samme tilbake. Dette gjelder ikke alle og heller ikke i alle situasjoner, men jeg tror i alle fall på at ved å gi noe - får du det samme tilbake.

I går hadde jeg vennlighet som utgangspunkt, men fikk arroganse og en nedlatende holdning i retur. Der og da valgte jeg å holde på min vennlige væremåte, men etterpå ble jeg fly forbanna! Jeg angrer på at jeg ikke svarte med samme mynt, samtidig så vil jeg ikke la meg selv havne på samme nivå som vedkommende som ødela resten av dagen for meg.

Enda i dag kan jeg kjenne på at det irriterer meg, men jeg nekter å la det ødelegge resten av helga for meg- så derfor tenker jeg det kan være greit å skrive ut litt sinne og frustrasjon her inne og så la det gå. Dersom jeg ikke blåser ut litt, ender jeg opp med å gå og irriterer meg over det resten av helga. For slik er jeg faktisk, jeg blir skuffa når jeg møter mennesker som ikke behandler meg med respekt. Jeg fortjener faktisk bedre!

For å bli ferdig med det har jeg tenkt på sitatet; "When life gives you lemons, make lemonade!" Jeg tenker som så, at denne personen får selv stå for sin oppførsel (og jeg håper vedkommende skammer seg!). Jeg klarte å bevare fatningen, jeg svarte ikke tilbake med samme mynt OG jeg akter ikke å la det personen sa gjøre meg til en liten person i vedkommendes øyne.

Så nå skal jeg nyte resten av helga sammen med familien, lade batteriene og bare kose meg. Og til vedkommende som fikk meg til å føle meg som dritt - håper du har en bedre dag i dag!


Takk for at du leste!


T. 21.09.19.

Symbolikk og kroppskunst

Jeg har alltid vært opptatt av tatoveringer og symbolikken bak motivene. Det tok noen år før jeg klarte å bestemme meg for min første tatovering. Selv om den var helt enkel, så hadde jeg en tanke bak og var opptatt av at den skulle ha betydning for meg. Tatoveringen jeg har på høyre arm symboliserer mine 3 barn og størrelsen på stjernene tilhører hver enkelt av dem etter alder: den største for min eldste sønn, den mellomste for datteren min og den minste for min yngste sønn.

Etter at jeg hadde tatt den første tatoveringen kjente jeg på meg at det ikke ville bli den siste, men at jeg skulle være like sikker på den neste før jeg tok den. De blir jo der hele livet så fremt man ikke fjerner dem med laser og det er viktig for meg at jeg skal kunne bære dem resten av livet - også den dagen jeg eventuelt er blitt 70 år.

"Problemet" mitt er at jeg har lyst på så mange ulike tatoveringer - drømmen hadde jo vært om jeg hadde klart å kombinere flere av dem i en.

En av de første tatoveringene jeg tenkte på etter å ha tatt den første, var en fugl føniks. For meg symboliserer den det å bli gjenfødt, stå opp av asken. Da tenker jeg på oppveksten og det jeg opplevde da, opp mot den jeg er blitt i dag - kanskje både på grunn av og på tross av oppveksten. 

I følge Wikipedia er fugl føniks er et fabeldyr fra egyptisk mytologi hvor den symboliserer gjenfødelse. Den er også blitt forklart som et symbol på gjenoppstandelse, udødelighet og liv etter døden.

Jeg har også vært inne på tanken om at den lille jenta, meg selv som lita - kunne vært en del av en tatovering. Bildet ovenfor har jeg på skriverommet mitt og jeg synes den lille jenta på bildet er ganske nært den jenta jeg ser for meg at jeg var som liten. 

Så kom tanken om at en lotusblomst kunne vært et fint symbol å ha som tatovering. Lotusblomsten er i følge Wikipedia et symbol på skaperkraft, og begynnelse så vel som et symbol på renhet. Lotusliljen har sine røtter i gjørme, som symboliserer ondskap , mens selve blomsten vokser over vannet og symboliserer opplysning. Lotusblomsten har og har hatt symbolsk betydning i ulike tider, religioner og kulturer. I Midt-Østen har den blitt oppfattet som et symbol på selve livet, i Egypt ble den oppfattet som et symbol på solen som stiger opp på himmelen om morgenen og innleder en ny dag og dermed som et symbol på gjenfødelse. I buddhismen hadde lotusblomsten symbolsk betydning i form av at det skitne vannet den vokser i ble oppfattet som den verdenen som omgir oss, fra denne oppstår livet som bærer i seg spiren til renhet og frelse. For meg ville den på samme måte som fugl føniks, vært et symbol på det å stå opp fra det jeg har gått gjennom og at jeg har klart å reise meg tross alt. 

I det siste har tanken om at en øyenstikker ville vært et fint motiv som tatovering kommet ofte til meg. Jeg synes den er et vakkert insekt, med mange ulike fargenyanser og en kropp med mange små detaljer samt symmetri på begge sider av kroppen. For en som meg, som er over gjennomsnittet opptatt av symmetri, at noe skal være likt på begge sider, så er dette viktig. På nettet står det at øyenstikkeren er et symbol på forandring, endring, selvutvikling/-realisering, styrken til å leve i øyeblikket (øyenstikkeren lever bare et par måneder) og leve livet til det fulle. Øyenstikkere skal visst nok også symbolisere at du ikke er alene, de indikerer at du er på riktig vei og at sjelen din blir ledet i riktig retning. I så måte føler jeg at mye av dette er i samsvar med der jeg er i livet mitt nå og at det ville være et riktig valg som motiv.

Så er det dette med skogen da. Skogen har alltid opptatt meg, allerede som lita jente trakk jeg meg tilbake i skogen når jeg hadde behov for det. I skogen henter jeg energi, jeg får egentid og jeg puster lettere. Dermed ville også deler av skog vært naturlig for meg å ta med i en ny tatovering. Jeg har også tenkt på teksten; å bare være - på grunn av at jeg føler at det er det jeg kan nettopp i skogen.

Hvis en ser bort fra den nederste delen av tatoveringen på dette bildet, ville den vært et fint utgangspunkt for en tatovering. Med skog (trær) og meg selv som voksen som holder den lille jenta (meg som barn) i hånda mens vi følger stien inn i skogen. Den ville i så måte symbolisere både oppveksten, meg som voksen og det at jeg fant tilbake til den lille jenta. 

Jeg har også tenkt på at det kunne vært fint om jeg klarte å binde sammen den lille jenta, skog og en øyenstikker. Det er mye mulig at jeg faktisk må ta kontakt med en tatovør slik at jeg kan forklare hva jeg ønsker og få dem til å tegne en som er helt unik og tilpasset mine ønsker. 

Det er ikke lett å bestemme seg, spesielt siden det er så viktig for meg at det føles riktig både nå og senere, at det skal være et motiv som jeg kan bære med stolthet senere i livet også. Når jeg først tar en ny tatovering, så skal det være gjennomtenkt og veloverveid. Derfor tenker jeg at jeg bare må ta tida til hjelp, tenke mer over det og så til slutt kunne ta et valg jeg er helt trygg på. 

Noen tanker en sen onsdagskveld, nå venter senga.

Takk for at du leste.

T. 18.09.19. 

Om å være ei stupedame

For en tid tilbake meldte jeg meg på inspirasjonsmail hos ei dame jeg har stor respekt for når det gjelder å trylle med ord. Jeg deltok på skrivekurs hos henne for to år siden og det ble begynnelsen på denne bloggen. Etter flere års pause fra ordene, kom jeg i kontakt med dem igjen.

Den siste inspirasjonsmailen hadde som tema det å være si stupedame, ta sjanser, kaste seg uti det. Temaet traff meg. I går skrev jeg et blogginnlegg om det å ta vare på seg selv, lytte til kroppen og huske å puste i en hektisk hverdag. I møte med den lille jenta, som kom for å gi meg en påminnelse, sa ho at jeg begynte å nærme meg kanten på stupet. Da i form av det å brenne lyset i begge endene, ikke sette av tid til å hente seg inn igjen. Huske å lade batteriene.

Jeg har aldri kunnet stupe. Aldri turt. Har vel kanskje aldri prøvd heller når jeg tenker meg om. Jeg var (og er) dårlig til å svømme og har mer enn nok med å bakse meg bortover vannskorpa når jeg en sjelden gang er å svømmer enten i havet eller i et basseng. For min del blir dermed det å være ei stupedame noe jeg mest sannsynlig aldri kommer til å prøve i ordets praktiske betydning.

Når det gjelder det å være ei stupedame i det å tørre å ta sats på kanten av stupet, hoppe ut i nye ting, ta sjanser - så er jeg skikkelig dårlig til det. Jeg tror ikke nok på meg selv til å ta de helt store sjansene. Det er for mye redsel innblandet i det.

Det er to utveier i det å ta sats og være ei stupedame: enten går det bra og jeg ville oppnådd en skikkelig opptur, eller jeg ville feilet og fått en skikkelig nedtur. Ett av to. Men så lenge det å feile er en del av hva som kunne skje, så holder jeg igjen. Da er det tryggere å la være.

Jeg inspireres av andre som tør. Skulle ønske jeg var en av dem.

Det er ikke det at jeg ALDRI tør. Jeg har turt flere ting opp gjennom livet.

- Flytte langt hjemmefra for å gå på videregående
- Stolte nok på kjærligheten til kjæresten og flyttet dit jeg enda bor
- Søkte jobb i barnehage og fikk det (og er enda der)
- Tok sjansen på at kjærligheten ville vare og giftet meg (og er enda det)
- Turte å bli mamma og ble det 3 ganger
- Tok førskolelærerutdanning fordi jeg ønsket å lære mer
- Tok utdanning om barn og unges psykiske helse på NTNU i Trondheim

I tillegg er det nok mange andre ting jeg har turt, men som jeg i det store sluket av ting jeg IKKE turte, ikke klarer å se. Hvorfor er det slik? At vi så mye lettere klarer å se alt det vi ikke klarer. Jeg er sikker på at lista mi over ting jeg har turt og har klart å gjennomføre kunne vært mye lengre, men det stopper på en måte opp inni meg. Jeg er tilbake der jeg var i oppveksten, da jeg endte opp med å tro på det de sa - om at jeg ikke måtte tro at jeg var noe, kunne noe.

Så havner jeg inni den negative spiralen, der hvor jeg kun klarer å se mine egne feil og mangler. Og tror at alle andre har det så mye bedre og enklere. Jeg vet jo at det ikke stemmer. Alle har sine ting.
Og midt oppi alt dette, så er det bare bagateller i det store bildet.
Jeg er heldig. Så ufattelig heldig. Som er der jeg er og har det jeg har i livet mitt.

Tommelen opp for å heie mer på seg selv. Og for å tørre å starte på stigen opp til kanten av stupebrettet. Kanskje blir jeg sittende på kanten av stupebrettet, lenge. For å kjenne på frykten, jeg tror jeg har litt høydeskrekk i tillegg skjønner du. Det er ikke sikkert jeg tar sats, mye mulig at jeg bare reiser meg og klatrer ned igjen. Hjertestemmen heier på meg og sier at jeg skal ta sjanser, magefølelsen sier at det er tryggere å la være.

Jeg må vente til jeg er klar. Og til jeg har tenkt drømmene helt ut.
Funnet ut hva jeg egentlig vil.

Sees vi på kanten av stupebrettet?


Takk for at du leste.


T. 14.09.19.

"Du lovte meg å ta bedre vare på deg selv"

Den usynlige jenta snakket til meg i dag. Føler meg litt som henne for tida. Kanskje er det årstida. Færre lystimer, kortere dager. Som om batteriet er flatt. Prøver å lytte til kroppen. Finne ut hva den forsøker å si. Lukker øynene, lar pulsen senke seg. Ingenting. Det er stille. For stille. Klarer ikke å samle tankene. Inni hodet er det et evig tankemylder. Rundt og rundt, som å sitte på en karusell. Farta blir større og større. Vil hoppe av, men klarer det ikke.

Savner å skrive, leter etter ordene. Alle tankene føles lettere å bære når jeg får dem ned på papiret. Ordene sitter fast, som i sirup. Kanskje er det for mye som vil ut. Det har hopet seg opp over tid. Behovet for å lytte innover har vært der en stund. Det er så mye annet som tar energien og tiden min. Drømmer om å slippe tak i det som tynger. Rope høyt at nå er det nok. Stemmen min er knapt hørbar når jeg prøver.

På sidelinja står den lille jenta og betrakter meg. Med bekymret blikk og blanke øyne. Ho er kommet for å gi meg en påminnelse. Om det vi ble enige om sist vi møttes. Med senket blikk går jeg mot henne.

"Du nærmer deg kanten på stupet" sier ho.
"Jeg vet..." svarer jeg med lav stemme.
Så blir det en liten pause mens vi begge kikker ned.
"Du lovte meg å ta bedre vare på deg selv".
I samme sekund ordene er sagt, er ho borte.

Vissheten om at ho har rett gjør vondt. Den siste tiden har det vært liten tid til å bare være. Det har blitt færre turer i skogen. Jeg går med høye skuldre og høy puls. Når jeg prøver å trekke pusten helt ned i magen, stopper det opp. Masken kommer på når jeg forlater de trygge rammene hjemme. Vil ikke vise meg svak, det er lettere slik. I slike stunder føles det som om det aldri vil bli bedre. Arrene på innsiden vil aldri gro. Erfaringene jeg har gjort i livet, gjør at jeg begrenser meg selv. Jeg velger det trygge og forutsigbare, selv om jeg egentlig skulle ønske jeg turte å følge drømmene mine.

Hva er drømmene mine egentlig? Etter å ha begrenset meg selv i mange år, har jeg heller aldri turt å tenke drømmene helt ut. Mulighetene er der, men det blir så stort. Så mye jeg kunne gjort dersom jeg hadde turt å legge bort alle enn hvis, hva om, hva ville andre tenkt og sagt...

Den usynlige jenta på koppen ga meg en påminnelse om at hvis jeg ikke setter av tid til meg selv, viskes jeg sakte ut. Blir usynlig, både for meg selv og for andre. Det er ikke det jeg vil. Jeg vil bli sett og samtidig ha muligheten til å være for meg selv når jeg trenger å lade batteriene. En balanse det er vanskelig å få til. Likevel må jeg prøve, for min egen del. Og for den lille jenta. Kanskje kommer ho oftere da. Når ho ikke føler seg i veien, når ho vet at jeg har plass til ho i livet mitt.


Takk for at du leste.


T. 13.09.19.