I dag følte jeg meg litt som ho på kaffekoppen min, sagt på nordnorsk - haulaus. Jeg har i et tidligere blogginnlegg skrevet litt om nettopp denne figuren fra Mummiverdenen, Ninni. Det usynlige barnet, ho som ble usynlig fordi ingen var glad i ho og fordi voksne mennesker rundt ho oppførte seg skremmende mot henne.
Jeg har vokst opp med gode mennesker rundt meg, mennesker som var glade i meg.
Men på et sted i livet sluttet jeg å være glad i meg selv.
Jeg vet ikke når det skjedde eller hvorfor det skjedde. Eller, egentlig vet jeg det. Det skjedde da mobbinga starta. Gang på gang ble jeg fortalt at jeg ikke måtte tro at jeg var noe. Lydene de lagde da de møtte meg, ansiktsuttrykkene. Jeg hører dem enda, når jeg lukker øynene ser jeg ansiktsuttrykkene.
Til slutt begynte jeg å tro på dem. Jeg ble som Ninni, usynlig.
I en alder av 44 (snart 45) år, føler jeg fortsatt til tider et behov for å være usynlig. Samtidig er det tungt å gå med så mye på innsiden som man ikke vil at andre skal se eller vite noe om. Jeg vil fortelle, jeg vil si det høyt, men tida og jeg må være moden for det. Så da blir det heller små drypp her inne på bloggen. Det er lettere å skrive om det enn å si det.
På sosiale medier framstår jeg, i likhet med mange andre, som at jeg har et godt liv. Jeg har en jobb jeg trives i, jeg har familie, jeg har hus, jeg har (relativt) god helse, jeg går på turer, jeg drikker god kaffe. Jeg har et godt liv...de aller fleste dagene.
Men jeg har også tunge dager.
Dager hvor kroppen kjennes som bly, hvor jeg helst kunne tenkt meg å bli i senga.
Dager hvor hodet føles som om det er fylt av bomull og negative tanker som kverner om igjen og om igjen.
Dager hvor jeg ser meg i speilet og hører mobberne si med en tydelig undertone av avsky; "Hvem tror du egentlig at du er?"
Dager hvor jeg føler meg dritt.
Så tar jeg maska på og legger lokk på følelsene på innsida.
For halvannet år siden begynte jeg på en kronikk med bakgrunn i egen oppvekst og mobbing. Om hvordan det har påvirket meg og gjort meg til den jeg er i dag. Jeg tok kontakt med helsesøster, en lærer og flere andre som jeg tenkte kunne bidra og gi meg et videre perspektiv på temaet på generell basis. Det å bli tråkka på, gitt følelsen av å ikke bety noe og om hva det gjør med deg.
Jeg har enda ikke skrevet den ferdig.
Den ligger der halvferdig, jeg kommer ikke videre. Jeg vet ikke hvordan, jeg finner ikke de riktige ordene. Jeg føler at jeg svikter meg selv og alle andre som står i det, som har stått i det. En dag skal jeg gjøre den ferdig, jeg vet bare ikke når. Men jeg må gjøre det, for meg selv og for alle de andre.
Fordi noen må si fra, sette ord på det.
Jeg så et innlegg på Facebook i morges og synes det var godt skrevet. Kronikkforfatteren satte ord på mye av det jeg føler og tenker for tida. Jeg har troen på åpenhet og det å være ærlig, ikke bare vise en fasade, men sette ord på de dagene livet føles litt dritt. Bare sånn kan andre som har det på samme måte tørre å si noe om hvordan de har det.
Snart skal verdensdagen for psykisk helse markeres. I år er temaet: Spør mer.
Alle har et behov for å bli sett. Det å bli sett gir en følelse av å høre til og være viktig. Tilhørighet er grunnleggende for god psykisk helse.
Vi har alle en psykisk helse, den er en del av oss.
Gjennom å vise interesse for hverandre er vi en bit på veien til at noen føler seg sett. Kanskje var det akkurat det den ene personen trengte den dagen for at det skulle bli en god dag.
Årets kampanje inviterer oss til å nå flere menn. Jeg har flere menn i min familie og omgangskrets som synes det er vanskelig å sette ord på hvordan de har det, som fleiper det bort når jeg spør hvordan de har det, vil helst ikke snakke om det. Jeg håper at jeg gir dem følelsen av å bli sett og av å føle tilhørighet.
La oss vise at vi bryr oss, sett av tid til gode samtaler eller bare til å være sammen.
Takk for at du leste, jeg ønsker deg en fin dag.
T. 04.10.20.
