Dagen da alt endret seg...

Søndag 08.oktober - 2017.

Den dagen alt endret seg.

Da jeg møtte lille Tone.

 - - - 

Den dagen da jeg åpnet opp.

Det lukkede rommet.

Hvor jeg hadde gjemt bort alt det vonde.

På innsida av døra sto lille Tone.

Ho hadde venta lenge, mange år.

Tålmodig hadde ho venta til jeg var klar.

Da jeg åpna døra fikk jeg øye på ho med en gang.

Jeg kjente ho igjen, jeg visste hvem det var.

Ho så på meg, gjennom meg. 

Den første følelsen jeg fikk, var svik. 

Så kom skuffelsen.

Og til slutt smerten.

Jeg hadde svikta ho.

Jeg hadde gjemt ho bort.

Som en hemmelighet ingen skulle vite om.

Det var lettere slik, trodde jeg.

På samme tid, vokste klumpen i hjertet mitt.

Ble større og hardere for hver dag.

Lille Tone studerte meg fra det lukkede rommet.

Så på meg med spørrende øyne.

"Skal du lukka døra og la meg bli igjen her alene igjen?"

Jeg tok et forsiktig skritt inn i rommet.

På samme tid kjente jeg at det gikk hull på noe inni meg.

Tårene rant i strie strømmer.

Det enkleste hadde vært å gå ut igjen.

Men hjertet mitt ba meg bli igjen der inne.

Den utrygge, usikre lille jenta fortjente at jeg ble.

Samtidig med tårene, kom minnene.

Minnene om ei jente som følte stort ansvar.

Ho som ville ordne opp.

Ho hadde det vanskelig.

Både hjemme og på skolen.

Hver dag var en kamp i flere år.

Når jeg står rett ved ho, synker jeg sammen på knærne foran ho.

Ho setter seg ned sammen med meg og rekker meg hendene.

Vi legger hodene mot hverandre.

Jeg lukker øynene og henter styrke.

Styrke til å forholde meg til alt det som går gjennom meg.

Inni meg føles det som et åpent sår.

Jeg ser lille Tone inn i øynene.

Jeg ser tilgivelse.

Så ser jeg håp.

Tilgivelse for den tida ho ble forlatt inne på det lukkede rommet.

Håp om at det lille Tone gikk gjennom ikke var forgjeves.

Vi reiser oss opp sammen.

Jeg gir ho hånda.

Så går vi sammen ut fra det lukkede rommet.

Lar døra stå åpen.

Aldri igjen skal lille Tone bli forlatt alene med alt det vonde.

Jeg tar ho med meg overalt hvor jeg går.

Jeg og ho - vi står sammen - vi heier på hverandre. 

Takk for at du leste.

T. 28.03.18.