Fjortisbukse, kafébesøk og tankemylder

Tenk at jeg fortsatt blir usikker på meg selv, i en alder av 42 år.

Likevel...så overhørte jeg det og kjøpte meg ei dongeribukse med hullete knær, 

fordi jeg hadde så lyst på det. Selv om tankene surret om hva "alle andre" ville tenke om det.

I dag tok jeg den på når jeg dro ned på butikken.

Og jeg følte at jeg strålte innvendig - så fornøyd med at jeg for det første kjøpte buksa.

Og for det andre at jeg så bra ut i den!

Men jeg var på butikken fikk jeg Snap fra en kollega som også har ferie. 

Så da stakk jeg bortom og tok en kopp kaffe sammen med ho.

Effekten av en god kopp kaffe er jammen undervurdert!

Bare så synd at det blir så fort tomt...

Da jeg kom hjem fikk jeg endelig potta om tre tomatplanter jeg har hatt stående inne.

Etterpå ble jeg sittende litt i gapahuken, da kom tankene.

I helga drar vi på ferie, til hjemplassen min.

Det er fest på lørdag, på den ene siden har jeg veldig lyst til å dra.

Samtidig synes jeg det er vanskelig.

Jeg har delt mange minner fra oppveksten min her på bloggen.

Mange av dem negative.

Det gjør meg sårbar.

Noen av de som enda bor der leser bloggen min.

Hva tenker de om meg når de leser det jeg skriver?

Jeg har ikke behov for å gi noen skylda for det jeg opplevde.

Selv om opplevelsene er med meg resten av livet, så har jeg lagt dem bak meg.

Det som skjedde den gangen ble gjort av barn.

Barn som ikke klarte å se konsekvensene av det de gjorde.

Det betyr ikke at det er greit.

I stedet for å la minnene definere meg og bli en del av meg på slik måte at jeg går rundt med et åpent sår innvendig, så velger jeg å bruke det som en styrke. 

Slik kan jeg lettere kan forstå og hjelpe dem som måtte stå midt oppi noe lignende.

Det er en del av meg, men det ER ikke meg.

Så derfor tenker jeg å dra på den festen med hodet høyt hevet.

Jeg er den jeg er på grunn av OG på tross av det som skjedde.

Prosessen siden jeg deltok på skrivekurset har gjort meg tryggere på meg selv.

Tryggere på at jeg ikke lot meg knekke.

Jeg kom meg gjennom det.

Takk for at du leste.

T. 26.07.18.

Reaching for new goals!

Etterhvert som formen er blitt bedre, stiger også motivasjonen for å nå nye mål.
I dag ble det en tur til Kvannfjellet, en topp på 1011 moh, sammen med mannen min.
Tidligere i sommer gikk jeg og datteren min til Fugltinden, som er 1033 moh.
Jeg har ikke vært på Kvannfjellet før, så da er det vanskelig å vite hva man begir seg ut på.
Kvannfjellet er egentlig litt likt Fugltinden i høyde, samt type terreng.
Vi brukte ganske nøyaktig 2 timer opp. Da vi var nesten oppe, kom det litt tåke og noe regn.
På nedtur bøttet det ned, så vi var rimelig våte og forpjuska da vi kom til bilen.
Absolutt en tur å anbefale, med flott utsikt mesteparten av turen (vi fikk den beste utsikten på tur opp, da tåka og regnet ødela noe for utsikten på toppen).

Å nå nye mål gjør godt, enten det er i form av turer eller på andre måter.
Jeg er i alle fall godt fornøyd med egen innsats og ser fram mot flere turer.


Takk for at du leste.


T. 25.07.18

Naturen og mennesket

I dag ble det en morratur til Balsokken.

For hver gang jeg kommer meg ut i naturen, kjenner jeg på hvor godt det gjør.

Det gir meg en pause fra alt annet, jeg får brukt kroppen og jeg får nyte vakker utsikt.

Da jeg kom til toppen fant jeg ut at jeg skulle prøve selvutløsermekanismen på telefonen.

Måtte ta et par prøvebilder med 10 sekunders utløsertid, for å si det sånn - enda godt det ikke kom andre folk til toppen mens jeg holdt på. Jeg satte fra meg telefonen på varden på toppen og prøvde først å gå et stykke unna for å beregne hvor langt unna jeg måtte stå for å få et bra bilde. Så var det å sette på selvutløseren og "løpe" avgårde til stedet jeg skulle stå.

Resultatet ble jo bra da!

Det valgte antrekket til turen i dag satt et stykke inne for å si det sånn.

Samtidig var det så ufattelig varmt og den nye trenings-shortsen jeg kjøpte i Tromsø i går (av merket Odlo) var utrolig behagelig å ha på. Jeg hadde singlet på da jeg gikk opp, men etter en stund fant jeg ut at jeg måtte gi etter for varmen og tok den av.

Ei lita stund kjente jeg på usikkerheten i forhold til hvis noen skulle komme og hva de ville tenke om hvordan jeg gikk kledd...men så tenkte jeg at det viktigste for meg er jo at det føles greit?

Så da gikk jeg bare videre med tanken om at hvis noen skulle komme, 

så fikk de bare tenke hva de ville. 

Jeg føler at jeg er kommet langt den siste tida med tanke på forholdet til egen kropp.

Ødeleggende tanker har måttet vike for tanker om at jeg er den jeg er, jeg trives i egen kropp og jeg skal ikke la gamle spøkelser ødelegge for hvordan jeg ønsker å ha det med meg selv.

Hengemage, strekkmerker, åreknuter mm.m...det får så være.

Jeg er meg - og jeg er bra nok!

Det handler i stor grad om hva en fokuserer på og hvilke tanker en har om seg selv.

Jeg har brukt mye tid på å tenke negativt om meg selv og satt uoppnåelige mål, for så å bli så ufattelig skuffa når jeg ikke nådde de samme målene.

Tida er inne for å gi meg selv mer slakk, klappe meg selv på skuldra 

og se alt jeg får til og alt som er bra med meg - ikke det motsatte.

Ønsker deg en fin dag.

Takk for at du leste.


T. 24.07.18

Energipåfyll og fargespill

I går kveld var jeg på kino sammen med datteren min, vi så den siste Mamma Mia filmen, en flott film med mye god musikk, flotte kostymer og mye mimring.

Da vi kjørte hjem så jeg det som har skjedd litt for mange ganger før, været lyste opp og en kunne ane godvær i vente. Det samme har skjedd mer enn en gang før og da har jeg lagt meg i et nydelig vær, for så å stå opp til overskyet dagen etter.

Så da jeg kom hjem ble det en impulstur til en fjelltopp i nærområdet.

Det angra jeg ikke på for å si det sånn - det var et fargespill på himmelen som jeg sjelden har sett før!

Jeg ble på fjelltoppen i bortimot et kvarter bare for å se endringene fra minutt til minutt og for å ta bilder. Det ble mange flotte bilder og likevel klarte ikke bildene å gjengi HVOR fint det var.

Da jeg løp ned igjen (bruker å løpe ned igjen, opp er det bare oppoverbakker - så da har jeg mer enn nok med å komme meg opp på en god halvtime), var tåka begynt å komme krypende. Litt magisk, litt småskummelt, men samtidig veldig deilig og avkjølende.

Da jeg kom inn hjemme var klokka blitt 00.06.

Det er dette som er ferie for meg, å kunne gjøre slike ting helt spontant og ikke måtte tenke "fornuftig" og legge seg i stedet, fordi man skal på jobb dagen etter.

Mye mulig det blir flere slike impulsting i løpet av de neste 3 ukene.

Jeg er blitt flinkere den siste tiden til å være spontan, gjøre det hjertet og hjertestemmen min sier at jeg skal gjøre. Og når jeg i tillegg kan inkludere naturen i det spontane jeg gjør, da er det en vinn-vinn situasjon for meg.

At jeg ikke kom meg til sengs før 00.40 gjør heller ingenting - sove kan jeg gjøre når jeg blir gammel. Og at jeg våkna 06.30 igjen, gjør heller ingenting - jeg liker å stå opp tidlig og ha huset for meg selv en times tid før resten av familien står opp.

Takk for at du leste.

T.23.07.18

Sommernatt

(Fotograf Lillian Therese Larsen)

Pastellhimmel

Bomullskya

Elvesus

Midnattssol

Sommernatt

Nattevåk

Solbrent

Myggstikk

Barbeint

Fuglekvitter
Fønvind
Humlesurr

Et lite dikt inspirert av et bilde jeg fikk tilsendt fra en god venninne og kollega.

Gang på gang blir jeg inspirert til å skrive av bilder jeg ser andre tar, da kommer ordene til meg.

Takk for at du leste.

T. 21.07.18.

Vi lar det vonde bli igjen og går mot lyset

(Fotograf Lillian Therese Larsen)

Æ ser den lille jenta som står og ser på at sola går ned i horisonten.
Ho står på ene sida av gjerdet, som om ho tenke at det e på tide å klatre over.
La det vonde bli igjen i mørket og gå mot lyset.

Det vonde tar så altfor mye plass inni ho.
Spis ho opp innvendig.
Det e på tide å kvitte sæ med det, legge det bak sæ.

Ho kjenne at ho føle sæ sterk, sterk nok til å gå videre.
Såran gror, det tar tid, men ho veit at det vil bli bra til slutt.
Arran vil for alltid være der.

Det som skjedde den gangen.
Det skulle aldri skjedd.
Ho skulle sluppet å stå i det aleina.

Æ går bort til ho, legg armen forsiktig omkring ho.
Så står vi der ei stund uten å sei nåkka.
Vi samle energi, kraft til å sei at det e nok no.

No e det på tide å sei farvel.
Til det som skjedde den gangen.
Vi har det begge med oss videre, men vi legg det til side.

Vi har kværandre.
Æ hold ho i handa mens ho klatre over gjerdet.
Ho rekke mæ si lille hand og æ klatre etter.

Så går vi mot sola ilag.
Mot framtida.
Mot nye minna.



Takk for at du leste.


T. 19.07.18.

En følelse av lykke

Dagen i dag starta med sol og høye temperaturer. 

Når sommeren endelig kom til oss i nord, så kom det skikkelig. 

For noen er det kanskje i varmeste laget...jeg kjente litt på det i dag. 

Mer enn 30 grader er i meste laget for en småfrossen nordlending...

Men tross alt - tenk så deilig å kunne dra på jobb i antrekket over!

Jeg har skrevet innlegg tidligere om forholdet jeg har til min egen kropp.

Da jeg valgte antrekk i dag, satt det langt inne å velge den shortsen jeg til slutt tok på meg.

Grunnen er at jeg har mye blodårer som ligger helt ut i huden som er veldig synlige. 

På høyre lår har jeg i tillegg en åreknute som jeg skammer meg veldig over. 

Derfor er det sjelden jeg går i kjoler, skjørt eller shorts som er korte nok til at det vises.

I dag valgte jeg likevel å ta på en kort shorts.

Mest av alt fordi det var så utrolig varmt, men også fordi jeg har bestemt meg 

for å ikke la kompleksene mine ta så stor plass i livet mitt.

Da jeg kom hjem fra jobb var det bare å skifte til andre klær og så gå å hjelpe til i siloen.

Etter siste lasset i siloen, gikk jeg å la meg i hengekøya.

Å ligge i hengekøya å kikke opp mellom bladene på trærne, 

se på den blå himmelen - 

det er så deilig. 

Jeg kjenner at kroppen slapper av.

Senere på kvelden ble det en kjøretur med ungene.

Etter at vi kom hjem var ungene og herja på plenen, jeg hørte de lo.

Og mens jeg satt der og hørte dem i bakgrunnen - så ble jeg fylt av en god følelse.

En følelse av at jeg trives der jeg er i livet.

En godfølelse som spredde seg fra magen, via hjertet og opp til tankene i hodet. 

En følelse av lykke.

Det har vært en god dag.

Håper din dag også har vært det.

Takk for at du leste.

T. 18.07.18.

Livet på en bondegård

I dag da jeg tok meg en tur ned for å kikke på mannen min som holder på med høya, kjente jeg på en dyp respekt for det han holder på med. Gjennom alle de årene jeg har holdt til her på gården (til sammen 24 år faktisk) har jeg flere ganger hørt både av andre, men også fra han selv at det å drive gårdsbruk ikke har så høy status.Også innad mellom bøndene blir noen typer gårdsdrift "sett ned på, som om noen typer drift er bedre og har høyere status enn andre.

For meg er det faktisk stikk motsatt. Jeg opplever det å drive gårdsbruk som et av de yrkene vi var "ment å drive med" fra tida hvor hele familien hadde tilhold på en gård. Mannen jobbet seint og tidlig med dyrene og ellers på gården, kona lagde mat, stelte i huset og hadde en stor ungeflokk hvor de eldste hjalp til både med gårdsarbeid og yngre søsken.

For oss har det at mannen min driver gårdsbruk gjort at barna våre ikke trengte å begynne så tidlig i barnehagen, de har kunnet dra rett hjem fra skolen og det har stort sett alltid vært noen hjemme når de kom inn døra hjemme. De har lært veien fra jord til bord - sett at dyrevelferd er viktig og at dyrene vi har hatt i fjøset har endt opp som pinnekjøtt, lammekoteletter og mer, og i tillegg har de lært seg at det å drive en gård er mye hardt arbeid, samtidig som at en kan styre dagen mye selv. Å drive gårdsbruk er likevel ikke noen "latmannssjobb", du må ha god struktur på dagen og passe på å få ting gjort, hvis ikke hoper det seg opp til dagen etter.

Inntektene varierer, alt etter hvilken type gård du driver og også i løpet av året. Dermed må du være flink til å fordele midlene utover, slik at du har penger på konto når de store regningene kommer (ikke ulikt oss andre kan du tenke, men det må likevel planlegges på en annen måte).

Jeg prøver å snakke varmt om det å være gårdbruker, både til mannen min, til mine barn og til andre hvis temaet kommer opp. Mange klarer ikke så godt å se all jobben som ligger bak en liter melk, en pakke hvetemel, en pakke salami eller en lammekotelett. Det er takket være bøndene og bedriftene som lager ulike produkter av det som kommer fra bøndene at vi så lett kan plukke med oss det vi trenger på butikken. Det ligger mye hardt arbeid bak hvert produkt.

Våre 3 barn har vært vant til å hjelpe til gården når det trengs, spesielt under lamminga i mai eller ved høya/slåtta på sommeren. Dette gjør de (stort sett) av fri vilje, fordi de ser at de trengs og fordi det de gjør blir satt pris på. Det gjør en forskjell at de bidrar.

Å være bonde er et yrke med like mye verdi som noe annet yrke. Mine besteforeldre på morssiden drev gårdsbruk med kyr, sauer og noen høner, som lita jente likte jeg turene i fjøsen, det sosiale når hesjene skulle fylles med gress og potetopptakinga på høsten. Det samlet familie, slekt og venner - alle var med å bidra. Jeg har gode minner fra den tida.

Derfor prøver jeg å gi våre barn de samme gode minnene, samholdet rundt det å drive gården og respekten for det å drive gårdsbruk. Min familie er privilegerte som har muligheten til å bo på gård, jeg ville ikke hatt det på noen annen måte.

Takk for at du leste.


T. 15.07.18.

Løvetann og våkenetter

Livskraftig stilk og bustete topp

Lysgrønt gress og godsliten kropp

Sola skinner og natta er ung

Vil helst våke lengre selv om morgendagen blir tung

Sommeren i nord er endelig her

Slike dager har vært få, vi har de så kjær

Klarblå himmel og fuglekvitter

Ute i sommernatta lenge vi sitter

Sommerminner for liten og stor

Livet føles godt på denne jord

Turer til skogs og på bøljan blå

Langs nye stier vil våre føtter gå

Graset blir slått for vinterens føde

Blomster på engen gule, blå og røde

I hengekøya finner kroppen hvile

Humla suser, jeg tar meg i å smile

Tunge tanker slipper tak

Hodet rettes opp, ryggen er rak

Livet er ikke alltid like lett

Slik er det bare rett og slett

En gråværsdag i ny og ne

Det beste er å komme seg videre

Se opp og fram, bort fra det triste

Legge bak deg det mørke, ikke motet miste

Å fange små øyeblikk hjelper på

Sette pris på opplevelser, store og små

Gjemme dem i hjertet innerst inne

Slik at du senere dem fram kan finne

Å leve i nuet, gi kroppen ro

Stresse ned, på nye muligheter tro

Midnattsol og lunken vind

Bare tær og solkyssa kinn

En løvetannsblomst til inspirasjon jeg fikk

Ordene flommer over som poetisk musikk

Tid til å gjøre det jeg elsker og vil

Å leke med ord gjør godt, ingen tvil

Takk for at du leste.

T. 14.07.18

Den rustne hengelåsen på naustet

Han står utafor naustet.
Mange minna fra ei svunnen tid.
Døra e lukka med en rusten hengelås.

Utafor naustet sett han sæ ned på en stein.
Beinan bær ikkje like godt som før.
En liten pust i bakken gjør godt.

Blikket vandre utover havet.
Han mimre tellbake tell gode opplevelsa der ute.
Bølgan slår mot stranda, lukta av salt sjø riv i nesen.

Han ser båta gå forbi.
Kjenne savnet etter å kunne dra ut på havet.
Bidra tell mat på bordet.

Kroppen krangle etter et langt liv.
Han støtte sæ på stokken der han sitt.
Den e te god hjelp når han vil komme sæ fram.

Han putte handa i lomma og tar fram nøkkelen.
Sette den i hengelåsen og vrir om.
Det må litt krefter til for å åpne den.

Døra på naustet knirke høylytt.
Som om de protestere på å bli åpna.
Det lenge sida han va her sist.

Inne i naustet ligg spissa.
Den hadde trengt litt stell og omsorg.
Fra noen som har tid og krefter til det.

Gamle fiskegarn ligg i en stamp på bakken.
Ei oransje regnbuksa med sela heng på veggen.
Han ser sæ rundt med sørgmodig blikk.

Turan te naustet e ikkje det samme som før.
No føles det tungt og trist å være her.
Å vite at det ikkje blir fleire fisketura.

Han går ut av naustet og lukka døra etter sæ.
Det e på tide å tenke på heimveien.
Kræke sæ heim te ho han har kjær.

Han veit at ho vente.
Lure på kor han blir av.
De to høre sammen, e som ett.

Lyden av klirrandes kasserolla møte han i gangen.
Han høre at ho tralle og syng på kjøkkenet.
Det lukte deilig middagsmat.

Han heng nøkkelen te naustet på plass på spikeren.
Usikker på om det blir fleire tura dit.
Det gjør for vondt å være der.

"Der e du jo!" sei ho og smile mot han når han kjæm inn på kjøkkenet.
"Maten e klar, e du sulten?"
Han nikke og smile varmt tellbake.

De sørgmodige tankan e som blåst bort.
Han kjenne sæ varm om hjertet når han ser på ho.
De har kværandre, det e det viktigste.


Dette blogginnlegget ble til etter at jeg så et bilde på Instagram-profilen til ei klassevenninne fra tida på Lærerhøgskolen. Da jeg så bildet, kjente jeg en umiddelbar inspirasjon til at dette måtte bli et blogginnlegg. Jeg sendte ho ei melding om jeg kunne få bruke bildet, det fikk jeg. Ho sendte meg til og med to bilder med ulik vinkling.
Bildet ga meg minner tilbake til min egen morfar og tida han tilbrakte på havet. Mange turer fikk jeg og søsknene mine være med på, etterhvert som vi ble eldre fikk vi ro når han fisket. Dette er gode minner å tenke tilbake til nå når jeg er voksen og Far er borte.
Jeg håper klassevenninna mi liker blogginnlegget, takk for at jeg fikk bruke bildet.


Takk for at du leste.


T. 10.07.18.

I skrivemodus - hva skal til?

Det varierer hva som trengs for at jeg skal komme i "skrivemodus".

luj.no

Noen ganger trenger jeg å sitte alene, andre ganger skriver jeg best når jeg bare plugger musikk i ørene. Da kan jeg gjerne ha andre rundt meg, jeg må bare "koble dem ut".
Jeg har to lister på Spotify som er min "skrive-musikk", Peaceful retreat" og "Piano dinner".
Begge inneholder en type "drømme-seg-bort-musikk", som gjør at jeg kobler ut alt annet og går inn i min egen lille verden.

Jeg blir lett inspirert til å skrive, det kan være bilder jeg ser at andre har tatt, opplevelser jeg har, tv-program jeg ser m.m. Jeg kan ikke tvinge det fram, det må komme av seg selv.
Ofte hender det at jeg tenker at det er noe jeg burde skrive om, men jeg må være klar. Jeg bruker tid, grubler på det, setter sammen ordene i hodet. Når jeg har jobbet slik "på innsiden" en stund, setter jeg meg ned og begynner å skrive. Så kan det hende at jeg må ta små pauser, skrive litt, viske ut igjen, starte på nytt. Så kommer jeg så langt at jeg publiserer teksten på bloggen, men etter å ha lest gjennom det igjen, så ser jeg små ting som må endres og går inn igjen og endrer det.
Jeg er kritisk til det jeg skriver, får jeg fram budskapet mitt godt nok, kan det misforstås?
På samme tid ønsker jeg å skrive fritt, uten å tenke alle disse tankene.

I dag skjedde det igjen.
En skolevenninne fra tida på Lærerhøgskolen hadde lagt ut et bilde.
Jeg så med en gang at dette var et bilde som kunne bli utgangspunkt for en tekst.
Så jeg sendte ho ei melding og spurte om jeg kunne få bruke bildet hennes.
Det fikk jeg, ho sendte til og med to bilder fra ulike vinkler.
Nå jobber hodet mitt på "høygir", tenker, samler ord som kan settes sammen.
Det vil muligens ta noen dager før teksten er helst ferdig, men det kommer.
Jeg har lovt ho som sendte meg bildene at ho skal få link til blogginnlegget og teksten når den er ferdig, det ville ho gjerne ha.

I helga rundet bloggen min over 30.000 visninger.
Jeg skulle likt å visst hvem som leser bloggen, hvorfor de leser den.
Innleggene mine har ulike tagger og jeg ser at enkelte temaer (tagger) engasjerer flere lesere enn andre.

Det innlegget som har blitt lest av flest hittil er Sangen som traff meg midt i hjertet. En sang skrevet at Trine Strand, bosatt i Malangen. Sangen handler om ei lita jente som ikke har det så bra. Teksten var gjenkjennbar på bakgrunn av mine egne opplevelser i oppveksten, samtidig kunne jeg trekke likhetstrekk til hvordan mange barn har det i dag. De som vokser opp uten at noen ser hvordan de har det, de som ikke klarer å sette ord på hvordan de har det.
Om å forakte sitt eget speilbilde ble også lest av mange. Tydeligvis var dette et tema som mange er opptatte av. Jeg ønsker å skrive om temaer som andre kjenner seg igjen i, kanskje kan mine opplevelser og tanker hjelpe andre. Til å se at det vil gå bra til slutt, til å se at det hjelper å sette ord på det man går gjennom.
"Kunne du bodd her, mamma?", ble lest 372 ganger. Innlegget skrev jeg mens jeg var hjemme på Grytøya, jeg satt ute på verandaen på hytta i Båtvika. Jeg lytta til bølgeskvulp og måkeskrik og kjente pulsen senke seg. Så kom minstemann ut til meg og spurte dette spørsmålet. Jeg måtte tenke meg om. Minnene hjemme fra Grytøya er ikke bare gode, samtidig er det hit jeg søker når jeg føler meg stressa og trenger å koble ut alt annet. Svaret mitt på spørsmålet hans, var at ja, jeg kunne bodd på Grytøya, men da måtte jeg hatt familien min med meg.

Å begynne å skrive blogg og å dele tekstene mine her, gir meg utrolig mye.
Jeg føler at jeg har skapt meg et pusterom i hverdagen.
På samme tid har jeg fått kontakt med en del av meg selv som jeg ikke har satt av tid til.
Det har gjort meg godt, jeg føler at det var et liv før skrivekurset i oktober i fjor og et annet i tida etter. Jeg vil for alltid være takknemlig for at jeg fikk muligheten til å delta på skrivekurset.

Hvor veien går videre i forhold til skrivinga, vet jeg ikke.
Tiden vil vise. Veien blir til mens jeg går...eventuelt skriver.


Takk for at du leste.


T. 09.07.18.

Blikkfang i skogen

Du sto der alene

Fanget mitt blikk

Midt i alt det grønne

En fargeplett 

Duse nyanser

I rosa, hvitt og lilla

Omringet av bregner

Sto du der stille

"Ser du meg, 

selv om jeg ikke har de skarpeste fargene?"

"Selvfølgelig, jeg synes du er vakker!

Du skiller deg ut. Du er unik!"

Selv i en tettvokst skog

Legger jeg merke til selv den minste ting

Sansene mine er på utkikk

Sluker alt jeg ser

Naturen er mitt fristed

Her får jeg puste

Fyller lungene med frisk luft

Samler energi og overskudd

Bak en furulegg

Får jeg øye på henne

Ho holder seg i bakgrunnen

Det er lenge sida ho har vist seg nå

Den lille jenta

Har gitt meg et lite avbrekk

Latt meg samle meg litt

Det ble mye på en gang

Mange tanker som måtte sorteres

Nå står ho bak furuleggen og smiler

Ho har blomstrete sommerkjole på

De lyse lokkene henger løst

Latteren hennes triller 

Ho løper avgårde på skogsstien

Snur seg og ser om jeg kommer etter

Jeg smiler og kommer henne i møte

Så løper vi videre sammen hånd i hånd

Begge vet å sette pris på naturen

Vi lukker øynene og samler lyder og lukter

Lagrer dem langt der inne

Når jeg åpner øynene er ho borte

Jeg vet at ho er der

I bakgrunnen, men likevel nær

Vi er ett, samme sjel, samme tanke

Takk for at du leste.

T. 08.07.18.

Natur som forbløffer meg

Takk.

For slike opplevelser som dette.

Natur som forbløffer meg hver eneste gang.

Solnedgang som gir meg bakoversveis.

Takk.

For god helse som gjør at jeg kommer meg ut i naturen.

For at jeg kan gripe muligheten i mitt eget nærområde.

For frisk luft, vakre farger og variert terreng.

Takk.

Takk for at du leste.

T. 06.07.18

Tilbake til naturen

Viltvoksende blomstereng

Noe av det vakreste som fins

I to dager har jeg vært som i en parallell verden

Langt til fjells, uten mobildekning

Kroppen min har vandret rundt i hvilemodus

Selv om jeg har vært på lange, utmattende turer

Hjertestemmen min har nynnet fornøyd

Jeg tok meg tid til å lytte

Oppmerksomheten min har vært rettet 

mot å sanke naturopplevelser

Bildene jeg har tatt gir bare et lite innblikk 

i hvor fint jeg har hatt det

Jeg er heldig som kan dra på slike turer,

føler meg full av positive opplevelser

Alenetid sammen med mannen min

Vi trengte det begge to

Fornøyde og godslitne starta vi på hjemturen

Enige om at det hadde vært to flotte dager

Vi gjentar det gjerne igjen, enten alene eller med barna

Det er så mange steder å se der ute

Jeg skal skyndte meg sakte

Puste inn den friske, gode lufta

Lagre de indre bildene et sted langt der inne

Slik at jeg kan ta dem fram når jeg trenger det

Jeg er på vei

Jeg lytter til hjertestemmen

Jeg søker tilbake til røttene

Takk for at du leste.

T. 04.07.18.

Nærtur med havutsikt og bølgeskvulp

Bilen parkeres et lite stykke unna.

Jeg hører tjelden rope på sine små.

Takknemlighet. Lykke. 

For at slike opplevelser finnes i nærområdet.

Bare en liten kjøretur hjemmefra.

Varmegrader, sommersol, fønvind.

Føttene løper lett bortover svabergene.

Årevis med bølger har satt sine spor.

Jeg finner en stein å sitte på nede ved havet.

Blikket søker mot fjellene med nysnø på.

Kontrastene er mange her nord.

Vi klorer oss fast, det er her vi vil bo.

Endelig ble det en tur til havet.

Bølgeskvulp, fugleskrik og lukta av salt sjø.

Ingenting kan måle seg med det.

Pulsen senker seg. Øynene lukkes.

Kroppen går i hvilemodus.

Hjertestemmen sa det var på tide.

Takk for at du leste.

T. 02.07.18