Kan drømmen bli til virkelighet?

På lørdag var jeg på boklansering, en fin og rørende begivenhet å få delta på.
Å få lov til å være tilstede å se at ei jeg bryr meg om og som har vært en viktig brikke i min egen skrivereise, få oppleve at ei bok ho har skrevet blir tatt så godt i mot - føltes stort.
Det ble en veksling mellom følelsen av at hårene reiste seg på armene og tårer i øyekroken, virkelig godt anvendte timer en lørdags ettermiddag.

Da jeg kom til kirka hvor boklanseringen skulle foregå, fikk jeg en god klem og så sa ho som ga ut boka; "Så fint at du kom, jeg skal komme på din boklansering".

Vet du hvordan jeg reagerte?

Jeg lo litt og fnyste...! Tenk å reagere sånn!?

For meg er det å gi ut en bok, og i alle fall det å holde en boklansering, så langt ut i drømmeland som det kan gå an. Ja, jeg drømmer om å gi ut bok engang, men samtidig så er det noe som holder meg igjen. Gamle spøkelser som fortsatt får meg til å ikke ha troen på at jeg kan få til noe slikt.

Dagen etter sendte jeg en beklagelse til ho som hadde sagt at ho skulle komme på min boklansering. For ho mente faktisk det ho sa. Og jeg måtte også skrive til henne at jeg satte stor pris på at ho har troen på meg og hva jeg kan få til, når jeg sliter med å tro på det selv.

For selv om det er vanskelig å tro på at en slik drøm kan gå i oppfyllelse, så hjelper det når noen sier slike ting til meg. Det gjør at drømmen blir mindre fjern og at jeg - selv om det føles langt unna - kan tenke at det kanskje en dag går i oppfyllelse.

I dag har jeg vært i kontakt med ei som har gitt ut bok på et lite forlag. Jeg fikk stilt noen spørsmål omkring ting jeg lurer på - hvor mange bøker ho hadde trykt opp, hvilken erfaring ho hadde med det aktuelle forlaget, hvordan ho solgte bøkene og så videre. Det hjalp på å få noen svar og kanskje blir bok-drømmen om den lille jenta til virkelighet en dag?

Jeg tør å tro på det, litt mer hver dag.
Og på sidelinja står den lille jenta og heier på meg.


Takk for at du leste.


T. 30.09.19.

Smilet når tell øyan hennes

Ho pakke sekken mens resten av huset ligg og søv.
Skogen lokke, det e lenge sida ho va der sist.
Huset ligg innhylla i tjukk tåke når ho trer støvlan på sæ på trappa.

Så byinne ho på alle motbakkan
mens ho trekke den rå lufta heilt ned i magen.
Ho legg fra sæ opplevelsen av tid og sted
og sleppe tak i alt som fylle hodet hennes for tida.

Etterhvert som ho nærme sæ skogen blir ho lettare tell sinns.
Munnen hennes forme sæ i et forsiktig smil.
Tell slutt når smilet heilt tell øyan hennes .

Ho hold arman ut tell sidene
og snurre sakte rundt
mens blikket blir vendt opp mot himmelen.

Så fantastisk befriandes å være tell stedet i nuet.
Bare være, uten å være nåkka som helst.
Uten å måtte tenke over ka andre måtte tenke om ho,
om det ho gjør, om det ho sei.

Ho går videre med rolige skritt.
Uten nåkka plan for kor ho skal.
Ho måtte bare ut.

Tåka e så smått byint å lette.
Solstrålan kjempe sæ gjennom det som igjen av den.
Ho finn seg ei mosetua å sætte sæ ned på.
Der bli ho settandes ei stund og bare se sæ rundt.

Ho blir fylt med en indre ro.
Hodet føles lett, tomt for tanka som opptar plass.
Hvilepulsen slår inn.
Ho trekke pusten helt ned i magen.

Kaffekoppen blir fylt med nykokt kaffe.
Ho legg hendern rundt koppen og varme sæ litt på den.
Den deilige kaffelukta finn vei opp i nesen.
Slike stunde e verdifulle for ho.
Dem gir ho styrke og energi.

Ho har tenkt å gi sæ sjøl tid.
Meir tid tell å bare være.
Fylle energilagran med ny energi.
Der kor ho klare det best.

I skogen.


Takk for at du leste.

T. 29.09.19.

(Bildet er lånt med tillatelse fra en av mine sambygdinger).

Som edderkoppens spinn

Som om du er innhyllet i en tykk, seig tåke.

Slik kan selve livet føles av og til.

Det betyr ikke nødvendigvis at du er deprimert 

eller har det vondt på noen måte.

Bare at stien er litt utydelig 

og det er vanskelig å finne veien ut av det.

Så prøver du å sortere inntrykk, gi deg selv tid til å finne en løsning.

Kanskje klarer du å be om hjelp, søke råd.

Du finner noen løse ender, prøver å nøste dem opp.

Som edderkoppens spinn i treet

mellom greiner og blad.

Jeg er inne i en slik fase av livet akkurat nå.

Hvor kroppen signaliserer at det på tide å ta tak.

Sortere ut hva jeg trenger i livet mitt,

og hva jeg ikke trenger.

Det er vanskelig,

men jeg på vei.

Noe er sortert ut allerede.

Underveis ser jeg flere på samme reise.

Jeg kan kjenne igjen den samme

håpløsheten, usikkerheten, tankemylderet.

Så finner jeg trøst i å ikke være alene.

Livet er skjørt.

Som edderkoppens spinn.

Det du hadde i det ene øyeblikket,

kan brått være borte i det neste.

Jeg sorterer ut.

Beholder noe.

Kvitter meg med noe.

Det jeg beholder gir meg energi og mening i livet.

Det jeg kvitter meg med tapper meg for energi og sliter meg ut.

Tilbake står det som betyr noe for meg.

Slik lytter jeg til hjertestemmen.

Jeg er blitt bedre til det, reisen er ikke fullendt enda.

Takk for at du leste.

T. 28.09.19.

"Kjære meg" - et takknemlighetsbrev til meg selv

En av oppgavene på skrivekurset jeg deltok på for to år siden var å skrive et brev til meg selv som lita jente. I dag fikk jeg en inspirasjonsbrev fra ho som hadde skrivekurset, der det handlet om den vanskelige selv-kjærligheten. Det traff midt i hjerterota for å si det sånn.

Det er ikke til å legge skjul på at jeg har store problemer med å være glad i meg selv.

Jeg tror det i stor grad handler om det jeg opplevde i oppveksten, da jeg fikk høre omtrent daglig at jeg var feit og stygg. Etter å ha hørt det samme bli gjentatt over lang tid, ble det til en sannhet for meg. Dermed sliter jeg enda i en alder av 43 år, med å klare å se mine positive sider. I stedet ender jeg opp med å kun se det negative, det jeg tror alle andre tenker om meg.

I inspirasjonsbrevet var det en skriveøvelse - å skrive et takknemlighetsbrev til seg selv. Øvelsen gikk ut på å skrive ned alle små og store ting jeg er takknemlig for med meg selv. Evner, kroppen min, væremåten min, personligheten min. Etter at brevet var ferdig skrevet, skulle jeg lese det til meg selv og tenke over hvilke følelser det ga meg.

Det er lenge siden jeg har fått en så vanskelig oppgave. Jeg tenkte et øyeblikk at jeg ikke ville klare å gjennomføre den. Så fikk jeg en følelse av at den lille jenta ville ønsket at jeg skulle gjøre den, både for meg selv og for henne.


Kjære meg.

Jeg er takknemlig for at jeg holdt ut.
Alle dagene og årene med negative kommentarer.

Jeg er takknemlig for at jeg tok vare på alle rundt meg.
De som hadde det vondt den gangen, selv om jeg hadde det vondt selv.

Jeg er takknemlig for at jeg sto i det.
Tok en dag av gangen, kom meg gjennom det, sterkere på andre siden.

Jeg er takknemlig for at jeg turte å reise langt bort.
For å starte med blanke ark, få en ny begynnelse.

Jeg er takknemlig for at jeg tok sjansen på kjærligheten.
Selv om jeg ikke hadde troen på at noen kunne elske meg, når jeg ikke klarte å være glad i meg selv.

Jeg er takknemlig for at jeg valgte en utdanning hvor jeg kan være der for andre.
Hvor jeg kan vise at jeg bryr meg, vise at jeg ser og vise med hele meg at jeg er tilstede.

Jeg er takknemlig for at jeg gjør så godt jeg kan hver dag.
Selv om noen dager er tunge og mørke, klarer jeg å se lysglimt - selv om de er svake.

Jeg er takknemlig for at jeg klarer å se det positive i andre mennesker.
Selv om jeg flere ganger har møtt noen som får meg til å føle meg liten og ubetydelig.

Jeg er takknemlig for at jeg setter andre før meg selv.
Jeg har et stort hjerte som banker for at andre skal ha det bra.

Jeg er takknemlig for at jeg har turt å begynne å drømme.
Om å tørre å ta sjanser, prøve nye ting, bryte gamle mønstre.

Jeg er takknemlig for at jeg turte og tør åpne opp.
Inn til det mørke, det jeg hadde gjemt og gjemmer bort langt der inne.

Jeg er takknemlig for at jeg møtte den lille jenta.
Lille meg, som tålmodig hadde ventet på at jeg skulle bli klar.

Jeg er takknemlig for at jeg tør vise følelser.
Selv om det mange ganger blir for mye av tårer, for mye føleri.

Jeg er takknemlig for at jeg viser at jeg ser andre og at jeg heier på dem.
Gir et klapp på skuldra, en tommel opp, et oppmuntrende smil - når jeg ser andre gjøre noe bra.

Jeg er takknemlig for at jeg er blitt sterkere på innsiden.
Jeg har brukt tid på å bygge meg opp innenfra.

Jeg er takknemlig for at jeg tør la andre se meg for den jeg er.
Fra å gå med en maske, har jeg nå skrellet av lag for lag inn til den virkelige meg.

Jeg er takknemlig for at jeg gir meg selv pauser.
Selv om det er lenge mellom hver gang og selv om de ikke er så lange.

Jeg er takknemlig for at jeg prøver å være glad i meg selv.
Det er en lang vei å gå, det er ikke lett.

Jeg er takknemlig for meg, hele meg.
Alle sidene med den jeg er, den jeg ønsker å være.

Jeg er takknemlig for at jeg fikk tilsendt denne skriveøvelsen.
Den ga meg et stort dytt i retning mot å bli mer glad i meg selv.


Takk for at du leste.


T. 23.09.19.

Sitroner og vennlighet

Jeg tok helg etter en litt kjip episode i går, orker ikke fortelle så mye om hva det gikk ut på. Det jeg ønsker å skrive litt om, er hvorfor det er slik at jeg lar meg irritere over andre menneskers væremåte og hvordan noen kan tillate seg å snakke til meg slik at jeg etterpå føler meg som dritt.

I møte med andre mennesker, har jeg troen på vanlig folkeskikk og høflighet. Når du møter noen med vennlighet, er sjansen relativt stor for at du får det samme tilbake. Dette gjelder ikke alle og heller ikke i alle situasjoner, men jeg tror i alle fall på at ved å gi noe - får du det samme tilbake.

I går hadde jeg vennlighet som utgangspunkt, men fikk arroganse og en nedlatende holdning i retur. Der og da valgte jeg å holde på min vennlige væremåte, men etterpå ble jeg fly forbanna! Jeg angrer på at jeg ikke svarte med samme mynt, samtidig så vil jeg ikke la meg selv havne på samme nivå som vedkommende som ødela resten av dagen for meg.

Enda i dag kan jeg kjenne på at det irriterer meg, men jeg nekter å la det ødelegge resten av helga for meg- så derfor tenker jeg det kan være greit å skrive ut litt sinne og frustrasjon her inne og så la det gå. Dersom jeg ikke blåser ut litt, ender jeg opp med å gå og irriterer meg over det resten av helga. For slik er jeg faktisk, jeg blir skuffa når jeg møter mennesker som ikke behandler meg med respekt. Jeg fortjener faktisk bedre!

For å bli ferdig med det har jeg tenkt på sitatet; "When life gives you lemons, make lemonade!" Jeg tenker som så, at denne personen får selv stå for sin oppførsel (og jeg håper vedkommende skammer seg!). Jeg klarte å bevare fatningen, jeg svarte ikke tilbake med samme mynt OG jeg akter ikke å la det personen sa gjøre meg til en liten person i vedkommendes øyne.

Så nå skal jeg nyte resten av helga sammen med familien, lade batteriene og bare kose meg. Og til vedkommende som fikk meg til å føle meg som dritt - håper du har en bedre dag i dag!


Takk for at du leste!


T. 21.09.19.

Symbolikk og kroppskunst

Jeg har alltid vært opptatt av tatoveringer og symbolikken bak motivene. Det tok noen år før jeg klarte å bestemme meg for min første tatovering. Selv om den var helt enkel, så hadde jeg en tanke bak og var opptatt av at den skulle ha betydning for meg. Tatoveringen jeg har på høyre arm symboliserer mine 3 barn og størrelsen på stjernene tilhører hver enkelt av dem etter alder: den største for min eldste sønn, den mellomste for datteren min og den minste for min yngste sønn.

Etter at jeg hadde tatt den første tatoveringen kjente jeg på meg at det ikke ville bli den siste, men at jeg skulle være like sikker på den neste før jeg tok den. De blir jo der hele livet så fremt man ikke fjerner dem med laser og det er viktig for meg at jeg skal kunne bære dem resten av livet - også den dagen jeg eventuelt er blitt 70 år.

"Problemet" mitt er at jeg har lyst på så mange ulike tatoveringer - drømmen hadde jo vært om jeg hadde klart å kombinere flere av dem i en.

En av de første tatoveringene jeg tenkte på etter å ha tatt den første, var en fugl føniks. For meg symboliserer den det å bli gjenfødt, stå opp av asken. Da tenker jeg på oppveksten og det jeg opplevde da, opp mot den jeg er blitt i dag - kanskje både på grunn av og på tross av oppveksten. 

I følge Wikipedia er fugl føniks er et fabeldyr fra egyptisk mytologi hvor den symboliserer gjenfødelse. Den er også blitt forklart som et symbol på gjenoppstandelse, udødelighet og liv etter døden.

Jeg har også vært inne på tanken om at den lille jenta, meg selv som lita - kunne vært en del av en tatovering. Bildet ovenfor har jeg på skriverommet mitt og jeg synes den lille jenta på bildet er ganske nært den jenta jeg ser for meg at jeg var som liten. 

Så kom tanken om at en lotusblomst kunne vært et fint symbol å ha som tatovering. Lotusblomsten er i følge Wikipedia et symbol på skaperkraft, og begynnelse så vel som et symbol på renhet. Lotusliljen har sine røtter i gjørme, som symboliserer ondskap , mens selve blomsten vokser over vannet og symboliserer opplysning. Lotusblomsten har og har hatt symbolsk betydning i ulike tider, religioner og kulturer. I Midt-Østen har den blitt oppfattet som et symbol på selve livet, i Egypt ble den oppfattet som et symbol på solen som stiger opp på himmelen om morgenen og innleder en ny dag og dermed som et symbol på gjenfødelse. I buddhismen hadde lotusblomsten symbolsk betydning i form av at det skitne vannet den vokser i ble oppfattet som den verdenen som omgir oss, fra denne oppstår livet som bærer i seg spiren til renhet og frelse. For meg ville den på samme måte som fugl føniks, vært et symbol på det å stå opp fra det jeg har gått gjennom og at jeg har klart å reise meg tross alt. 

I det siste har tanken om at en øyenstikker ville vært et fint motiv som tatovering kommet ofte til meg. Jeg synes den er et vakkert insekt, med mange ulike fargenyanser og en kropp med mange små detaljer samt symmetri på begge sider av kroppen. For en som meg, som er over gjennomsnittet opptatt av symmetri, at noe skal være likt på begge sider, så er dette viktig. På nettet står det at øyenstikkeren er et symbol på forandring, endring, selvutvikling/-realisering, styrken til å leve i øyeblikket (øyenstikkeren lever bare et par måneder) og leve livet til det fulle. Øyenstikkere skal visst nok også symbolisere at du ikke er alene, de indikerer at du er på riktig vei og at sjelen din blir ledet i riktig retning. I så måte føler jeg at mye av dette er i samsvar med der jeg er i livet mitt nå og at det ville være et riktig valg som motiv.

Så er det dette med skogen da. Skogen har alltid opptatt meg, allerede som lita jente trakk jeg meg tilbake i skogen når jeg hadde behov for det. I skogen henter jeg energi, jeg får egentid og jeg puster lettere. Dermed ville også deler av skog vært naturlig for meg å ta med i en ny tatovering. Jeg har også tenkt på teksten; å bare være - på grunn av at jeg føler at det er det jeg kan nettopp i skogen.

Hvis en ser bort fra den nederste delen av tatoveringen på dette bildet, ville den vært et fint utgangspunkt for en tatovering. Med skog (trær) og meg selv som voksen som holder den lille jenta (meg som barn) i hånda mens vi følger stien inn i skogen. Den ville i så måte symbolisere både oppveksten, meg som voksen og det at jeg fant tilbake til den lille jenta. 

Jeg har også tenkt på at det kunne vært fint om jeg klarte å binde sammen den lille jenta, skog og en øyenstikker. Det er mye mulig at jeg faktisk må ta kontakt med en tatovør slik at jeg kan forklare hva jeg ønsker og få dem til å tegne en som er helt unik og tilpasset mine ønsker. 

Det er ikke lett å bestemme seg, spesielt siden det er så viktig for meg at det føles riktig både nå og senere, at det skal være et motiv som jeg kan bære med stolthet senere i livet også. Når jeg først tar en ny tatovering, så skal det være gjennomtenkt og veloverveid. Derfor tenker jeg at jeg bare må ta tida til hjelp, tenke mer over det og så til slutt kunne ta et valg jeg er helt trygg på. 

Noen tanker en sen onsdagskveld, nå venter senga.

Takk for at du leste.

T. 18.09.19. 

Om å være ei stupedame

For en tid tilbake meldte jeg meg på inspirasjonsmail hos ei dame jeg har stor respekt for når det gjelder å trylle med ord. Jeg deltok på skrivekurs hos henne for to år siden og det ble begynnelsen på denne bloggen. Etter flere års pause fra ordene, kom jeg i kontakt med dem igjen.

Den siste inspirasjonsmailen hadde som tema det å være si stupedame, ta sjanser, kaste seg uti det. Temaet traff meg. I går skrev jeg et blogginnlegg om det å ta vare på seg selv, lytte til kroppen og huske å puste i en hektisk hverdag. I møte med den lille jenta, som kom for å gi meg en påminnelse, sa ho at jeg begynte å nærme meg kanten på stupet. Da i form av det å brenne lyset i begge endene, ikke sette av tid til å hente seg inn igjen. Huske å lade batteriene.

Jeg har aldri kunnet stupe. Aldri turt. Har vel kanskje aldri prøvd heller når jeg tenker meg om. Jeg var (og er) dårlig til å svømme og har mer enn nok med å bakse meg bortover vannskorpa når jeg en sjelden gang er å svømmer enten i havet eller i et basseng. For min del blir dermed det å være ei stupedame noe jeg mest sannsynlig aldri kommer til å prøve i ordets praktiske betydning.

Når det gjelder det å være ei stupedame i det å tørre å ta sats på kanten av stupet, hoppe ut i nye ting, ta sjanser - så er jeg skikkelig dårlig til det. Jeg tror ikke nok på meg selv til å ta de helt store sjansene. Det er for mye redsel innblandet i det.

Det er to utveier i det å ta sats og være ei stupedame: enten går det bra og jeg ville oppnådd en skikkelig opptur, eller jeg ville feilet og fått en skikkelig nedtur. Ett av to. Men så lenge det å feile er en del av hva som kunne skje, så holder jeg igjen. Da er det tryggere å la være.

Jeg inspireres av andre som tør. Skulle ønske jeg var en av dem.

Det er ikke det at jeg ALDRI tør. Jeg har turt flere ting opp gjennom livet.

- Flytte langt hjemmefra for å gå på videregående
- Stolte nok på kjærligheten til kjæresten og flyttet dit jeg enda bor
- Søkte jobb i barnehage og fikk det (og er enda der)
- Tok sjansen på at kjærligheten ville vare og giftet meg (og er enda det)
- Turte å bli mamma og ble det 3 ganger
- Tok førskolelærerutdanning fordi jeg ønsket å lære mer
- Tok utdanning om barn og unges psykiske helse på NTNU i Trondheim

I tillegg er det nok mange andre ting jeg har turt, men som jeg i det store sluket av ting jeg IKKE turte, ikke klarer å se. Hvorfor er det slik? At vi så mye lettere klarer å se alt det vi ikke klarer. Jeg er sikker på at lista mi over ting jeg har turt og har klart å gjennomføre kunne vært mye lengre, men det stopper på en måte opp inni meg. Jeg er tilbake der jeg var i oppveksten, da jeg endte opp med å tro på det de sa - om at jeg ikke måtte tro at jeg var noe, kunne noe.

Så havner jeg inni den negative spiralen, der hvor jeg kun klarer å se mine egne feil og mangler. Og tror at alle andre har det så mye bedre og enklere. Jeg vet jo at det ikke stemmer. Alle har sine ting.
Og midt oppi alt dette, så er det bare bagateller i det store bildet.
Jeg er heldig. Så ufattelig heldig. Som er der jeg er og har det jeg har i livet mitt.

Tommelen opp for å heie mer på seg selv. Og for å tørre å starte på stigen opp til kanten av stupebrettet. Kanskje blir jeg sittende på kanten av stupebrettet, lenge. For å kjenne på frykten, jeg tror jeg har litt høydeskrekk i tillegg skjønner du. Det er ikke sikkert jeg tar sats, mye mulig at jeg bare reiser meg og klatrer ned igjen. Hjertestemmen heier på meg og sier at jeg skal ta sjanser, magefølelsen sier at det er tryggere å la være.

Jeg må vente til jeg er klar. Og til jeg har tenkt drømmene helt ut.
Funnet ut hva jeg egentlig vil.

Sees vi på kanten av stupebrettet?


Takk for at du leste.


T. 14.09.19.

"Du lovte meg å ta bedre vare på deg selv"

Den usynlige jenta snakket til meg i dag. Føler meg litt som henne for tida. Kanskje er det årstida. Færre lystimer, kortere dager. Som om batteriet er flatt. Prøver å lytte til kroppen. Finne ut hva den forsøker å si. Lukker øynene, lar pulsen senke seg. Ingenting. Det er stille. For stille. Klarer ikke å samle tankene. Inni hodet er det et evig tankemylder. Rundt og rundt, som å sitte på en karusell. Farta blir større og større. Vil hoppe av, men klarer det ikke.

Savner å skrive, leter etter ordene. Alle tankene føles lettere å bære når jeg får dem ned på papiret. Ordene sitter fast, som i sirup. Kanskje er det for mye som vil ut. Det har hopet seg opp over tid. Behovet for å lytte innover har vært der en stund. Det er så mye annet som tar energien og tiden min. Drømmer om å slippe tak i det som tynger. Rope høyt at nå er det nok. Stemmen min er knapt hørbar når jeg prøver.

På sidelinja står den lille jenta og betrakter meg. Med bekymret blikk og blanke øyne. Ho er kommet for å gi meg en påminnelse. Om det vi ble enige om sist vi møttes. Med senket blikk går jeg mot henne.

"Du nærmer deg kanten på stupet" sier ho.
"Jeg vet..." svarer jeg med lav stemme.
Så blir det en liten pause mens vi begge kikker ned.
"Du lovte meg å ta bedre vare på deg selv".
I samme sekund ordene er sagt, er ho borte.

Vissheten om at ho har rett gjør vondt. Den siste tiden har det vært liten tid til å bare være. Det har blitt færre turer i skogen. Jeg går med høye skuldre og høy puls. Når jeg prøver å trekke pusten helt ned i magen, stopper det opp. Masken kommer på når jeg forlater de trygge rammene hjemme. Vil ikke vise meg svak, det er lettere slik. I slike stunder føles det som om det aldri vil bli bedre. Arrene på innsiden vil aldri gro. Erfaringene jeg har gjort i livet, gjør at jeg begrenser meg selv. Jeg velger det trygge og forutsigbare, selv om jeg egentlig skulle ønske jeg turte å følge drømmene mine.

Hva er drømmene mine egentlig? Etter å ha begrenset meg selv i mange år, har jeg heller aldri turt å tenke drømmene helt ut. Mulighetene er der, men det blir så stort. Så mye jeg kunne gjort dersom jeg hadde turt å legge bort alle enn hvis, hva om, hva ville andre tenkt og sagt...

Den usynlige jenta på koppen ga meg en påminnelse om at hvis jeg ikke setter av tid til meg selv, viskes jeg sakte ut. Blir usynlig, både for meg selv og for andre. Det er ikke det jeg vil. Jeg vil bli sett og samtidig ha muligheten til å være for meg selv når jeg trenger å lade batteriene. En balanse det er vanskelig å få til. Likevel må jeg prøve, for min egen del. Og for den lille jenta. Kanskje kommer ho oftere da. Når ho ikke føler seg i veien, når ho vet at jeg har plass til ho i livet mitt.


Takk for at du leste.


T. 13.09.19.