"Jeg håper du en dag..."

 

Dagene mine den siste tida har hovedsakelig bestått av to ting: Grønne planter og skriving. Jeg opprettet i slutten av januar en egen Instakonto hvor jeg skriver på dikt/tekster. Det gjør godt å skrive og jeg har på kort tid fått mange følgere og positive kommentarer på det jeg skriver der. I tillegg deler jeg tekstene på Facebook og her har jeg også fått mange gode tilbakemeldinger. Det setter jeg utrolig stor pris på.

Da jeg vokste opp ble vi kjent med en familie som kom flyttende til øya hvor de bygde hytte i nærheten. Jeg og broren min ble venner med deres yngste sønn og vi tilbrakte mye tid hos dem når de var på øya. Moren i denne familien har vært en av dem som den siste tiden har kommentert på det jeg skriver, ho skrev til og med at ho hadde hatt "høytlesning" til mannen sin fra det jeg skriver. Det var rørende å lese. Tenk at det jeg skriver blir lest høyt for andre...den så jeg ikke komme. Jeg har skjønt at det jeg skriver ikke bare betyr noe for meg, men også for andre og det synes jeg er fint å tenke på.

Vi sendte litt meldinger til hverandre på Messenger og ho skrev om hvor godt ho likte det jeg skriver. Ho kommenterte også det at det jeg legger ut har mørk bakgrunn, hvorpå jeg svarte at jeg har faktisk tenkt på det selv også og lurt på om jeg burde endre dette. Men som jeg svarte henne, det kommer av at når jeg skriver så bruker jeg Notater-funksjonen på iPhone og på Mac og da blir bakgrunnen automatisk med svart farge når jeg "screenhotter" tekstene for å legge dem ut. 

Så skrev ho noe jeg bet meg merke i: 

"Jeg håper du en dag klarer å se så mye lys at skriveriene automatisk får en lys bakgrunn". 

Mye av det jeg skriver har en trist undertone, kanskje handler det om at jeg enda holder på "skrive meg ut av" det jeg opplevde i oppveksten. Så handler det nok også om den jeg er som person. Jeg liker tekster med triste undertoner, jeg røres lett av det jeg leser og filmer jeg ser, ofte ender med at jeg gråter, i de verste tilfellene kan jeg faktisk ende opp med å hulke f. eks av en trist bok. Det skjedde blant annet da jeg leste boka "Et helt halvt år".

Det jeg i bunn og grunn tenker dette handler om er at jeg enda er i en prosess hvor jeg jobber meg gjennom det jeg har gjemt på innsiden. Jeg håper også at jeg en dag kommer dit at jeg oppholder meg mindre i de mørke fasene og mer i de lyse, og at det jeg skriver kan ha minst like mye lyse undertoner som de mørke. Likevel tenker jeg at mørket og det som er der er en del av meg, på lik linje med det lyse og det jeg har i livet mitt som er bra.

Jeg opplever meg selv som en person som er i god kontakt med alle følelsene mine, i aller høyeste grad, kanskje noen ganger for mye fordi jeg kan henge meg litt opp i alt det som skjer rundt meg. Jeg fanger opp stemninger og tar innover meg det andre går gjennom og føler på. I lengden kan det føles slitsomt, men det er den jeg er. Jeg har helt fra jeg var barn vært ei som ønsket at alle jeg hadde rundt meg skulle ha det bra. Etterhvert som jeg ble eldre har dette fortsatt å være viktig for meg. Jeg er ikke konfliktsky, men jeg liker ikke konflikter. Jeg misliker når noen krangler eller når noen snakker nedsettende om andre eller kritiserer andre uten at den det faktisk gjelder får mulighet til å uttale seg eller fortelle sin versjon.

Det jeg inntil for noen år siden glemte av, var å ta vare på meg selv. 

Siden jeg deltok på skrivekurs i 2017, har jeg blitt kjent med meg selv og det jeg har gått med på innsiden, på en måte jeg aldri hadde forutsett da jeg mest på impuls meldte meg på skrivekurset. Det ble en døråpner for meg, i forhold til å se meg selv og den jeg er, med alt det jeg har med meg. Der møtte jeg lille meg, den lille jenta, på innsiden. Jeg vil for alltid være takknemlig for å ha deltatt på skrivekurset og møtet med den lille jenta. Det har gitt meg et skikkelig puff for å ta tak i ting og for å skrive mer. Jeg skriver meg gjennom det.

Hvem vet hvor skrivinga vil ta meg hen? Jeg har noen planer for det framover, men jeg skyndter meg sakte. Jeg ser allerede nå at det jeg skriver betyr mye for mange og det gir meg giv og pågangsmot til å ville fortsette og til å se mulighetene dette kan gi meg.

"Det du skriver overgår det de fleste amatører skriver"

var også en av kommentarene fra ho som håpte jeg ville se mer lys framover, det tar jeg med meg videre på skrivereisa mi. 

Takk til alle dere som leser og kommenterer, det betyr mer for meg enn jeg klarer å uttrykke. Takk for at dere er med meg og står i det sammen med meg. 

T.O 12.02.21.

Det følger deg resten av livet

 

Den siste tiden har jeg tenkt mye på om det var tilfeldigheter som gjorde at jeg begynte på skrivekurs høsten 2017. Eller var det fordi tida var moden for det, fordi jeg var klar for det?

Jeg har hele mitt voksne liv tenkt at det jeg opplevde i oppveksten har gjort meg til den jeg er.

Jeg har også tenkt at jeg en dag skulle bruke det til noe mer enn bare som minner om ei vanskelig tid, hvor jeg fikk kjenne på at livet byr på både oppturer og nedturer.

For ei lita uke siden opprettet jeg en egen Instagram-konto hvor jeg deler små tekster, utdrag fra tidligere blogginnlegg og tanker og følelser som jeg går med på innsiden. Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger på dette, noe jeg er veldig takknemlig for.

Er det tida vi er inne i som gjør at mange trekkes mot det å sette ord på eget følelsesliv gjennom å skrive? Eller har det alltid vært slik, bare at det er blitt mer tydelig nå? 

Jeg tar meg i å tenke over det at jeg nå så tydelig kjenner på et behov for å sette ord på hvordan jeg har hatt det og hvordan jeg har det nå. Jeg ønsker å få fram at når man går gjennom noe sånt mot et menneske som jeg opplevde, så gjør det noe med deg, det følger deg resten av livet. 

Det tok mange år før jeg klarte å ta tak i det og forholde meg til det, jeg la det til side og unngikk å forholde meg til det. Da jeg begynte på skrivekurset pirka jeg hull på noe som hadde ligget der og verka mesteparten av ungdoms- og voksenlivet. Så det venta nok til jeg var klar, både mentalt og følelsesmessig. 

Jeg føler på at jeg kan gjøre en forskjell for andre gjennom det jeg har vært gjennom, jeg vet ikke helt hvordan enda. Jeg har tatt fram igjen kronikken jeg begynte på for et par år siden og håper på å få skrevet den ferdig i løpet av året. Jeg har lekt litt med tanken på å skrive ei lita "overlevelses-/trøste bok" for andre som går/har gått gjennom det samme som meg, kanskje en vakker dag. I tillegg tror jeg at det hadde hjulpet meg den gangen dersom noen hadde kommet til skolen jeg gikk på og snakka om hvordan vi kan stoppe mobbing og forklart hva noe slikt gjør med et menneske. Kanskje kunne jeg gjort noe sånt, reist rundt og snakka med skoleelever, fortalt om meg selv og hvordan jeg kom meg gjennom det. 

Foreløpig hjelper det å skrive og sette ord på det og vite at det blir lest av andre som legger merke til ordene mine, kanskje kan de være dem som videreformidler budskapet mitt til andre på dette tidspunktet, så får jeg se hva tiden vil bringe.

Takk for at du leser.

T.O 06.05.21.