Er du en lystenner eller lysslukker?

 

Jeg har den siste tida blitt mer bevisst på hvilken påvirkning jeg har på mennesker rundt meg.

I mitt daglige virke er jeg i kontakt med andre mennesker store deler av dagen og mitt ønske er at den påvirkningen jeg har på dem er positiv.

I dag kom jeg til å tenke på at vi mennesker er som lys, vi tennes og vi slukkes.

Slik er livet og slik tror jeg det er i møte mellom mennesker også.

Noen tenner oss, noen slukker oss.

Noen gir energi, noen tar energi.

Lystennere og lysslukkere.

Hva er du?

Jeg håper jeg er en lystenner.

Takk for at du leste.

T.O. 21.10.21

Er det denne utgaven av deg selv du vil være?

 

"Er det denne utgaven av deg selv du vil være?"

Den lille jenta har holdt seg i bakgrunnen lenge nå.

Nå klarer ho ikke holde munn lengre.

Ho kjenner meg nesten bedre enn jeg kjenner meg selv.

"Du har satt deg selv lengst bak lenge nok nå"

sier ho med bestemt stemme.

"Det har bare blitt sånn"

prøver jeg med.

"Det er verdens dårligste unnskyldning"

sier ho så, med sinte øyne. 

"Jeg vet".

Vi går ved siden av hverandre bortover gresset.

Den første frosten har lagt hvitt rim på bakken.

Skoene våre lager lyd når vi trår på de frosne bladene.

"Men hva skal du gjøre med det?"

Ho gir seg ikke, pusher meg.

"Jeg vet ikke" sier jeg tankefullt,

og prøver å finne et godt svar.

Frostrøyken står ut av munnen på oss begge.

Vi går videre i stillhet, tenker begge så det knaker.

Ho gir meg tid, likevel føler jeg utålmodigheten hennes.

Plutselig bøyer ho seg ned og fyller hendene med høstblader,

løfter dem og kaster dem opp i lufta.

Ho snurrer rundt mens bladene faller ned i ansiktet hennes.

Ler en hjertelig, barnslig latter

og ser på meg med stjerner i blikket.

"Du må finne tilbake til gleden inni deg"

Så lett, samtidig så vanskelig.

Jeg vet at ho blir med meg på veien.

Ho tar hånda mi og vi går videre hånd i hånd.

Takk for at du leste.

T.O 09.10.21.

En forespørsel jeg ikke kunne si nei til

 

I dag fikk jeg en forespørsel jeg ikke hadde ventet å få.

Jeg trengte ikke tenke meg om så lenge før jeg takket ja.

Jeg har den siste tida kjent på et savn etter å skrive.

Hva som er årsaken til at jeg ikke har skrevet så mye i det siste?

Det er nok ikke bare en, men flere.

I takt med høsten og mørketida, har skrivelysten 

så smått kommet tilbake.

Da jeg i dag oppdaget ei melding i innboksen

fra ho som arrangerte skrivekurset jeg deltok på i 2017, 

følte jeg på meg at dette hadde noe å si for veien videre.

Veien videre på skrivereisa mi.

Jeg ble invitert med i ei skrivegruppe.

Foreløpig vet jeg ikke så mye om hva den går ut på,

annet enn at de som er med der deler egne tekster med hverandre 

og at de har møte en gang i måneden.

Mer informasjon vil jeg få etterhvert,

jeg ser fram til det første møtet.

Med skrekkblandet fryd.

Tenk å dele tekstene mine med andre som skriver...

Jeg har delt tekstene mine før, her på bloggen.

Det blir likevel ikke det samme.

Nå skal jeg kanskje lese dem høyt, 

kanskje få tilbakemeldinger der og da.

Selv om jeg føler på litt frykt,

så tenker jeg samtidig at det kan være nyttig,

lærerikt og gi meg det lille sparket.

Til å tørre å dele mer åpent.

Kanskje blir det en dag noe av drømmen.

Drømmen om ei bok.

Om å publisere noe.

Mine ord mellom to permer.

Tiden vil vise.

Takk for at du leste.

Ønsker deg ei fin helg.

T.O. 08.10.21.

Tør vi klemme nå?

 

25.09.21 klokka 16.00 åpnet Norge igjen...

Gjennom epidemien er det jeg har savnet mest det som bildet over viser...å klemme.

Jeg er en klemmer av store dimensjoner, jeg elsker en god klem.

Ikke alle er som meg, de syntes nok at klemmeforbudet var helt greit. Det respekterer jeg, så før jeg klemmer noen prøver jeg å lese kroppsspråket deres og noen ganger spør jeg i tillegg om det er greit med en klem. 

Når så landet er åpnet opp igjen og vi sakte men sikkert skal gå tilbake til den vanlige og kjente hverdagen, kan jeg likevel kjenne på usikkerhet omkring det å klemme.

Er det greit nå...eller?

For sikkerhets skyld legger jeg ved anbefalingene slik situasjonen er per nå:

Jeg har både gitt og fått noen få klemmer i løpet av epidemien...tør nesten ikke si det.

Men de klemmene hadde både jeg og den som ga eller fikk klemmen behov for.

Jeg jobber med små barn og for meg hadde det føltes helt feil å ikke gi den klemmen når noen av de små var lei seg, enten fordi de hadde slått seg, blitt urettferdig behandla, var lei seg fordi mamma eller pappa hadde gått eller rett og slett bare fordi de var slitne.

For meg er det å gi en klem et uttrykk for følelsene mine overfor den jeg gir klemmen til.

Dersom du får en klem av meg kan det være en eller flere grunner; jeg er glad i deg, jeg vil trøste eller vise at jeg er der for deg eller bare fordi jeg er glad for å se deg. 

Men hvis jeg føler at du ikke vil ha den klemmen, så er det også helt greit.

Så her kommer det en digital klem til de som vil ha, ønsker deg en fortsatt fin søndag.

En ny uke banker snart på, hvilke planer har du for neste uke?

Takk for at du leste.

T.O 03.10.21