Tør du være deg fullt og helt?

Jeg mottar av og til mailer fra Henriette Lien, jeg har skrevet litt om henne i et tidligere innlegg.

I går fikk jeg en mail om det å tørre å være seg selv i møte med andre, om å ikke tørre å være ærlig overfor medmenneskene dine. Om hvem du er og hva du trenger.

Om følelsen av at omgivelsene presser deg til å være en annen enn den du egentlig ønsker å være og at du føler at du ikke passer inn.

På tur hjem fra Trondheim kom det mange tanker til meg, tanker om valg jeg har tatt i livet.

Valg jeg har tatt fordi jeg følte at det var det som var forventet, ikke nødvendigvis fordi det var det jeg egentlig ønsket og ville.

Slik er vel livet, vi kan ikke bare slippe alt vi har i hendene og gjøre det som faller oss inn.

Jeg har brukt mye av livet mitt hittil til å gjemme bort vonde følelser.

Brukt tidligere opplevelser som unnskyldning til å ikke tørre å utvide egne grenser.

I møte med den lille jenta ble det slutt på det.

Fortid er fortid.

Jeg har bestemt meg for å tørre å ta sjanser, prøve nye ting.

Selv om det gjør meg redd.

Derfor valgte jeg å ta videreutdanninga jeg er begynt på.

Selv om det enkleste hadde vært å la være.

I det øyeblikket jeg åpnet opp rommet med de bortgjemte følelsene, gjorde jeg meg selv sårbar og synlig. Det har vært tidspunkt hvor jeg har angret litt at jeg begynte på reisen, men tankene har forsvunnet like fort. Tida var moden for å ta tak i det.

Det sitter i hodet mitt, tankene om at jeg ikke må tro at jeg er noe.

Fortsatt kan jeg se for meg jenta som gjemte seg bort på skolen.

Så rister jeg av meg de vonde minnene og tenker at jeg er kommet så langt siden da.

Anti-janteloven minner meg om akkurat det.

At jeg har noe å gi andre, at jeg duger til noe.

Og at noen er glad i meg.

Takk for at du leste.

T. 31.08.18.

Litt overveldet, samtidig mer overbevist om at valget var riktig

Det har vært litt stille siden jeg var i Trondheim.

Jeg hadde behov for å sortere inntrykk etter at jeg kom hjem.

Første dagen der nede var jeg litt overveldet.

Å være i storby for en landsens jente kan bli i meste laget.

For det første synes jeg det å reise er litt stressende, mye som skal gjøres før man til slutt sitter på setet sitt i flyet; innsjekk, få avgårde bagasjen, sikkerhetskontroll, finne riktig gate. Det vil jo som regel gå helt fint, men rart med det når man ikke er så vant til å reise.

Når jeg så endelig satt på flyet var det greit.

Så var det å finne fram på Værnes, flyplassen i Trondheim.

Finne riktig bagasjebånd, for så å finne transport inn til Trondheim.

Når jeg kom inn til byen, hoppa jeg muligens av et stopp for tidlig i forhold til hotellet, så da var det inn på kartfunksjonen på telefonen for å finne fram. Det gikk forsåvidt også greit.

Når jeg så endelig hadde funnet hotellet og fått sjekket inn der, var det ufattelig godt å lande på senga for å slappe av litt. 

Så ringte jeg hjem for å si at jeg var kommet vel fram. 

Å se de hjemme på Facetime var både godt og trist. Høres litt sutrete ut, men da kom savnet.

Selv om jeg visste at jeg bare skulle være borte 2 dager, så ble jeg nok grepet av følelsen av å være helt alene i "den store verdenen", borte fra alt som er trygt og godt og min vante hverdag.

Alt ble plutselig bare veldig skummelt og føltes uoverkommelig.

Etter at jeg hadde summet meg litt, tok jeg meg en tur ut for å se meg litt rundt.

Jeg fant fram til området på skolen jeg skulle til dagen etter og tok meg samtidig en runde bortom Nidarosdomen, følte meg litt som en turist.

Jeg sovna litt seint første kvelden, tankene gikk fortsatt til de hjemme.

Morgenen etter våkna jeg klokka 05.15 (!), i tidligste laget, men kroppen var nok litt i helspenn.

Jeg grugleda meg til å ta fatt på utdanninga, møte de som skulle gå i samme klasse og få mye informasjon om det som skal skje framover.

Etter første skoledag var jeg enda mer overveldet, mye å ta inn og enda flere tanker å sortere.

Den første forelesningen hadde mye kjent stoff, den andre føltes litt mer høytsvevende med mye nytt. 

Etter skolen var det en kjapp tur innom hotellet, før jeg skulle treffe to av tantejentene mine som bor i Trondheim for å spise middag sammen med dem og kjæresten til den ene. Vi endte opp på et koselig pizzasted som heter Selma. Nydelig pizza og lun atmosfære.

Det gjorde godt å møte tantejentene, så hadde jeg i alle fall noe å gjøre noen timer og tankene til de hjemme ble ikke like påtrengende.

Etterpå gikk vi litt rundt i sentrum og kikka litt i butikker, før vi dro hver til vårt.

Andre skoledag sov jeg litt lengre på morgenen og var litt mer overbevist om at dette var overkommelig, vi hadde mye interessant stoff på forleseningene denne dagen - alt fra DNA til hvordan stress påvirker oss helt fra vi ligger i mors liv.

Jeg klarte denne dagen lettere å se at dette faktisk er noe som jeg vil kunne nyttiggjøre meg av i jobben min og for min egen del.

Jeg måtte gå litt før endt skoledag siden jeg skulle ta et fly litt over 5 samme ettermiddag og helst ville komme meg til flyplassen i god tid. Det var egentlig litt synd, for den siste forelesninga virka kjempespennende. Ho som skulle ha forelesninga holder på å forske på barn og gaming og hvordan det påvirker dem, meget aktuelt tema som jeg gjerne skulle hørt mer om.

Reisa hjem tok si tid, men heldigvis fikk jeg haik med ei som bor ikke så langt fra meg, slik at jeg kom meg hjem en time før jeg egentlig hadde vært hjemme hvis jeg skulle tatt bussen.

Da jeg kom hjem ble jeg møtt av gode klemmer og tydelig gjensynsglede, deilig å føle at man har vært savna.

Neste samling er om litt over 2 uker, da er jeg nok mer i studiemodus og at det føles litt lettere å være borte hjemmefra. Jeg skal jo bare være borte 2 dager i slengen og nå er det 2 runder igjen.

I desember er det hjemme-eksamen, det blir spennende å se hva den går ut på. 

Nå har vi fått utlevert pensumliste for studiet og jeg har fått bestilt de bøkene jeg trenger.

Så satser jeg på at jeg når å få dem før neste studiesamling slik at jeg får lest meg litt frampå.

Takk for at du leste.

T. 30.08.18.

Har kroppen gått i alarmberedskap?

I dag er det avreisedag til Trondheim og til studiet på NTNU.
Jeg har vært i dårlig form siden onsdag 15.august. Snørrete, tett i halsen og generelt i dårlig form.
Jeg trodde jeg var på bedringens vei forrige søndag, men det vedvarte.
Når jeg nå enda er syk, er jeg faktisk begynt å tenke om det er kroppen som er gått i alarmberedskap?

Jeg er sjelden syk, nesten aldri.
Og aldri så lenge som denne gangen.

Etterhvert som dagen for avreise har kommet nærmere har jeg kjent på en uggen magefølelse.
Dette er noe jeg hoppet uti som en impuls, som noe jeg følte jeg MÅTTE gjøre.
Selvfølgelig kunne jeg latt være å takke ja til skoleplassen da jeg kom inn.

Men hjertestemmen min sa at dette var noe jeg skulle gjøre.
Så jeg takket ja.

Jeg tror kroppen er i forkant.
Den prøver å beskytte meg.
Men ikke på en god måte.
Den prøver å begrense meg.

Så jeg tenker at dette er noe jeg bare må stå i.
Det er nok aller verst før jeg kommer meg i gang.
Jeg aner jo ikke hva det er jeg har begitt meg ut på.

I morgen er første skoledag, første samling.
Mye informasjon vil komme, mye nytt skal på plass.
Jeg grugleder meg.
Samtidig har jeg sommerfugler i magen.

Hvordan kommer dette til å bli?
Hvem er de andre som skal ta studiet?
Hvordan blir det å være i Trondheim?

Jeg ser fram til å lære mye nytt.
Som jeg kan ta med meg videre på veien.
Både for min egen del og til hjelp for andre.


Takk for at du leste.


T. 26.08.18.

Snart skal ho ut å reise

Roen, stillheten.

Ho sette pris på den.

Hverdagen har innhenta ho igjen.

Høsten har kommet.

Den byr på nye muligheta.

Ho tok valget, hoppa uti det ukjente.

Snart skal ho ut å reise.

Både bokstavelig og på innsida.

Ho e spent, gruglede sæ.

Ei uka igjen så e ho der.

Der kor ny kunnskap finnes.

Ho e klar, klar te å lære.

Så får tida vise ka ho skal bruke det til.

Ho ser nye muligheta.

Foreløpig e det mest for sin egen del.

Andre vil også få gevinsta av det etterhvert.

Dem ho møte i sitt daglige virke.

De små, dem ho har så kjær.

Dem som kryp på innsida av ho.

Dem som møte ho med varme klemma.

Dem som søke fanget hennes.

Ho ønske å gi dem enda meir.

Lære kordan ho kan forstå dem bedre.

Kordan dem har det innerst inne.

Lære å se og forstå det som ikkje blir sagt med ord.

Som vises på utsida på andre måta.

Fordi dem ikkje veit kordan dem skal si fra.

Den lille jenta ga ho det siste sparket i baken.

Sa at no va tida moden for å hjelpa andre.

På sin egen vei e ho kommet langt.

Ho klarte å åpne døra tell innsida.

Der kor den lille jenta venta ilag med det mørke.

Det ho helst ville slippe å tenke på.

Ho e takknemlig for muligheten.

Usikkerheten melde sæ av og tell.

Da tenke ho på den lille jenta.

Og alle andre som treng en som ser.

En som forstår og som kan rekke ut handa.

Som har vært der sjøl.

Fordi dem fortjene det.

Når alt anna ser mørkt ut, så e det likevel lys.

Lys i enden av tunnelen.

Ho veit ikkje ka det e ho begir sæ ut på.

Likevel ho at det e riktig.

Veien ho går på har ingen ende.

Mulighetan ligg framfor ho.

Ho tenke at det her skal ho klare.

Fordi ho e en av dem som bestemte seg for å ta sjansen.

Tak for at du leste.

T. 19.08.18.

"Hvordan ville verden vært uten tall?"

For noen dager siden kom jeg over et innlegg på Facebook, skrevet av Henriette Lien.
Det var meget godt skrevet og jeg kjente at noe ved teksten traff meg. Det handlet om å ta plass i sitt eget liv, å tørre å ta egne valg og å finne kraften til det livet du ønsker å leve.
I innlegget var det en link til en video som ga tips om en øvelse hvor man bruker et hvitt ark som man tegner en sirkel på. Inni sirkelen skriver du inn hva du ønsker å ha i livet ditt, utenfor sirkelen skriver du det du ikke ønsker å ha i livet ditt.
Jeg har ikke gjort oppgavene enda, men tenker at jeg skal gjøre den ganske snart.

I dag var det et nytt innlegg av Lien, hvor ho skrev om det at vi lever i et samfunn hvor vi hele tiden måler oss selv og blir målt opp mot andre, dette gjelder både i jobb- og skolesammenheng, men også ellers i livet. Og det ho undres over, er hvordan dette påvirker oss. Lien ønsker at vi skal øve oss på å se mennesket bak, se hverandres liv, utfordringer, glede, smerte osv.

Henriette Lien har mange gode tanker som i løpet av de siste dagene har satt i gang et tankespinn hos meg. Ho stiller spørsmål som gjør at jeg stopper opp og tenker over mitt eget liv. Lever jeg det livet jeg ønsker å leve, fokuserer jeg på de riktige tingene?

Jeg ser fram mot nye innlegg av Lien og tenker at ho mest sannsynlig har fått en ny fast leser i meg.
Sjekk ut Facebook-profilen hennes her, kanskje blir du også inspirert?


Takk for at du leste.


T. 16.08.18.

For størst av alt er kjærligheten

For 19 år siden gifta jeg meg med det vakreste mennesket jeg vet om.
Han gjør meg til den jeg er og utfyller meg på så uendelig mange måter.
Han lar meg være den jeg er og gir meg plass til å vokse.
Han er omsorgsfull og gir av seg selv til alle rundt seg.

Jeg er verdens heldigste som fant akkurat ham.
Skjebnen ville det slik at vi skulle være på samme sted til samme tid.
Så fant han meg og fra den dagen har vi holdt sammen i tykt og tynt.

Det har ikke bare vært solskinnsdager, men summen av alt har gjort kjærligheten vår sterk.
Jeg elsker deg over alt på denne jord, kjæresten min.
Du gjør meg fullstendig.


Takk for at du leste.


T. 14.08.18.

Snart er hverdagen her igjen...

Sommerferien er snart over og mange tanker melder seg.
Bildet over av Bjørg Thorhallsdottir representerer så godt den følelsen alt bunner ut i.
Takknemlighet.

Takknemlighet for tid sammen med familie og venner.
Takknemlighet for ro og hvile og late dager.
Takknemlighet for nye inntrykk og nye steder vi har fått se og oppleve.
Takknemlighet for nye bekjentskaper.
Takknemlighet for en økonomi som gir oss mulighet til at vi kan reise på ferie.
Takknemlighet for gode klemmer og tårevåte avskjeder.

I morgen begynner jeg på jobb igjen og selv om jeg gjerne kunne tenkt meg å ha lengre ferie, så kjenner jeg at det skal bli godt å komme tilbake i vante rutiner og til alle dem jeg setter sånn stor pris på der jeg jobber, både store og små.

Denne høsten skal jeg ta en liten videreutdanning med temaet barn og unges psykiske helse, det både gleder og gruer jeg meg til.
Jeg skal på 3 samlinger á 2 dager på NTNU i Trondheim og jeg er spent på å ta fatt.
Samtidig så er det noe med det å være ny i en annen setting enn den du vanligvis er i.
På jobben min og der jeg bor føler jeg meg trygg, nå skal jeg til en by jeg ikke kjenner, møte nye mennesker og sette meg på skolebenken igjen.
Likevel så synes jeg det er veldig spennende og tror det kommer til å bli lærerikt.
Det er ikke bare det at studiet og temaet interesserer og engasjerer meg, men også det å møte mennesker i andre type jobber enn det jeg har og høre hvilke erfaringer de har.

Det merkes av det er blitt litt kaldere i temperaturen og at høsten nærmer seg.
Overgangen mellom årstidene fascinerer meg, hver årstid har sin sjarm.
Jeg er klar for nye utfordringer, både privat og på jobb.



Takk for at du leste.


T. 12.08.18.

Nærkontakt med naturen og opprydding på sosiale medier

I går kveld bydde mannen min på tur til Balsokken, vi har ikke vært der siden onsdag da vi kom hjem fra ferie, så etter å ha kjent litt på gangsperra fra dagen før og at jeg kanskje trengte å strekke ut litt, ble jeg med.

Det er alltid tungt de første høydemeterne, da det går omtrent rett opp hele veien, men SÅ verdt det når man kommer til topps og blir belønna med en fantastisk utsikt. Jeg kjenner mer og mer på at naturen betyr så uendelig mye for meg. Og da jeg fikk denne utsikten som belønning ble det ikke mindre bevisst for meg.

Da vi hadde skrevet oss inn i boka, ba jeg mannen min om å ta et bilde av meg mens jeg sto å så på den fine utsikten. Det ble et kjempefint bilde og jeg har det nå som forsidebilde på Facebook-sida mi. 

Men tenk - enda så langt jeg føler at jeg er kommet - så i et lite øyeblikk så tenkte jeg; "Huff, se så tykke bein jeg har! Jeg skulle heller tatt på meg langbukse!"

Det med tanker om egen kropp og selvbilde vil liksom ikke helt slippe taket. Forskjellen fra tidligere er at nå klarte jeg først å se at det var et vakkert bilde, for så i neste øyeblikk å legge merke til beina. Tidligere hadde jeg kun sett beina og ikke den vakre naturen. Jeg er på vei!

Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om energityver. Jeg er blitt mer bevisst på at jeg skal ha personer rundt meg som gir meg det jeg ønsker å gi dem. Du blir påvirket av det du omringer deg med, også i forhold til sosiale medier. Så i går gikk jeg gjennom Facebook, Instagram og Snapchat og sletta unna en del profiler jeg følger som jeg føler ikke gir meg noe positivt. Hva er poenget med å følge noe eller noen på f. eks Insta hvis de ikke gir deg god energi? Så nå er det gjort og det føles godt. La meg gi et eksempel - jeg er glad i å strikke og skulle ønske jeg gjorde det mer og da er det fint å følge strikkesider på Facebook. Men når jeg scroller gjennom feeden og ser det ene fantastiske plagget etter det andre dukke opp, og i stedet for å bli inspirert og tenke at det skulle jeg ha strikka - så ender jeg opp med en følelse av mislykkethet og utilstrekkelighet, da er det like greit å trykke stopp å følge. Jeg velger heller å følge sider og personer som gir meg noe i forhold til hva jeg ønsker å prioritere og bruke min tid på og det føler jeg at jeg gjør nå. Vi er alle forskjellige og ønsker å bruke tiden på ulike ting, jeg har valgt mine fokusområder og velger å bruke min tid på det.

Nå for tiden inspireres jeg av personer som trener og spiser god, sunn og naturlig mat og dermed følger jeg slike sider og profiler i sosiale medier. Da får jeg god energi, føler meg glad og motivert. Profiler jeg f. eks følger er Funkygine, Fitfocuse, Kvardagsmat, Unececilie, Berrekristin, Trygve Skaug, Bedre meg og i tillegg både privatpersoner og ulike firmaer som tilbyr produkter jeg interesserer meg for. 

Jeg føler allerede at jeg har mer positiv energi rundt meg og slik ønsker jeg å ha det i fortsettelsen også, gjør en "opprydding" du også - fordi det gjør godt og er nødvendig.

Takk for at du leste.

T. 11.08.18

"Så tøff du er som tør å gjøre slikt!"

I dag var det endelig tid for frisørtime igjen, merkelig at den siste uka før timen endelig er der virker så uendelig lang og som om håret vokser så mye mer den siste tida?

Jeg har i lang tid alltid sendt bilde av hva jeg tenker til frisøren min i forkant av timen, men denne gangen hadde jeg ikke gjort det. Så da jeg kom kommenterte ho dette;"I dag veit æ jo ikkje ka æ skal gjøre med dæ?" og lo godt.

Jeg hadde egentlig bestemt meg, jeg ville gjøre det samme som sist jeg farga håret, altså gråblåish. 

Det tar et par timer når håret først skal blekes for så farges og til slutt klippes, men jeg synes alltid tida går fort og dessuten koser jeg meg glugg i hjel med å bli "puska" med i håret. Det aller beste er når håret skal vaskes og man får skikkelig god hodebunnsmassasje. Nytelse!

Etter at jeg var ferdig hos frisøren dro jeg på butikken. Jeg vet at det blå håret skiller seg ut og jeg fikk en del blikk i dag også. Først synes jeg at det er litt "ekkelt", jeg vil jo helst forsvinne litt i mengden...da er det jo litt merkelig at jeg velger å farge håret blått tenker du? 

Jeg jobber enda litt med å finne ut hvem jeg er og vil være, i den prosessen må jeg teste ut litt forskjellig - og da er farging av håret og testing av ulike frisyrer en del av det.

Sist gang jeg farga håret blågråish ble jeg så fornøyd at det var lett å gjøre det om igjen, nå visste jeg jo hva jeg gikk til.

På butikken fikk jeg en kommentar på håret av en av de som jobber der: "Så tøff du er som tør å gjøre slikt!", sa ho og smilte. Jeg takka for det og svarte; "Det er jo bare hår, det vokser ut igjen, men det er andre gangen jeg gjør det så jeg visste hva jeg gjorde denne gangen og at jeg ville bli fornøyd."

Jeg jobber enda med å ta i mot komplimenter på en bra måte, jeg føyser det ikke bort med tull og unnskyldninger slik som jeg gjorde før. Jeg velger heller å møte blikket til den som sier det og takker for det som blir sagt.

Etter at jeg forlot butikken tenkte jeg på at kanskje det at jeg velger å gjøre slike ting, skille meg litt ut og tørre å vises, er til inspirasjon til andre. Kanskje er det flere der ute som skulle ønske de turte og som tør det når de ser hva jeg gjør? I såfall er det bra og en ekstra gevinst av min egen selvutvikling.

Når jeg ser meg selv i speilet med det blå håret, må jeg trekke litt på smilebåndet og ser for meg de blå smurfene som var på barne-tv da jeg var lita.

Samtidig så blir jeg så glad av å se hva som går an, bare man tør.

Tenk at jeg skulle bli over 40 år før jeg turte å gjøre nye ting, utforske egne grenser.

Det er aldri for sent å finne seg selv.

Takk for at du leste.

T. 10.08.18

Heia meg!

Da jeg kom hjem fra ferie hadde jeg fått flere magasiner, deriblant Det Nye Shape Up.

Jeg leser forskjellige magasiner/ukeblader og det varierer hvilke jeg abonnerer på.

I magasinet jeg hadde fått denne gangen var det et intervju med ei som heter Katarina Aarhuus Sollid. I intervjuet fortalte ho om hva som motiverer henne, da med fokus på trening og livsstil. 

Jeg blir inspirert av mye forskjellig og jeg bet meg merke i et motto ho lever etter; 

"Ingen kan få deg til å føle deg dårligere uten ditt eget samtykke". 

Ho forklarer det som at det til syvende og sist handler om ditt eget tankesett, hva du selv føler og tenker om deg selv og den du er. 

Dette synes jeg var godt skrevet og det ga meg en tankevekker. 

Jeg er ofte styrt av hva andre tenker og mener om meg, det jeg gjør, det jeg sier, hvordan jeg ser ut.

Jeg ønsker å bli bedre på å ta valg, gjøre ting uten å tenke på hva andre måtte mene om det.

Jeg ønsker å heie mer på meg selv, bli min egen heiagjeng.

Ta dagen i dag som et eksempel:

Etter en prat med broren min da vi var hjemme på øya kom jeg fram til at jeg savner styrketrening.

For en tid tilbake trente jeg mye styrke og jeg trivdes med det, jeg så endringer kjapt, jeg ble sterkere og jeg hadde det godt med meg selv og eget selvbilde.

Så mista jeg motivasjonen, trente omtrent ingenting i lang tid og sank bare mer og mer ned i selvmedlidenhets-bobla. Jeg ønsket ikke å være der, samtidig visste jeg ikke hvordan jeg skulle komme meg opp igjen.

Så kom treningsgnisten litt tilbake igjen, men jeg holdt meg enda unna styrketreninga - jeg jogga litt og gikk fjellturer.

Etter å ha snakka litt med broren min fant jeg ut at jeg skulle gi det en ny sjanse. Jeg bestemte meg for å komme i gang igjen nå når jeg enda hadde noen feriedager igjen og mulighet til å dra å trene på dagtid. 

Jeg pakka bagen med det jeg trengte for å dra på det lokale treningsstudioet, men det satt langt inne. Det var jo så lenge siden sist, tenk om det var andre der å trente og de kom helt sikkert til å se at jeg var litt rusten på øvelsene i programmet mitt. Kanskje jeg heller bare burde bli hjemme?

Jeg kom meg avgårde, det var tungt og jeg ble svett, men fy så godt når jeg var ferdig!

Det var andre der å trente, "merkelig nok" så var de mer opptatte av egne øvelser og egen trening enn å følge med på meg...det visste jeg egentlig på forhånd.

Tilbake til intervjuet med Katarina Aarhuus Sollid - situasjonen i forhold til dørstokkmila og det å komme meg i gang igjen - det satt KUN inni mitt eget hode. Ved å heie på meg selv så kan jeg få til det jeg vil, jeg setter begrensningene eller mulighetene for meg selv.

Heia meg!

Takk for at du leste.

T. 09.08.18

Reisebrev fra Mosjøen

Vi kom til Mosjøen tidlig lørdags kveld og kom oss i "hus" i en av leilighetene.

Alle var godt fornøyde med å være framme og etter å ha handla litt, brukte vi resten av kvelden til å være på hytta å slappe av.

Værmeldinga så ikke ut for å være den beste de påfølgende dagene, men hva betyr vel det.

Søndag opprant med litt grått vær og en og annen regnbyge.

Vi kledde oss for å være ute og dro for å se på sherpatrappa som er under bygging her i Mosjøen. 

Et imponerende arbeid er lagt ned, de er enda ikke ferdige - men vi fikk oss en god trimtur og fikk kjent på melkesyra på tur opp. 

Flott utsikt på toppen!

På tur opp så vi flere som tok zip-line banen de har her i Mosjøen - så rimelig luftig ut, og hadde det ikke vært for prisen så hadde jeg KANSKJE turt å tatt den...

Utsikt over Mosjøen.

I går kveld var jeg å så den siste Mission Impossible sammen med Silje, 

guttene var å så den på fredag sammen med broren min. 

Action i 2,5 time - nesten så vi var slitne da vi kom ut fra kinosalen. 

I dag skal vi ned til sentrum for å se oss mer om, kanskje shoppe litt og finne oss en koselig kafe.

Dette er siste ferieuka mi, snart er det tilbake til hverdagen igjen - godt å reise bort og oppleve nye ting, men kjenner samtidig at det skal bli godt å komme hjem igjen også.

Takk for at du leste.

T. 06.08.18.

Snart går ferden videre

Nå har vi snart vært her på Grytøya i ei uke og i morgen går ferden videre.

På en måte føles det vemodig og trist, men samtidig er vi klare for å dra videre og få nye ferieminner.

Tida vi har vært her har vært helt fantastisk, alle gode minner gjemmes langt inne og tas med tilbake til hverdagen når skole og jobb er der igjen.

I går kveld da vi skulle legge oss sto himmelen i brann, et fantastisk skue og det satt langt inne å gå og legge seg for å si det sånn. Men vi var slitne alle sammen etter en lang og innholdsrik dag, så da ble det soveposen på oss.

Tidligere på dagen hadde vi gått en tur rundt nesset som vi kaller det, en fin tur med mulighet til å ta mange fine bilder. Alle bildene jeg tar er gode å ha når hjemlengselen blir for stor...

Vi traff på villsauflokken til en nabo her ute, de er alltid glade for å møte folk og er skikkelig nysgjerrige. De oppholder seg på stranda og det er mange fargekombinasjoner i flokken.

Etter at jeg hadde vært på tur sammen med familien, ble det en joggetur på mor.

Jeg bruker å jogge intervaller og nå når veistikkene er borte, bruker jeg de hvite stripene i veikanten - jogger 25 striper og går 5. Da er gå-pausene akkurat korte nok til at jeg får en liten pust i bakken, men ikke så lange at jeg fristes til å gå lengre og skippe jogginga.

Jeg hadde med meg en liten matbit som jeg kosa meg med nede i vannkanten da jeg var kommet til der jeg skulle snu.

En deilig pause med lyden av fugler som skriker og bølgene som slår mot svaberget, påfyll av energi i massevis og mulighet til rekreasjon på et nivå jeg sjelden oppnår hjemme, der hvor havet ikke er like nært.

En deilig dag for store og små.

Takk for at du leste.

T- 03.08.18

Kvalitetstid og sanking av sommerminner

Vi har nå vært hjemme på Grytøya siden lørdag og dagene går i avslapning, tid sammen med familien her ute og ikke minst bading.
Rett nedenfor der mamma og Jørgen har hytta si er min barndoms strand, Båtvika. Med det nydelige været vi har hatt den siste tida,har det virkelig vært nødvendig med et bad, opptil flere ganger for dag.
På mandag kom broren min og de to jentene hans hit, så da får vi vært litt sammen med dem også mens vi er her.
Ellers har det vært noen turer på den lokale butikken (når man er vant med Coop Extra og Rema 1000, så har det virkelig sin sjarm med den lokale butikken her ute, lite lokale, mindre utvalg av varer osv.). Så har vi vært innom gartneriet hvor de selger egendyrkede roser, her kjøpte vi en bukett roser som vi tok med oss på kirkegården.

Å være hjemme på Grytøya er fri fra alt annet vi ellers fyller hverdagen med.
Her er det ordentlig avslapning og jeg kjenner at skuldrene senker seg og pulsen jevnt over er i hvilemodus.

Siden vi er så mange her, har vi tatt med oss hengekøyene. Der har jeg og Silje ligget. Foreløpig er ho den av ungene mine som syntes det var greit å ligge der. Vi måtte rømme inn to netter pga. regn, men i natt har vi sovet der og da jeg våkna litt før fire i natt så det ut som på bildet over.
Å sovne ute i frisk luft til fluesurr og måseskrik er som musikk i mine ører...selvfølgelig så lenge fluene holder seg utenfor myggnettingen.

I går var vi på fjelltur sammen med broren min og jentene, vi hadde egentlig tenkt oss til Lundenesgalten, men måtte snu ca. 100 høydemeter fra toppen fordi det ble altfor varmt for hunden deres. For å være helt ærlig var det ikke bare hunden som sleit... Selv om vi ikke kom oss helt til toppen, fikk jeg likevel tatt noen skikkelig fine bilder underveis.

I natt starta gåsejakta og vi fleipa med da vi gikk for å legge oss, at vi fikk håpe at det ikke kom så mange gås mot der vi lå, sånn at vi risikerte å bli skutt.
Har hørt flere gåseflokker som har fløyet forbi i natt, men ingen skudd...

I dag skal vi til Harstad en tur, ungene (og mor selv) har lyst å shoppe litt og se oss litt rundt og i ettermiddag skal vi spise middag sammen med pappa. Broren min og døtrene skal også spise sammen med oss, så det blir skikkelig familiemiddag.

På lørdag drar vi videre, da skal vi til Mosjøen og ligge på camping der i 4 netter. Vi var der for2-3 år siden og trivdes så godt at vi tar turen tilbake. Det er koselig å være her på øya sammen med familien her, men tenker at det blir koselig for oss 5 å bare være sammen oss også, før vi vender nesen hjemover.

En liten oppdatering herfra, nå skal jeg drikke kaffekoppen min mens jeg ser på den fantastiske utsikten...


Takk for at du leste.


T. 01.08.18.