Ho satt der i bakgrunnen...

I dag på sangtimen

så følte jeg et nærvær.

Nærvær av ho.

Ho var der ilag med meg.

Ho lytta til meg.

Når jeg turte å synge ut,

turte å la stemmen min høres.

Den lille jenta satt på en av stolan bak i rommet,

dingla med beinan, smilte lurt.

"Du tør det..."

hørte jeg ho viske til meg.

Så lot jeg som om det var bare meg og ho i rommet.

Jeg sang ut, hørte min egen stemme.

Jeg hørte at det klang fint,

at det klang godt sammen med melodistemmen.

Det føltes godt.

Det føltes riktig.

At ho var der, 

gjorde det tryggere.

Ho er med meg,

på reisen.

Når jeg trenger det.

Når jeg er redd.

I dag var en slik dag.

I dag var ho der for meg.

Jeg og den lille jenta.

Sammen - for alltid.

Uadskillelige.

Takk for at du leste.

T. 29.01.18.

Den lille jenta e mæ

Ei lita jenta med lyse lokka som danse rundt hodet.

Tindrandes blå øya som nysgjerrig søke nye inntrykk.

Svakt røde kjinn og en liten oppstopparnese.

Et dryss av fregne tilfeldig fordelt i et lite, lubbent ansikt.

Små øra med unike "krummelura" som får med sæ alt som blir sagt.

Skrubbsår på knean og blåflekka på leggan.

Skitne små hender etter en dag på oppdagelsesferd.

Inni de altfor store skoan te storesøster e sokkan en av kvær.

Lua sett på snei, vottan ligg igjen på trappa heime.

Rundt halsen e skjerfet laust knytta med en knute ingen har sedd maken tell.

Favorittbuksa e på for tredje dag på rad.

På den lyseblå jakken e knapp nummer tre putta inn i knappehull nummer fem.

Små skatta som steina, skjell og pinna e gjømt i bukselomma og har uendelig verdi.

Ho ler en trillandes latter og svinge sæ rundt med arman ut tell sida.

Den lille jenta e mæ...

Takk for at du leste.

T. 26.01.18

Et valg om å hjelpe andre

Jeg hadde tenkt tanken i flere år, før jeg for 5 år siden valgte å bli blodgiver.
Tanken bak var å hjelpe andre, gi noe fra meg selv som kunne være livreddende for andre.

Å få en tykk nål stukket inn i armen fristet ikke så veldig og den første gangen jeg gjorde det, er det ikke til å legge skjul på at jeg var temmelig nervøs.
Det gikk mye bedre enn jeg trodde.

Av alle de gangene jeg har gitt blod i ettertid er det kun en gang at de plundret litt med å finne blodåra og måtte stikke mer enn en gang. Forutenom det har det alltid gått smertefritt, jeg har vært fort ferdig og gavene jeg har fått etterpå har vært kjærkomne tilskudd i Mummikopp-samlingen min. I tillegg har jeg har valgt en bok om blodet som jeg har lest både til egne barn og til barna på jobben, vinglass, nødlader, toalettmappe, kjøkkenkniver og mye mer.

Utfordringen med å være blodgiver, jobbe 100% og bo langt unna, er at jeg får gitt blod sjelden. Andre steder i landet har de blodbuss - en buss som kjører rundt hvor blodgivere kan stikke innom når det passer dem for å gi blod. Det hadde vært kjekt her også, men jeg har forstått det slik at det handler om tida det kan gå før blodet må være på plass på sykehuset for å kunne brukes.

Uansett om jeg ikke får gitt blod så ofte jeg ønsker, kommer jeg likevel til å fortsette med det.
Så får det heller bli med ujevne mellomrom når jeg er i Tromsø og kan stikke innom blodbanken.
Jeg vet at det viktigste er at jeg tross alt gir blod.
Jeg føler meg nyttig og vet at det blir satt pris på. Det er nok for meg.


Bli blodgiver du også.


Takk for at du leste.


T. 25.01.18

Du gjorde meg liten og usikker...

Du gjorde meg liten og usikker.

Sa ting som sådde tvil, 
gjorde at jeg ikke følte meg god nok.

Der og da klarte jeg ikke å si noe for å forsvare meg.

Med ett følte jeg meg som den lille jenta.

Jeg sto utenfor meg selv og betrakta den lille jenta.

Ho som kryper sammen, 
gjemmer hodet mellom knærne, 
prøver å beskytte seg.

Ho sitter slik ei stund, så reiser ho seg.

Den lille jenta retter seg opp og ser meg dypt inn i øynene.

"Dette skal du ikke tåle!" sier ho så.

"Du er god nok! 

Ikke tvil på den du er og det du står for!" 
fortsetter ho.

Jeg vet at ho har rett.

Usikkerheten var likevel der resten av dagen.

Det dårlige selvbildet var tilbake, 

på samme måte 
som da mobberne gjorde meg liten i oppveksten.

Da jeg kom hjem kjente jeg meg usigelig sliten.

Som om lufta var slått ut av meg.

Jeg forsvant inn i drømmeland, lot kroppen hvile.

Da jeg våknet kjente jeg på et sinne.

Sinne for at jeg hadde tillatt meg selv å tro på ordene.

Til å tro på at jeg ikke er bra nok.

Jeg kjente at jeg var anspent,

skuldrene mine var høyt oppe.

Tankene mine svirret omkring det som var blitt sagt.

Nå er det nok!

Jeg hater å ha det slik,

nå er tida inne for å stå opp for seg selv.

Det går lengre tid mellom hver gang jeg har det slik.

Jeg er på vei, på vei til å tro mer på meg selv.

Den lille jenta heier på meg.

Rundt meg har jeg mange som heier sammen med henne.

Det betyr mye.

Gir meg troen på meg selv.

Nå er det en ny dag.

Jeg børster av meg ordene som ble sagt,

legger dem bak meg og går videre.

Jeg velger å bruke energien på meg selv,

og de som gir meg energi.

Energityven lar jeg bli igjen bak meg. 

Takk for at du leste.

T. 25.01.18.

Første sangtime

Jeg har alltid vært glad i å synge, helt sida jeg var lita jente.

I jobben min synger jeg stort sett hver dag.

For 2 år siden begynte jeg å synge i det lokale bygdekoret her jeg bor.

Det første 1 1/2 året sang jeg sopran, den lyseste damestemmen.

I høst fant jeg ut at jeg skulle bytte over til alt, den mørkeste damestemmen, da jeg sleit litt med å komme opp på de lyseste tonene på sopranstemmen.

Jeg trives godt med byttet og føler jeg stemmemessig passer bedre som alt enn som sopran.

På konsertene koret har bruker vi å ha en blanding av sanger hele koret synger på og solistsanger/duetter.

Jeg har alltid sett opp til dem som tør å synge solo eller duetter.

Har hatt i bakhodet en stund at en vakker dag...da skulle jeg også tørre det...

Så begynte jeg og en av de andre i alt-gruppa å snakke om at vi skulle prøve å finne en sang til vårkonserten som vi kunne synge sammen.

Så kom ho med et forslag. 

"I don´ t want to talk about it" med Rod Stewart. En nydelig sang og ho hadde tidligere sunget den med ei anna dame. Vi fant den rette versjonen, med Indigo Girls, på You Tube.

For at jeg i det hele tatt skal tørre å synge denne sammen med ho, fant jeg ut at jeg burde ta sangtimer. Som sagt, så gjort. I dag hadde jeg min første sangtime.

Det var først litt merkelig å stå der og varme opp alene med sanglæreren, men etterhvert gikk det helt fint. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

En ting er å synge i en gruppe med mange andre stemmer.

Noe helt annet er å synge alene eller sammen med noen få andre.

Jeg kjenner at det bobler skikkelig i magen bare ved tanken...

Tør jeg virkelig dette?

Samtidig kjenner jeg at det er veldig spennende.

Det er absolutt å trå utenfor egne grenser så til de grader.

Jeg er ho som helst ikke vil stikke meg fram, som helst ikke vil synes.

Jeg får øye på den lille jenta.

Jeg ser at ho smiler.

Ho ser fornøyd ut, ho nikker.

Ho heier på meg.

Den lille jenta tror på meg.

Takk for at du leste.

T. 22.01.18.

Æ og ho og tankens kraft.

Jeg har stor tro på tankens kraft.
Jeg vet at jeg tenker mye, på alt jeg sier og alt jeg gjør.
Det er sjelden at jeg gjør noe uten å ha tenkt meg om, jeg er sjelden impulsiv.
Jeg fører ofte en indre samtale med meg selv.

Over alt for lang tid har min indre samtale vært preget av negative tanker om meg selv.
Jeg ønsker å bli mer bevisst mine indre, negative tanker og jobbe mot å endre dem.

For meg er symboler og sitater noe jeg bruker mye i denne prosessen.
Den lille jenta er med meg på veien.
Ho har vært der hele tida og jeg tenkte at det var på tide at jeg fant noe som symboliserte ho og som gjorde at jeg hadde ho med meg - ikke bare i tankene, men også synlig.

På Spreadshirt har jeg ved flere anledninger bestilt gensere og t-skjorter med symboler og tekster som er med på å motivere meg og holde humøret mitt oppe.
Nå er genseren på bildet over på tur i posten og jeg gleder meg til å ta med meg den lille jenta mer synlig. På den måten bevisstgjør jeg meg selv på å ikke gi opp, på å heie på meg selv.

Jeg og den lille jenta er et godt team - vi jobber sammen i samme retning.
De opplevelsene jeg gjorde i oppveksten som lita jente har gjort meg til den jeg er.
Når livet kjennes vanskelig, tenker jeg ofte tilbake til det jeg opplevde som barn og ungdom og jeg kjenner at det da er lett å havne enda lengre ned i gjørma.
Da dukker den lille jenta opp - ho ser på meg med et blikk som gjør at jeg rister av meg "dritten" og legger det bak meg.
Ho gjør meg sterkere - ho heier på meg!

Æ og ho - vi er to sjeler i en kropp.
Vi hold hverandre i handa og går veien sammen.

Veien blir til mens vi går, vi ser oss ikke tilbake, vi ser framover, vi ser mulighetene.


Takk for at du leste.


T. 20.01.18

Jeg er blitt tøffere!

De siste par ukene har gjort mye med meg.

Jeg har turt flere ting som jeg tidligere ikke ville turt tenke tanken på!

Forrige fredag dro jeg på jobb i en kjole jeg visste jeg ville bli lagt merke til i. 

I forhold til det å tørre å synes, så var det et megahopp!

Kjolen avslørte i tillegg mye av de delene av kroppen min jeg har komplekser for.

Etter det har jeg virkelig kommet langt på vei i å godta og akseptere den jeg er. 

Jeg føler at jeg når nye mål for hver dag som går.

Mye av årsaken til at det har gått så bra,

er de uendelig mange gode ord og kommentarer jeg har fått.

Støtten fra de som har lest det jeg har skrevet og delt, har betydd ufattelig mye.

Det har vist at jeg ikke er alene om å ha det slik. 

Gjennom å være åpen om hvordan jeg har og har hatt det, 

åpner jeg døra for en større forståelse og aksept 

for hvordan mobbing og andre typer trakassering blir med deg videre i livet. 

I dag dro jeg igjen på jobb i kjole - 

er nesten blitt en "fredagsgreie" :-) 

Dette var også en kjole jeg ville bli lagt merke til i.

Om den ikke satt like mye til og avslørte "problemområdene", 

så hadde den spreke farger og vistes av den grunn veldig godt!

Forskjellen fra forrige fredag og til i dag,

kjentes i magen.

Forrige fredag hadde jeg vondt i magen - 

jeg grudde meg til å dra hjemmefra.

Hva hvis det slo helt feil - 

og jeg ville bli møtt av de samme blikkene

 som jeg møtte under oppveksten fra mobberne?

Det gikk mye bedre enn jeg hadde trodd forrige fredag.

Positive kommentarer kom fra alle kanter - 

både på Snapchat, Facebook og fra de jeg møtte.

Det gjorde ufattelig godt!

I dag tok jeg på meg kjole uten å tenke meg om,

selvfølgelig skulle jeg ha kjole på!

Siden det var i overkant av 10 kuldegrader ute

måtte jeg finne meg en litt tykk longs å ha på under kjolen :-)

For meg var forskjellen på fredag for ei uke siden

og i dag, veldig merkbar.

Jeg har klatret flere trinn på "selvaksept-stigen".

Jeg har innsett at det jeg fikk høre av mobberne 

for mange år siden, var blitt til en sannhet for meg.

Jeg trodde på det de sa - at jeg var feit og stygg og at ingen likte meg.

I den prosessen jeg nå går gjennom føler jeg at de stygge kommentarene

og de vonde ordene pulveriseres sakte, men sikkert. 

De vonde minnene vil nok aldri bli helt borte,

men i stedet for at de er med meg i alt jeg gjør 

og hva jeg tenker om meg selv - 

så blir de til erfaringer jeg tar med meg i møte med andre, 

de som står i det samme, som har opplevd det samme

og for å forebygge at andre skal måtte oppleve det. 

Jeg tar meg i å gå rundt og smile.

Jeg ser meg selv i speilet og klarer å se forbi det jeg tidligere ikke klarte å unngå å se.

Jeg har det bedre med meg selv.

Takk for alle oppmuntrende og gode ord jeg har fått den siste tiden.

Jeg setter stor pris på det. Det har hjulpet mer enn dere tror.

Takk.

Takk for at du leste.

T. 19.01.18

Mamma, hva ville du valgt?

Jeg har fått bli mamma 3 ganger. Hver gang har føltes like altoppslukende og fantastisk. Jeg elsker barna mine over alt i verden og ville gitt livet mitt for at de skal ha et godt liv.

I kveld fikk jeg et spørsmål fra et av barna som slo meg litt i bakken;

Hvis du måtte velge mellom meg og jobben din, mamma, hva ville du valgt?

Jeg må innrømme at jeg et lite millisekund ble stille. 

"Synes du det var et dumt spørsmål?" sa han før jeg rakk å svare og kikka meg dypt inn i øynene.

"Det var ikke et dumt spørsmål og selvfølgelig hadde jeg valgt deg" svarte jeg.

"Okei, god natt!" sa han og gikk. 

Barn er fine sånn, de dveler ikke lenge med "de store spørsmålene" i livet.

For min del satte spørsmålet hans i gang en tankeprosess hos meg. Tv-programmet jeg så på da han kom for å gi natta-klem var med ett uinteressant, strikkinga jeg hadde lagt opp tidligere denne dagen var med ett ikke like viktig å fortsette med.

Jeg måtte gå inn til ham etter han hadde lagt seg, og spørre om han var usikker på hva jeg kom til å svare da han spurte meg om hva jeg ville valgt. "Nei, jeg visste jo hva du kom til å svare" sa han og smilte mot meg.

"Det er godt å høre, jeg ville selvfølgelig valgt deg!" sa jeg på nytt. Så ga jeg han en god klem og gikk tilbake til sofaen.

Da jeg satte meg ned igjen, kjente jeg at jeg måtte få noen av tankene ned "på papiret".

Selv om han sa at han visste hva jeg kom til å svare...var han likevel usikker på hva svaret mitt ville bli? Jeg kjente at spørsmålet hans hadde etterlatt en klump i hjertet mitt. 

Jeg tror jobben min gjør meg til et bedre menneske. 

Jeg trenger jobben min og jobben min trenger meg. 

Sammen med barna og kollegaene mine i barnehagen føler jeg at jeg hører hjemme.

Det gir livet mitt mening og jeg føler meg nyttig, jeg føler at jeg bidrar.

Men...

Om jeg skulle velge mellom jobben og familien min...

Da hadde jeg aldri vært i tvil.

Jeg kjenner tårene i øyekroken når jeg tenker tilbake på gutten min der han sto på gulvet foran meg.

Han så meg inn i øynene og spurte dette ufattelig viktige spørsmålet.

Takk, gutten min.

Takk for at du minte meg på hva som er viktigst her i livet.

Du betyr så uendelig mye for meg og jeg elsker deg så uendelig høyt.

Jeg ville valgt deg.

Takk for at du leste.

T. 16.01.18

Hadde du egentlig hadde vært lykkeligere som tynn?

Samme dag som jeg posta innlegget om det å tørre å vises, snakka jeg med en kollega om temaet da vi hadde matpause. Jeg fortalte om fortida og oppveksten min og de opplevelsene jeg har hatt, som igjen har ført til et forvrengt selvbilde og komplekser. Vi hadde en god samtale, delte erfaringer fra oppveksten og hvor vi følte vi sto i dag i forhold til egen kropp.

Så kom det et spørsmål fra min kollega som gjorde meg litt stum;

Men hadde du egentlig vært lykkeligere som tynn?

Først ble jeg helt stille en liten stund, så svarte jeg "Nei...".

Jeg har kanskje ikke tenkt så mye på det før. Mitt fokus på bakgrunn av mobbingen har vært på at jeg måtte bli tynn, for da ville ingen tenke de sammen tankene om meg som mobberne tydeligvis gjorde den gangen.

Disse tankene har hengt over meg i mange, mange år. 

Jeg har på grunn av dette vært gjennom mange forsøk på å slanke meg. Noen har lyktes, gitt gode resultater og vart en stund, andre har vært regelrett mislykka og jeg har endt med enda flere kilo og et desto dårligere selvbilde.

Siden i høst har jeg vært gjennom en prosess som har gjort meg godt.

Jeg har klart å stikke hull på byllen, gjort meg ferdig med mange tidligere opplevelser.

Og det har gjort mye med meg som person. Jeg har begynt å akspetere meg selv som den jeg er. Jeg er langt fra i mål, men jeg er et godt stykke på vei.

Fokuset mitt den siste tida har vært på å se mine positive sider og det som er bra med meg, og det er som om jeg har fått en indre ro. Stresset jeg tidligere har opplevd fordi jeg hele tiden har vært opptatt av hva andre tenkte og mente om meg opptar meg ikke like mye.

Jeg ønsker fortsatt å spise sunt og være i god form, men tallet på vekta opptar ikke tankene mine så mye som før. Mer fysisk aktivitet og et sunt og variert kosthold med rom for kos i helgene og ved spesielle anledninger er målet mitt for tida framover. Om jeg som en effekt av dette går ned noen kilo, så er det bare en bonus.

Jeg ønsker å bruke tida mi på det som virkelig betyr noe; familie, venner, gode opplevelser i naturen og sammen med menneskene rundt meg, lære nye ting, bli kjent med nye mennesker og mye mye mer. Jeg ønsker ikke å bruke tida mi på å snakke ned meg selv og se meg selv gjennom mobbernes øyne i oppveksten.

Over flere år har jeg blitt glad i Per Fugelli og hans sitater og flere av dem har blitt værende hos meg som gode leveregler. Jeg vil avslutte dette innlegget med et av dem:

"Vi må lære å bli glade i det som er godt nok, si til oss selv og andre at vi er gode nok i stedet for å streve etter det perfekte"

Takk for at du leste.

T. 15.01.18.

Æ turte det!

I går morges posta jeg to bilder på Snapchat, og etterhvert på Facebook. 

Da jeg våkna på morgenen tenkte jeg ei lita stund på hva jeg skulle ha på meg, det tenker jeg som regel på når jeg legger meg på kvelden og på nytt igjen på morgenen.

Hvordan jeg kler meg har mye å si for hvordan jeg har det med meg selv.

Etter opplevelser med mobbing i barndommen som gikk mye på hvor stygg og tjukk jeg var, fikk jeg et dårlig selvbilde. Jeg hadde ingen tro på meg selv og hver gang jeg så meg i speilet, så jeg nye feil.

Dette har fulgt meg over i voksen alder og preger meg enda den dag i dag.

Jeg er meget selvkritisk, både i hva jeg gjør og hvordan jeg ser ut.

Dette påvirker i neste omgang hvordan jeg kler meg.

Jeg kler meg nesten alltid i posete, store klær.

På den måten skjuler jeg kroppen min og det jeg har komplekser for.

I ungdomstida hadde jeg ingen tro på at noen av det motsatte kjønn kunne finne på å like meg.

Hvorfor skulle de det?!? Jeg var jo tjukk og stygg! Mobbernes kommentarer ble til en sannhet for meg, når de sa de tingene så måtte det jo stemme??? Jeg begynte å tro på det og det ble en del av meg og min oppfatning av meg selv.

Enda den dag i dag, har jeg dette med meg. Det er en del av meg. Jeg prøver å kjempe i mot, noen dager får jeg det til, andre dager gir jeg opp. 

I går morges bestemte jeg meg. Jeg skal prøve enda hardere! Det betyr ikke at det ikke vil være tunge dager hvor jeg fortsatt ser meg selv i mobbernes øyne, men jeg skal fokusere mer på de gode dagene. De dagene hvor jeg ser alt jeg tross alt har fått til, både på grunn av og på tross av tidligere opplevelser.

Så jeg dro på jobb i kjole - fordi det var den første tanken som slo meg da jeg våkna. Jeg hadde lyst å pynte meg, vises litt mer. Innlegget på bloggen dagen før hvor jeg skrev om den lille jenta som helst ville gjemme seg bort, ikke ville synes - lå nok i underbevisstheten og gjorde sitt til at jeg bestemte meg for å gjennomføre det.

På tur til jobb kjente jeg at jeg angret. 

Jeg kjente klumpen i magen, usikkerheten.

Skulle jeg snu? Dra hjem igjen og skifte til "de trygge klærne"?

De jeg kunne forsvinne litt mer i mengden i.

Heldigvis ble jeg kjørt til jobb denne dagen, det hadde vært for dumt å be mannen min om å snu fordi jeg måtte hjem og skifte. Da ville han spurt hvorfor og jeg hadde fått problemer med å forklare det på en forståelig måte.

Jeg kom meg inn på jobben, kledde av meg ytterklærne og satte meg på kontorplassen min. Noen av kollegaene mine var innom og flere kommenterte hvor fin jeg var i kjolen.

"Takk" sa jeg og kjente at klumpen i magen ble litt mindre.

Så gikk jeg en tur ut på avdelinga og på kjøkkenet og jeg så smilene på dem jeg møtte, de så på meg og syntes jeg var fin.

Klumpen i magen ble enda mindre.

I løpet av dagen "haglet" det inn med meldinger både på Snapchat og på Facebook med kommentarer på at jeg var god nok, at jeg var fin i kjolen, at jeg var tøff som turte å være så åpen og ærlig.

Det gjorde godt. Klumpen ble borte og jeg kjente på en følelse av at jeg hadde seiret - over mobberne, over mitt dårlige selvbilde.

Og jeg kjente på en lykkefølelse som fylte hele meg.

Jeg ble varm innvendig av alle de gode ordene

og kjente at dette må jeg gjøre flere ganger. 

Gjøre akkurat det jeg vil og det som føles riktig der og da, 

selv om det føles skummelt og jeg får klump i magen.

Jeg fortjener å ha det godt med meg selv.

Jeg skal tro mer på meg selv.

Jeg skal tørre å vises mer, stikke meg litt ut.

Jeg er meg og jeg er god nok!

Takk for at du leste!

T. 13.01.18

Ho som ikkje tør ta plass...

Æ ser den lille jenta, 

ho som står å betrakte det som skjer.

Som hold seg i bakgrunnen.

Ho går aleina, søke stillheta.

Blikket hennes søke mot bakken, 

ho unngår øyekontakt.

Ho vil ikkje være i veien,

vil ikkje ta plass.

Stemmen hennes høres sjelden.

Den lille jenta trives best i sitt eget selskap.

 Ho e en tenker.

Drømme seg bort, glemme tid og sted.

Blikket hennes e vanskelig å møte.

Ho ser deg, 

men forbi deg.

Naturen e fristedet hennes.

Dit søke ho ofte.

Til skogen, til havet.

Ho kan stå lenge og puste den friske lufta.

Se bølgan slå mot svabergan.

Se vinden ruske i trean.

Æ ser ho e en drømmer.

Ei som søke nye intrykk,

som ser forbi alt som skjer rundt ho.

Den lille jenta vise omsorg for andre.

Ho tiltrekkes de stille, de sårbare.

De som e lik ho sjøl.

Kanskje ser ho dem treng en som forstår.

Ei som har vært der dem e.

Som har de samme såran på sjela.

Den lille jenta bor inni meg.

Har gjort meg til den æ e.

Ho e med meg i alt æ gjør.

Den lille jenta inni mæ

vil at æ skal ta meir plass.

Tørre å vises.

Æ synes det e skummelt.

Veit ikkje om æ tør.

Samtidig veit æ at æ burde ta sjansen.

Sida i høst har ordan kommet tell mæ,

de vil ned på papiret.

Den lille jenta meinte at tida va inne.

Tid for å dele.

Tid for å skrive.

Tid for å åpne opp, i stedet for å holde det inne.

Æ e på vei.

Æ har byint på ei reise.

Den lille jenta går ved sida mi.

Reisa e mi.

Ho gjer mæ handa.

Det føles trygt og riktig.

Ingen av oss veit kor reisa går hen.

Men vi går veien ilag.

Æ og den lille jenta.

Takk for at du leste.

T. 11.01.18