På sangtimen min i går, spurte dirigenten meg om jeg hadde tenkt på en ny sang.
Det var så merkelig, for dagen før hadde jeg faktisk kjent litt på at tida var inne for å velge en ny sang.
Og da ho spurte, selv om jeg ikke hadde nådd å tenke så mye over det, så sto det klart for meg med en gang hva valget skulle bli.
Jeg hadde tenkt at siden jeg skal synge en duett sammen med ei i koret på vårkonserten på engelsk, så ville jeg ha en norsk sang denne gangen.
Valget falt på "Æ ror aleina" med Tonje Unstad. For det første elsker jeg stemmen til Tonje Unstad, jeg elsker hennes vesen og hennes måte å formidle på.
I tillegg til dette, så symboliserer sangen mye for meg på flere områder.
Den symboliserer min indre reise.
Den symboliserer savnet hjem til Øya og til havet.
Den symboliserer alle turene i båt sammen med Far i oppveksten, selv om livet ellers kunne føles som dritt - så var turene sammen med far på havet et pusterom, en pause.
Dirigenten syntes sangen kledde meg og stemmen min godt, og da jeg skulle forklare hvorfor jeg hadde valgt sangen, var det såvidt jeg klarte å holde tårene tilbake.
Reisen jeg har vært på siden i høst, har endret meg. Jeg tør å ta tak i ting, jeg tør å sette ord på det.
Senere på ettermiddagen hadde vi møte på jobb og jeg fortalte til noen av dem jeg jobber med om sangen og hvorfor valget falt på den.
Så kom en kollega inn, ei som fanger opp og føler det jeg har gått og går gjennom på et plan jeg ikke kan forklare. Ho satte seg ned for å lytte og plutselig begynte tårene å renne, både hos ho og hos meg.
Ho forsto så godt valget mitt, det kunne jeg se. Ho forsto hvorfor og ho forsto alt som lå bak valget.
Valget av sang føles så ufattelig riktig, så nært og tøft på samme tid.
Jeg gleder meg til å fortsette med å øve inn sangen og vet at den for alltid kommer til å bety mye for meg.
Takk for at du leste.
T. 20.03.18
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar