Ja til hverdagsros og småskryt

En artikkel fra Bergens Tidende ble postet på Facebook tidligere denne uka.
Den var skrevet av Christian Nome Lepsøe.

Artikkelen startet med at det å være i en begravelse er noe av det tristeste som finnes.
At noen ganger kommer døden brått, andre ganger er den forventet, kanskje til og med ønsket fordi den som er død levde med smerter.

Nome Lepsøe skriver så om begravelsen til en kollega som døde brått.
En han skulle ønske han hadde tatt seg tid til å bli bedre kjent med.

Så vinkles artikkelen over til et tema som fanget min interesse enda mer.

Hverdagsros. 

Om hvor gode mange er til å kritisere og latterliggjøre andre, særlig gjennom sosiale medier.
Når man kan skjule seg bak en kallenavn, når du ikke trenger å møte den andre ansikt til ansikt og si det direkte.

"Hvor ble det av hverdagsrosen og småskrytet?" undres Nome Lepsøe.

Jeg kan kjenne på at jeg blir litt flau når noen gir meg skryt.
Jeg går liksom i "forsvar", argumenterer MOT den positive kommentaren.
Hvorfor er det slik?

Samtidig prøver jeg å bli flinkere.
Takker for den postive kommentaren.
Tenker at den som gir meg skryt faktisk mener det.

Så prøver jeg selv også å gi skryt til de jeg har rundt meg.
Viser at jeg setter pris på dem og ser det de gjør som er bra.
På denne måten viser jeg at jeg SER dem.

Å gi skryt skal føles naturlig.
Det er ikke meningen at du skal gi noen skryt bare for å gjøre det.

Noen trenger skryt mer enn andre, i disse tilfellene kan det være nyttig å fokusere ekstra på det de gjør som er bra. Spesielt hvis de ofte gjør det motsatte, sier eller gjør noe som ikke er bra.
Da blir det å se etter de bra tingene, selv om det kanskje må gjøres med lys og lykter, desto viktigere.

Du får mer av det du gir oppmerksomhet til. 

Dette er noe jeg har erfart mange ganger i mitt møte med barn som utfordrer.
De som er kommet inn i et handlingsmønster som preges av negative tilbakemeldinger fra omgivelsene. Noen av disse barna får så mye oppmerksomhet på de negative handlingene og så lite på det de gjør som er bra, at de ofte havner inn i en vond sirkel de ikke kommer ut av.

Da blir hverdagsrosen ekstra viktig.
Å gi de positive tilbakemeldingene, selv på ting som vi kanskje tar som en selvfølge, noe vi forventer barnet skal gjøre uten å måtte få skryt for det.

Jeg tror at det at jeg blir flau for skryt handler om at jeg for det første ikke er vant til å få skryt.
I neste omgang handler det om at jeg ikke tør tro på at de som sier det, faktisk mener det.
Og til slutt fordi jeg på bakgrunn av opplevelser i oppveksten, mistet troen på meg selv.
Troen på at jeg kunne noe, hadde egenskaper som noen kunne tenke at jeg var flink til.

Jeg håper at de som gir meg ros og skryt fortsetter å gi meg det.
Selv om jeg ikke alltid er så god til å takke og vise at jeg setter pris på det.
Det er ikke fordi jeg ikke blir glad for det.

Det er bare fordi jeg øver meg på å bli bedre på å ta i mot.

Ja til hverdagsros og småskryt.
Fordi vi trenger det, alle sammen.
Stor og liten, gammel og ung.

Neste gang du ser noen gjøre noe bra, si det.
Neste gang du ser noen som har en fin kjole, bluse eller bukse på, si det.
Neste gang du møter noen som har en egenskap du setter pris på, si det.

Det kan redde dagen deres, det kan snu en drittdag til en bra dag.
Det kan gi dem tilbake troen på at de betyr noe.

Du kan gjøre en forskjell. 
SI DET!


Takk for at du leste.


T. 30.11.18.

Å bære sin egen bagasje

Det er ingen underdrivelse at jeg elsker nye fagbøker innenfor mitt eget fagfelt.
Når boka i tillegg omhandler et tema jeg blir mer og mer engasjert i, da var det ikke noe å tenke på.

I forrige uke kom boka og jeg gleder meg til å få tid til å lese den.

"Livsmestring i barnehagen har 11 kapitler som med ulike innfallsvinkler tar for seg helsefremmende arbeid i barnehager - arbeid med både menneskene og miljøene. Det handler om å bevare livsgnisten og skape mening i barns liv. Og om å fjerne negativt stress - slik at barn får mulighet til å oppleve ro i seg selv. Det krever at ansatte erkjenner hvilken enorm betydning deres væremåte og relasjonskompetanse har for barns livskvalitet, og handler deretter".

Omtalen av boka tar pusten fra meg. Så viktig og så riktig.
For det er i møte med det enkelte barn vi finner ut om vi innehar evnen til å SE barnet.
Om det "bare" er en jobb, eller om vi virkelig bryr oss, om vi tenker med hjertet.

Barn i dag vokser opp med helt andre forventninger rundt seg enn da jeg vokste opp.
Selvfølgelig kunne det være tøft å være barn for 30 år siden også.
Mye av det samme går igjen, men mye er annerledes.
Den som møter barna må ha dette i bakhodet.

Å føle at man ikke strekker til eller ikke oppfyller forventningene som stilles til deg, er ingen god følelse. Selv i voksen alder kan jeg kjenne på det, tenk å ha disse følelsene allerede som barn?
For et barn kan det kjennes overveldende på en helt annen måte.
I møte med barnet må vi vise at vi bryr oss, vi må hjelpe barnet å sortere tanker og følelser og til å kjenne på både motgang og mestring.

Jeg møter hver dag barn som sliter, som trenger hjelp til å lære sosial kompetanse og hvordan møte daglige utfordringer. De trenger hjelp til å finne sin plass, til å bli godtatt, til å få være den de er, til å passe inn.

Jeg føler meg privilegert som får jobbe med barn.
De sårbare barna er mine hjertebarn.
De som faller litt utenfor, de som sliter.
De rører noe inni hjertet mitt, helt innerst inne.

Jeg var selv et slikt barn.

Av de voksne jeg møtte i oppveksten husker jeg mange som ikke så meg.
Og noen få som hadde hjertet på utsiden, som virkelig brydde seg.
Som tok seg tid til å snakke med meg, som så at jeg sleit.
Det vil jeg for alltid være takknemlig for.

Å bli sett er et grunnleggende behov hos oss mennesker.
Som barn, som ungdom, som voksen.

Vær en som ser.
En som bryr seg.


Takk for at du leste.


T. 30.11.18.

Ho står i stormen

Ho står ute i stormen.

Regnet piske rundt ho.

Vinden ruske i det korte håret.

På himmelen dominere mørke skya.

Litt sånn som livet føles no.

Mange tanka svirre.

En plass på veien blei ho usynlig.

Mista sæ sjøl litt, blei viska ut.

Ho veit at det finnes lyspunkta.

Men midt i alt det mørke ser ho lyset.

Ho løfte blikket og ser på himmelen.

Lyset finnes der også.

Ho har vært ute en vinterdag før.

Veit at kroppen klare å stå i det.

Tankan på det mørke vil alltid være der.

Det handle om ka ho velge å fokusere på.

Ho velge sæ sjøl og den veien ho har gått.

Veit at mulighetan e der.

Av og til tvile ho.

På kæm ho vil være.

Ho e på leit.

På veien har ho møtt mange.

Som har påvirka ho, forma ho.

Noen har gitt energi, noen har tatt.

Ho trekke pusten mens stormen rase rundt ho.

Veit at ho har alle muligheta.

Bare ho tør gripe dem.

Ho snur sæ og går heimover.

Dit kor ho føle sæ trygg.

Der kor dem ho e glad i vente.

Alt ho har gjort i livet har gitt lærdom.

Noen ganga har ho tråkka feil.

Ho har lært av det.

Lært om svik og falske motiva.

Men også om kjærlighet og omtanke.

Ho velge det som gjør ho godt.

Som gir ho meir av det ho sjøl ønske å gi.

Energi til andre gjennom å være den ho e. 

Godhet og ærlighet e verdia ho sette høgt.

Ho kan bare være sæ sjøl.

Og håpe at det e godt nok.

Det finnes bare en av ho.

Ho e unik.

Takk for at du leste.

T. 18.11.18.

Drømmeboka mi

I forrige uke kom drømmeboka mi.

Jeg har bestilt den fra ei side som heter Personlig almanakk.

Boka tenker jeg å fylle med små og store drømmer.

Hvorvidt noen av dem blir oppfylt eller satt ut i livet, vet jeg ikke.

Jeg skal i alle fall bruke boka til å skrive ned drømmene mine i.

2/3 deler av boka inneholder linjerte ark, resterende er blanke ark.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte.

En drøm kan være stor, en annen kan være liten.

Like viktige uansett.

Jeg har troen på å tørre å drømme.

Kanskje forblir det bare med drømmen.

For mye av livet mitt er blitt brukt til å begrense meg selv.

Til å tro på det andre sier, de som ikke tror på at andre kan få til noe.

De som gjorde at jeg sluttet å tro på meg selv.

Det er slutt på den tida.

Hver setning i boka skal starte med

Jeg drømmer om...

Har du noen drømmer?

Har du skrevet dem ned noe sted?

Tenker du å realisere noen av dem?

Jeg har startet med å lage meg ei drømmebok.

Først skal jeg skrive ned drømmene mine.

Neste skritt er å sette noen av dem ut i livet.

Kanskje ikke denne uka eller den første måneden.

Det kommer an på størrelsen på drømmen...

Takk for at du leste.

T. 15.11.18.

Når ryggsekken tynger

Dette bildet ble postet på Facebook i går av en jeg kjenner.

Bildet har jobbet i underbevisstheten min siden da.

Et levd liv gir mange erfaringer, både på godt og vondt.

De fleste av oss tar det med oss videre.

Så dukker det opp igjen, i såre stunder, i gode stunder.

Alt etter hva det omhandler.

Jeg har i løpet av mitt 42-årige liv gjort meg en del erfaringer.

Likevel føler jeg meg absolutt ikke som en som vet eller kan alt.

I møte med andre mennesker prøver jeg å starte med blanke ark.

Ingen fortjener å bli møtt av noen som er forutinntatt, 

som lar førsteinntrykket definere hvem den du møter er. 

Vi har alle ulik bagasje.

Noen mer enn andre.

Det vi møter i livet gjør oss til den vi er.

På godt og vondt.

Bildet over gir meg assosiasjoner til barna jeg møter i jobben min.

Unike og ulike små mennesker.

Alle har de med seg bagasje i sin lille ryggsekk.

Noe av denne bagasjen kan være tung å bære for et lite menneske.

Da trenger de en som ser dem, som lytter til det som ikke blir sagt.

En liten flik av hjertet mitt tilhører alle disse som jeg møter hver dag.

Som gir knuseklemmer til beina mine.

Som kryper opp i fanget mitt for æ søke trygghet.

Som freser i raseri og gråter høylytt når noe går dem i mot.

Bagasjen vår tar vi med oss videre i livet.

Jeg håper jeg kan være noe de små jeg møter tar med seg i sin bagasje.

Som en som så dem, så den de var innerst inne.

Takk for at du leste.

T. 13.11.18

Jeg traff en nerve

I gårdagens blogginnlegg skrev jeg om det å trykke på pauseknappen.
Jeg traff tydeligvis en nerve hos flere av de som leser bloggen.

Flere har sagt at det var godt å lese på bloggen at det er flere enn dem som trenger en pause av og til.
Jeg tror vi er mange som lever etter "må bare gjøre dette først...så skal jeg ta en pause" prinsippet.
For hver ting vi "bare skal" gjøre, så kommer det nye ting inn.

Hvis ikke den som eier kroppen sier nei når det tårner seg opp, hvem skal da si det?
Jeg tror at det å bli flinkere til å lytte til egen kropp og de signalene den sender ut er ufattelig viktig.
Vi har bare en kropp og den tåler ikke overbelastning så veldig lenge før den klapper sammen.

I dag var jeg hos frisøren. Mine timer hos frisøren er like mye terapi som hårklipp.
Jeg og frisøren min ender alltid opp med å snakke om "store ting" i livet.
Samtidig som vi er ganske like, så er vi også veldig ulike.

I dag endte vi blant annet opp med å snakke om hva vi vil med livet vårt.
Er vi der vi vil være, hvor vil vi hen, hvilke muligheter har vi?

For min del handler det i stor grad om at jeg har tusenvis av tanker som henger litt i lufta.
Samtidig som jeg vil så mye, så begrenser jeg meg selv.
Med en gang jeg tenker på alle mulighetene jeg har hvis jeg bare vil, så blir jeg med ett til den lille jenta. Usikker på meg selv, tenker at jeg ikke tør - for enn hvis jeg feiler?

På den ene siden ønsker jeg oftere enn før å trykke på pauseknappen for å gi meg selv hvile.
Samtidig tenker jeg at hvis jeg skal rekke å sette noen av drømmene mine ut i livet, så må det skje snart. Men jeg vet ikke helt hva jeg vil...

I slutten av denne måneden skal jeg på et seminar.
Et mulighetsseminar.

Jeg stiller på seminaret med tusenvis av tanker.
Og drømmer jeg ikke vet helt hva er.
Kanskje får jeg hjelp til å rydde litt i tankene og drømmene.
Tør jeg drømme? Tør jeg tro på meg selv?

Tiden vil vise.


Takk for at du leste.


T. 09.11.18.

I går trykte jeg på pauseknappen

Jeg kjente det på kroppen for flere dager siden, kjente igjen signalene.

Svimmel, trøtt, sliten.

Over en periode hadde jeg kjørt kroppen for hardt.

For mye å gjøre, for mye å tenke på, for mange baller i lufta. 

For ca. 5 år siden fikk jeg påvist krystallsyke.

Det kom midt i en praksisperiode under førskolelærerutdanninga.

Ikke det perfekte tidspunkt for å si det sånn, sykdom spør sjelden om det passer.

Kroppen sa fra at nå trengte jeg en pause.

Etter det har det variert litt når det slår ut.

I perioder med mye å gjøre, da kjenner jeg det.

Med tida har jeg lært meg å kjenne signalene før det slår helt ut.

Da trekker jeg pusten og sier til meg selv; Nå er det på tide med en pause.

Slik var det i går.

Jeg kom hjem sent tirsdagskveld etter 5 dager i Trondheim.

De første dagene var jeg der sammen med datteren min, vi kosa oss.

Men samtidig var begge slitne, vi brukte mye tid til avslapning.

Var turister, shoppa litt, gikk på kafé.

Så dro ho hjem søndags ettermiddag og jeg skulle være der 2 dager til.

Siste skolesamling ved NTNU, snart ferdig.

På bussen inn til byen igjen kom tårene.

Typisk meg, med følelsene utenpå.

Samtidig så var jeg uforberedt.

Jeg tror kroppen allerede da sa fra.

Om at jeg trengte en pust i bakken.

Med ett følte jeg meg så usigelig alene.

All verdens bekymringer ble kastet over meg.

Heldigvis var jeg alene i bussen.

Da jeg kom til hotellet låste jeg meg inn på rommet.

Der ble jeg liggende, lenge.

Jeg kom meg gjennom de neste to dagene.

På flyet hjem kjente jeg at reservebatteriene snart var tomme.

Det ble sent før jeg var hjemme hos familien.

Jeg pakka litt ut før jeg la meg.

Sov i ett til neste morgen.

Selv om jeg elsker å synge i kor, 

valgte jeg å ikke dra på øving i går.

Jeg ga beskjed om at jeg trengte å hvile, 

at jeg hadde drevet meg for hardt den siste tida.

Det fikk jeg forståelse for.

Jeg fikk sendt inn en oppgave til skolen med frist i dag.

Resten av ettermiddagen og kvelden ble brukt til å slappe av.

Det takker kroppen min meg for i dag.

Over 7 timer søvn i natt gjorde godt.

Den siste tida har jeg knapt sovet 5 timer pr. natt.

Kroppen har aldri fått muligheten til å lades helt opp igjen.

Jeg har drevet rovdrift på min egen kropp. 

Pauseknappen vil bli oftere brukt i tida framover.

Fordi ingen vil takke meg den dagen jeg stanger hodet i veggen.

Jeg liker å ha mange jern i ilden, mye å gjøre, føle meg nyttig.

Men jeg må også sette av tid til å lade.

I helga skal jeg slappe godt av.

Ha minst mulig på agendaen.

Kanskje blir det en tur i skogen.

Der finner jeg tilbake til energien jeg trenger.

Ønsker deg en fin dag.

Husk å lytte til kroppen.

Takk for at du leste.

T. 08.11.18.

Podcast med mening og siste tur til Trondheim

En av de tingene jeg ønsker å bruke mer tid på, er å lytte til podcast.

I går på flyet til Trondheim hørte jeg på en podcast.

Podcasten var av Andreas Gravdal, gjest var Trygve Skaug.

Jeg har sansen for Trygve Skaug og hans vesen.

I podcasten snakka de om håp, poesi og skriving.

Og om å mestre det å ikke alltid mestre alt.

"Jeg ønsker å være den med refleksvest i tunnelen, den som plukker opp de som trenger å bli sett".

Utsagnet fra Trygve Skaug gjorde inntrykk. 

I et samfunn hvor de fleste har mer enn nok med sitt, nok med å overleve, er det ikke så lett å se andre.

Jeg kan ofte kjenne på en følelse av å leve med følelsene utenpå kroppen. 

Det handler både om eget og andres følelsesliv.

Jeg fanger opp stemninger, værer når noe "ligger i lufta".

Det oppleves mesteparten av tida som en bra ting.

Noen ganger kan jeg kjenne på at jeg lett overanalyserer.

Jeg kan tenke at andre tenker noe om meg og det jeg gjør, uten at jeg vet det med sikkerhet.

Det kan gjøre meg sliten.

Jeg velger likevel å se det som noe positivt, jeg får lett kontakt med andre og får deres tillit.

På denne måten føler jeg kanskje at jeg er en slik person med refleksvest i tunnelen for andre.

Gravdal og Skaug snakket også om det å ha en du kan ringe til, uansett når på døgnet det er.

Det satte tankene i gang i forhold til hvem dette er for meg.

Som barn og ung voksen (kanskje senere også) er det for meg naturlig at dette er mine foreldre.

Så utvider det seg til å gjelde venner, kjæreste.

Jeg håper jeg er en slik person for noen.

Trygve Skaug forteller i podcasten om en opplevelse som gjorde at han etter flere år med mye tid borte fra familien, satte på bremsen.

Datteren hans hadde opptelling på hvor mange de var i familien.

Ho talte seg selv, moren, søsken, katten... 

"Av og til glemmer jeg at vi er seks i familien, det er så lett å glemme deg pappa."

Det datteren sa gjorde sterkt inntrykk på Skaug. Han forsto at det var på tide med en endring, på tide å prioritere annerledes.

Etter denne opplevelsen tok han kontakt med en manager, en som kunne hjelpe han å holde oversikt, hjelpe ham å si nei.

Hjelpe han å balansere familielivet med tiden borte fra familien.

Familien min er klippen i livet mitt.

Jeg prøver å være så mye som mulig sammen med dem.

På samme tid setter jeg pris på tid alene, tid til meg selv.

Det kan være en tur på treningsstudioet, korøvelse og nå det siste året skolesamlingene i Trondheim.

Jeg tror tiden for meg selv gjør meg til en bedre kone og en bedre mamma.

Nå er jeg på siste skolesamling i Trondheim.

Det har vært lærerikt og jeg er glad for at jeg turte å ta skoleplassen.

Det har vært en del av reisen min etter skrivekurset for et år siden.

Jeg har blitt bedre kjent med meg selv og kjenner at det var riktig valg.

De nye kunnskapen blir med meg videre, både for egen del og for dem jeg møter.

Datteren min er med meg på denne siste turen til Trondheim.

Vi har satt av helga til å se oss rundt i byen og til å være sammen.

Kanskje vil ho også velge å reise hit en gan som student, tiden vil vise.

En deilig hotellfrokost ligger godt i magen, nå skal vi straks ut for å være litt turister.

Takk for at du leste.

T. 03.11.18.