Det har vært en hektisk ettersommer, mye nytt å sette seg inn i på jobben og det har føltes som om jeg bare eksisterte fra den ene dagen til den andre. Den lille jenta har vært innom for å se til meg, men har snudd i samme øyeblikk fordi ho har sett at jeg har nok med å komme meg gjennom dagene.
Etter flere dager med regn i bøttevis, ble jeg lei av å sitte inne. Jeg tok på meg turklær som ville holde meg tørr, tok hetta på hodet og gikk i vei opp bakkene bak huset. På ørene hadde jeg musikk fra "Skrivemusikk"-lista mi. Det var tungt i starten, pusten gikk i slitne hiv etterhvert som jeg kom meg opp den ene oppoverbakken etter den andre.
Jeg tok meg i å se meg rundt, trekke inn lukten av våt skog.
Så var det som om jeg kjente på en annerledes følelse inni meg, en følelse av letthet og glede. For selv om regnet silte ned med ujevne mellomrom, så holdt jeg meg tørr. Og det var som om mørket inni meg forsvant litt etter litt. Munnen min formet seg i et smil, bakkene kjentes lettere å forsere. Hjertet banket ikke like hardt som på begynnelsen av turen, jeg kjente på gleden av å være på tur, bruke kroppen.
Da jeg kom til toppen fikk jeg se noe som ga meg håp.
Håp om bedre tider, håp om bedre dager.
En liten regnbue midt mellom alt det grå på himmelen, som om noen prøvde å vise meg at selv om noen dager kan være tunge og grå, så er det lys der hvis en bare ser godt nok etter.
Naturen er fin sånn, når du bare kommer deg ut i den.
Det blir bedre, det kommer bedre dager.
Jeg har mye å være takknemlig for.
Takk for at du leste.
T. 20.09.20
