"Hvor hadde vi det fra?"

I går fikk jeg dette diktet på Messenger fra en kollega.
Diktet er skrevet av Kolbein Falkeid.
Jeg følte med en gang at diktet var i tråd med et tema jeg er over gjennomsnittet opptatt av, psykisk helse.

Livet er ikke lett. Ingen har sagt at det er eller skal være det.
Hvor mange utfordringer, kriser og problemer vi opplever som menneske er individuelt.
Det som er ulikt, er hvordan vi velger å møte dem.
I tillegg handler det i stor grad om hvordan vi blir møtt og forstått av andre mennesker.

I dagens samfunn er det fokus på lykke og å prestere, å være et lykkelig menneske som presterer på mange forskjellige områder.

Hva er det å være lykkelig? Hvordan måler man graden av lykke i livet?

I et ukeblad jeg abonnerer på var en av overskriftene "Ekspertens beste tips - lær deg å bli lykkelig!".
Det var en god artikkel, med mange gode råd. Samtidig tok jeg meg i å tenke, så hvis du ikke får til disse tingene, er du da ulykkelig?

I artikkelen viste de blant annet til en professor i psykologi ved Universitetet i Oslo, Espen Røysamb. Røysamb er opptatt av vi må trene opp evnen til livsglede og lykkefølelse. Han mener at vi gjennom holdningsendring og bevisste øvelser kan påvirke vår egen sinnstilstand. Jeg er enig i at innstillingen vi har til det vi møter, er med på å påvirke hvordan vi kommer ut av det.
Det ble også henvist til forfatter, coach og foredragsholder Gitte Jørgensen, som har skrevet boka "Når sjelen kaller". Ei bok jeg har lest og virkelig kan anbefale. Jørgensen mener at lykkefølelse er et valg, og at din egen innstilling til tingene er avgjørende. Ho sier også noe om at lykkelige mennesker også er utsatt for vanskeligheter, kriser og problemer. Det som skiller lykkelige mennesker fra andre er at "de kan se et lys i mørket og kan komme seg gjennom det som er vanskelig".

Tilbake til utgangspunktet for blogginnlegget, diktet fra Falkeid.
Livet består av oppturer og nedturer, av og til mer av det ene enn det andre.
Det er slik livet er.

For min egen del, så har jeg tidligere latt meg synke ned i fortida og det jeg har opplevd av utfordringer og problemer. Jeg har latt meg selv begrense, unngått nye ting, sjelden hoppet ut i noe uten å ha tenkt meg godt om.
Den siste tida føler jeg at jeg har snudd på det. Jeg velger å se fortida og oppveksten min som noe som har formet meg som menneske og gjort meg til den jeg er.
Fra å synes synd i meg selv har jeg gått til å tenke at dette må jeg da kunne bruke til noe? Kan jeg bruke det til å hjelpe andre? Enten de som står midt oppi det eller som har opplevd noe lignende.
Jeg har vært av dem som har latt meg begrense av tidligere opplevelser og tenkt at dette klarer jeg ikke likevel, så da gir jeg heller opp uten å forsøke.
Nå ser jeg muligheter der hvor jeg tidligere bare så utfordringer.

Hvorfor la være når det er noe jeg synes ser spennende ut?
Om jeg mislykkes, kan jeg vel prøve på nytt? Gjøre et nytt forsøk.
Og om det ikke lot seg gjennomføre, så har jeg i alle fall prøvd.

Det finnes så ufattelig mye spennende å oppleve der ute.
Livet har så mye mer å by på enn jeg var klar over.
Jeg er klar for det! Jeg sier ja til livet!


Takk for at du leste.


T. 29.04.18