Sliter du med tunge tanker?

"Sliter du med tunge tanker?"

Spørsmålet over fikk jeg tilsendt på Messenger for noen dager siden.

Personen jeg fikk spørsmålet av er fast leser av bloggen min.

Ho har fulgt prosessen min hele veien og vi har kjent hverandre lenge.

Jeg svarte henne at "Ja, av og til gjør jeg det."

At spørsmålet kom, gjorde at jeg tenkte tilbake på tida som har gått siden oktober 

og skrivekurset jeg deltok på. 

Mange av blogginnleggene mine har nok vært preget av tunge tanker. 

Noe kommer fra fortida og minnene jeg har etter en oppvekst med mobbing, 

at foreldrene mine gikk fra hverandre, ei ungdomstid med dårlig selvtillit og mye annet.

Samtidig tenker jeg at det er slik livet er.

Noen gode dager, noen tunge dager og noen midt i mellom.

Jeg tror ikke jeg er mer plaget med tunge tanker enn andre.

Av og til lar jeg meg muligens overvelde litt av det som har vært, 

synker ned i det og blir der ei stund.

Så tar jeg meg i å tenke at, tross alt er jeg heldig.

Å skrive om det som er tungt og trist, føles viktig for meg.

Det er min måte å jobbe meg gjennom det, bearbeide tanker og følelser,

å sette ord på det som finnes inni meg, langt der inne.

De tunge tankene og minnene har vært gjemt bort så lenge. 

Så kom de til overflaten. Mange og alle på en gang.

Derfor kan det muligens virke ut fra blogginnleggene som jeg bærer på mye som er trist og leit.

Som andre blir jeg påvirket av det som skjer rundt meg, hvis jeg er sliten.

Jeg har alltid vært en person med følelsene utenpå meg. 

Gråter lett av triste filmer og blir lett berørt av hvordan andre har det. 

Jeg ønsker å hjelpe og vil at de rundt meg skal ha det bra.

Ofte glemmer jeg meg selv, glemmer å spørre meg selv om jeg har det bra.

Jeg takket personen som sendte meg spørsmålet for omtanken og for at ho bryr seg.

Det er godt å vite at jeg har noen som tenker på meg, når jeg glemmer det selv.

Jeg har det bra, jeg er på en reise jeg ikke ser slutten på, men som føles nyttig og viktig.

Vi burde bli flinkere på å spørre om de vi møter har det bra.

Og være forberedt på å få både ja og nei til svar.

Det er mange som ikke har det bra, ikke alle tør å si det.

Åpenhet om psykisk helse er så ufattelig viktig.

Å tørre å be om hjelp sitter langt inne for mange.

Også for meg, jeg vil helst klare meg selv.

Vis at du bryr deg.

Det kan være at du møter noen som trengte akkurat det.

At noen turte å spørre om hvordan du har det. 

Takk for at du leste.

T. 30.05.18

Redselen for ikke å ha gjort nok

Den tida av året...det nærmer seg bursdag for de to yngste i huset.

Jeg tar meg i å tenke tilbake når de var små.

Når de surret rundt og livet "var en lek".

På onsdag blir Silje 18 år og på torsdag blir Sebastian blir 11 år. Det er 7 år og 1 dag mellom dem.

Så kommer tankene...har jeg gjort nok for dem???

Hva ble gjort riktig, ble noe gjort feil???

Øynene fylles med tårer, kloa tar tak rundt hjertet mitt.

Har jeg gjort NOK?

For noen år tilbake var vi som foreldre i kontakt med en hjelpeinstans.

Da ble det sagt noe som har brent seg fast inni meg og som jeg ikke klarer å slippe tak i:

"Dere som foreldre har vært med på legge til rette for at det ble FOR trygt..."

Først ble jeg paff, jeg klarte ikke å si noe.

Så ble jeg sint - inni meg.

Jeg klarte ikke å si noe til mitt forsvar.

For hvordan kan man møte en slik kommentar?

"Dere har vært med på å legge til rette for at det ble FOR trygt...".

På den ene siden forstår jeg hva vedkommende ville fram til.

På den andre siden - hvordan kan noe bli FOR trygt for et barn?

Som forelder gjør du det som føles riktig for barnet ditt.

Du tar valg hele tiden for det barnet som du elsker over alt i verden.

Du ville gjort alt i din makt for at barnet skal ha det trygt og godt.

Selvfølgelig kan det bli FOR trygt. 

Barn trenger å møte utfordringer, lære gjennom sine feil, vokse som menneske, bli selvstendig.

Likevel - som forelder vil du verne om ditt barn, beskytte, vise at barnet er elsket, at du ville gjøre alt som sto i din makt for at barnet skal ha det bra, føle seg trygg.

Når bursdagene til de to yngste nå er rett rundt hjørnet, går jeg i meg selv.

Jeg tenker tilbake til den kommentaren vi fikk den gangen.

Jeg kjenner at hjertet mitt flommer over av en uendelig og ubeskrivelig kjærlighet for dem alle tre.

Øynene mine fylles på nytt med tårer - har jeg elsket dem FOR høyt?

Går det an å elske sitt barn FOR høyt og dermed begrense deres utvikling?

Jeg trekker pusten, tørker tårene og tenker at; Nei!

Jeg har tatt de valg jeg har tatt, jeg har gjort det jeg gjorde i mine barns oppvekst utelukkende fordi jeg elsker dem.

Og kjærlighet til et annet menneske, til ditt barn - kan for meg aldri bli feil eller for mye.

Aleksander, Silje og Sebastian.

Dere betyr alt for meg.

Jeg vil ALDRI noen gang slutte å elske dere.

Mammahjertet flommer over med kjærlighet og omsorg for dere.

Dere vil for alltid ha hver deres plass i hjertet mitt.

Takk for at du leste.

T. 27.05.18

Tid til det jeg vil

Den siste uka har vært hektisk, selv om det var fridag på mandag. Mye forskjellig som skulle skje på jobben og minstemann har hatt overnattingsbursdag for 3 kompiser fra fredag til lørdag.
Nå er gjestene dratt hjem og jeg hadde endelig mulighet og tid til å sette meg på skriverommet.
Ute høljeregner det og da kan jeg sitte her med enda bedre samvittighet.

Det er rart det der med den samvittigheten...
Jeg er vel ikke den eneste som lett blir "spist opp" av dårlig samvittighet hvis jeg bare setter meg ned og gjør "ingenting"? Det er alltid noe annet jeg heller burde gjort - husarbeid, rydde på boden, vaske bilen... Og så ender jeg opp med å bare sitte her og skrive???

Det var akkurat det jeg ville og skulle gjøre nå, tenker jeg heller.
I går var jeg på et foredrag med en som sa mye jeg bet meg merke i, blant annet det med å endre fokus på hvordan du ser på ting.
I stedet for å tenke på alt det andre jeg burde gjort, så sier jeg heller til meg selv: "Det var dette du trengte akkurat nå!". Og unner meg selv en liten pause etter ei hektisk uke.

Nå er skriverommet mitt endelig helt ferdig.
For et par dager siden var elektrikeren her og monterte taklampe og en ekstra stikkontakt, så nå er det ingenting i veien for å bruke rommet akkurat slik jeg vil.
Jeg har begynt å sette bøker i bokhylla og litt etter litt blir rommet slik jeg vil ha det.
Eneste jeg kanskje å få inn her er en liten varmovn slik at jeg slipper å fryse, rommet er i kjelleren og i enden av huset, så det er litt kjølig her.

Atmosfæren i rommet er så ufattelig god, som om det var akkurat dette rommet skulle være.
Et rom til kreativitet, energipåfyll, egentid, ro...

Her kan jeg sitte når jeg mangler ordene og når ordene fyller meg.
Her kan jeg sitte når jeg trenger tid for meg selv, tid til å gråte, tid til å tenke.
Her kan jeg gi meg selv tid...til å bare være.

Jeg er så takknemlig for at jeg fikk muligheten til å skape mitt egen lille kreative oase.
Og tenk - dette er mitt 101.blogginnlegg etter at jeg startet å skrive på denne bloggen.
101 blogginnlegg siden reisen startet - reisen på godt og vondt.

En reise jeg ikke ville vært foruten.
En reise jeg ikke ville vært klar for på et tidligere tidspunkt.
En reise jeg har valgt å dele med mange.

Åpent, ærlig, nakent.
Fordi det føltes riktig å dele.

Jeg tok av maska jeg har båret i mange år.
Jeg valgte å vise en side av meg selv ingen har kjent til tidligere.

Alle de gode tilbakemeldingene har så absolutt gjort at det har føltes riktig.

Takk.
Takk til alle som leser.
Takk til alle som kommenterer.

Takk for at DU leste.


T. 26.05.18.

Hvor går veien videre?

Mange tanker som surrer i hodet på en rolig lørdags morgen.
Ute er været som det har vært den siste uka - sol det ene øyeblikket, vindkuler som gjør at veggene rister og i det neste øyeblikket regnbyger som slår mot vinduene.

Jeg har tenkt litt den siste tiden på hva jeg ønsker med bloggen.
Hva vil jeg bruke den til? Skal jeg fortsette å skrive mest for min egen del og om temaer som opptar meg? Som et sted hvor jeg kan "tømme tankerommet" litt og få en slags utkobling for alt som foregår på innsiden.

Eller skal jeg å over til å bruke den som et sted hvor jeg kan tjene noen kroner på det jeg skriver og gjennom det en gang i fremtiden ha økonomi til å bruke mer tid til å skrive, jobbe mindre og bruke mine kreative evner mer aktivt.

Jeg er redd for at dersom jeg skal tjene penger på bloggen, så vil jeg kanskje miste noen lesere.
Når jeg leser en blogg, så scroller jeg kjapt forbi reklamen som ligger der, irriterer meg gjerne over at den dekker teksten jeg vil lese - selv om det bare er for et øyeblikk. Og da tenker jeg at kanskje mine lesere vil tenke det samme?

Når jeg poster nye innlegg på bloggen, legger jeg ut link på Facebook og Instagram. Det er en måte å nå ut slik at andre leser bloggen min.
I skrivende stund har jeg hatt 25526 visninger på bloggen min.
De fleste som har vært innom bloggen er bosatt i Norge, så er det noen i Sverige og Danmark. Utover dette så dropper det innom lesere fra Frankrike, Hellas, Tyrkia, Svalbard/Jan Mayen, Kroatia, USA m.m. Jeg synes det er spennende og interessant at det er lesere i mange ulike land, tenker jo at de som ikke er fra Norge (og Norden) som leser bloggen, må være personer som er på ferie eller som forstår norsk? Hvordan ville de ellers kunne lese og forstå hva jeg skriver om?

Det innlegget som har trukket mest lesere var innlegget fra 19.mai 2018 "Om å forakte sitt eget speilbilde", i skrivende stund har 720 klikket seg inn på dette innlegget. Jeg tror det handler om at innlegget hadde et tema mange er opptatt av; selvbilde og kropp. Andre blogginnlegg som har mange lesere omhandler den lille jenta - ho som æ fant langt der inne, på dag 2 av skrivekurset.

Den lille jenta vil følge meg resten av livet. En dag kan det hende at historiene om ho blir til ei bok, vi får se. Ho vil i alle fall være i bakgrunnen sammen med meg for alltid.

Å skrive blogg er for meg en måte å renske opp på innsida, både på og vondt.
Det gjør meg "naken" - jeg deler tankene mine med "alle der ute", både de jeg kjenner og de jeg ikke kjenner. Det føles både skummelt og godt på samme tid.

Jeg ønsker å bruke mer tid på å skrive, på en eller annen måte.
Foreløpig holder det med bloggen.
Ingen vet hva som vil skje om noen år, 5 år eller 10 år.

Jeg har meldt meg inn i "Kreative Balsfjord", et nettverk for grundere og kreative næringer og personer i kommunen. Første møte jeg skal delta på er i neste uke - jeg er spent på hva det vil ha å si for prosessen min og veien videre. Kanskje blir jeg mer inspirert, lærer mye nytt og blir kjent med andre som har det som meg - er på vei, synes det er litt skummelt og trenger det lille ekstra puffet for å tørre å hoppe ut i det?

Ønsker dere alle en fin lørdag videre - her i huset har minstemann hatt overnattings-bursdag med 3 kompiser og nå hører jeg at de har våknet til liv.
Får dekke frokostbordet til dem tenker jeg.

Håper du stikker innom en annen gang også - anbefal gjerne bloggen min til andre.


Takk for at du leste.


T. 26.05.18.

Mål for sommeren

https://www.instagram.com/pernillenygard/

Etterhvert som jeg er blitt eldre, setter jeg mer og mer pris på opplevelser i naturen.

Denne sommeren håper jeg på å få med meg familien på flere teltturer og fjellturer generelt.

Å være i ett med naturen, sovne med fuglekvitter og elvebrus i bakgrunnen - hva er vel bedre?

Jeg kjenner at behovet for å koble ut fra den vanlige hverdagen med jobb, skole og annet er stort, og turer sammen med familien er en måte for meg å stresse ned. Vi er omringet av ting som stjeler av tida vår og kontakten med hverandre på det mellom-menneskelige nivået blir for liten for min del. Jeg trenger å bli flinkere til å legge bort alle disse forstyrrende elementene.

For at det skal bli en god opplevelse for alle, er det viktig at turen ikke er for lang, samtidig lang nok til at vi ikke er "hjemme". Vi trenger ikke det dyreste og mest avanserte utstyret - men at vi kan ligge behagelig er greit. Ellers har jeg lyst til å dra på noen fjellturer i nærområdet.

Så da er det bare å begynne å planlegge - og da er spørsmålet - er det noen av mine lesere som har tips om fine telttur- og fjelltur-mål? 

Telttur-målene må gjerne være med tilgang til toalett og i nærheten av strand, og i en slik avstand at man ikke bruker mange timer på å kjøre dit...

Fjellturene skal heller ikke være de lengste turene, men fin utsikt og greit terreng å gå i er en fordel.

Ingen i familien er innstilte på turer hvor vi må gå i mange timer og er helt utslitte når vi kommer til målet med turen.

Vi har en wiglo med kjempegod plass som vi kjøpte for et par-tre år siden, liker det kjempegodt. Det er god plass, alle sover i samme "rom" og det er plass til bagasje og annet utstyr inni teltet (blir jo lett litt rotete eneste). Er en kombinasjon av telt og lavvo. Eneste minuset er at det tar tid å sette opp, så det er ikke aktuelt å bruke det bare for en natt. Vi har et 4 manns-telt og et 3 manns-telt som vi tenker å bruke til korte turer, så får heller wigloen brukes til turer med flere overnattinger på samme sted.

Håper på mange gode tur-tips i kommentarfeltet! Og kjenner at jeg allerede gleder meg til turene vi forhåpentligvis får til i løpet av sommeren. 

Takk for at du leste.

T. 25.05.18

Endelig tilbake i skogen

Ho går langs stien i skogen

Kjenne vinden ruske lett i håret

Småfuglan kvitre

Humla summe rett ved

Endelig kunne ho søke tell skogen igjen

Det va altfor lenge sida sist

Mange daga med regn og tåke

Så kom solstrålan og blå himmel tellbake

Stien e litt gjørmat noen plassa

Det gjør ingenting, ho e godt skodd

Beinan går av sæ sjøl

Lengre og lengre inn i skogen

Skogen har ropt på ho hver dag

No ønske den ho velkommen tellbake

Det e blitt grønt sida sist

Nytt liv spring ut overalt

Ho kommer til en liten innsjø

Finn sæ en plass å sitte i det myke gresset

Blikket hennes dras utover vannet

Tankan flyg mens ho sitt der

Tanka om takknemlighet

For alt og alle ho har i livet sitt

Ho føle sæ heldig

Pusten går rolig

Slik sett ho lenge

Så e det tid for å gå hjem

Ho reise sæ og går samme vei tilbake

Det skal ikkje bli like lenge til neste gang

Takk for at du leste.

T. 21.05.18

Det gikk bedre enn jeg fryktet

I går posta jeg et blogginnlegg det var ufattelig vanskelig å skrive.

Det satt langt inne å tørre å skrive det, jeg måtte gå noen runder med meg selv.

Jeg var redd for å bli oppfatta som sutrete, oppmerksomhetssyk.

Det var aldri min intensjon med innlegget.

Jeg ønsket å være ærlig om noe som oppleves som vanskelig for meg.

Jeg vet at jeg ikke er alene om å ha det slik.

Etter at jeg posta innlegget hadde jeg blanda følelser.

Usikker på hvordan det ville bli oppfatta av de som leste det.

Så begynte meldingene å komme i kommentarfeltet.

Noen gikk på at jeg var tøff som turte å sette ord på noe som mange sliter med.

Andre kommentarer gikk på at magen min er helt normal.

Jeg vet jo egentlig det.

At magen min ser helt normal ut.

Likevel har jeg hengt meg opp i at jeg burde se annerledes ut.

Jeg har hatt det slik lenge.

Media har nok forsterket tankene mine de siste årene.

Vi blir møtt med bilder av "perfekte" kropper.

Tynne, godt trente smilende personer som sprudler over av energi.

Ønsket mitt om å se ut som dem blir sterkere for hvert bilde jeg blir eksponert for.

På samme tid blir fallhøyden større når jeg ikke klarer å oppnå det samme som dem.

Det er bare å scrolle forbi tenker du kanskje?

La være å følge disse personene som gir meg dårlig samvittighet.

Jeg ønsker ikke det heller.

For når jeg er motivert, når jeg klarer å sette av tid til trening,

da gir de meg det ekstra lille puffet jeg trenger.

På den motsatte siden har vi dem som er tynne, for tynne.

Som sliter med å legge på seg.

For dem blir mitt fokus helt forvridd, uforståelig.

Prosessen jeg har vært gjennom de siste månedene har gjort mye med meg.

Om jeg noensinne kommer i mål vet jeg ikke.

Og hva er det å komme i mål egentlig?

Hva er målet mitt?

Å bli mer fornøyd med meg selv?

Akseptere den jeg er?

Senke kravene til meg selv?

Slutte å sammenligne meg selv med andre?

Innse at jeg tross alt har det bra?

Jeg kjenner på en berg- og dalbane av følelser.

Som svinger fra dag til dag.

Ingen dager er like.

Slik er livet.

Gode og dårlige dager.

Og noen som er midt i mellom.

Takk for at du leste.

T. 20.05.18.

Om å forakte sitt eget speilbilde

I dag starter jeg på et blogginnlegg som jeg ikke aner om jeg vil klare å skrive ferdig.

Det omhandler et tema som er veldig personlig, veldig nært og veldig sårt.

Om å forakte sitt eget speilbilde.

Før jeg i det hele tatt klarte å bestemme meg for om jeg skulle skrive innlegget, sendte jeg dette bildet til flere gode venninner, som jeg vet jeg kan stole på og som jeg visste ville gi meg ærlige tilbakemeldinger på hvorvidt jeg skulle skrive innlegget eller ikke:

Jeg fikk til svar at det tør du! Men også at det måtte jeg selv avgjøre, at det var et viktig tema som mange ville kjenne seg igjen i og at jeg skulle spørre den lille jenta...

Jeg hadde allerede spurt den lille jenta. Ho sa at jeg skulle gjøre det.

- - - 

Jeg får tårer i øynene og klump i halsen når jeg tenker på det.

Oppveksten min med de opplevelsene jeg hadde i forhold til mobbing, har gjort at jeg forakter min egen kropp og mitt eget speilbilde. Det har gjort meg usikker på om jeg er god nok.

Det gjør at jeg tenker meg om mange ganger før jeg tør å åpne munnen når jeg er blant andre mennesker, spesielt hvis jeg er blant fremmede. 

Tenk om jeg sier noe dumt!? Hva ville de vel ikke tenke om meg da!

Vi kommer i mange ulike innpakninger- 

noen er tynne, noen er tykke og noen er midt i mellom.

Ingen er like - men det hjelper ikke for meg. 

For min del handler det i stor grad om at jeg ble kalt feit og stygg av mobberne.

Som voksen (etter at jeg flyttet hjemmefra) har jeg vært på en "evig slankekur".

Jeg har aldri følt at jeg var tynn nok.

Uansett hvor mye jeg klarte å slanke meg, har det aldri vært bra nok.

Som mor er det viktig for meg å lære barna mine at det ytre ikke er det viktigste.

Det er det indre som teller. 

Det er viktig for meg at barna mine har troen på seg selv, 

at de forstår at den de er på innsiden er det viktigste 

og at de skal tenke det samme om andre mennesker også.

På den andre siden, klarer jeg ikke å tro på det selv.

Jeg vet at kroppen min har blitt som den er på grunn av ulike ting.

Trøstespising, usunn mat, for mye mat, for lite trening, 3 graviditeter, jojo-slanking...

og ellers generelt på grunn av livet jeg har levd til nå. 

Men ingen av dem er grunner gode nok til å ikke klare å gjøre noe med det.

Jeg føler at jeg har mislykkes siden jeg ikke får til å gjøre noe med det, noe som varer.

Slik at jeg endelig kan bli fornøyd.

Så er spørsmålet:

Vil jeg noensinne bli fornøyd?

Og som jeg har skrevet i et tidligere innlegg: 

Ville jeg hatt det bedre som tynn?

Hvorfor har det blitt slik at jeg alltid tiden sammenligner meg med de som er tynne?

Hvorfor tror jeg på h*n som sitter på høyre skulderen min og sier til meg at jeg må ikke tro at jeg er noe, at jeg kan noe, at jeg er flink til noe...

Hvorfor klarer jeg ikke å tenke som jeg lærer barna mine - det er det indre som teller?

Når jeg ser meg selv i speilet - ser jeg en stor mage.

Jeg ser lår som møtes.

Jeg ser strekkmerker og cellulitter.

Jeg ser åreknuter på høyre lår.

Den siste tiden har jeg fått så mange positive tilbakemeldinger.

Både på grunn av det jeg skriver, den jeg er og de fargerike klærne jeg tør bruke.

Jeg takker pent for dem og jeg setter ufattelig stor pris på dem.

Viktigst av alt - jeg har begynt å tro på dem. Litt etter litt. 

Jeg har begynt å tro på de gode ordene, at de som sier det faktisk mener det.

Å klare å elske mitt eget speilbilde er langt unna.

Det må mange positive tilbakemeldinger til før jeg er der.

Jeg må starte med meg selv, klare å se det jeg er god på.

Være fornøyd med den jeg er.

Jeg har en mann som elsker meg, som sier at han elsker meg som den jeg er.

Før føyset jeg det bare bort, sa; "Det er bare sånt du sier".

Den siste tida er jeg blitt flinkere til å ta i mot komplimentene han gir meg.

Han sier det fordi han mener det, fordi han er glad i meg.

Jeg vet at jeg ikke er alene.

Det er mange som forakter speilbildet sitt.

Jeg skriver dette blogginnlegget for meg selv.

Og for dem, for alle dem som har eller har hatt det slik som meg. 

For alle som gråter når de ser sitt eget speilbilde.

For alle som gjemmer seg i altfor store klær.

Sånne som meg.

Bildet over som jeg sendte til venninnene mine satte jeg et filter på før jeg turte å sende det.

Sånn at ikke strekkmerkene skulle synes så godt...

Tenk det - jeg redigerte bildet før jeg sendte det til personer som jeg vet vil meg vel, 

som viser at de bryr seg om meg og setter pris på meg som den jeg er.

For så usikker er jeg. Og redd.

Redd for å få sårende kommentarer.

Jeg vet jo at de jeg sendte bildet til ikke ville sagt noe slikt.

Men jeg tør ikke tro helt og fullt på det.

Jeg turte å poste det redigerte bildet i starten av blogginnlegget.

Her kommer det uredigerte bildet:

Sånn ser jeg ut.

Uten filter.

For å bli glad i meg selv må jeg tørre å vise hvem jeg er.

Kanskje kan det hjelpe andre.

Det gir meg mot.

Takk for at du leste.

T. 19.05.18.

Døden - det siste stoppestedet?

Uten at jeg helt vet hvorfor, har jeg i det siste hatt en del tanker om døden og hva som venter etter døden.
Det er ikke til å komme fra, at en dag skal vi alle forlate denne verden.
Ingen har noensinne kommet tilbake og kunnet fortelle oss hva som skjer etter døden.
Dermed vil spørsmålet om hva som kommer etter døden, forbli ubesvart.

Som lita jente trøsta jeg meg selv med at de som døde og som jeg hadde vært glad i, fortsatt kunne se meg - de satt jo oppe på skyene og så ned på meg. Det ga meg en form for trøst og jeg satt ofte med blikket vendt opp mot himmelen og snakka med de jeg hadde der oppe.

Som voksen har jeg tenkt på døden som endelig, du dør og blir borte. I alle fall fysisk.
Noen ganger har jeg hatt en fornemmelse om at de jeg var glad i og savner, er hos meg.
I tankene eller bare som en følelse av nærvær.
Når mine barn var små valgte jeg å gi dem den samme trøsten som jeg selv hadde som lita.
Jeg kunne si slikt som at de som er døde sitter oppe i himmelen og ser ned på deg, de ser at du lærer deg å sykle, de ser rakettene vi sender opp på nyttårsaften og så videre.
Jeg valgte også å si at når vi begraver de som er døde, blir kroppen til jord, beina blir liggende under bakken og sjela drar opp til himmelen.
Noen ville kanskje si at dette var en løgn? For meg handlet det om at dette var noe jeg selv fant trøst i som barn og ønsket å gi det samme til mine barn.
Etterhvert som de ble eldre, kunne jeg samtale med dem om temaet og filosofere sammen med dem, la dem sette ord på hva de selv trodde om det.

Hvordan hver enkelt av oss forholder oss til døden, er individuelt og personlig.
For noen handler det om religiøs overbevisning og tro, for andre handler det i all hovedsak om det som skjer med kroppen når vi blir lagt i en kiste og begravet i jorda eller kremert.

Jeg anser meg ikke som spesielt religiøs på noen måte. Jeg har en barnetro med meg fra oppveksten, jeg går i kirka når det er dåp, konfirmasjon, bryllup, begravelser og lignende.

I perioder i livet har jeg følt et behov for å kunne tro på at det finnes noe mer enn det vi kan se, noe som kan gi meg en form for trygghet om at det er en mening med det som skjer.
Hvorvidt dette omhandler livet generelt eller om det er en form for gudstro, vet jeg ikke.

Sykdom i familien har nok gjort sitt til at jeg har tenkt mer på døden i det siste.
Som om jeg gjør meg klar til å stå i den sorgen som naturlig følger med når noen du er glad i forlater.
Jeg har opplevd å miste noen i begynnelsen av livet, midt i livet og på slutten av livet på grunn av alderdom. Alle var like umistelige og gjorde like vondt.

Ingen vet hva morgendagen bringer, godt er det.
Jeg ønsker å leve livet til fulle, ta de mulighetene som byr seg, oppleve, se.

Som en avslutning noen setninger fra Per Fugelli, en klok mann med mange gode tanker som dessverre døde i september 2017:

Lev livet. Opplev alt du kan! 
Ta vare på deg selv og de du er glad i. 
Ha det gøy - vær litt gal og rar.
Gå ut og gjør noen feil - for det kommer du til å gjøre uansett.
Nyt deg selv og utnytt alle mulighetene til å lære noe på veien.
Ikke prøv å være perfekt - vær heller en utmerket versjon av deg selv.


Takk for at du leste.


T. 19.05.18.

Å være i flyt-sonen

Her om dagen fikk jeg tilsendt et utklipp fra en bok hos en kollega.

Utklippet handlet om å være i "flow" eller også kalt flyt-sonen. 

I utklippet sto det at det var 5 "kriterier" for å være i flytsonen:

- full konsentrasjon og oppmerksomhet

- høy grad av indre motivasjon

- utfordringer og kompetanse som matcher

- manglende tidsfornemmelse

- virkelyst og fordypelse

Jeg har lest om flytsonen tidligere, så noe forkunnskap om begrepet hadde jeg. 

Det som var nytt for meg når jeg nå ble minnet på begrepet, var at jeg kjapt linket det opp mot prosessen jeg har vært i etter at jeg deltok på skrivekurset. 

De 5 kriteriene passer alle sammen.

Når jeg har vært i skrivemodus har jeg lukket alt annet ute og bare vært "i meg selv".

Jeg har følt at "noe måtte ut", ned på papiret.

Og når jeg har startet å skrive, har ordene kommet på løpende bånd.

Jeg har vært i flytsonen siden oktober i fjor.

Det føles som å være på en bølge, en bølge jeg ikke ser slutten på.

Av og til tar jeg meg i å tenke, hva om ordene stopper opp?

Foreløpig er dette en fjern tanke, 

det kan gå dager mellom hvert blogginnlegg eller hver historie, 

samtidig ligger det å jobber i underbevisstheten...hele tiden.

Ordene er der, har alltid vært der.

De måtte bare modnes før de var klare til å komme ut.

Jeg måtte være klar til å ta i mot dem.

Klar til å åpne opp.

Til å få kontakt med mitt innerste.

Når jeg så åpnet opp, var det utømmelig.

Jeg møtte den lille jenta, symbolet på meg selv som lita jente.

Ho hadde vært gjemt bort i mange år.

Da jeg fant ho, andre dag på skrivekurset, 

ble det en ubeskrivelig og overveldende opplevelse.

For noen høres det nok merkelig ut,

for meg ble det en livsendring.

Jeg fikk kontakt med noe som har gitt meg mange svar,

og på samme tid mange spørsmål.

Å være i flytsonen er spennende.

Det gjør at jeg føler meg levende.

På samme tid gjør det meg usikker og litt redd.

Hvor går veien videre?

Hvor ender dette hen?

Jeg har ikke svar på disse spørsmålene.

Noen svar kommer kanskje underveis, 

noen vil jeg kanskje aldri få svar på.

Foreløpig nøyer jeg meg med å skrive når jeg føler for det.

Når jeg klarer å skape rom og tid for det.

Det har blitt enklere nå når skriverommet kan tas i bruk.

Da går jeg for meg selv, stenger alt annet ute og er for meg selv.

Så skriver jeg ned alle tankene og det jeg bærer på,

etterpå går jeg tilbake til "livet utenfor skriverommet".

Det føles riktig.

Da kan jeg være 100% tilstede begge stedene.

Takk for at du leste.

T. 17.05.18

Som gull i kveldssola

Ho sett på dessa i hagen

Dingle med beinan

Heilt i sin egen verden

Æ høre ho nynne forsiktig

Kveldssola skin i det lyse håret

Det glitre som gull

Ho har hatt en fin dag

Kroppen e godsliten

Æ hold mæ på avstand

Vil ikkje forstyrre

Ho lene sæ bakover

Beinan gir fart på dessa

Lukta av sommer omringe ho

Små lysgrønne "museøra" på bjørka

Gress som spire fram

Et smil brer sæ i ansiktet hennes

Æ sett meg på en stubbe i nærheta

Føle mæ nær den lille jenta

Både i kropp og tankeverden

Vi e to kroppa med samme sjel

Så med ett hoppe ho av dessa

Det e blitt kveld og rått i lufta

Dagen e over og det e tid for kvile

I morra e en ny dag

Takk for at du leste.

T. 15.05.18.

Den lille jenta sa at det va mitt rom

Det starta med et rom i en kjeller.

Rommet hadde vært brukt som potetkjeller, snekkerbod og syrom.

Så kom den lille jenta og sa tell mæ at det va mitt rom. 

"Her skal du sitte i sorg og glede, når ting føles tungt og trist. 

Her skal du sitte når du oppleve gode ting, 

når du kjenne at livet e godt og at du e heldig."

Æ valgte å lytte tell den lille jenta.

Æ gjorde det til mitt rom.   

Underveis har æ fleire ganga tenkt på å gi opp. 

Det va meir jobb enn æ trudde. 

Så sto ho der igjen:

"Du e ikkje en som gir opp. Du treng det her rommet."

Så da beit æ tennern sammen og fortsatte.

Time etter time.

No e rommet snart ferdig og klart til å tas i bruk.

Det blir så fint!

Og atmosfæren i rommet gir meg ro.

Her kan æ sitte og la tankan fly.

Æ føle meg heldig.

Takk for at du leste.

T. 13.05.18.

Sommernatthimmel

Sommernatthimmel.

Flammehav.

Vulkanutbrudd.

Drømmeskya.

Utenomjordisk.

Fargespill.

Kontrasta. 

(Bilde tatt av Hilde Westnes)

Takk for at du leste.

T. 13.05.18.

Ei lita hand med en kråkebolle

Et bilde på Snap-storyen til en kollega, blei til ei lita historie fra stranda. 

Ei lita hand som varsomt leite på stranda.

Leite etter skatta ho kan putte i bøtta.

De rosa støvlan e dekorert med hvit sand.

"Mamma! Kom og se ka æ fant!"

Øyan hennes stråle av kapp med sola.

En kråkebolle ligg i den lille handa.

"Så fin den e" sei mamma og smile.

Tenke på egne barndomsminna.

All tida ho sjøl brukte på stranda. 

Mammahjertet blir varmt.

Ho ser den lille jenta kose sæ på stranda.

Veit at ho vil huske det når ho blir eldre.

Vinden ruske i håret te jenta.

Det ser ikkje ut til å bry ho.

Ho leite videre.

"E du sulten, lille venn?"

Mamma har satt fram mat og drikke.

Den lille jenta klare såvidt å løsrive seg.

Så sitt de der, ved sida av hverandre.

Begge spis i stillhet.

Nyt lukta av salt sjø.

Etterpå pakke de kurven ilag.

Så går de hjem, hand i hand.

De skal komme snart tilbake.

Takk for at du leste.

T. 12.05.2018.

Som et svanepar - du og jeg

Dette bildet dukket opp da jeg scrollet nedover på Facebook i morges.

Bildet er tatt av Tom Robert Strande. Han har fulgt svaneparet over tid og tatt mange fine bilder. Jeg kontaktet ham for å spørre om jeg kunne bruke bildet, da jeg ble inspirert til så skrive et innlegg om kjærlighet og tilhørighet på bakgrunn av det. Det fikk jeg lov til. 

Svaner representerer for meg livslang kjærlighet. 

De danner monogame par som varer i mange år, i mange tilfeller livet ut. 

Bildet som Tom Robert Stranda har tatt symboliserer nettopp dette, 

svaneparet med nebbene formet som et hjerte mellom seg.

- - - 

Du og jeg

Fra den dagen vi møttes første gang

Det var som om skjebnen grep inn

Trakk oss mot hverandre

Som to magneter

Pluss og minus

Oss to

Det skulle være slik

Siden da har vi holdt sammen

Årene har forsvunnet som dugg for sola

Vi har skapt et liv sammen

Opplevd glede og sorg

Oppturer og nedturer

Vi har kommet oss gjennom dem

Blitt sterkere sammen

Du er klippen min

Gir meg troen på meg selv

Når jeg tviler

Hjertet mitt banker for deg

Kjærligheten vokser

For hver dag blir den større

Uten deg i mitt liv

Hadde jeg ikke vært den jeg er

Vi hører sammen

Mitt ett og alt

Jeg elsker deg

Du er min

Takk for at du leste.

T. 06.05.18

Nytt liv til denne jord

Nytt liv til denne jord

Så skjør, så sårbar

På samme tid så sterk

Vilje til å kjempe for sin rett

Retten til å vokse opp

Til å bestå

Frisk, grønn farge

Gir håp om at vi våkner fra dvalen

Vintersøvnen er over

Påfyll av energi

Nye krefter som vi trenger så sårt

En ny dag, en ny vår

Takk for at du leste.

T. 06.05.18

Den lille jenta og eremittkrepsen

Små gummistøvla lage fotspor i den våte sanda.

Den lille jenta trekke den gule regnjakken tettere omkring sæ.

De lyse lokkan danse rundt hodet hennes, lua blei liggandes igjen i gangen.

Ho bøye sæ ned for å plukke opp glasskår som blinke i sola.

Små skatta som puttes i lomma for å ta med sæ heim. 

Den lille jenta har ei eska under senga heime kor ho gjemme dem.

Nede ved vannkanten jobbe en eremittkreps mot bølgan.

Ho blir ståandes å se på kampen den streve.

Kjenne at ho av og tell føle sæ som den.

En evig kamp for tilværelsen.

Som krepsen går ho på, gir ikkje opp.

For hver gang ho blir slått over ende, reise ho sæ igjen.

Bit tennern sammen og kjempe videre.

Ingen skal sei at ho ikkje prøvde.

Ho ser at eremittkrepsen kommer sæ ut i vannet.

Den forsvinn fort ut av syne, ned i det blågrønne vannet.

Ho blir ståandes ei stund, så snur ho sæ og går heimover.

Glede sæ tell å putte nye skatta i eska under senga.

Jenta og eremittkrepsen.

To som kjempe.

Hver på sin måte.

Ingen av dem gir opp.

Takk for at du leste.

T. 01.05.18.

I en parallel verden...

Ho liste sæ ut 

Klare ikkje å motstå magien

Tåka ligg tett i skogen rundt huset

Lufta e rå og kald

Ho trekke pusten

Fylle magen

Kjenne at ho leve

Naturen gir ho energi

Det knekk i råtne kvista

Lukta fra skogbunnen riv lett i nesen

Ho føle sæ som i en parallel verden

Kor tida står stille

Ho går lengre inn i skogen

Tåka omslutte ho på alle kanta

Det føles trygt

Stillheten

Her kan ho slippe tak i alt anna

Bare være...

Takk for at du leste.

T. 01.05.18