"Hvor hadde vi det fra?"

I går fikk jeg dette diktet på Messenger fra en kollega.
Diktet er skrevet av Kolbein Falkeid.
Jeg følte med en gang at diktet var i tråd med et tema jeg er over gjennomsnittet opptatt av, psykisk helse.

Livet er ikke lett. Ingen har sagt at det er eller skal være det.
Hvor mange utfordringer, kriser og problemer vi opplever som menneske er individuelt.
Det som er ulikt, er hvordan vi velger å møte dem.
I tillegg handler det i stor grad om hvordan vi blir møtt og forstått av andre mennesker.

I dagens samfunn er det fokus på lykke og å prestere, å være et lykkelig menneske som presterer på mange forskjellige områder.

Hva er det å være lykkelig? Hvordan måler man graden av lykke i livet?

I et ukeblad jeg abonnerer på var en av overskriftene "Ekspertens beste tips - lær deg å bli lykkelig!".
Det var en god artikkel, med mange gode råd. Samtidig tok jeg meg i å tenke, så hvis du ikke får til disse tingene, er du da ulykkelig?

I artikkelen viste de blant annet til en professor i psykologi ved Universitetet i Oslo, Espen Røysamb. Røysamb er opptatt av vi må trene opp evnen til livsglede og lykkefølelse. Han mener at vi gjennom holdningsendring og bevisste øvelser kan påvirke vår egen sinnstilstand. Jeg er enig i at innstillingen vi har til det vi møter, er med på å påvirke hvordan vi kommer ut av det.
Det ble også henvist til forfatter, coach og foredragsholder Gitte Jørgensen, som har skrevet boka "Når sjelen kaller". Ei bok jeg har lest og virkelig kan anbefale. Jørgensen mener at lykkefølelse er et valg, og at din egen innstilling til tingene er avgjørende. Ho sier også noe om at lykkelige mennesker også er utsatt for vanskeligheter, kriser og problemer. Det som skiller lykkelige mennesker fra andre er at "de kan se et lys i mørket og kan komme seg gjennom det som er vanskelig".

Tilbake til utgangspunktet for blogginnlegget, diktet fra Falkeid.
Livet består av oppturer og nedturer, av og til mer av det ene enn det andre.
Det er slik livet er.

For min egen del, så har jeg tidligere latt meg synke ned i fortida og det jeg har opplevd av utfordringer og problemer. Jeg har latt meg selv begrense, unngått nye ting, sjelden hoppet ut i noe uten å ha tenkt meg godt om.
Den siste tida føler jeg at jeg har snudd på det. Jeg velger å se fortida og oppveksten min som noe som har formet meg som menneske og gjort meg til den jeg er.
Fra å synes synd i meg selv har jeg gått til å tenke at dette må jeg da kunne bruke til noe? Kan jeg bruke det til å hjelpe andre? Enten de som står midt oppi det eller som har opplevd noe lignende.
Jeg har vært av dem som har latt meg begrense av tidligere opplevelser og tenkt at dette klarer jeg ikke likevel, så da gir jeg heller opp uten å forsøke.
Nå ser jeg muligheter der hvor jeg tidligere bare så utfordringer.

Hvorfor la være når det er noe jeg synes ser spennende ut?
Om jeg mislykkes, kan jeg vel prøve på nytt? Gjøre et nytt forsøk.
Og om det ikke lot seg gjennomføre, så har jeg i alle fall prøvd.

Det finnes så ufattelig mye spennende å oppleve der ute.
Livet har så mye mer å by på enn jeg var klar over.
Jeg er klar for det! Jeg sier ja til livet!


Takk for at du leste.


T. 29.04.18

Tilbake der det starta

Ho e tellbake der det starta.
Står og ser på det guloransje huset.
Her vokste ho opp, levde en barndom fylt med kontrasta.
Mest gode minna.

Huset ser akkurat likdan ut.
Ho ser kjøkkenvinduet som vende mot ho.
Huske koselige helgefrokosta kor alle hadde god tid.
Latteren satt løst og de satt samla alle sammen.

Pysjamas eller nattkjole på langt utover formiddagen.
Ho og søskenan sammenkrølla i sofaen foran tv´ en.
Bare bein som møttes under pledd kor de lå tellføttes.
De små hodan lå på hver si puta, enda døsig etter nattesøvn.

De mindre gode minnan har ho lagt bak sæ, selv om dem enda en del av ho.
Høge stemma og krangling etter at søskenan hadde lagt sæ.
Da mamma fortalte at pappa skulle flytte.
Fortvilelsan, sorgen, tåran, klumpen i magen.

På samme tid gikk ho gjennom en tung periode på skolen.
Et kaos av følelsa inni sæ fordi det va urolig heime.
På skolen blei ho utsatt for utfrysning og stygge blikk.
Ho holdt sæ mykje for sæ sjøl, det føltes bedre da.

Ho velge å ta med sæ de gode minnan.
Dem som fylle hjertet hennes med kjærlighet.
Det blei bedre etterpå.
Ho slapp å våkne av sinte stemma.

Å være tellbake føles annerledes no.
Ho e fylt med en ro, en ro som reisa har gitt ho.
Reisa har gjort ho bedre kjent med sæ sjøl.
Med alt ho har bært inni sæ, gjemt bort.

Den lille jenta hjalp ho å åpne opp.
Inn dit kor alt det vonde va lukka inne.
Det gjorde vondt og godt på samme tid.
Den lille jenta ga ho handa, gjorde ho trygg.

No føles alt bedre enn på lenge.
Skuldran har senka sæ, pulsen e rolig.
Det som va gjemt bort e tatt fram i lyset.
Det va på tide, det føltes rett.

Ho e takknemlig for alt, også det vonde.
Det har gjort ho tell den ho e i dag.
Et siste blikk mot huset.
Så trekke ho pusten og går andre vei.

Til stranda, der kor bølgan slår mot bergan.
Kor måsen seile med vinden.
Ho føle sæ som en fugl som e blitt satt fri.
No e ho klar, klar for det som måtte ligge foran ho.


Takk for at du leste.


T. 28.04.18

"En dag skal vi alle dø, men alle andre dager skal vi leve"

Denne notisen kom jeg over i et ukeblad jeg leste i dag.

I det siste har jeg tenkt over hvordan jeg lever livet mitt.

Om jeg lever det fullt ut eller om jeg lar meg begrense.

Det er ikke til å komme bort fra at dagene går, uten at man merker det.

Så tar jeg meg i å tenke, får jeg gjort det jeg drømmer om?

Vil jeg angre en dag på det jeg ikke fikk gjort?

Dagene er fylt med praktiske gjøremål og ulike forpliktelser.

Jeg ønsker å bli mer impulsiv, gjøre ting uten å planlegge så mye i forveien.

Selvfølgelig er det mye som spiller inn, som vil påvirke hvorvidt det er mulig eller ikke.

Mye er likevel mulig!

Ingen av oss vet når vår siste dag er.
Det synes jeg er greit.

Jeg og datteren min går tur en gang i uka.

Det er vår mor-datter tid.

På turene våre snakker vi om alt mulig.

Et av temaene vi var innom for noen uker siden, var "bucket-list". 

En liste over det vi drømmer om å gjøre før vi dør.

Da jeg kom over notisen på bildet over, kom jeg til å tenke på "bucket-listen" igjen.

Jeg har ikke skrevet en slik, skal jeg gjøre det?

Da blir det kanskje enklere å prioritere det jeg drømmer om?

Fortida mi har gjort at jeg lett nedprioriterer meg selv.

Lar meg ikke rive med, tenker at forskjellige ting ikke er mulige for meg.

I det siste har jeg drømt mer, tillatt meg selv å se nye muligheter.

Tenkt "enn hvis...hadde det gått an...tro om jeg hadde klart...".

Jeg har lyst til å reise mer.

Jeg har lyst til å oppleve mer i naturen.

Jeg har lyst til å gå på museumer og konserter.

Jeg har lyst til å skrive bok.

Dette er en begynnelse på min "bucket-list".

Noen er enklere å sette ut i livet enn andre.

Jeg tror jeg skal kjøpe meg ei lita bok som jeg kan skrive ned drømmene mine i.

Hva drømmer du om?

Tør du sette drømmene dine ut i livet?

Takk for at du leste.

T. 25.04.18.

Bare en drøm...

"Nei!".
Ho vrir sæ fram og tilbake på puta.
De står over ho, har trengt ho inn i et hjørne. Ingen vei ut.
De kjæm nærmare. 
Ho kryp sammen, skulle ønske ho bare kunne forsvinne.
Latteren demmes lage ekko i veggan.
"Se kor stakkarslig ho e! Tror at ho e nåkka! Læreryndlingen!".
Dem spytte ut ordan, får ho tell å krympe sæ.
Akkurat i det ho ser at dem bøye sæ over ho, våkne ho.
Med et rykk sette ho sæ opp i senga. 
Ho e våt av svette på heile kroppen.
Ho kaste teppet tell side og går bort tell vinduet.
Åpne det opp og trekke inn den kalde lufta.
Det va bare en drøm...

Dagen før hadde engelsklæreren lest opp stilen hennes for klassen.
"Her skal dokker få høre et eksempel på korrekt engelsk" hadde han sagt før han starta å lese.
Ho kjente blikkan demmes brenne i ryggen, visste at de sendte blikk te hverandre.
Det kom til å bli brukt mot ho i neste friminutt.
Det som skulle være nåkka ho kunne være stolt over, ville bli enda en ting de kunne bruke mot ho.
Da lærern va ferdig med å lese ringte det ut til friminutt, ho blei sittandes på plassen sin mens de andre gikk ut av klasserommet. 
"Virkelig bra skrevet, Tone" sa lærern og la stilen på pulten hennes. Ho smilte forsiktig.
Så reiste ho sæ og gikk ut i gangen.
Ho fikk øye på dem med en gang, de sto samla i enden av gangen. Sendte ho olme blikk.
Ho kikka ned i gulvet og gikk motsatt vei av der dem sto.
Ho gikk tell jentedoen, der låste ho sæ inne. Satte sæ på dolokket og trakk beinan opp under sæ sånn at ingen skulle se at ho va der.
Tåran trilla stille nedover kinnan hennes. 
Når skoleklokka ringte inn te nye time, tørka ho sæ i ansiktet og trakk pusten dypt.
"En dag skal æ dra herfra. Starte på nytt et anna sted. Blant menneska som sette pris på meg for den æ e og ser det æ e god tell" sa ho stille te sæ sjøl.
Ho fant trøst i den tanken.

Mange år har gått. Ho omgir sæ med folk som vil ho vel.
Ho har starta på nytt et anna sted.
Ho tør enda ikkje tru heilt på sæ sjøl.
Opplevelsan i oppveksten har satt dype spor og prege ho enda.

Ho har byint på ei reisa. Mulighetan ligg foran ho.
Følelsen av å være god te nåkka og få positive tilbameldinge har ho opplevd mange ganga. Det e ikkje alltid ho klare å ta i mot det.

Ho har bestemt sæ førr å tru meir på sæ sjøl.
Ho har fått opplevelsan fra oppveksten på avstand.
Ho fortjene det beste.


Takk for at du leste.


T. 22.04.18

Fototapeten er på plass!

I dag fikk vi satt opp fototapeten på skriverommet. Det ble enda bedre enn jeg hadde sett for meg!

Jeg så allerede da den første lengden var satt opp at det kom til å bli fint.

Etterhvert som vi fikk satt opp lengde etter lengde, kjente jeg at jeg ble fylt med glede.

Da alt var kommet opp ble jeg bare stående å smile. Det ble så fint!

Plutselig var jeg litt hjemme...

Tapeten var lett å sette opp og det fulgte med gode beskrivelser. I tillegg var det med pulverlim som skulle blandes ut i vann og mye forskjellig utstyr. Far i huset hjalp til og det gikk både kjapt og greit.

Kan så absolutt anbefale Photowall! Jeg fikk tapeten kjapt og det ble så fint!

Da vi var ferdige med å sette opp tapeten og far i huset hadde gått, måtte jeg sette meg ned på gulvet og bare se på den fine veggen.

Atmosfæren i rommet ble så god da bildet hjemmefra kom på veggen, her kommer jeg til å trives.

Skriverommet vil nok bli brukt til mer enn bare skriving, her ser jeg for meg at jeg kan trekke meg tilbake når jeg trenger en pause, litt egentid eller for å lese.

Selv om rommet er lite, har jeg planer om å få satt inn en pult og kanskje en stol for å kunne sitte og lese eller slappe av. Jeg har bestilt en stor korketavle som skal opp på veggen og litt annet stæsj. 

Jeg gleder meg til rommet er helt ferdig og kan tas i bruk!

Takk for at du leste.

T. 22.04.18

Barn og unges psykiske helse

Forrige uke hadde jeg besøk av ho som hadde skrivekurset jeg deltok på i oktober i fjor.
Jeg hadde bedt ho om å komme fordi jeg og den lille jenta trengte hjelp til å sortere tanker om veien videre. Tankene er mange og jeg kjenner at jeg vil BRUKE det jeg har opplevd til noe, dele mer og kanskje på en annen måte enn bare gjennom bloggen.

Da spurte ho meg om det var noe jeg var spesielt opptatt av. Når en skriver om noe som en brenner for, blir ofte tekstene bedre. Det var da jeg fant ut at det jeg brenner for er barn og unges psykiske helse. I jobben min er jeg opptatt av å gi barn verktøy til å forholde seg til egne tanker og følelser, til å sette ord på det som foregår inni dem.

Barn og unges psykiske helse

Jeg har alltid vært opptatt av menneskene rundt meg. Vist omsorg for dem som sliter, for de som ikke har det bra. Prøvd å være en støtte, lytte. Det har nok sammenheng med at jeg selv har slitt og ikke hadde så mange å betro meg til. Å holde det inni meg føltes bedre, da gjorde det ikke like vondt - da var det kanskje bare en vond drøm?
Den lille jenta kom til meg og ba meg om å ta tak i alt det som hadde skjedd. Sette ord på det, forholde meg til det. Ho mente det var på tide.

Jeg har tenkt å bruke tid på å sette meg bedre inn i temaet. Barn og unges psykiske helse.

Det er ingen tvil om at det er viktig å sette psykisk helse på timeplanen, helt fra barna er små. Lære dem å forholde seg til egen kropp, tanker og følelser. Samtidig som vi bruker tid på å lære dem hvordan deres måte å forholde seg til andres tanker og følelser kan ha avgjørende betydning for andre. I jobben min er dette noe jeg er opptatt av, jeg bruker tid på å snakke med barna og be dem sette ord på hva som skjedde og hvordan det føltes på innsiden. Det er det ikke alltid like lett for barna å si noe om, de trenger å lære hvordan.

Jeg mener at psykisk helse må inn som eget fag på skolen, på lik linje med norsk, matematikk og andre skolefag. På samme tid må det inn mer kunnskap om hvordan det skal jobbes med temaet. Barna trenger noen å snakke med, som forstår hva de går gjennom. Noen som kan hjelpe dem å sortere tankene og sette ord på dem. Som har tid og som viser at de bryr seg.

Dersom en ikke har det godt inni seg, er det vanskelig å fungere godt. Når det kjennes som om tusen følelser kræsjer inni deg, når det koker i toppen, når du mest av alt har lyst til å rømme fra situasjonen.

Å være ung i dag, er jammen ikke lett. Selvfølgelig hadde vi våre utfordringer og problemer da jeg vokste opp. Men mye har skjedd siden da, mye er annerledes. Jeg forstår meget godt at det er vanskelig å være en del av et samfunn hvor det å være pen, være flink på skolen, trene, prestere i idrett eller andre aktiviteter, være aktiv og populær på sosiale medier, ha de rette klærne eller henge med de rette er målestokken for hvorvidt du fungerer godt eller ikke. Unge setter ufattelig høye krav til seg selv. Vi kjenner vel alle følelsen når du innser at du mislyktes? Når denne følelsen kommer daglig, gang på gang - hva gjør vel ikke det med oss?

Jeg fant en film på You Tube da jeg søkte på psykisk helse. Den gjorde inntrykk på meg, jeg satt med tårer i øynene da jeg så den. Filmen er lag av Motus Films og er en opplysningsfilm for psykiske lidelser blant barn og unge i Norge.

Psykisk helse

Det er mer fokus på psykisk helse enn noen gang. Det er mange nettsider hvor en kan lese om temaet og finne ut hvordan man skal gå fram for å få hjelp.

Helse Norge
Voksne for barn
Folkehelseinstituttet
BUFdir

I tillegg må det være noen der barn og unge er i det daglige, som kan se dem og hjelpe dem. Vi må som medmenneske i et samfunn, vise at vi bryr oss. Å vise at vi bryr oss, kan være det som skal til for at de som sliter klarer å stå i det, klarer å be om hjelp, klarer å sette ord på hvordan de har det.

La oss gå foran som gode eksempler, vis at du ser, vis at du bryr deg.


Takk for at du leste.


T. 22.04.18

En fargerik fugl - en trussel for flokken?

I dag posta ei venninne av meg en musikkvideo på Facebook-profilen sin.
Den gjorde inntrykk på meg, fordi jeg vet at historien i videoen treffer venninna mi på en måte ingen andre kan forstå.

Handlinga i videoen går på at det er ei jente som ønsker å leve som gutt.
Ingen i familien forstår fullt ut hva ho går gjennom, aller minst faren, som reagerer med sinne.
Ho møter fordommer overalt og vet ikke hva ho skal gjøre.

The Village

Å ha et åpent og godt forhold til barna mine slik at de føler at de kan betro seg til meg, samme hva det skulle være, er noe jeg setter høyt. Likevel kan jeg aldri ta for gitt at barna mine føler seg komfortable med å fortelle meg alt. Enkelte ting føles det enklere å ha for seg selv, i alle fall til en har innfunnet seg med det for sin egen del.

Å si til barna dine at de alltid skal stole på at de er gode nok, at de må tørre å være seg selv - er noe mange foreldre gjør. Å høre det er en ting, å klare å stå i det er noe helt annet.
Å tørre å skille seg ut krever mot, mye mot. Det krever støtte fra de du har rundt deg og det krever at du har noen som alltid vil være der for deg. Som kan gi deg en skulder å gråte på, som kan lytte.

I en verden hvor mangfoldet stadig blir større på mange ulike områder, skulle en tro at det å skille seg ut ikke skjer så ofte lengre. Likevel finnes det fortsatt mange av dem som ønsker å lage skille for hva som er normalt og ikke. På grunn av dette vil fortsatt mange skjule den de egentlig er, i frykt for å møte fordommer og hat i samfunnet.

Jeg blir nysgjerrig og inspirert av mennesker som tør være seg selv. Jeg beundrer dem for at de tør.

Jeg opplever meg selv som en tolerant person og ønsker å møte nye mennesker med et åpent sinn.
Når jeg møter noen for første gang, prøver jeg å bli kjent med personen og ikke la meg påvirkes av det jeg ser.
Likevel hender det at jeg blir forutinntatt av det første som møter meg, jeg danner meg indre bilder og lager meg konklusjoner om hvordan personen er. Mer enn en gang har de bildene jeg dannet meg og konklusjonene jeg gjorde, vist seg å være feil.

Første gang vi møter noen, vet vi ingenting om personens bakgrunn.
Hva som har formet og påvirket personen. Hvilke valg personen har måttet ta.
Eller på hvilken måte summen av alt dette har gjort dem til den personen de er i dag.

Å få lov til å være seg selv burde være en menneskerett. Vi har enda en lang vei å gå før vi er der.
Hver av oss kan likevel gjøre det vi kan for å ikke dømme noen fordi de er en fargerik fugl i flokken og støte dem ut på grunn av det. Fargerike fugler er med på å skape mangfold.

Ja til farger og mangfold. Ja til en flokk hvor det er plass til alle, hvor ingen blir holdt utenfor.


Takk for at du leste.


T. 21.04.18.

Fra vinter til vår

Ho står og studere isflakan som flyt avgårde.
Høre det knirke og knake når naturkreftene gjør sitt.
Ei årstid e over og ei ny e på tur.

Ho lukke øyan og trekke pusten.
Det lukte vår, det lukte endring.
Barndomsminna strømme på.

Minna om ei tid kor isflakhopping va en daglig syssel.
Forbudt, men likevel så spennandes.
Ho hang sæ på de større ungan, skulle gjøre det samme.

Det hendte nok at ho blei våt, ramla litt uti.
Spenninga va nesten ikkje te å holde ut.
Vente på det rette øyeblikket for å hoppe videre.

Ho åpne øyan igjen og ser sæ rundt.
Kjenne at nærheta tell naturen gjør godt.
Ho føle at ho leve, at det e godt å være til.

Sola lage et magisk rosa skjær i hav og fjell.
Stemninga e lun og kald på samme tid.
Ho trekke jakken tettare rundt sæ.

På tide å komme seg hjem.
Tell dem ho sette så høyt, som betyr mest av alt.
Uten dem hadde lite gitt mening. 


Takk for at du leste.


T. 20.04.18.

Livet

Livet.

Så skjørt. Så vakkert.

Så tøft. Så kjipt.

Livet.

Ikke for hvem som helst.

Ikke alltid like lett å stå i.

Livet.

Dagene når sola skinner.

Dagene når livet er en lek.

Livet.

Når tårene presser på.

Når du kryper sammen og helst vil gi opp.

Livet.

En reise på godt og vondt.

En kamp for å overleve.

Livet.

Ingen dag er lik.

Ingen kommer levende fra det.

Livet.

Takk for at du leste.

T. 20.04.18

På stranda fant jeg et bilde på livet

Lørdags morgen mens alle de andre lå og sov enda, gikk jeg ned på stranda.

Lyden av bølgene og lukta av salt sjø lokket meg dit.

Først gikk jeg rundt og plukka skjell, glasskår og andre små skatter.

Så fikk jeg øye på en liten elv som rant nedover stranda mot havet.

Elva hadde lagd furer i sanda og ut fra den kom det mange små elver.

De små elvene lagde fine streker i sanda.

Jeg tok meg i å tenke at elva med sine små utstikkere ga meg assosiasjoner til livet.

Dagen vi blir født,starten, vårt utgangspunkt er øverste del av elva. 

Så er det hendelser i livet vår som gjør at vi står overfor valg - hvilke vei skal jeg velge?

Noen ganger tar vi det riktige valget, andre ganger kommer vi litt på avveie.

Når vi kommer på avveie har vi nok et valg - skal jeg vende tilbake til utgangspunktet?

Eller skal jeg fortsette på den stien jeg er på nå og se hvor det ender?

De valgene vi tar i livet er med på å forme oss.

Elva jeg fant på stranda ga meg en tankevekker.

Jeg fikk et utgangspunkt den dagen jeg ble født.

Underveis i livet har jeg tatt mange valg.

Alle har kanskje ikke vært like gode, 

men alle har ført meg dit jeg er i dag.

På veien videre i livet vil jeg stå overfor flere valg. 

Ingen vet hvor eller hva morgendagen bringer oss.

Jeg synes det er greit.

Takk for at du leste.

T. 17.04.18

"Kunne du bodd her, mamma?"

Jeg og minstemann satt ute på verandaen morgenen etter vi kom til øya. 

Rett før han kom og satte seg sammen med meg, hadde jeg sittet der ned lukkede øyne og nytt stillheten, bølgeskvulpet og måseskrikene.

Jeg hadde kjent roen senke seg og den indre stemmen som hadde jobba på høygir for å få meg til å innse hva kroppen trengte, hadde blitt mer stille.

"Ja" sa jeg. "Men da måtte dere også vært her".

En bit av meg vil alltid være på øya. 

Mest fordi jeg har mange av dem jeg er glad i der. 

Da jeg dro derfra som 15-åring, var det nødvendig.

Jeg trengte en ny start, et nytt sted. 

Som voksen og spesielt de senere år, har jeg kjent en sterkere dragning hjemover. 

Det har nok sammenheng med at jeg har lagt bak meg mye av det vonde.

Samtidig oppleves avstanden til tider for stor. Jeg savner familien.

Spørsmålet fra minstemann kom litt "plums" på meg.

Når jeg fikk tenkt meg litt om, kjente jeg at ja, dersom forholdene hadde ligget til rette så kunne jeg faktisk flyttet hjem til øya. 

Likevel er det ikke aktuelt.

Jeg har funnet meg en nytt sted hvor jeg har slått rot.

Der har jeg barn, mann og svigerfamilie, hus, jobb, gode venner og kollegaer. 

Når vi i tillegg driver gårdsbruk, begrenser mulighetene seg. 

Så da får jeg heller ta til takke med 1-2 årlige turer til øya 

og heller nyte dem så godt det lar seg gjøre.

Lagre indre bilder og gjemme dem i hjertet. 

Og når savnet hjemover blir for sterkt, 

så kan jeg lukke øynene og se for meg dem og det jeg savner hjemmefra. 

Jeg har det godt der jeg er nå, 

og jeg ville ikke vært noe annet sted. 

Jeg verdsetter turene hjem til øya høyt.

Ja takk til begge deler.

Et hjem her og et hjem på øya. 

Takk for at du leste.


T. 16.04.18.

På gjensyn til sommeren

Snart e tida inne for å sei farvel.

Ho tenke på gjensyn.

Minna e lagra og tas med heim.

Tell sommarn kjæm ho tellbake.

Sjela sukke fornøyd.

Hjertet e varmt og banke rolig.

Ho har brukt tid ilag med dem ho har kjær.

Hatt gode samtala eller bare vært heilt stille.

Det va riktig å lytte tell kroppens signala.

Dra dit hjertet sa ho skulle dra.

Det her skreiv æ i morrest. Da æ satt aleina oppe og nøt utsikten.

Bildet blei tatt ute på verandaen. Da æ la det ut la æ ikkje merke til det.

Så blei æ gjort oppmerksom på at det va en "magisk ring" på bildet, rundt sola.

Det gjorde bildet enda finare. Et siste blikk på utsikten som æ så ofte savne.

Tell sommarn kjæm æ tellbake, da skal æ være lengre. 

Takk for at du leste.

T. 15.04.18.

Ho e tellbake

Ho e tellbake.

Der ho høre heime.

Bølgan slår mot stranda.

Salt sjøluft snik sæ opp i nesen.

Sola speile sæ i havet.

Måsen og tjelden lage kjente lyda.

På stranda har ho plukka skatta ho skal ta med sæ heim.

Støvlan e dekorert med kvitsand.

Det kjennes godt.

Ho trengte det. 

Sjela sa fra om at det va på tide.

Å søke heim dit kor alt byinte.

Skuldran senke sæ.

Pulsen roe ned mange hakk.

Pusten går rolig inn og ut.

Ho går inn i kvilemodus.

Øya har den effekten på ho.

Her kan ho kvile og stresse ned.

Hente sæ inn og samle krefter.

Være i nuet. 

Ho e der ho treng å være. 

Det her skreiv æ morran etter at æ kom tell øya. 

Æ våkna tidlig og alle andre lå og sov.

Æ drakk en kopp kaffe, så gikk æ ut og satte meg på verandaen.

Lukka øyan og bare nøt å være der. 

Så kom ordan. Som perle på ei snor. Så lekandes lett og så rett.

Takk for at du leste.

T. 15.04.18.

Snart e æ der...

Snart...

E æ der kor bølgan slår mot svabergan

Der kor sjølufta snik sæ inn i nesen

Der kor vinden ruske i håret

Der kor små føtter har sprunge langs veien te stranda

Der kor søken te skogen har skapt pusterom

Snart e æ der... 

Takk for at du leste.

T. 13.04.18

Varme små føtter

Den lille jenta glippe med øyan

Med ett e ho våken

Kvelden før da ho la sæ, snydde det tett ute

Ho kaste teppet tell side og går tell soveromsvinduet

Gardinan blir dratt tell side og ho kikke ut

Der ute ligg snyen som ei glitrandes dyna

Friste og lokke den lille jenta ut

Ho kler på sæ klean på stolen ved senga

På kjøkkene finn ho sæ ei skiva i brødboksen

Skiva blir spist i full fart mens ho trippe utålmodig rundt

Et glass melk blir drukke ilag med skiva

En tur på toalette blir unnagjort i en fei

Den lille jenta får på sæ jakken og utebuksa

Ei lua med dusk blir plassert på skeiva på hodet

De lilla strikkavottan med stjerne finn veien ned i bukselomma

Ho leite rundt i gangen etter de beste vinterskoan ho veit om

Luggan som ho Mor har laga tell ho

Med dem på kjennes det ut som ho e uten sko

Da kan den lille jenta springe rundt som en virvelvind

Ho finn dem lengst inne under alle de andre skoan

På med luggan i full fart og ut døra

Ho trekke inn den friske lufta

Med et langt hopp fra trappa e ho nede på snyen

Førr en herlig følelse!

Snyen virvle rundt den lille jenta mens ho spring rundt

Kinnene får rødskjær av frisk luft og minusgrader

Ho fylle hendern med sny som ho kaste opp i lufta

Ho kikke opp og snykornan lande i ansiktet hennes

En liten varm nesetipp med sny som smelte

Øya som stråle omkapp med snykrystallan på bakken

Ho legg sæ ned på bakken og lage en snyengel

Arma og bein beveges opp og ned mens ho smile med heile ansiktet

Den lille jenta reise sæ forsiktig opp

Redd førr å ødelegge engelen ho har laga

Ho blir ståandes å se på den

Drømme sæ bort

Ho e heldig

Som kan leke rett utafor huset sitt

I frisk luft og i rein sny

Klatre i trean og gå tell stranda vess ho vil

Ho like sæ ute

Da får tankan løpe fritt

Naturen e hennes fristed

Det gir den lille jenta ny energi

Inne i huset e resten av familien våkna te liv

Ho børste av sæ snyen med kosten på trappa

Heng opp klean etter sæ og går inn

Klar for en ny dag

-----

Denne teksten kom til meg da jeg rydda på det som skal bli skriverommet mitt.

Der fant jeg en luggelest som jeg fikk av Mor etter at ho hadde avslutta sin "luggekarriere".

Både jeg og etterhvert mine barn har fått gleden av å bruke lugger lagd av Mor.

Da jeg fant oppskrifta og luggelesten ble det naturlig å skrive en tekst fra da jeg som lita jente løp rundt med luggene på.

Takk for at du leste.

T. 08.04.18.

Å klare å se lyset i alt det mørke

Livet består av både oppturer og nedturer.

I perioder hvor det røyner på, kan det koste mye å klare å se lyset i tunellen.

Det sies at vi klarer mer enn vi tror

og at det er de som tåler det best, som får mest å slite med.

Ei jeg kjenner har hatt det tøft den siste tiden.

På avstand har jeg sett henne slite.

Det har vært mer enn en gang at jeg skulle ønske

jeg kunne ta noe av børen på hennes skuldre.

Selv så tøft ho har hatt det,

har ho bitt tennene sammen og gjort sitt beste.

Jeg beundrer henne for det, mer enn ord kan beskrive.

Som den "følelsesklumpen" jeg er, har jeg følt smerten.

Jeg har kjent det rive i hjertet når ho har fortalt om det ho har gått gjennom.

Tårene har presset på, noen ganger har de fått fritt utløp.

Mine tanker har gått til ho hver dag i det siste.

I dag kom det ei melding fra ho.

Ei glad-melding - om at alt hadde ordna seg.

I den samme meldinga fulgte bildene i innlegget.

Som meg søker ho til naturen.

Både i glede og i sorg.

Jeg kjente gleden boble inni meg.

Glede og takknemlighet for at det ordna seg til slutt.

Nå kan jeg ikke vente med å se ho,

gi en god klem og dele gleden.

Å stå fjellstøtt i stormen er ikke alltid like lett.

Det er ikke hver gang slutten ender godt.

De gangene det ordner seg, kjennes det så ubeskrivelig godt.

Alt vi går gjennom former oss som menneske.

Ho vil nok ta erfaringa med seg videre i livet

som en ho helst ville vært foruten.

Livet er en reise. På godt og vondt.

Vi kan ikke velge hva vi skal utsettes for i livet.

Vi kan velge hvordan vi skal komme oss gjennom det.

Og hvordan vi kan bruke det på veien videre.

Takk for at du leste.

T. 06.04.18.

Foreløpige planer for skriverommet

Siden sist har det vel egentlig ikke skjedd så mye på det som skal bli skriverommet mitt, men jeg har mange planer. Får bare håpe at det blir slik som jeg har tenkt og at jeg ikke har tatt "vann over hodet". 

Jeg fikk rydda alt gammelt skrot ut derfra forrige helg og fikk støvsugd gulvet. Det må settes inn veggplater nederst på veggene etter at vi for noen år siden hadde vannlekkasje og måtte fjerne noe av veggplatene. Så har det bare blitt stående slik, men nå når jeg skal bruke rommet mer så vil jeg gjerne få det fikset. På gulvet er det betong, så der må vi legge nytt gulv.

Denne uka var jeg på Maxbo og kikka på gulvbelegg, en som jobba der anbefalte oss i stedet å legge laminat - og siden jeg uansett må ha hjelp av far i huset til det og han virka enig i det, så slo jeg til med det som er avbildet over. Jeg tror det blir fint med lyst gulv.

Neste utfordring var å finne et bilde til den ene veggen som jeg hadde bestemt meg for å ha fototapet på. Jeg kikka først på noen av bildene som lå i arkivet til Photowall. Valget sto mellom tapet med skog eller hav på, fordi jeg føler at naturen er noe som betyr mye for meg. Jeg landa til slutt på at jeg ønsket et tapet med hav på fordi det er det jeg savner mest fra hjemstedet mitt. Så leita jeg gjennom alle tapetene med hav og bølger på, men klarte ikke helt å bestemme meg for at jeg likte noen av dem 100%.

Så endte jeg opp med å kikke gjennom mine egne bilder på Mac´ en for å se om jeg hadde noen som kunne brukes. Jeg endte til slutt opp på bildet over, som er fra et sted fra hjemøya mi som heter Horsevika. Det er et utrolig vakkert sted med ei flott strand, som du kan se på bildet over.

Jeg tror bildet blir veldig fint på den ene veggen inne på rommet. Så kan jeg kikke på det når hjemlengselen blir for stor og jeg trenger inspirasjon til skrivinga. 

Jeg gleder meg til å fortsette på jobben inne på rommet, tenker det blir flott til slutt.

Når veggplatene er kommet opp, skal jeg få opp noe maletapet og så male veggene ensfarget. Neste valg blir hvilken farge det skal være...vurderer en blå farge. Tenker det kan bli fint opp mot den blå himmelen og havet på fototapetet. 

Takk for at du leste.

T. 05.04.18.

Si det før det er for sent

I morges så jeg på et tv-program som heter "24 timer på legevakten". I dette programmet får man et innblikk i noe av det som skjer på en akuttavdeling på et sykehus i Storbritannia.
I dagens episode var det spesielt et tilfelle jeg bet meg merke i. Det handlet om en eldre mann som var alvorlig syk og som mest sannsynlig ikke ville overleve operasjonen han skulle ha. Sønnen hans ble intervjuet og da fortalte han at for noen år tilbake hadde han skrevet brev til sine foreldre og fortalt dem hvor mye han satte pris på dem og det de hadde gjort for ham. At han gjorde det, var han veldig glad for den dag i dag. Moren hans døde rett etterpå og nå var hans far dødssyk. Han oppfordret alle å gjøre det samme, før det var for sent.

Det satte i gang mange tanker hos meg. Vi vet ikke hva morgendagen vil bringe.
Vi vet ikke hvor lenge vi har de vi er glade i sammen med oss.
Jeg tenker at jeg har vært og er ufattelig heldig.
Min barndom og oppvekst var, på tross av de opplevelsene som ikke var så gode, tross alt god.
Det kan jeg takke mine foreldre for.
Selv om de ble skilt og gikk fra hverandre, gjorde de begge så godt de kunne for at jeg og mine søsken skulle ha det bra.
I tillegg hadde jeg mine besteforeldre på morssiden i nærheten, som stilte opp og hjalp til så godt de kunne. Jeg har mange gode minner fra alle de gangene vi var hos dem.

Jeg føler at jeg har mye å være takknemlig for.
Nå skal jeg finne fram penn og papir og prøve å få det ned på papiret. Det føles som en naturlig del av prosessen jeg går gjennom.
Det kommer ikke til å bli lett, men det er viktig å få det gjort...før det er for sent.



Takk for at du leste.


T. 02.04.18.