Langt der inne fant jeg ho, ho hadde venta.

Dette bildet ble postet på Instagram i går, 

av samme person jeg skrev om i forrige innlegg.

Jeg tenkte på bildet flere ganger i løpet av dagen.

- - - - - -

Etter skrivekurset,

hvor jeg gikk inn i meg selv og fant den lille jenta,

følte jeg at jeg måtte bli kjent med meg selv på nytt.

Jeg har skrellet av mange lag.

Lag med beskyttelse etter vonde opplevelser.

Opplevelser som har gjort meg til den jeg er. 

Langt der inne fant jeg den lille jenta.

Der satt ho og venta.

Venta på at noen skulle komme og hjelpe.

Hjelpe ho til å akseptere det som har vært.

Ho satt sammenkrøllet, med beina under seg.

Kikka ned i bakken, prøvde å unngå å bli sett.

Sånn hadde ho hatt det over lang tid.

Det var enklere slik.

Da fikk ho være i fred.

Da slapp ho å bli såra.

Jeg rakte ho hånda mi.

Ho reiste seg opp og kom mot meg.

Litt usikker, men samtidig trygg på at jeg ville ho godt.

Så gikk vi derfra sammen,

mens vi holdt hverandre i hånda.

Ho og jeg, ei trygghet for hverandre.

Jeg har grått mange tårer,

etter at jeg begynte på reisa.

Tårer for smerte og tårer for den lille jenta.

Jeg kom ut på andre siden,

som et nytt menneske.

Jeg har ikke glemt, men jobbet meg gjennom det.

Så hvem er jeg?

Jeg vet ikke helt...enda.

Kanskje vil reisa gi meg svar.

Takk for at du leste.

T. 10.03.18.