Ei lita mjuk barnehand i ei varm bestemorhand

"Se bestemor! Det ene treet e blitt tell to trær!"

Den lille jenta spring med lette skritt bortover mosegrodde tuer mens ho ler en perlende latter.

Ho stoppe ved treet som har delt seg i to og legg de små arman sine rundt stammen. Arman hennes klare såvidt å dekke forsida av trærne. Ho legg hodet sitt inntil stammen og lukke øyan.

"Du må ikkje springe så fort, æ har ikkje sjangs tell å holde følge med dæ" sei bestemor og stryk den lille jenta over det myke håret mens ho hiv etter pusten, et smil kruse seg i munnviken hennes. Den lille jenta åpne øyan og myse mot sola som skinn ned på dem fra himmelen.

De sette sæ ned i mosen ved det todelte treet og bestemor byinne å leite fram mat og drikke fra sekken ho har båret med seg. Bestemor og den lille jenta har gått på tur i lag mange ganga før, de sette begge pris på tida de kan tilbringe i skogen. To tindrandes øya ser opp på bestemor mens innholdet i sekken blir tatt ut. 

I matboksen ligg to og to halve skive pakka mot hverandre med matpapir mellom. Brødet blei stekt dagen i forveien for at de skulle ha ferske brødskive med sæ på tur. Det e brunost på skivene, det e det som smakte best på tur i følge dem begge to. Ut av sekken kjæm det to flaske med ripssaft, bestemor gir den eine tell den lille jenta og behold den andre sjøl. Korka sett litt hardt på, så den lille jenta må få hjelp til å åpne. Ho sette straks flaska til munnen og tar en god slurk.

Når alle skivene e fortært, tar bestemor opp en liten sølvfarga boks fra sekken mens ho smile lurt.

"Ka har du der, bestemor?" sei den lille jenta med forventning i blikket. Bestemor kan ikkje få åpna den hemmelige boksen fort nok. Når lokket endelig blir tatt av, ser den lille jenta at det ligg fire bita med mørlefsa i boksen. Selv om ho har spist sæ god og mett på brunostskiver, så har den lille jenta en egen kakemage. Ho veit at en sånn mage fins, for det har han bestefar fortalt ho.

"Vi har det no bra fint, vi to" sei bestemor og trekke den lille jenta litt tettare inntell sæ. Så sett de der og kose sæ med mørlefsebitan. "Mmm..." nikke den lille jenta.

Når alt av vått og tørt fra sekken e fortært, byinne bestemor å pakke sammen det de hadde maten med sæ i. Den lille jenta danse rundt omkring og samle med sæ kongle og kvista som ligg på bakken. Bestemor tar ut en liten pose fra sekken som den lille jenta kan putte det ho har funne oppi. 

"Det rare treet ligne litt på dæ og han bestefar når dokker klemme og susse på kværandre" knise den lille jenta og kikke på bestemor. "Ja, kanskje det" svare bestemor med latter i stemmen. Ho veit at det e på tide å gå heimover. Pliktan der heime vente, skogsturen med den lille jenta va et kjærkomment avbrekk i en travel hverdag. Ho håpe at det ikkje blir så altfor lenge til neste gang.

Den lille jenta fylle hele posen med forskjellige ting ho finn på bakken i skogen. Når ho kommer heim skal ho tømme posen utover på plenen ved huset tell bestemor og bestefar og leke med det. Kanskje e ho heldig og får noen fyrstikke av bestefar som ho kan bruke til føtter og lage kongledyr av konglene ho fant. Kvistan kan ho bruke til å lage gjerde til dyran, sånn at dem ikkje kan stikke av.

Ei lita mjuk barnehand finn veien inn i ei varm bestemorhand, så går de veien heim i lag.

Takk for at du leste.

T. 29.08.19.

"Du har glemt å se etter mæ"

Æ tenne et stearinlys på bordet.
Lar blikket drukne i flammen.
Drømme mæ bort.

Kryp opp i hjørnet på sofaen.
Pakke mæ inn i ullpleddet.
Varme mæ på tekoppen.

Med ett står ho der.
Kikke inn i den samme flammen.
Æ ser at ho frys.

Ho e tynnkledd.
Sommerkjolen burde vært bytta ut med nåkka varmare.
Ho strekke fram hendern og hold dem mot varmen.

Æ ser speilbildet av flammen fra lyset i øyan hennes.
Ho ser på lyset med tomt blikk.
Som om ho tenke tunge tanka.

Æ lette på ullpleddet og gir ho plass.
Ho kryp inntell mæ med et smil om munnen.
Kroe sæ inn i armkroken min.

Det e lenge sida no.
Æ har ikkje sett etter ho på lenge.
Dagan mine har vært fylt av gjøremål.

"Du har glemt å se etter mæ" sei ho med forsiktig stemme.
Æ nikke stille, veit at ho har rett.
Så kjenne æ et stikk av dårlig samvittighet.

Minnes følelsen for to år sida da æ møtte ho for første gang.
Ei blanding av sorg og kjærlighet.
Da æ fant ho langt der inne.

Æ har ikkje glemt ho.
Det e ikkje alltid like lett å gi ho tida og oppmerksomheta mi.
Æ veit at vi treng det begge to.

Så stryk æ handa mi over håret hennes.
Ho sukke fornøyd og blir slapp i kroppen.
Synk litt sammen inn mot meg.

"Du e med mæ heile tida, selv om det ikkje føles sånn"
sei æ med tykk stemme.
Ho vil for alltid være en del av mæ.

"Æ veit det, det har bare vært litt ensomt"
sei ho etter å ha tenkt sæ litt om.
Så ser ho opp på mæ med trillrunde øya.

Æ ser så mykje av mæ sjøl i øyan hennes.
Det e vel ikkje så rart, vi e jo ett.
To kroppa med samme sjel.

Så fell vi i dype tanka begge to.
Mens vi ser inn i flammen.
Og kjenne på at vi ikkje ville vært nåkka anna plass.

Enn her og no.
Ilag. Vi to.
Æ og den lille jenta.



Takk for at du leste.


T. 26.08.19.

Morgentur i duggvått gress

Jeg trår så varsomt jeg bare kan

Vil ikke ødelegge magien fra morgendugget

Tusenvis av dråper fra natten ligger på gress-stråenes overflate

Sauene ved beiteporten lokket meg ut

Selv om en nytrykket kaffekopp sto på bordet å ventet

Alenetid på morgenen før resten av huset våkner til liv

Motbakkene tidlig på morgenen setter hjertepumpa i gang

Kan ikke huske det var så tungt et par dager i forveien

Jeg sliter meg oppover

Rett ved porten står de

To søyer med to lam hver

Ser på meg med trøtte blikk

Skjønt deres dag startet for flere timer siden

Lenge før noen av oss tenkte tanken på å våkne

Når varmen fra dyna omkranset kroppen

De ser på meg, nysgjerrig, samtidig på vakt

Jeg snakker til dem med rolig stemme

Hilser dem velkommen hjem fra sommerbeite på fjellet

Jeg lukker porten inn til beitet forsiktig opp

Går rolig rundt dem, lar dem forstå at jeg ikke er noen fare

De lunter inn i beitet og slår seg til ro ved saltsteinen

Når porten er lukket bak dem

Setter jeg meg ned på huk og lokker dem til meg

Den ene søya kommer til meg og lukter på hånda mi

Etter ei lita stund går ho videre 

Sammen med den lille flokken sin

Mot skogholtet der ho kan finne skygge

Jeg går ned til kaffekoppen som er blitt lunken

Verdien i en morgentur i duggvått gress

Teller mer enn glovarm kaffe

Takk for at du leste.

T. 25.08.19

Den berømte navlestrengen

Det har vært stille på skrivefronten en stund, jeg har fylt dagene med ulike gjøremål for å få dagene til å gå og det har ikke vært plass til å tenke på å skrive.

Jeg har slitt med den berømte navlestrengen.
Den som binder mor og barn sammen fra unnfangelsen av.
For selv om den som binder mor og barn sammen under graviditeten rives av når barnet er kommet ut, så finnes den fortsatt der. Bare usynlig for andre.

Gapet mellom det å la barnet finne sin egen vei og det å savne å ha dem hos seg, ligger nært og fjernt på samme tid. Det kan ikke beskrives uten å ha vært i samme situasjon. Jeg har følt meg egoistisk som har savnet henne så mye, jeg har lagt lokk på følelsene mine for at det ikke skulle føles vanskeligere for henne.

Nå går det bedre. For oss begge to.
Savnet var gjensidig, vi lot være å snakke så mye om det, det gjorde vondt.
Det gleder meg å se at ho har begynt å finne seg til rette, fått nye venner og innredet hybelen sin slik at den føles som et lite hjem. Det kjennes godt å få henne hjem i helgene, klemme litt på henne og se at det går bra.

Jeg vil aldri stille meg i veien for barna mine når de kommer til et punkt hvor de kjenner på trangen og behovet for å fly ut og prøve vingene sine. De vil for alltid ha et hjem å komme tilbake til, for å få en pause og lade batteriene. Og dersom det skulle bli tøft å dra ut og de kjenner at det er nødvendig å vende tilbake, så er det også greit.

Navlestrengen vil alltid være der.
Av og til sterk og nær.
Av og til svakere, nesten usynlig.

Noen sier at en som forelder bør passe seg for at ikke barna blir for knyttet til deg.
For meg ville det være uaktuelt å være enig i en slik påstand.
Selvfølgelig er det viktig at barna blir selvstendige og uavhengige, men jeg ville aldri kunne avvise dem dersom de viste behov for at jeg trådde fram og beskyttet dem. Fra den dagen jeg ble mamma, har jeg følt på en ubeskrivelig sterk kjærlighet som for alltid vil være der, gjøre meg sårbar og sterk på samme tid.

Mine barn skal aldri være i tvil om at jeg elsker dem.
Jeg ville gått gjennom ild for dem, for at de skulle være trygge.
Når de har det vondt, kjenner jeg på den samme smerten.
Når de når målene sine, jubler jeg like mye som dem.

På hver sin unike måte, gjør de meg komplett som mamma.
Alle tre har sin egen plass i hjertet mitt, i sjelen min.
Uten dem...jeg tør ikke tenke tanken.

Den berømte navlestrengen binder oss sammen.
For alltid, gjennom alt.


Takk for at du leste.

T. 24.08.19.

Med sola i ryggen...

...kan jeg klare alt?

Naturen er mitt fristed når jeg har mye å tenke på.

Da jeg sto på toppen rett ved der jeg bor i går, kjente jeg på at selv om livet av og til byr på utfordringer og mye å tenke på, så er det viktig å finne det som gir deg energi og mulighet til å hente seg inn igjen.

I går fulgte vi datteren vår til Tromsø, ho skal begynne på bioingeniør-studiet ved UiT, ei 3-årig utdanning. Ei spennende tid står foran henne, samtidig er det rart og litt tomt for oss som blir igjen hjemme. Da vi forlot hybelen hennes sent i går kveld, kjempet jeg en indre kamp - mot ønsket om å knuge henne inntil meg og aldri gi slipp. Jeg visste at det ikke ville gjøre det lettere for henne dersom jeg brøt sammen, så jeg trakk pusten og ga henne et stort smil som trygghet om at dette kom til å gå helt fint. I bilen på tur hjem var både foreldre og brødre tause, det var en som manglet.

Sånn er livet, barna vokser til, brer ut vingene og forlater det trygge redet. Tilbake sitter en som forelder og undres over om de verdier og ankerpunkt som er gitt er de rette. Vil ho være trygg, vil ho ta de riktige valgene, vil ho kjenne det når ho må gi seg selv en pust i bakken?

Heldigvis er ho ikke så langt unna, bare en liten times kjøretur og ho vet at dersom det skulle være noe så er vi klare for å trø til. Ho må gå veien selv, finne ut hva ho trenger for å ha det bra. Jeg er trygg på ho klarer det fint og det er like mye jeg som må gi slipp.

Som mamma kan jeg ikke klamre meg til tanken om at barna våre alltid vil velge å bo i nærheten av der vi bor. Jeg valgte selv å forlate de trygge omgivelsene da jeg som 16-åring flyttet 4 timer unna hjemstedet mitt. Det var nok ikke lett for mine foreldre å gi slipp den gangen. 

Jeg velger å tro at det kommer til å gå helt fint og jeg gleder meg allerede til ho kommer hjem til helga, vi kommer helt sikkert til å ha telefonkontakt i løpet av uka og jeg vil glede meg sammen henne over alt ho vil oppleve. Det er jobben min som mamma, å støtte henne når ho står på trappene for resten av livet og være den trygge basen når ho trenger det.

Takk for at du leste.

T. 11.08.19.

Så skjør, så myk

Så skjør, så myk.

Vinden lager lette bevegelser.

En nydelig detalj i vakker natur.

I dag ble det en tur til skogsbua vi eier ikke så langt hjemmefra. Det var lenge siden sist.

Stikkende insekter gjorde i starten gleden over å være tilbake litt mindre, men etter at den verste "blodhungeren" deres var over, roet det seg litt. 

Vi stekte pølse på bål, lyttet til den klukkende elva og nøt stillheten i naturen. 

Slike stunder sammen med dem jeg er glad i, er noe av det jeg verdsetter høyest i livet.

Da vi hadde spist, tok jeg med meg speilreflekskameraet på en liten oppdagelsesferd i nærheten av skogsbua. Små detaljer dukket opp overalt og mye ble foreviget på kameraets minnebrikke. 

Slik gikk jeg rundt helt til jeg fikk beskjed om at det var på tide å dra hjem.

På tur ned til der de andre var, oppdaget jeg disse myke myrulldottene, som jeg fant ut heter breiull da jeg kom hjem. Det er så utrolig mye vakkert i naturen, jeg oppdager noe nytt hver gang. 

Tidligere søkte jeg oftest til havet, sannsynligvis fordi jeg savner havet der hjemme på øya.

Det siste året har jeg kjent en større dragning mot skogen, der finner jeg sjelefred.

Tenk å være så heldig å kunne nyte slike øyeblikk som i dag.

Takk moder jord. Takk for at jeg får fylle energilagrene mine hos deg. 

Takk for at du leste.

T. 03.08.19. 

Å være seg sjøl - og synes at det duger

Jeg har tidligere skrevet om at sitater er viktige for meg, at jeg gjerne bruker dem for motivasjon, som symboler på livet og som trøst i tunge tider.

Børli´ s timotei kopp har i så måte et sitat som treffer meg. 

" Dette er det vanskeligste av alt: Å være seg sjøl - og synes at det duger"

Jeg sendte bildet over til ei som deler min interesse for ordene.

Svaret fra henne gjorde meg både tårevåt og rørt.

Ho ba meg om å bruke koppen ofte og stole på at jeg er god nok. 

Så avslutta ho meldinga med å skrive: Klem fra ei som alltid har syntes at du er god nok. 

For dem som har lest og fulgt bloggen min ei stund, kommer det vel ikke som en overraskelse at jeg inni mellom sliter med å ha troen på meg selv. Spøkelser fra fortida og oppveksten har gjort meg til den jeg er, og på tunge dager kjennes det meste håpløst.

Da jeg sendte bildet, hadde jeg over et par dager følt at det meste var kjipt.

Så tok jeg meg en kopp kaffe i solveggen på verandaen og trakk pusten helt ned i magen.

I tunge stunder prøver jeg å fokusere på det jeg har i livet som er bra.

Jeg har MYE å være glad for, men av og til overskygges dette av tankene som har bodd i meg fra jeg var liten. Utsagn om at jeg var tykk, stygg, ikke måtte tro at jeg var noe.

Jeg vet at jeg bør legge dette til side, ikke tro på det.

Samtidig, når disse utsagnene og tankene som fulgte og fortsatt følger meg som en konsekvens av det, er en så stor del av meg - er det ikke så lett å la være å tenke på det.

Jeg prøver, litt hver dag - å tenke positive tanker, si positive ord - til meg selv.

Overbevise meg selv om at jeg ikke burde bruke tida og energien min på å tenke slik.

Reisen de siste to årene har gitt meg mer tro på meg selv.

Jeg er ikke ved veis ende, ikke helt i mål.

Likevel går det litt bedre for hver dag som går. 

Støyen på innsiden bråker litt mindre.

Gode ord som dem jeg fikk på melding fra ho jeg sendte bildet til, gjør godt.

Det hjelper meg å la sårene på innsiden leges, det gjør meg sterkere.

Mitt ønske er at alle de som har gått eller går gjennom tunge tider, har noen hos seg som kan si trøstende ord, som kan være der for den som har det tungt. 

Å ha støttespillere som backer deg opp når det føles kjipt, er gull verdt.

Å være alene med tunge tanker føles ikke greit, jeg vet at jeg ikke er alene.

Jeg er takknemlig for at jeg slipper å bære all bagasjen i ensomhet, reisen den siste tida har hjulpet meg å lette litt på hvordan jeg har  og har hatt det og dermed latt andre få se litt mer av den jeg er på innsiden og forstå meg bedre. 

Det betyr ikke at det for alle er like lett å dele, hver må finne sin vei. 

Jeg går min vei.

Takk for at du leste. 

T. 01.08.19.