Plasteret ble revet av igjen

 

Dagen i dag har føltes som i et vakuum.

Som om gråten har satt seg fast i halsen.

Å skrive videre på teksten fra oppveksten gjorde vondt.

Det føltes riktig, men samtidig rev det opp sår i sjela mi.

Tankene og følelsene jeg har båret hele livet kom fram i lyset igjen.

De er der hele tiden, men gjemt bort fordi det føles enklere.

Hvem lurer jeg egentlig? Mest meg selv.

Det som skjedde blir aldri borte.

Nå er teksten startet på veien ut til andre.

Jeg kjenner på en blanding av forventning og frykt.

Hva kan teksten bli til?

Hva kan den komme til å bety for andre?

Ho jeg sendte teksten til har allerede lest den.

Gitt meg gode tilbakemeldinger på hva som kan endres.

Vi skal snakkes snart igjen.

Ho skal hjelpe meg til et ferdig resultat.

Jeg føler at mobberne følger med i bakgrunnen.

Med de samme ansiktsuttrykkene og lydene fra den gangen.

Så tenker jeg at jeg er sterk nok til å stå imot.

Jeg må være sterk, både for meg selv og for alle andre.

Den ferdige teksten skal ut til andre.

Som et høyt og skingrende varsko til alle;

De som mobber.

De som blir mobbet.

De som må se og gripe inn.

Vi har alle et ansvar.

Takk for at du leste.

T.O. 25.01.21.

Sårbar og naken

 

Etter å ha lest gjennom teksten flere ganger, redigert og lest gjennom på nytt sendte jeg i morges fra meg teksten jeg har skrevet om egne og andres opplevelser i oppveksten i forhold til mobbing og krenkelser. Det første steget i retning av at teksten skal kunne leses av andre.

Jeg ble feig da jeg startet å skrive teksten for noen år siden, jeg la den til side, jeg trodde på det mobberne sa den gangen. At jeg ikke måtte tro at jeg var noe, at det jeg sa eller gjorde ikke hadde noen betydning eller verdi.

Er det noe jeg har lært av det jeg opplevde, så er det at dersom man vil, kan man bryte et menneske ned til et minimum både gjennom ord og handling. I noen tilfeller kan det bryte et menneske så langt ned at det velger å forlate. Forlate livet. I mitt tilfelle var det aldri snakk om slike tanker. Hvem vet dersom det hadde pågått over lengre tid og i mer alvorlig grad enn det det var. Like fullt opplevdes det ille nok. 

Nå er teksten sendt til en person jeg setter stor pris på å ha i livet mitt. Ei som har fulgt meg på skrivereisa mi fra begynnelsen av, som gir meg følelsen av at ordene mine har verdi, at de bør ut til andre for å leses. 

Jeg kjenner at jeg har satt meg selv i en sårbar situasjon, jeg føler meg avkledd og naken. Samtidig føles det godt og riktig, det var på tide. Dersom det noen gang skal bli til noe annet enn et dokument lagret på pc` n min. Det fortjener å leses av andre, for å si fra høyt om hvor dype arr slike opplevelser i oppveksten kan sette i et menneske. 

Å sette ord på det åpner sår som aldri vil gro, det pirker på ruren. Flere lag med rur som jeg selv har lagt der for å beskytte meg selv. Det gjør vondt, men jeg må tåle smerten for alle dem som nå står midt oppi det. Jeg ønsker å hjelpe dem, de som står i samme situasjon som jeg gjorde den gangen. For ingen, ingen andre, kan forstå hvordan det er å stå i kampen, kampen for å overleve. Sin egen redningsaksjon.

Hva teksten kan bli til vil tiden vise, foreløpig skal den leses av nye øyne som kan si noe om den kan være slik den er eller om det må gjøres endringer for at budskapet skal komme bedre fram og bli mer leservennlig. Jeg vet at ho som leser den vil hjelpe meg på veien dit.

Håper du som leser bloggen blir med meg på veien videre og at den dagen teksten publiseres (føles litt "ballsy" å skrive akkurat det) vil du lese den også? Hvis jeg ikke hadde hatt troa på at den en dag skal ut til alle andre for å leses, så hadde jo mobberne vunnet over meg enda en gang?

Jeg heier på meg selv og vet at den lille jenta står i det sammen med meg.

Takk for at du leser.

T.O. 24.01.21.

"Som om noen ville gidde å lese det du skriver"

 

I 2019 starta jeg arbeidet med noe som kunne ligne en kronikk, jeg ante lite om hvordan teksten ville bli seende ut til slutt. Jeg visste bare at den omhandlet et tema som jeg den dag i dag brenner sterkt for.

Den har utgangspunkt i egne opplevelser i barndommen og ungdomstida i forhold til mobbing og krenkelser, noe som preger meg enda den dag i dag som 45-åring. Jeg ønsket å skrive om hvordan dette bør, må og skal tas tak i i tidlig alder, både hjemme og på de ulike arenaene barn oppholder seg.

For å få litt mer "kjøtt på beinet" og for at kronikken ikke bare skulle omhandle meg, gjennomførte jeg flere intervjuer. Andre som hadde opplevd mobbing og krenkelser i oppveksten, en lærer og to helsesykepleiere fikk uttale seg. I tillegg fant jeg flere artikler, brosjyrer og annet som sier noe om hva som skal gjøres når mobbing og krenkelser fanges opp. Jeg så at det er ingen tvil om at det skal gripes inn, det handler bare om hvorvidt det gjøres og om de som fanger det opp har nok kunnskap om hvordan det skal håndteres og hvilke tiltak som skal settes inn.

Det er ingen tvil om at det er et sårt og følsomt tema, derfor er det desto viktigere at noe blir gjort!

Så ble kronikken liggende, jeg følte det som om det stoppa litt opp og jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle komme meg videre. Jeg var heller ikke sikker på om det jeg hadde skrevet var bra nok. Tanker, utsagn og kommentarer fra oppveksten dukket opp igjen; 

"Du må ikke tro du er noe! Som om noen ville gidde å lese det du har skrevet!!!???"

Så jeg la kronikken til side og følte i det samme at jeg svikta den lille jenta, ho som så desperat ønska å bli sett og hørt, som ba om hjelp uten å tørre å si noe. Jeg følte også på svik overfor de jeg hadde intervjua og de som hadde fortalt om egne opplevelser lik de jeg selv hadde hatt. I tillegg til alle dem som står i dette på daglig basis, de som kjenner mobbing og krenkelser på kroppen, de som går med et stort og verkende sår på innsiden. De som har sagt fra mange ganger og de som ikke tør si fra.

Så ser jeg hver gang jeg logger på pc` n at kronikken ligger der. Hver gang tenker jeg på når jeg skal tørre å sende den fra meg. Vil jeg noen gang tørre det?

Det vil eksponere meg, det vil gjøre meg usikker, utrygg. 

Samtidig vil det sette ord på det jeg har følt på så lenge. Et behov for å rope høyt, si fra. 

Jeg lar den ligge litt til tror jeg, en dag tør jeg kanskje dele den med omverdenen.

Takk for at du leste.

T.O. 23.01.21