"Husk at det er stas å bli et år eldre"

 Her om dagen fikk jeg en tankevekker.

Jeg meldte med noen på Messenger.

Vi skrev om løst og fast, hva vi hadde gjort i juleferien så langt, 

litt oppdateringer om barna og slikt som man gjerne skriver om når det er en stund 

siden man hadde kontakt sist. 

Så kom jeg til å skrive at jeg snart blir 45 år 

og fleipa litt med at det ikke betydde at jeg er blitt gammel. 

Jeg sendte avgårde meldinga og angra i samme sekund...

Vedkommende jeg meldte med er syk. 

I et lite nanosekund var dette glemt og jeg sendte avgårde meldinga 

som var ment som en spøk og som en måte å fleipe med at jeg blir eldre.

Før jeg rakk å skrive en beklagelse kom det melding fra vedkommende;

"Husk at det er stas å bli et år eldre, noe å være takknemlig for".

Jeg kjente med en gang en klump i magen,

så utrolig dumt av meg å skrive noe slikt!

Så kom det kjapt ei ny melding tilbake;

"Det er sånt vi spøker med, det har jeg også gjort

og det må være greit".

Klumpen i magen ble litt mindre.

Samtalen på Messenger ble med meg videre.

Den har ligget i underbevisstheten og gjort meg tankefull.

Jeg har de siste årene begynt å sette mer pris på små ting i hverdagen.

Å ha mine aller nærmeste nært, turer i skogen, frisk luft, en jobb å gå til.

Det er så utrolig mye å være takknemlig for.

Mye mer enn de fleste av oss husker på i en hektisk hverdag.

Jeg tar med meg samtalen videre.

Som en viktig påminnelse om at vi lever en dag om gangen.

Ingen vet hvor lang tid vi har her på jorda.

Derfor blir det enda viktigere å sette pris på hver dag.

Bruke mindre tid på bagateller.

Ha gode samtaler.

Sette ord på det vi føler for de vi har rundt oss.

En dag kan det være for sent.

T.O 31.12.20.

Gode råd fra ei med rød fløyelskjole på

 

"Du klarte det til slutt..." sei en forsiktig stemme bak meg.

Æ snur mæ og får øye på den lille jenta.

Ho står der med en rød fløyelskjole som rekk ho akkurat over knean.

Det lyse håret krølle seg lett ved de runde kinnan hennes.

Æ ser på ho med spørrandes blikk; 

"Klarte ka da?" sei æ mens æ ser ho inn i øyan. 

"Å senke skuldran, å slappe av. Det va på tide".

Æ veit at ho har rett og senke blikket.

Det e lenge sida ho va innom sist, æ skjønne ho godt.

Æ tenke tellbake tell da æ møtte ho første gang.

Dagen da æ lukka opp døra inn tell rommet med alle de tunge tankan, 

dem æ hadde gjemt bort, tankan æ ikkje ville tenke meir. 

Ho sto der inne og venta tålmodig.

No e ho her igjen, passe på at æ senke skuldran.

Æ kjenne at det gjør godt å ha ho der.

Selv om ho minne mæ på det æ helst vil glemme.

Ho blir ståandes ei stund tell.

"Det e vanskelig å legge bort alt ansvaret og alle tankan" sei æ med rolig stemme.

"Men den her gangen kjente æ at det holdt på å gå galt".

Stemmen min høres nesten ikkje på siste setninga. 

Æ tenke tellbake de siste ukene.

Følelsen av å være konstant svimmel.

Føle seg like trøtt når æ sto opp som når æ la mæ kvelden før. 

Juleferien va en velfortjent og sårt tiltrengt pause.

Ikkje bare for meg, heilt sikkert for mange andre også.

"Det e ingen som kjæm og takke dæ den dagen du stange hodet i veggen"

kommer det veslevoksent fra den lille jenta.

Æ veit at ho har rett, æ veit at det stemme. 

Æ skal prøve å bli flinkare tell å kjenne igjen tegnan.

"Kanskje vi kan møtes litt oftare i det nye året?"

sei ho med håp i stemmen og ser meg inn i øyan.

Så snur ho og går.

Æ sitt igjen og kjenne at æ håpe vi får det tell.

Det gjør oss begge godt, både mæ og ho. 

Tid i lag. 

Takk for at du leste.

T.O 26.12.20

Plutselig var 2 1/2 måned gått

Jeg følte for en pause, en pause fra det skrevne ord.

Ikke fordi de ikke var der, men fordi jeg trengte den energien jeg hadde til andre ting.

De siste månedene har føket unna, snart er det jul.

Jula, en av mine favoritthøytider, hvor vi samles og er sammen.

Men vent litt...

Denne jula blir annerledes...

Den tida vi er inne i er alt annet enn slik vi kjenner den til vanlig.

Vi vet alle grunnen og vi er nødt til å være med å bidra.

Flere av tradisjonene vi bruker å fylle jula med blir borte i år.

Må utsettes til neste år, eller året etter det igjen?

Likevel føler jeg meg heldig som har den nærmeste familien her.

Jeg er rik på det å ha de jeg setter høyest sammen med meg.

Selv om det er flere jeg skulle ønske også kunne vært her.

Jeg får heller ha dem med meg i tankene mine.

Mitt håp er at de aller fleste har noen å være sammen med i den tida vi går inn i.

Det er nok mange flere enn vi tror som sitter alene.

For noen er ikke jula en høytid å se fram til.

Dem som føler seg enda mer ensom og hvor det å være alene blir mer forsterket.

Jeg ønsker dem alt godt og at jula blir så god som mulig.

* * *

Takk for at du leste.

T.O