Jeg husker at jeg som barn gikk rundt og drømte om hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Det var ikke måte på hva jeg tenkte jeg skulle få til, verden lå for mine føtter!
Så vokste jeg opp og med ett var det ikke like enkelt...
Å vokse opp og finne ut hvem du ønsker å være, ønsker å bli, er jammen ikke lett.
Samfunnet er med på å forme deg, rundt deg møter du forventninger og krav til hvem du helst bør være. Er du sterk nok, klarer du å stå i mot det vanvittige presset om at du aller helst skal passe inn i en A4-form som er bestemt på forhånd.
I ungdomstida var jeg preget av alle kommentarene jeg fikk på hvordan jeg så ut. Kommentarer om at jeg var feit, stygg... Jeg husker at jeg HATET meg selv, jeg skulle ønske at jeg var en annen. I dag tenker jeg at de som sa disse tingene også var på let etter seg selv og brukte denne usikkerheten til å trykke meg ned. På den måten fikk de det muligens bedre med seg selv?
Da jeg begynte på videregående og flyttet hjemmefra, husker jeg at jeg var usikker og redd. Jeg hadde mista meg selv i forsøket på bli den jeg trodde andre mente jeg skulle være. Og hvordan i alle verden skulle andre kunne like meg for den jeg var, når jeg ikke likte meg selv? Heldigvis møtte jeg mange som ga meg troen på meg selv tilbake. Sakte men sikkert bygde jeg meg opp igjen. Ble til den jeg ønsket å være og møtte aksept for det. At jeg i tillegg møtte en som elsket meg akkurat som jeg var, gjorde meg enda mer sikker på at jeg hadde tatt de riktige valgene. For meg ble det avgjørende at jeg reiste bort hjemmefra, langt bort. Startet på nytt.
Familie, venner og andre i din omgangskrets er med på å påvirke deg når du prøver å finne deg selv. At du møter aksept for de valgene du tar blant disse, er så ufattelig viktig. Støtte og forståelse er avgjørende for at du skal være trygg på å kunne bli den du ønsker å være. I prosessen vil du kanskje ta noen feilsteg, det må være rom for det også.
I voksen alder kan jeg enda kjenne meg begrenset av hva jeg tror at andre tenker om den jeg er og de valgene jeg tar. Gjennom prosessen etter at jeg gikk på skrivekurs er jeg kommet til at dersom de valgene jeg tar og den jeg er ikke er akseptert av enkelte, så får det bli deres valg. Jeg ønsker ikke å være begrenset av andres tanker og meninger. Jeg ønsker å være meg selv!
Jeg ønsker å være en god støtte for mine barn. Gi dem troen på at de er gode nok og at uansett hvilke valg de tar så vil jeg alltid elske dem.
Gi barnet kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet,
så kommer fornuften av seg selv.
Astrid Lindgren
Troen på at du er god nok, er grunnleggende for å tørre å være seg selv. Vi må gi barna og hverandre troen på nettopp det. At det er greit å skille seg ut, selv om dette skulle gå på tvers av det noen anser som "normalen". Uavhengig av de valgene den enkelte tar, er det tross alt mennesket du ser foran deg som er det viktigste.
La oss rope et rungende "JA" til mangfold, til å være den du er og til å få lov til akkurat det!
Takk for at du leste.
T. 03.12.17
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar