Siden i høst har jeg vært gjennom en prosess hvor jeg har tatt fram gamle, bortgjemte minner og opplevelser og skrevet meg gjennom det. Jeg har kommet ut på den andre siden og følt meg som et nytt menneske. Å skrive det ut har virkelig hjulpet.
Selv om jeg gjennom å skrive her på bloggen om det jeg har fortrengt over mange år har hjulpet mye på, så er det et område hvor det enda gjenstår mye innsats.
- Å akseptere meg selv som den jeg er.
- Å være fornøyd med det jeg får til.
- Å akseptere kroppen min.
Det høres kanskje lett ut for noen, men for meg er det ufattelig vanskelig og kan til tider oppleves som fullstendig uoverkommelig.
Opplevelsene fra barndommen med kommentarer om hva mobberne tenkte om meg, har satt dypere spor enn jeg har vært klar over. Det er med meg i alt jeg gjør og har formet meg som menneske.
I fare for å bli oppfattet sytete - jeg jobber med saken! Det er ikke sånn at jeg bare sitter her og synes synd på meg selv. Jeg ønsker å gjøre noe med det, bli mer fornøyd og ha det godt med meg selv. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal komme meg dit.
Jeg trenger tid - tid til å finne veien til det å bli glad i meg selv.
Til å ikke stille krav til meg selv om alltid å gjøre det bedre. Jeg er rågod på det! Å stille krav til meg selv. På skrivekurset i oktober fikk vi en oppgave hvor vi skulle skrive et brev til oss selv som lita jente - jeg feilet på mye av den oppgaven. Uten at jeg selv la merke til det, så var brevet til meg selv fylt av krav til ting jeg skulle gjøre bedre.
Å skrive på bloggen føles som en kanal hvor jeg kan sette ord på tanker og følelser, dele med andre uten at jeg trenger å se den som leser det inn i øynene. På bloggen er det lett å være ærlig, "si" det jeg mener og ikke være redd for hva andre tenker og mener om det jeg skriver.
Kanskje burde jeg finne noen jeg kan snakke med på ordentlig? En som bare kan lytte og høre på det jeg har å si. Er det veien å gå for å "bli ferdig med det"? Få tømt meg skikkelig og starte opp med blanke ark...
Jeg må bruke litt tid, på meg selv.
Så håper jeg at jeg underveis finner nøkkelen til selvaksept, til å akseptere meg selv.
Kanskje er det ikke bare en nøkkel.
Noen nøkler vil ikke passe, andre kan kanskje lirkes inn i låsen, men vil ikke gå helt rundt.
Om jeg finner rett nøkkel er heller ikke sikkert.
Jeg må likevel gi det en sjanse.
Takk for at du leste.
T. 29.12.17
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar