Rom for stillhet

Før jeg startet på skrivekurset i oktober, hadde jeg blitt anbefalt en bok av ho som skulle ha kurset. "Rom for stillhet" het den, skrevet av Kristin Flood. Jeg fikk den anbefalt etter at jeg hadde lest et innlegg om tilliten til livet. Innlegget traff meg på så utrolig mange punkter. Det handlet om den indre sabotøren, om frykten for å leve og om å tørre å stå i det ukjente.

Jeg har en indre sabotør. Den er med meg i alt jeg gjør. Den hindrer meg. Den sier til meg at jeg ikke kommer til å klare det. Jeg prøver å overdøve min indre sabotør, noen ganger klarer jeg det. Men en liten bit ligger igjen og ulmer.

Å skrive er mitt forsvar, min kamp mot den indre sabotøren. Tilbakemeldingene jeg får på det jeg skriver gjør at den indre sabotøren krymper, tar mindre plass. Kanskje forsvinner den helt en dag?

"Rom for stillhet" handler om å gi seg selv nettopp det, rom for stillhet. Å sette av tid og rom for å bare være. Jeg har ikke lest ut boka, men kjenner allerede at jeg er blitt mer bevisst på å gi meg selv små pauser i hverdagen.

"Rydder du plass for en stille stund i ditt liv, vil du etter hvert oppdage at det ikke lenger er du som rydder plass for stillheten, men den som rydder plass for deg" (Flood 2017)

Naturen gir meg stillhet, de små pusterommene i hverdagen. For meg er det å ta seg en tur ut noe som gir meg påfyll av energi, enten jeg gjør det alene eller sammen med andre. Å trekke inn den friske lufta, å kjenne lukta fra bakken, fra plantene. Å være alene i naturen gjør at jeg legger alt annet til side. Jeg bare er, eksisterer. Nærheten til naturen er uvurderlig for meg. Å kunne ta skoene på seg på trappa og gå rett ut i naturen gir meg muligheten til å gi meg selv små rom for stillhet.

Musikk gir meg stillhet. Det høres sikkert rart ut, men musikken gjør at jeg kobler av, jeg konsentrerer meg kun om det jeg hører. Legger merke til tonene, til teksten, til atmosfæren rundt. Jeg ser for meg den som synger, den som har skrevet teksten. Prøver å sette meg inn i hva som gjorde at nettopp den sangen jeg hører på, ble skrevet. Jeg er allsidig når det kommer til musikk, jeg liker mange ulike sjangre. Hva jeg gjør når jeg hører på musikk avgjør hvilken type musikk jeg lytter til.

Å reise hjem, hjem til øya hvor jeg vokste opp, gir meg stillhet. Selv om det var her jeg hadde noen av de tøffeste årene i livet mitt, så er det hit jeg søker når jeg har behov for å hvile. Når jeg trenger å legge til side alle de krav som omringer meg i det daglige. Min datter sa en gang:"Mamma, når vi kommer til Grytøya, da slapper du av, da senker du skuldrene".

Det har ho helt rett i. Det starter når vi kjører ombord på ferga, på tur over til øya. Jeg ser fjellene, havet rundt øya. Så trekker jeg pusten, suger lukta av salt sjø helt ned i magen. Jeg lukker øynene og kjenner følelsen av å komme hjem. Når jeg er på øya, tar jeg meg i å gå rundt og samle inntrykk. Lagrer minner som jeg tar med meg når jeg drar derfra. Minner som jeg kan ta fram når jeg er sliten, har mye å tenke på, mye som må gjøres. Da lukker jeg øynene og tenker tilbake til øya.

Gir du deg selv rom for stillhet?


Takk for at du leste.

T. 05.11.17